Gå til innhold

Livet går i sirkler! Alt er demotiverende og jeg kjøper ikke engsng nytt fordi jeg kanskje er død snart. Bedre at mamma arver alle pengene


90tallsbarn

Anbefalte innlegg

90tallsbarn

Ja, jeg er født inn i "nei- bunken". Selv om kroppen er frisk, full av energi, kan altså jobbe, jeg er motivert, og drømte om livet som voksen da jeg endelig kunne flytte fra de jævla mobberne. Det skjedde. Men veien var ikke bare lett, som for de fleste. Slet gjennom skolen, strøk i et fag, jobbet mens jeg tok opp igjen. Null frihet. Jobb, skole. Stod med det minste jeg kunne, en 2er. Her er det mye jobb for lite tilbake. Holdt ut i en jobb jeg mistrivdes i i et par år for å tjene. Ingen venner, men meg og ofte en del menn som kunne vært fedrene mine. Så søker jeg en jobb, får den. Tar tid å trives, men jeg finner meg til rette. Men jeg har en tomhet og føler det er noe jeg bør få erfare. Jeg utvider horisonten og jeg føler det er det jeg virkelig skal i livet, men her kreves at man har sosiale antenner. Jeg tror det sitter i hodet mitt og at det er mobbinga som har ødelagt min tro på meg selv, men mer og mer havne jeg i "nei bunken".

 Jeg har alltid vært i den. Jeg møter mye interesse når jeg er ny, men folk trekker seg indirekte og lukker dørene igjen. Jeg er ikke det folk tror. Når det viser seg at jeg ikke har stort nettverk, store drømmer osv så blir jeg bare ikke så spennende lenger. Nå sitter jeg her 29 år og mobilen er like stille som da jeg var 14. Mens de andre søsknene mine ha planer, de er yngre, men har alltid noe de skal. Jeg har brukt opp hele livet kjennes det som, og aner ikke hva jeg skal finne på til folk for å ikke virke kjedelig. 

Jeg er i "nei bunken" absolutt hele tidrn selv om ingenting tilsier at jeg skal være der. Hva skal jeg leve for egentlig? 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

XbellaX
1 time siden, 90tallsbarn skrev:

Ja, jeg er født inn i "nei- bunken". Selv om kroppen er frisk, full av energi, kan altså jobbe, jeg er motivert, og drømte om livet som voksen da jeg endelig kunne flytte fra de jævla mobberne. Det skjedde. Men veien var ikke bare lett, som for de fleste. Slet gjennom skolen, strøk i et fag, jobbet mens jeg tok opp igjen. Null frihet. Jobb, skole. Stod med det minste jeg kunne, en 2er. Her er det mye jobb for lite tilbake. Holdt ut i en jobb jeg mistrivdes i i et par år for å tjene. Ingen venner, men meg og ofte en del menn som kunne vært fedrene mine. Så søker jeg en jobb, får den. Tar tid å trives, men jeg finner meg til rette. Men jeg har en tomhet og føler det er noe jeg bør få erfare. Jeg utvider horisonten og jeg føler det er det jeg virkelig skal i livet, men her kreves at man har sosiale antenner. Jeg tror det sitter i hodet mitt og at det er mobbinga som har ødelagt min tro på meg selv, men mer og mer havne jeg i "nei bunken".

 Jeg har alltid vært i den. Jeg møter mye interesse når jeg er ny, men folk trekker seg indirekte og lukker dørene igjen. Jeg er ikke det folk tror. Når det viser seg at jeg ikke har stort nettverk, store drømmer osv så blir jeg bare ikke så spennende lenger. Nå sitter jeg her 29 år og mobilen er like stille som da jeg var 14. Mens de andre søsknene mine ha planer, de er yngre, men har alltid noe de skal. Jeg har brukt opp hele livet kjennes det som, og aner ikke hva jeg skal finne på til folk for å ikke virke kjedelig. 

Jeg er i "nei bunken" absolutt hele tidrn selv om ingenting tilsier at jeg skal være der. Hva skal jeg leve for egentlig? 

Hva liker du å drive med, rent jobbmessig mener jeg. Har du hobbyer?

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn
44 minutter siden, XbellaX skrev:

Hva liker du å drive med, rent jobbmessig mener jeg. Har du hobbyer?

Reise, servere, noe med mat. Jobbmessig kan man ikke velge helt det man vil. Kafe er greit, bli daglig leder etter hvert. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
18 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Reise, servere, noe med mat. Jobbmessig kan man ikke velge helt det man vil. Kafe er greit, bli daglig leder etter hvert. 

Da har du jo et mål. Og det er ikke urealistisk at du kan få til. Jeg må noen ganger minnes på at det har jo faktisk vært en del framgang med meg i løpet av tre år (ennå langt å gå), fordi jeg selv kan føle jeg står stille. Fordi jeg føler meg lik og er jo ennå ikke i for eksempel jobb. Slike ting som er helt målbare. Men jeg som person har jo utviklet meg og er ennå i utvikling, og det er jo en del av veien mot å nå disse mer målbare målene. Det er viktig å være tålmodig og ikke forvente at det er stor forskjell fra måned til måned eller år til år. Endringen kommer ofte gradvis. Så gradvis at en knapt merker det selv. 

Og ja nå tenker du kanskje at det er kjedelig å måtte være tålmodig og hvorfor må vi være så trege osv. Men du er helt nødt til å akseptere at det er slik at ting tar tid. Selv om det er skikkelig vanskelig og frustrerende. Som mor til to barn har jeg det virkelig travelt selv med å komme til hektene, men jeg er helt nødt til å skynde meg sakte. Noe annet vil nok føre til at jeg mislykkes. 

Endret av Glitter
Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn
35 minutter siden, Glitter skrev:

Da har du jo et mål. Og det er ikke urealistisk at du kan få til. Jeg må noen ganger minnes på at det har jo faktisk vært en del framgang med meg i løpet av tre år (ennå langt å gå), fordi jeg selv kan føle jeg står stille. Fordi jeg føler meg lik og er jo ennå ikke i for eksempel jobb. Slike ting som er helt målbare. Men jeg som person har jo utviklet meg og er ennå i utvikling, og det er jo en del av veien mot å nå disse mer målbare målene. Det er viktig å være tålmodig og ikke forvente at det er stor forskjell fra måned til måned eller år til år. Endringen kommer ofte gradvis. Så gradvis at en knapt merker det selv. 

Og ja nå tenker du kanskje at det er kjedelig å måtte være tålmodig og hvorfor må vi være så trege osv. Men du er helt nødt til å akseptere at det er slik at ting tar tid. Selv om det er skikkelig vanskelig og frustrerende. Som mor til to barn har jeg det virkelig travelt selv med å komme til hektene, men jeg er helt nødt til å skynde meg sakte. Noe annet vil nok føre til at jeg mislykkes. 

Men hvor forbanna treige er vi? Det er det eneste mølet i livet. Det er ikke gøy å få til ting når du brukte mange år på det. Vi er kjempe treige. Jeg trenger at noe skjer ofte, mer enn snittet og det er ikke fordi jeg er så forbanna spesiell men jeg merker det blandt folk. Folk godtar at ting går flatt frem, de liker dette forutsigbare 9-16 livet med jobb og hjemmesitting, og barn. Reiser kanskje 2 ganger i året. 
Jeg HATER det der. Jeg satset på noe annet jeg kom over, og jeg kom dit. Men jeg mangler en siste ting, sosiale skills. Noe jeg har, men ikke på topp. Det er en sosial jobb, og jeg begynte å like livet igjen. Dessverre bare tilbakemeldinger etter prøvetid litt negative. Jeg var perfekt på alle måter, evne til å skaffe info som var unik og alt slik, men kommunikasjonen var et problem. Likevel fikk jeg flere sjanser, men til slutt fikk jeg beskjed om at jeg bare måtte øve meg. Så startet jeg på dps og slik, men jeg så for meg en urealistisk behandling. Jeg trodde innerst inne jeg skulle finne en behandler eller ei pille som kunne forandre meg helt. Jeg fikk likevel bekreftet disse diagnosene. Men jeg gjorde det ikke for meg, men for samunnet som vil ha ekstroverte og engasjerte. I håp om at jeg kunne bli kvitt den jeg har vært. Men det gikk ikke. Jeg fikk likevel prøvd meg litt i en lavere stilling. Greia er bare at det er så forbanna mye yngre folk der, så jeg ble demotivert bare av det. Det er ikke første gangen jeg er eldst. På videregående, de 2’siste årene var jeg også eldst i klassen. Så utrolig mange påminnelser om at jeg utvikler meg veldig treigt. Så har jeg blitt mer deppa og dårlig fungerende. Så kom korona og jeg var glad første perioden. For da slapp jeg å forklare folk hvorfor jeg aldri var ute på noe lenger. Men nå er jeg lei. Jeg kommer på jobbintervjuer, men ender med er nei. Så, jeg føler jeg har brukt opp alt. Frem til jeg var 22 slet jeg meg gjennom jobber jeg hatet. Så gikk jeg videre til noe bedre. Så satset jeg på det jeg følte var riktig og det var veien til bekreftelse på at jeg var meg. 
Tilbake til det kjedelige. Nå fikk jeg nesten jobb. Da hadde jeg kunne bekrefte leiligheten også og stemninga nå hadde vært annerledes. Men nei, det tar den vanlige kjedelige veien. Blir vel 50 før jeg gjør noe.... så jævla demotiverende. Ingen eventyr som ung her nei ;) er slik talentløs begrenset menneske. Skulle ønske jeg var mer som de mer kyniske og uredde. De skaper liv. Jeg er opplært av og oppvokst hos mamma, rundt henne er det dødt. Vil bare ta det rolig, finner ofte grunner til å ikke gjøre ting, og jeg får angst av hvor begrenset man kan bli. Hun har besten aldri besøkt meg eller mitt andre søsken når vi bodde langt unna. Hun har alltid vært den som måtte jobbe og ikke hatt tid å være med på så mye. Blir vel som henne jeg og. Kan ikke leve før man blir 65. Og det er ingen vits. Livet er så kjedelig for det ser ut som vi blir veldig like foreldrene. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
11 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Men hvor forbanna treige er vi? Det er det eneste mølet i livet. Det er ikke gøy å få til ting når du brukte mange år på det. Vi er kjempe treige. Jeg trenger at noe skjer ofte, mer enn snittet og det er ikke fordi jeg er så forbanna spesiell men jeg merker det blandt folk. Folk godtar at ting går flatt frem, de liker dette forutsigbare 9-16 livet med jobb og hjemmesitting, og barn. Reiser kanskje 2 ganger i året. 
Jeg HATER det der. Jeg satset på noe annet jeg kom over, og jeg kom dit. Men jeg mangler en siste ting, sosiale skills. Noe jeg har, men ikke på topp. Det er en sosial jobb, og jeg begynte å like livet igjen. Dessverre bare tilbakemeldinger etter prøvetid litt negative. Jeg var perfekt på alle måter, evne til å skaffe info som var unik og alt slik, men kommunikasjonen var et problem. Likevel fikk jeg flere sjanser, men til slutt fikk jeg beskjed om at jeg bare måtte øve meg. Så startet jeg på dps og slik, men jeg så for meg en urealistisk behandling. Jeg trodde innerst inne jeg skulle finne en behandler eller ei pille som kunne forandre meg helt. Jeg fikk likevel bekreftet disse diagnosene. Men jeg gjorde det ikke for meg, men for samunnet som vil ha ekstroverte og engasjerte. I håp om at jeg kunne bli kvitt den jeg har vært. Men det gikk ikke. Jeg fikk likevel prøvd meg litt i en lavere stilling. Greia er bare at det er så forbanna mye yngre folk der, så jeg ble demotivert bare av det. Det er ikke første gangen jeg er eldst. På videregående, de 2’siste årene var jeg også eldst i klassen. Så utrolig mange påminnelser om at jeg utvikler meg veldig treigt. Så har jeg blitt mer deppa og dårlig fungerende. Så kom korona og jeg var glad første perioden. For da slapp jeg å forklare folk hvorfor jeg aldri var ute på noe lenger. Men nå er jeg lei. Jeg kommer på jobbintervjuer, men ender med er nei. Så, jeg føler jeg har brukt opp alt. Frem til jeg var 22 slet jeg meg gjennom jobber jeg hatet. Så gikk jeg videre til noe bedre. Så satset jeg på det jeg følte var riktig og det var veien til bekreftelse på at jeg var meg. 
Tilbake til det kjedelige. Nå fikk jeg nesten jobb. Da hadde jeg kunne bekrefte leiligheten også og stemninga nå hadde vært annerledes. Men nei, det tar den vanlige kjedelige veien. Blir vel 50 før jeg gjør noe.... så jævla demotiverende. Ingen eventyr som ung her nei ;) er slik talentløs begrenset menneske. Skulle ønske jeg var mer som de mer kyniske og uredde. De skaper liv. Jeg er opplært av og oppvokst hos mamma, rundt henne er det dødt. Vil bare ta det rolig, finner ofte grunner til å ikke gjøre ting, og jeg får angst av hvor begrenset man kan bli. Hun har besten aldri besøkt meg eller mitt andre søsken når vi bodde langt unna. Hun har alltid vært den som måtte jobbe og ikke hatt tid å være med på så mye. Blir vel som henne jeg og. Kan ikke leve før man blir 65. Og det er ingen vits. Livet er så kjedelig for det ser ut som vi blir veldig like foreldrene. 

Du kan ikke si det "ikke er gøy å få til ting fordi du brukte så mange år på det" til meg. Det er i hvert fall ikke spesielt hyggelig. Skulle selvsagt ønske det hadde gått raskere, men jeg er glad for at det faktisk har skjedd noe. Og det er en mestring i det, for jeg har jobbet hardt for det. Jeg skal i videre behandling og trenger nok hjelp lenge, men jeg får tilbakemeldinger på at jeg gjør jo faktisk noe bra. Det vises at jeg nyttiggjør meg av behandlingen jeg får. Det gir et lite glimt av håp. At jeg kanskje ikke er så håpløs som jeg trot. Da kan ikke du eller andre komme og si at det er ikke godt nok fordi jeg bruker lang tid. Jeg er glad for at jeg har hatt framgang. :)

Jeg håper og tror at du vil komme videre i livet, men som jeg har sagt før så tror jeg du må endre holdning på en del ting før du kan gjøre det. Jeg også kan gå i oppløsning over hvordan livet mitt har blitt. At mine egne barn ikke bor hos meg, at jeg har gjort alt jeg har gjort osv. Men så må jeg riste det av meg og fortsette å kjempe. Det må vi alle sammen hvis vi skal komme noen vei. Hver gang vi faller, må vi reise oss igjen. Det er greit å bli liggende litt. Fordi vi er så sliten og vi ser ikke vitsen med å komme seg opp når vi faller igjen på nytt og på nytt. Men så er vi jo helt nødt da. Til å prøve å reise oss igjen. Og ingen, inkludert oss selv, kan kreve noe mer enn at vi prøver og gjør det vi kan.

Endret av Glitter
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

90tallsbarn
25 minutter siden, Glitter skrev:

Du kan ikke si det "ikke er gøy å få til ting fordi du brukte så mange år på det" til meg. Det er i hvert fall ikke spesielt hyggelig. Skulle selvsagt ønske det hadde gått raskere, men jeg er glad for at det faktisk har skjedd noe. Og det er en mestring i det, for jeg har jobbet hardt for det. Jeg skal i videre behandling og trenger nok hjelp lenge, men jeg får tilbakemeldinger på at jeg gjør jo faktisk noe bra. Det vises at jeg nyttiggjør meg av behandlingen jeg får. Det gir et lite glimt av håp. At jeg kanskje ikke er så håpløs som jeg trot. Da kan ikke du eller andre komme og si at det er ikke godt nok fordi jeg bruker lang tid. Jeg er glad for at jeg har hatt framgang. :)

Jeg håper og tror at du vil komme videre i livet, men som jeg har sagt før så tror jeg du må endre holdning på en del ting før du kan gjøre det. Jeg også kan gå i oppløsning over hvordan livet mitt har blitt. At mine egne barn ikke bor hos meg, at jeg har gjort alt jeg har gjort osv. Men så må jeg riste det av meg og fortsette å kjempe. Det må vi alle sammen hvis vi skal komme noen vei. Hver gang vi faller, må vi reise oss igjen. Det er greit å bli liggende litt. Fordi vi er så sliten og vi ser ikke vitsen med å komme seg opp når vi faller igjen på nytt og på nytt. Men så er vi jo helt nødt da. Til å prøve å reise oss igjen. Og ingen, inkludert oss selv, kan kreve noe mer enn at vi prøver og gjør det vi kan.

Jeg skrev ikke at DU ikke gjør det bra nok. Jeg aner ikke hva som har skjedd deg. Greia mi er at jeg føler meg teit og talentløs som har levd i et visst land i hodet mitt i forhold med en fyr i 4 år nå. Jeg har bare aldri gått helt videre. Jeg tok ikke min egen avgjørelse. Hver gang jeg har vært med familien min osv og i sommer mens jeg var deprimert/syk så tenkte jeg på «jeg skulle ikke vært her» og mens mamma gikk på shopping satte jeg meg ved elven. Ingenting fristet. Ingen følelse av glede. Og slik er det i perioder enda. Jeg er den som ikke har noe eget. ALT går treigt. Skal vi bli 50 før vi kan leve eller? Dette går seg utover hele utstrålinga mi! Jeg føler jeg har så mye å skjule at jeg ikke engang vil ta kontakt med folk fordi jeg føler meg så misslykket. Jeg har også løyet litt til folk for noen kan spørre hvordan det går med han i utlandet. Og jeg..ehe, vi var aldri noe, og kontakten var på nett. I tillegg møttes vi fysisk tilfeldig sist i Jan 2018. Men det er ingen som kjenner meg der jeg er fra da... fantastisk egentlig det og. Oppvokst et sted man ikke kjenner noen, bare sånne hils forhold. 
men så kjenner jeg ikke noen andre steder heller. Jeg er tydeligivs ikke noe spennende, men jeg hadde nok også kjedet meg med meg... føler meg så dum som blir tatt vare av familien. Familien er jo de som er mest glad i en da, men jeg føler meg som taper. Hun som bli tatt vare på av familien. Men ei som meg var aldri ei som bare kunne følge planer. For talentløs til å ikke hindres av femhundrelapp hele tiden. Det er alltid og bare det negative som vinner hele tiden.. og det skjedde nå og. Bare et «ja» og jeg hadde vært klar for 2021. Men nei, det negative vinner og det kjedelige gamle gjelder. Så da får man sitte her man har sitter de siste årene... kanskje 3 år til? Herregud da har hele unge livet forsvunnet . 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
XbellaX
14 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Men hvor forbanna treige er vi? Det er det eneste mølet i livet. Det er ikke gøy å få til ting når du brukte mange år på det. Vi er kjempe treige. Jeg trenger at noe skjer ofte, mer enn snittet og det er ikke fordi jeg er så forbanna spesiell men jeg merker det blandt folk. Folk godtar at ting går flatt frem, de liker dette forutsigbare 9-16 livet med jobb og hjemmesitting, og barn. Reiser kanskje 2 ganger i året. 
Jeg HATER det der. Jeg satset på noe annet jeg kom over, og jeg kom dit. Men jeg mangler en siste ting, sosiale skills. Noe jeg har, men ikke på topp. Det er en sosial jobb, og jeg begynte å like livet igjen. Dessverre bare tilbakemeldinger etter prøvetid litt negative. Jeg var perfekt på alle måter, evne til å skaffe info som var unik og alt slik, men kommunikasjonen var et problem. Likevel fikk jeg flere sjanser, men til slutt fikk jeg beskjed om at jeg bare måtte øve meg. Så startet jeg på dps og slik, men jeg så for meg en urealistisk behandling. Jeg trodde innerst inne jeg skulle finne en behandler eller ei pille som kunne forandre meg helt. Jeg fikk likevel bekreftet disse diagnosene. Men jeg gjorde det ikke for meg, men for samunnet som vil ha ekstroverte og engasjerte. I håp om at jeg kunne bli kvitt den jeg har vært. Men det gikk ikke. Jeg fikk likevel prøvd meg litt i en lavere stilling. Greia er bare at det er så forbanna mye yngre folk der, så jeg ble demotivert bare av det. Det er ikke første gangen jeg er eldst. På videregående, de 2’siste årene var jeg også eldst i klassen. Så utrolig mange påminnelser om at jeg utvikler meg veldig treigt. Så har jeg blitt mer deppa og dårlig fungerende. Så kom korona og jeg var glad første perioden. For da slapp jeg å forklare folk hvorfor jeg aldri var ute på noe lenger. Men nå er jeg lei. Jeg kommer på jobbintervjuer, men ender med er nei. Så, jeg føler jeg har brukt opp alt. Frem til jeg var 22 slet jeg meg gjennom jobber jeg hatet. Så gikk jeg videre til noe bedre. Så satset jeg på det jeg følte var riktig og det var veien til bekreftelse på at jeg var meg. 
Tilbake til det kjedelige. Nå fikk jeg nesten jobb. Da hadde jeg kunne bekrefte leiligheten også og stemninga nå hadde vært annerledes. Men nei, det tar den vanlige kjedelige veien. Blir vel 50 før jeg gjør noe.... så jævla demotiverende. Ingen eventyr som ung her nei ;) er slik talentløs begrenset menneske. Skulle ønske jeg var mer som de mer kyniske og uredde. De skaper liv. Jeg er opplært av og oppvokst hos mamma, rundt henne er det dødt. Vil bare ta det rolig, finner ofte grunner til å ikke gjøre ting, og jeg får angst av hvor begrenset man kan bli. Hun har besten aldri besøkt meg eller mitt andre søsken når vi bodde langt unna. Hun har alltid vært den som måtte jobbe og ikke hatt tid å være med på så mye. Blir vel som henne jeg og. Kan ikke leve før man blir 65. Og det er ingen vits. Livet er så kjedelig for det ser ut som vi blir veldig like foreldrene. 

Dersom du strever sosialt, er da slike jobber du beskriver under førstevalget? Jeg er enig med deg at stillingsannonser har et enormt fokus på ekstroverte, og jeg tror også at introverte er undervurderte i mange situasjoner. 

 

15 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Reise, servere, noe med mat. Jobbmessig kan man ikke velge helt det man vil. Kafe er greit, bli daglig leder etter hvert. 

Hva med å høre med NAV om å få hjelp til å finne et arbeidssted? Går du på AAP nå?

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn
27 minutter siden, XbellaX skrev:

Dersom du strever sosialt, er da slike jobber du beskriver under førstevalget? Jeg er enig med deg at stillingsannonser har et enormt fokus på ekstroverte, og jeg tror også at introverte er undervurderte i mange situasjoner. 

 

Hva med å høre med NAV om å få hjelp til å finne et arbeidssted? Går du på AAP nå?

Ja det er øveret på ønskelisten. Jeg trivdes veldig, og livet ble slik jeg ville ha det. Det eneste absolutt eneste problemet er at jeg ikke er såååååå sosialt flink som forventet, men jeg er ikke så håpløs sosialt at alt blir kleint altså. Derfor hater jeg den der "finn styrkene" da blir jeg kanskjbe kunstner eller noe slik, alt jeg synes er gørr. "Gjør det beste ut av forutsetningene" ok, så jævla dumt at jeg ble kodet introvert og dårlig sosialt da. Når oppstår denne jævla kodinga? Dritt kropp, dritt kjemi som ikke kunne skapt meg mer ekstrovert

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
14 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Ja det er øveret på ønskelisten. Jeg trivdes veldig, og livet ble slik jeg ville ha det. Det eneste absolutt eneste problemet er at jeg ikke er såååååå sosialt flink som forventet, men jeg er ikke så håpløs sosialt at alt blir kleint altså. Derfor hater jeg den der "finn styrkene" da blir jeg kanskjbe kunstner eller noe slik, alt jeg synes er gørr. "Gjør det beste ut av forutsetningene" ok, så jævla dumt at jeg ble kodet introvert og dårlig sosialt da. Når oppstår denne jævla kodinga? Dritt kropp, dritt kjemi som ikke kunne skapt meg mer ekstrovert

Men hva får du ut av å forsette å kverne på dette framfor å se mer på hva du kan? 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn
10 minutter siden, Glitter skrev:

Men hva får du ut av å forsette å kverne på dette framfor å se mer på hva du kan? 

Men jeg forsåtr ikke dette. Hvordan vet jeg hva jeg kan? Fordi jeg ikke liker noe av det som faller meg naturlig!! Da kan jeg like gjerne godta at jeg er deprimert... hvordan er det mulig å trives i noe en ikke er laget for? 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
2 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Men jeg forsåtr ikke dette. Hvordan vet jeg hva jeg kan? Fordi jeg ikke liker noe av det som faller meg naturlig!! Da kan jeg like gjerne godta at jeg er deprimert... hvordan er det mulig å trives i noe en ikke er laget for? 

Jeg har blitt satt i kontakt med sånn interessekartleggings-veileder på Nav. Har fylt ut tusen spørsmål og nå i januar har jeg time med henne for å gå gjennom det og slikt. Det er for å finne ut av hva jeg kanskje kan klare å jobbe med. Jeg har jo utdanning, men må nok starte med noe annet i starten i hvert fall hvis jeg skal ha sjanse til å komme meg tilbake til jobb. Så får vi se om jeg kan jobbe innen det jeg er utdannet som etter hvert eller om det blir for stor påkjenning. Du kan jo også bli satt i kontakt med slik veileder. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn
48 minutter siden, Glitter skrev:

Jeg har blitt satt i kontakt med sånn interessekartleggings-veileder på Nav. Har fylt ut tusen spørsmål og nå i januar har jeg time med henne for å gå gjennom det og slikt. Det er for å finne ut av hva jeg kanskje kan klare å jobbe med. Jeg har jo utdanning, men må nok starte med noe annet i starten i hvert fall hvis jeg skal ha sjanse til å komme meg tilbake til jobb. Så får vi se om jeg kan jobbe innen det jeg er utdannet som etter hvert eller om det blir for stor påkjenning. Du kan jo også bli satt i kontakt med slik veileder. 

Har allerede vært. Det er ikke alle av oss som bare finner ut hva vi vil ut fra slik. Jeg passer faktisk til veldig mye, det eneste som mangler er en liten ting jeg ikke vet hva er. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

90tallsbarn

Og så fikk jeg nei fra sjefen jeg var på intervju for hos forrige uke. Jeg var så sikker på at det har gått bra, men enda en gang reiser jeg i 8 timer for å bli avvist. Jeg er dritt lei av ordet «dessverre» men det er dette ordet jeg har sett over et år nå. Jeg åpner en Mail og det jeg trenger ikke lure en gang på hva som står. Ser «dessverre» og tenker da er det som vanlig da.. 

Så holder jeg kanskje på et år til, men så får jeg mullgivet til plan A igjen, men så har jeg gått for plan B (som jeg gjør nå) og så blir gleden borte der og. Plutselig er du «gammel» og har løpt etter stengte dører du ikke tror er stengte. Det er den jævla introvert personligheten min og at jeg ikke er så flink sosialt som er grunnen!! Jeg klarer ikke gi slipp på det, jeg hadde sluppet å være med på alt det kjedelige jeg driver med nå dersom det ikke var for det men slik her blir det når man er feil hele veien. Jeg klarer ikke sette pris på noe jeg er, for jeg er grunnen til at jeg er her jeg er. Feilen er bekreftet. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Hobbycoachen

Hei. Ville bare si at det jeg hører fra deg er depresjonen som snakker til deg. Trur du ikke er kommet over at du ble mobbet, du mobber jo deg selv: du beskriver deg som talentløs,treig,dum,ikke god nok ifht at du er ikke utadvent nok. En taper sier du om deg selv. Du er ikke A4,hvem gidder vel det?? Ikke jeg,hvertfall,hater sånt selv. A4folk er de kjedeligste i verden.ville du snakket ned slik om et annet menneske,en venn? Du roser aldri deg selv.Her er ting du burde rose: Du er ikke A4(altså er du heller ikke kjedelig) du reiser hele 8 timer for å ta sjansen på avvisning, altså er du motivert og står på.Du er ett gull for arbeidsgivere.De ser etter sånt! Du ønsker noe mer av livet, vil ikke sitte fast. Det er helt normalt og sunt å utvikle seg i alle aldre. Du jobber med folk som er yngre enn deg,altså de som har et mål i livet,er morsomme og har energi.Heldige deg,hvem vil vel jobbe med gamlinger,eldre enn deg?nå har du jo overtaket,du er den eldre og erfarne,du kan ta over styringa!vil du ikke være leder i en kafe..?super erfaring det her!:) Jeg har sett mange kafemedarbeidere osv som ikke er spes.utadvendte, men direkte sure og inneslutta. Kan jo selvsagt være en dårlig dag også,alle har det. Jeg selv er introvert ,og de siste åra blitt mer utadvendt og omgjengelig. Kafejobb er det verste jobben jeg kan få,det er kjedelig for meg. Her jeg bor er det den eneste jobben du får,butikk eller kafe. Synes du er heldig som ønsker en slik jobb,det bugner av de over hele landet.du måikke være så utadvendt som du tror. Slipp de tankene om at du må være som de andre,du sier selv du ikke er A4,vær stiolt av det.Jobbønsket ditt er hvertfall A4,vær lettet for det.Her jeg bor sliter man om man hater kafejobber.Snu holdninga di,finn en coach,støttekontakt,hva som helst.Angående nav så vil de bare finne grunner til å uføre deg,du havne på utprøving som er utnytting av gratis arbeidskraft, du blir et offer for mobbing osv.de krøller til livet ditt mer.Les om navskandaler så ser du. Nav        lager egne regler, det blir krangler,du får dårlig økonomi,de styrer livet ditt med meldekort,ubrukelige kurs og jobbretning du ikke ønsker. Skriver ikke mer om det for lista er for lang. Vær din beste venn som vil deg vel, jobb med holdninga di,tillat deg å være deppa og motløs ,da i kort tid og reis deg ipp igjen som vi andre må gjøre gang på gang. Vi er og har vært der du er nå alle sammen!:)Lykke til!

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn
5 timer siden, Hobbycoachen skrev:

Hei. Ville bare si at det jeg hører fra deg er depresjonen som snakker til deg. Trur du ikke er kommet over at du ble mobbet, du mobber jo deg selv: du beskriver deg som talentløs,treig,dum,ikke god nok ifht at du er ikke utadvent nok. En taper sier du om deg selv. Du er ikke A4,hvem gidder vel det?? Ikke jeg,hvertfall,hater sånt selv. A4folk er de kjedeligste i verden.ville du snakket ned slik om et annet menneske,en venn? Du roser aldri deg selv.Her er ting du burde rose: Du er ikke A4(altså er du heller ikke kjedelig) du reiser hele 8 timer for å ta sjansen på avvisning, altså er du motivert og står på.Du er ett gull for arbeidsgivere.De ser etter sånt! Du ønsker noe mer av livet, vil ikke sitte fast. Det er helt normalt og sunt å utvikle seg i alle aldre. Du jobber med folk som er yngre enn deg,altså de som har et mål i livet,er morsomme og har energi.Heldige deg,hvem vil vel jobbe med gamlinger,eldre enn deg?nå har du jo overtaket,du er den eldre og erfarne,du kan ta over styringa!vil du ikke være leder i en kafe..?super erfaring det her!:) Jeg har sett mange kafemedarbeidere osv som ikke er spes.utadvendte, men direkte sure og inneslutta. Kan jo selvsagt være en dårlig dag også,alle har det. Jeg selv er introvert ,og de siste åra blitt mer utadvendt og omgjengelig. Kafejobb er det verste jobben jeg kan få,det er kjedelig for meg. Her jeg bor er det den eneste jobben du får,butikk eller kafe. Synes du er heldig som ønsker en slik jobb,det bugner av de over hele landet.du måikke være så utadvendt som du tror. Slipp de tankene om at du må være som de andre,du sier selv du ikke er A4,vær stiolt av det.Jobbønsket ditt er hvertfall A4,vær lettet for det.Her jeg bor sliter man om man hater kafejobber.Snu holdninga di,finn en coach,støttekontakt,hva som helst.Angående nav så vil de bare finne grunner til å uføre deg,du havne på utprøving som er utnytting av gratis arbeidskraft, du blir et offer for mobbing osv.de krøller til livet ditt mer.Les om navskandaler så ser du. Nav        lager egne regler, det blir krangler,du får dårlig økonomi,de styrer livet ditt med meldekort,ubrukelige kurs og jobbretning du ikke ønsker. Skriver ikke mer om det for lista er for lang. Vær din beste venn som vil deg vel, jobb med holdninga di,tillat deg å være deppa og motløs ,da i kort tid og reis deg ipp igjen som vi andre må gjøre gang på gang. Vi er og har vært der du er nå alle sammen!:)Lykke til!

Hei og takk for svar. Hvilken jobb synes du ikke er kjedelig da? Jg vil ikke bare jobbe i kafe, men det er et alternativ. Flyvertinne, resepsjonist, skuespiller I Hollywood (det blir jeg aldri, så blir ikke skuffa over at det ikke blir), men det meste jeg vil er ikke lett nå. Pandemien har jo ødelagt akkurat på de områdene jeg egner meg. Siste jeg vil er pleie og omsorg, men dette er såklart det som alltid er et sikkert valg. Og nå sikrere enn noen gang. Men jeg tror jeg tar livet mitt om jeg blir tvunget ut i noe sånt. 

Du nevner «gamlinger», men vi alle blir gamlinger en gang. Jeg vil såklart ikke jobbe med gamlinger, det har jeg prøvd. Men ikke unge folk heller, i deres øyne vil jeg være godt voksen. Så nytter ikke å se ung ut og føle seg ung til sinns når de vet du er godt voksen. Da blir du sett på som underutviklet. Men faktisk føler jeg ofte at andre er voksnere enn meg selv om de er yngre. Evnen til å lede, selvsikkerhet, erfaring i livet... jeg er et barn. 

Når du nevner det med nav, så har de ikke gjort noe mot meg. De vil finne jobb, de har skrevet at de vurderer meg ikke som ufør. De vurderer meg som arbeidsfør. men jeg irriterer meg over at jeg kom innom nav systemet. Såklart må man det når man er født taper.. 
 

Men hvordan snakke fint til meg selv når jeg egner meg så feil til alt? 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Hobbycoachen

De andre jobbene du liker høres spennende og interessant ut. Du får ta utdanning i en av de jobbene når koronaen er ver eller roet seg.vi må alle ha dette som et venteår. Er der jeg og.noe av det du føler,føler jeg også,det med treghet og at andre ser ut ti å ha kommet lenger i livet sitt,tilsynelatende. Det betyr ikke hvor andre er og hva de gjør,poenget er at du går din egen vei,selv med snegleskritt. Ting tar jo tid for hver og en,man kommer i mål til slutt.nav er snill og hjelpsom nå,ja.bare vent når du har vært der og masa,plaga de en stund og de er leie av utredning og kursing. Da blircde å stemple deg som en taper og noe håpløst tilfelle som uføretrygd er siste løsning. De skaper tapere, ingen er født som det. Man er ikke en taper selv om man tar ting i eget tempo,vi er ikke maskiner! Det er mange i samme båt som deg,jeg er der og.skjønt,du er enda mer negativ enn meg,da.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn
17 minutter siden, Hobbycoachen skrev:

De andre jobbene du liker høres spennende og interessant ut. Du får ta utdanning i en av de jobbene når koronaen er ver eller roet seg.vi må alle ha dette som et venteår. Er der jeg og.noe av det du føler,føler jeg også,det med treghet og at andre ser ut ti å ha kommet lenger i livet sitt,tilsynelatende. Det betyr ikke hvor andre er og hva de gjør,poenget er at du går din egen vei,selv med snegleskritt. Ting tar jo tid for hver og en,man kommer i mål til slutt.nav er snill og hjelpsom nå,ja.bare vent når du har vært der og masa,plaga de en stund og de er leie av utredning og kursing. Da blircde å stemple deg som en taper og noe håpløst tilfelle som uføretrygd er siste løsning. De skaper tapere, ingen er født som det. Man er ikke en taper selv om man tar ting i eget tempo,vi er ikke maskiner! Det er mange i samme båt som deg,jeg er der og.skjønt,du er enda mer negativ enn meg,da.

Vi evner ikke å gå raskere enn snegler. Vi fortjener taperstemeplet da. Jeg synes det er så utrolig jeg, at noen av oss bare ikke klarer noe. Talentløse hjerner. Og så er jeg for taltenløs til å komme vekk fra talentløs hjernen jeg er født med også. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Hobbycoachen

Jeg selv har mange talenter og egenskaper. Noe har arbeidslivet bruk for,noe er kun kunstnerisk.jeg setter pris på mine evner og vet at andre gjør det samme.det er måten jeg tenker på,hvertfall. Er sikker på at du og har noe. Om jeg er en taper inoe henseende så får folk bare synes det, jeg tar det med et latter.er ikke så selvhøytidelig. Fornærmelser og hersketeknikker derimot, irriterer meg. Taperstempelet er bare noe som finnes i eget hode,egentlig.

Endret av Hobbycoachen
Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn
5 minutter siden, Hobbycoachen skrev:

Jeg selv har mange talenter og egenskaper. Noe har arbeidslivet bruk for,noe er kun kunstnerisk.jeg setter pris på mine evner og vet at andre gjør det samme.det er måten jeg tenker på,hvertfall. Er sikker på at du og har noe. Om jeg er en taper inoe henseende så får folk bare synes det, jeg tar det med et latter.er ikke så selvhøytidelig. Fornærmelser og hersketeknikker derimot, irriterer meg. Taperstempelet er bare noe som finnes i eget hode,egentlig.

Såklart kan ikke jeg avgjøre at andre er tapere. Men noen er kjedelige fordi de ikke tar deg med på det livet du liker. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Opprett ny...