Ville du tilgitt deg selv?

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

dette høres ikke ut som normale reaksjoner på anger. jeg tror dine reaksjoner, dramatikken i det, bunner i sykdomstegn fra dine grunnleggende diagnose/r.

Anonymkode: a4e2a...4f2

Ja, det gjør det sikkert. Psykologen sier det er normalt med reaksjon, men at jeg reagerer litt kraftigere. Skjønner likevel ikke den helt. Er en veldig samvittighetsfull person og dette har spist meg opp innvendig lenge. Også må jeg miste mitt hjem også. Jeg har ikke råd til å leie da jeg må ha plass til mer enn bare meg. Slik jeg ser det er livet ødelagt. 

Anonymkode: b39a7...51a

[cilie]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det gjør det sikkert. Psykologen sier det er normalt med reaksjon, men at jeg reagerer litt kraftigere. Skjønner likevel ikke den helt. Er en veldig samvittighetsfull person og dette har spist meg opp innvendig lenge. Også må jeg miste mitt hjem også. Jeg har ikke råd til å leie da jeg må ha plass til mer enn bare meg. Slik jeg ser det er livet ødelagt. 

Anonymkode: b39a7...51a

Kan du mobiliserer på at nå skal du bare ta imot all hjelp du kan fra psykolog, advokat og øvrige rundt deg? At det er naturlig at du reagerer og at du pr nå ikke kan vite helt hvordan det blir for deg, men at det vil komme bedre tider? 

[AnonymBruker]

32 minutter siden, cilie skrev:

Kan du mobiliserer på at nå skal du bare ta imot all hjelp du kan fra psykolog, advokat og øvrige rundt deg? At det er naturlig at du reagerer og at du pr nå ikke kan vite helt hvordan det blir for deg, men at det vil komme bedre tider? 

Det er jo en måte å se det på. Akkurat nå skjønner jeg ikke poenget med å være i psykiatrien. Kommer jo til å føle det samme om både en og to uker og sikkert videre også. Skal uansett se det an. Kanskje de kan hjelpe meg her.

Anonymkode: b39a7...51a

[cilie]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er jo en måte å se det på. Akkurat nå skjønner jeg ikke poenget med å være i psykiatrien. Kommer jo til å føle det samme om både en og to uker og sikkert videre også. Skal uansett se det an. Kanskje de kan hjelpe meg her.

Anonymkode: b39a7...51a

Jeg følger deg helt på det - og det er sikkert bare provoserende å høre at det vil bli bedre. Samtidig v i l det bli bedre når dette får en avklaring, og du kan med hjelp begynne å stake ut en retning videre. Økonomisk situasjon bør ikke være en «konstant størrelse.» Det fins ordninger som er harde, ja, i en periode, men som vil gi bedring på sikt. 
 

Aksepter at du nå er i en ekstrem-sit., men mobiliser så du er ærlig med hjelpeapparatet og ber om all hjelp du kan få for å skape deg en så levelig situasjon som mulig framover. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, cilie skrev:

Jeg følger deg helt på det - og det er sikkert bare provoserende å høre at det vil bli bedre. Samtidig v i l det bli bedre når dette får en avklaring, og du kan med hjelp begynne å stake ut en retning videre. Økonomisk situasjon bør ikke være en «konstant størrelse.» Det fins ordninger som er harde, ja, i en periode, men som vil gi bedring på sikt. 
 

Aksepter at du nå er i en ekstrem-sit., men mobiliser så du er ærlig med hjelpeapparatet og ber om all hjelp du kan få for å skape deg en så levelig situasjon som mulig framover. 

Det jeg er redd for er å bli sendt hjem for tidlig. Slik det er nå så vil jeg ikke klare meg hjemme så godt. Det er det jo ikke sikkert de er enig i. Er så svart inni meg at jeg ser ikke hvordan det skal gå hvis jeg sendes hjem neste uke. Så selv om jeg ikke ser vitsen i å være her, så er jeg redd for å dra hjem. Litt merkelig.

Anonymkode: b39a7...51a

[cilie]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg er redd for er å bli sendt hjem for tidlig. Slik det er nå så vil jeg ikke klare meg hjemme så godt. Det er det jo ikke sikkert de er enig i. Er så svart inni meg at jeg ser ikke hvordan det skal gå hvis jeg sendes hjem neste uke. Så selv om jeg ikke ser vitsen i å være her, så er jeg redd for å dra hjem. Litt merkelig.

Anonymkode: b39a7...51a

Kommuniserer du det? Kan dere sammen jobbe med den frykten og legge noen strategier, slik at du vil klare deg bedre enn du tror hjemme?

[Sol1973]

Skjønner godt at det ser mørkt ut nå. 

Utfordringen er kanskje å få kontroll på økonomien. Faller det på plass, så løses  mye annet. Høre med forsikringsselskapet om nedbetalingsplan, eller andre løsninger som gjør at du kan beholde boligen. 

 

[AnonymBruker]

3 timer siden, cilie skrev:

Kommuniserer du det? Kan dere sammen jobbe med den frykten og legge noen strategier, slik at du vil klare deg bedre enn du tror hjemme?

Ja, jeg gjør det, men alt kommer feil ut slik at jeg føler meg misforstått. Jeg klarer ikke å sette ord på alt. Eller noe sånt.

3 timer siden, Sol1973 skrev:

Skjønner godt at det ser mørkt ut nå. 

Utfordringen er kanskje å få kontroll på økonomien. Faller det på plass, så løses  mye annet. Høre med forsikringsselskapet om nedbetalingsplan, eller andre løsninger som gjør at du kan beholde boligen. 

 

Ja, må jo i  så fall gjøre det, men er redd de bare er kynisk og tar pant i boligen min.

Anonymkode: b39a7...51a

[cilie]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg gjør det, men alt kommer feil ut slik at jeg føler meg misforstått. Jeg klarer ikke å sette ord på alt. Eller noe sånt.

Kan du skrive det ned om det er lettere?

[AnonymBruker]

20 minutter siden, cilie skrev:

Kan du skrive det ned om det er lettere?

Vet ikke. Klarer ikke sette ord på det jeg kjenner dypt inni meg. Ser følelsene som bilder og filmer av og til. Vet ikke hvordan gjøre de om til ord.

Anonymkode: b39a7...51a

[cilie]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke. Klarer ikke sette ord på det jeg kjenner dypt inni meg. Ser følelsene som bilder og filmer av og til. Vet ikke hvordan gjøre de om til ord.

Anonymkode: b39a7...51a

Jeg synes du beskrev veldig konkret og godt her.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, cilie skrev:

Jeg synes du beskrev veldig konkret og godt her.

Okei. Jeg får prøve. Det er jo et paradoks at jeg ikke har lyst til å være her, men at jeg er redd for å dra hjem. Tror jeg. Hvis jeg forstår hva "paradoks" vil si. Fikk vival i stad, så håper tankene og tvangen kan roe seg ned litt nå.

Anonymkode: b39a7...51a

[frosken]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg er redd for er å bli sendt hjem for tidlig. Slik det er nå så vil jeg ikke klare meg hjemme så godt. Det er det jo ikke sikkert de er enig i. Er så svart inni meg at jeg ser ikke hvordan det skal gå hvis jeg sendes hjem neste uke. Så selv om jeg ikke ser vitsen i å være her, så er jeg redd for å dra hjem. Litt merkelig.

Anonymkode: b39a7...51a

Er det planlagt når du skal hjem? 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, frosken skrev:

Er det planlagt når du skal hjem? 

Nei, men med mindre jeg klarer å få fram hvordan det er så tror jeg det blir i starten av neste uke. Og uansett om jeg klarer å gjøre meg forstått så vil ikke det si at jeg blir hørt. Jeg føler ikke jeg er verdt å hjelpe eller at jeg er nok verdt til at jeg skal orke å kjempe for meg selv. Hvis jeg skal klare meg når jeg kommer hjem så trenger jeg hjelp til å snu tankene mine. At det ikke er slik jeg tror. Det vet jeg ikke om de kan, men om de kan hjelpe meg til det så skjer det ikke på tre ekstra dager. Vil ikke være her i mange uker, men trenger litt mer enn tre dager hvis det skal gå.

Anonymkode: b39a7...51a

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, men med mindre jeg klarer å få fram hvordan det er så tror jeg det blir i starten av neste uke. Og uansett om jeg klarer å gjøre meg forstått så vil ikke det si at jeg blir hørt. Jeg føler ikke jeg er verdt å hjelpe eller at jeg er nok verdt til at jeg skal orke å kjempe for meg selv. Hvis jeg skal klare meg når jeg kommer hjem så trenger jeg hjelp til å snu tankene mine. At det ikke er slik jeg tror. Det vet jeg ikke om de kan, men om de kan hjelpe meg til det så skjer det ikke på tre ekstra dager. Vil ikke være her i mange uker, men trenger litt mer enn tre dager hvis det skal gå.

Anonymkode: b39a7...51a

Hei:-)

Jeg forstår ikke helt hva du mente med setningen jeg har uthevet? Betyr det at du er usikker på om du får forlenget innleggelsen selv om de skjønner hvordan du har det?

Hva slags støtte får du når du er hjemme? Kan du få ekstra hjelp fra kommunens psykiatritjeneste en periode? Skjønner du trenger mot på at ting skal bli bedre.  

Jeg ønsker ikke å bagatellisere situasjonen du står i, men har allikevel lyst til å si at _om_ det nå skulle bli slik at boligen din må selges for å få betalt erstatningskravet, så vil det komme nye muligheter senere i livet for å få egen bolig. 

[AnonymBruker]

10 timer siden, frosken skrev:

Hei:-)

Jeg forstår ikke helt hva du mente med setningen jeg har uthevet? Betyr det at du er usikker på om du får forlenget innleggelsen selv om de skjønner hvordan du har det?

Hva slags støtte får du når du er hjemme? Kan du få ekstra hjelp fra kommunens psykiatritjeneste en periode? Skjønner du trenger mot på at ting skal bli bedre.  

Jeg ønsker ikke å bagatellisere situasjonen du står i, men har allikevel lyst til å si at _om_ det nå skulle bli slik at boligen din må selges for å få betalt erstatningskravet, så vil det komme nye muligheter senere i livet for å få egen bolig. 

Ja, jeg har før opplevd å ikke bli tatt på alvor, så er stadig redd for det.

Har bare en samtale i uken, ellers går jeg stort sett alene. Er ufør så inntekten er lav slik at å ha råd til noe annet enn en hybel omtrent vil jeg ikke kunne før den dagen min mor dør. Og det går ikke med hybel da det ikke bare er jeg som skal huses. I friske perioder har jeg barn som bor hos meg også. Det går jo ikke med en hybel. 

Anonymkode: b39a7...51a

[Sol1973]

Kan du flytte til moren din, for en periode? 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Sol1973 skrev:

Kan du flytte til moren din, for en periode? 

Det er nok ikke mulig.

Anonymkode: b39a7...51a

[Eva Sofie]

Dette er ikke lett for deg, men jeg tenker at du så avgjort viser at du angrer på det du gjorde for noen år siden. Hadde du ikke angret, hadde det vært en helt annen sak, men det gjør du. Er det noen som så absolutt ikke har grunn til å tilgi seg selv, er det f.eks. de som bevisentlig har begått overgrep mot barn og voksne, men som nekter å vedkjenne seg forholdet selv ved konfrontasjon ved personen det gjelder. Du sier at jeg er skyldig og jeg angrer. Da er du også tilgitt. Du er også villig til å gjøre opp for deg i form av den straffen som retten bestemmer seg for. Jeg er glad for at de ser deg og din helsesituasjon, dine behov, og tilrettelegger straffen slik at den kan gjennomføres som samfunnsstraff og dels i form av terapi. Det viser at rettsvesenet er noe humant oppi det hele, tross at det har tatt tre tyngende år for deg å vente på denne dommen. Det i seg er jo en belastning. Men dette er jo et generelt problem i norsk rettsvesen.

Husk at det er materielle skader som allerede er ordnet opp i. Ingen menneskers liv eller helse har kommet til skade. Ingen er tjent med at du går og bebreider deg selv for noe du gjorde i et "svakt og forvirret øyeblikk" - aller minst deg selv. For at du nå skal komme deg videre i livet, og din egen terapiprosess, for deg, din familie og dine barns fremtid, må du bestemme deg for at dette faktisk er mulig å tilgi deg selv for.

Hvorfor er du så unik i forhold til ale andre mennesker at du ikke skal kunne tilgi deg selv? Forsøk å finne et fornuftig og realistisk svar på det som ikke bare er at "det er bare slik" - for det holder ikke. Dette spør psykologen min meg om når jeg begynner med dette "selvopptatte tøvet", som tilsvarende fenomen innen somatikken heter "spescialness" som mye sees innen kreftbehandling, men der man i motsatt fall har tro på at medisin skal gjøre en frisk tross all klinisk erfaring og forskning. Man tror at det er noe spesielt med akkurat seg, som gjør at akkurat jeg skal klare å overleve denne behandlingen. Når man da tar det tilbake i psykiatrien, så ser en kanskje at jeg er dessverre ikke mer spesiell enn noen andre - og det kan bli et nederlag. Da faller hele argumentasjonsrekken i grus og man må forholde seg til virkeligheten. Man kan ikke lenger stikke hodet i sanden og nekte å se verden og virkeligheten rundt seg. Livet er hardt i blant - for oss alle. I'm there.

[AnonymBruker]

På 24.1.2021 den 10.08, Eva Sofie skrev:

Dette er ikke lett for deg, men jeg tenker at du så avgjort viser at du angrer på det du gjorde for noen år siden. Hadde du ikke angret, hadde det vært en helt annen sak, men det gjør du. Er det noen som så absolutt ikke har grunn til å tilgi seg selv, er det f.eks. de som bevisentlig har begått overgrep mot barn og voksne, men som nekter å vedkjenne seg forholdet selv ved konfrontasjon ved personen det gjelder. Du sier at jeg er skyldig og jeg angrer. Da er du også tilgitt. Du er også villig til å gjøre opp for deg i form av den straffen som retten bestemmer seg for. Jeg er glad for at de ser deg og din helsesituasjon, dine behov, og tilrettelegger straffen slik at den kan gjennomføres som samfunnsstraff og dels i form av terapi. Det viser at rettsvesenet er noe humant oppi det hele, tross at det har tatt tre tyngende år for deg å vente på denne dommen. Det i seg er jo en belastning. Men dette er jo et generelt problem i norsk rettsvesen.

Husk at det er materielle skader som allerede er ordnet opp i. Ingen menneskers liv eller helse har kommet til skade. Ingen er tjent med at du går og bebreider deg selv for noe du gjorde i et "svakt og forvirret øyeblikk" - aller minst deg selv. For at du nå skal komme deg videre i livet, og din egen terapiprosess, for deg, din familie og dine barns fremtid, må du bestemme deg for at dette faktisk er mulig å tilgi deg selv for.

Hvorfor er du så unik i forhold til ale andre mennesker at du ikke skal kunne tilgi deg selv? Forsøk å finne et fornuftig og realistisk svar på det som ikke bare er at "det er bare slik" - for det holder ikke. Dette spør psykologen min meg om når jeg begynner med dette "selvopptatte tøvet", som tilsvarende fenomen innen somatikken heter "spescialness" som mye sees innen kreftbehandling, men der man i motsatt fall har tro på at medisin skal gjøre en frisk tross all klinisk erfaring og forskning. Man tror at det er noe spesielt med akkurat seg, som gjør at akkurat jeg skal klare å overleve denne behandlingen. Når man da tar det tilbake i psykiatrien, så ser en kanskje at jeg er dessverre ikke mer spesiell enn noen andre - og det kan bli et nederlag. Da faller hele argumentasjonsrekken i grus og man må forholde seg til virkeligheten. Man kan ikke lenger stikke hodet i sanden og nekte å se verden og virkeligheten rundt seg. Livet er hardt i blant - for oss alle. I'm there.

Takk for langt og fint svar. Dette er jo noe å tenke på. Mange sier jo dette med at hvorfor skulle ikke jeg fortjene tilgivelse og alt dette. Jeg har faktisk ikke noe bedre svar enn at det bare er sånn. Det er en sannhet som for meg sitter som støpt. Det vil kreve svært bevisst jobbing med meg selv for å endre. Håper jeg kan klare det.

Som vanlig har jeg klart å skape min egen angst til noe veldig stort. Jeg skal bli her i hvert fall en uke til. Skal etter hvert begynne med permisjoner. Det er jeg enig i. Akkurat i dag er oppgaven min å klare å gå en liten tur alene om det så bare er fem minutter. Og å ta kontakt med en venn og fortelle hvor jeg er. Vanligvis vet han det alltid, men denne gangen har jeg stengt hele verden ute. Så de to oppgavene har jeg i dag. Er Akkurat ferdig i samtale med behandler og har nok en gang innsett at jeg har vært min egen verste fiende. De er ikke ute etter å skrive meg ut lenge før jeg er klar. Helt klar kommer jeg ikke til å være, men mer klar enn nå i det minste. 

Den samtalen tok alle mine krefter da. Det er hardt arbeid. På den annen side, hvis det ikke var hardt arbeid så hadde jeg ikke trengt å være her. I det øyeblikket det er helt fint og lite krevende å være her så har jeg ikke behov for det. Ikke sant?

Anonymkode: b39a7...51a