ingen tar kontakt :( Skal jeg bare akspetere at noen av oss kanske har en forbannelse over oss?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke fått en eneste melding i hele fjor omtrent, ikke med mindre jeg tok kontakt først. Den eneste jeg hører fra er mamma. Jeg tenker ofte på opplevelsene jeg hadde sammen med andre, og jeg savner dem, men jeg tror neppe de tenker på meg. Jeg eksisterer nok knapt for dem lenger, men det er jo naturig, for de har sine barndomsvenner fra før, i tillegg traff de flere de fikk bedre kjemi med. Det er kjempe sårt å se at de skriver at de savner hverandre, at de får mange likes. Selv føler jeg at jeg bare sitter og ser på egne bilder fra fortiden, og ikke engang vits å legge dem ut for det kommer til å bli alt for synbart at jeg aldri fikk venner. Jeg ble mobbet i alle år mens jeg bodde i hjembygda. Jeg så så frem til å komme meg vekk, få nye venner, og de fikk jeg, trodde jeg, men de glemte meg så fort jeg skiftet miljø. Og jeg har flyttet en del ganger. 
De eneste som tar kontakt er menn, som var kollegaer for flere år tilbake. Noen av dem opptatte, noen single. Noen har jeg allerede avvist flere ganger, men når det har gått 6 mnd tar de kontakt på nytt, og sikkert med flere andre damer også. 
Skal jeg bare innse at jeg forblir venneløs? Jeg forestiller meg og visualiserer at jeg tekster med mange nå, de skriver at de savner meg osv.. jeg blir lykkeligere med en gang. men jeg er som født upopulær og avvist.

Anonymkode: 61ade...79e

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke fått en eneste melding i hele fjor omtrent, ikke med mindre jeg tok kontakt først. Den eneste jeg hører fra er mamma. Jeg tenker ofte på opplevelsene jeg hadde sammen med andre, og jeg savner dem, men jeg tror neppe de tenker på meg. Jeg eksisterer nok knapt for dem lenger, men det er jo naturig, for de har sine barndomsvenner fra før, i tillegg traff de flere de fikk bedre kjemi med. Det er kjempe sårt å se at de skriver at de savner hverandre, at de får mange likes. Selv føler jeg at jeg bare sitter og ser på egne bilder fra fortiden, og ikke engang vits å legge dem ut for det kommer til å bli alt for synbart at jeg aldri fikk venner. Jeg ble mobbet i alle år mens jeg bodde i hjembygda. Jeg så så frem til å komme meg vekk, få nye venner, og de fikk jeg, trodde jeg, men de glemte meg så fort jeg skiftet miljø. Og jeg har flyttet en del ganger. 
De eneste som tar kontakt er menn, som var kollegaer for flere år tilbake. Noen av dem opptatte, noen single. Noen har jeg allerede avvist flere ganger, men når det har gått 6 mnd tar de kontakt på nytt, og sikkert med flere andre damer også. 
Skal jeg bare innse at jeg forblir venneløs? Jeg forestiller meg og visualiserer at jeg tekster med mange nå, de skriver at de savner meg osv.. jeg blir lykkeligere med en gang. men jeg er som født upopulær og avvist.

Anonymkode: 61ade...79e

Jeg har det slik selv. Derfor glad for at jeg har barna mine som jeg hører fra en del. De er voksne. Og de tar kontakt iblant. Min mor tar kontakt også. Men utenom det er det dårlig og ikke noe kontakter. 

Anonymkode: 84296...f1b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det slik selv. Derfor glad for at jeg har barna mine som jeg hører fra en del. De er voksne. Og de tar kontakt iblant. Min mor tar kontakt også. Men utenom det er det dårlig og ikke noe kontakter. 

Anonymkode: 84296...f1b

Jeg blir ikke oppløftet av svaret ditt. Men du skal ikke klandres altså. Men jeg hater når andre kommer og sier at de selv også har det slik. For da bekrefter det at man kanskje aldri blir bedre

Anonymkode: 61ade...79e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir ikke oppløftet av svaret ditt. Men du skal ikke klandres altså. Men jeg hater når andre kommer og sier at de selv også har det slik. For da bekrefter det at man kanskje aldri blir bedre

Anonymkode: 61ade...79e

Sånn har jeg hatt det i flere tiår. Nei, det blir ikke bedre her ihverfalll.

Anonymkode: 1d4ef...fef

[Soletti]

Der er sånn her også. Jeg har funnet liv til dagene på butikken dersom det ikke er kø og den ansatte er litt skravlete. Så labert er det. Jeg har vert en del på møter for å treffe folk men etter corona har det vert stengt og menigheten sender bare melding om at man må ta vare på hverandre...det snakkes også mye om å ta kontakt med mennesker man tror er ensomme, jeg har ikke hørt fra noen på år.

Det jeg har funnet er ett lavterskeltilbud hos frelsesarmeen, der snakker alle med alle, desverre er dette tilbudet også stengt nå.

Jeg har mann og store barn som er her av og til, ikke snakkesalige barn og mannen merker jo også at jeg er ensom, mye lei meg, at jeg trenger å snakke om andre ting enn hans jobb. Han jobber MYE og jeg er mye alene. 

[Eva Sofie]

På 25.1.2021 den 17.57, AnonymBruker skrev:

Jeg blir ikke oppløftet av svaret ditt. Men du skal ikke klandres altså. Men jeg hater når andre kommer og sier at de selv også har det slik. For da bekrefter det at man kanskje aldri blir bedre

Anonymkode: 61ade...79e

Men hva ønsker du å høre og få til svar? Jeg kunne ha gitt deg et annet svar her, men da kan jeg få et nokså misfornøyd svar fra andre brukere igjen om at jeg ikke evner å sette meg inn i andres situasjon, at jeg burde være glad at jeg har det slik jeg har det, at jeg har ingen grunn til å klage, uttrykk for misunnelse osv. Dette er en kultur på forumet jeg ikke helt forstår og jeg synes den er uheldig, og at jeg pga. det vurderer hva jeg velger å svare eller om jeg svarer. Mulig det er uttrykk for misunnelse fra noen brukere - at noen har det bedre enn seg selv, men burde ikke det blitt støttet opp om istedenfor å bli nedsnakket?

Selv blir jeg i liten grad kontaktet av andre når det gjelder private samtaler, men jeg ser samtidig at det er mange andre som etterlyser kontakt - og det er der du kan gripe sjansen. Våg da å være frempå og si at "hei, jeg så i går at du ønsket noen å ha kontakt med. Jeg er selv i samme situasjon og derfor..." Dersom alle sitter og venter på hverandre, skjer det særs lite... Noen må til sist ta initiativet og all tid andre åpenbart ikke gjør det, bør du ta ansvar og gjøre det. Det ender som regel med at andre blir positivt overrasket - det er min erfaring. Senest i dag ble jeg takket for at jeg tok kontakt med en venninne fordi jeg inspirerte henne til videre skriving på noe.