Ennå en kveld hvor det presser sånn på..

[Glitter]

Jeg er så sliten. Nok en kveld ligger jeg i senga, trist, med tårer som presser på, hvor jeg tenker at jeg vil bare dø. Få fred. Jeg prøver så hardt, men kommer ikke ut av det. Vet ikke hva jeg kan gjøre. Ungene er eneste grunn til at jeg prøver å kjempe i mot nå. Hver kveld gråter jeg av tanken på at de skal få beskjed om min død. Så jeg prøver å holde ut slik at de slipper det.

Dette stikker mye dypere enn at jeg sliter med følelser. Noen ganger tar borderline-symptomene over og jeg handler irrasjonellt for å flykte unna, men stort sett lider jeg i stillhet. Alene. Vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. For selv om all selvskadende og destruktive ting en dag kan brenne ut og være under kontroll, så kommer jeg likevel til å ha det så vondt. Ser ingen ende på ting. 

Prøver å være en god person. Men verden har ikke vært så god mot meg. Hvor jeg til slutt endte med å bare gi etter for alt det som har gjort vondt inni meg i alle år. Og siden da, dvs 4 år, har jeg vært ei med borderline. Men jeg har hatt det vondt, og holdt ut følelser og tilværelsen så uendelig mye lenger enn det. Men det kommer jo til et punkt hvor det ikke går lenger. Jeg er nok ikke en av de som klarer å komme seg gjennom alt. Jeg sitter fast. 

Virker ikke som om det finnes medisiner for meg heller. Har nå prøvd litt forskjellig i hvert fall. Vet ikke hva jeg eventuelt skulle ha prøvd. Det endrer jo uansett ikke på hvordan livet har vært og hvilke framtidsutsikter jeg har. 

Må bare skrive litt av meg. Jeg er så trøtt, men har så vonde tanker og følelser at jeg sliter mye med søvnen. Før fikk jeg i det minste pause på natten. Nå får jeg ikke det en gang. 

[AnonymBruker]

Du kunne kanskje hatt utbytte av ketamin-behandling?

Anonymkode: cc71f...b0a

[Gjest]

1 minutt siden, Glitter skrev:

For selv om all selvskadende og destruktive ting en dag kan brenne ut og være under kontroll, så kommer jeg likevel til å ha det så vondt. Ser ingen ende på ting. 

Det virker som om du har en dyp og langvarig depresjon. Jeg tror at hvis den blir behandlet riktig, så vil du også få det bedre der. Det er skikkelig vondt å føle håpløshet, og det er jo også ett av depresjonens tegn. 

Har du noen muligheter for å få en second opinion ang dette med bipolar lidelse? Vet at du selv og @kupton tenker i de baner. Siden det er fritt sykehusvalg (dog usikker på om det gjelder DPS, men tror det), så kanskje fastlegen kunne ha henvist deg til et annet fylke? Det beste måtte ha vært å bare stille opp hos en utreder med helt blanke ark og få en ny utredning. Det kan jo virke som om de der du har gått i alle år har slått seg til ro med at du ikke har bipolar. Og det er kanskje litt feil av dem...

Uansett håper jeg så inderlig for deg at du snart får det bedre. Håp er vanskelig å se når en er deprimert, men det finnes alltids håp likevel. Hold ut og ta vare på deg selv så godt du kan! Ting kan absolutt bli bedre! Klem til deg

[frosken]

1 time siden, Glitter skrev:

Jeg er så sliten. Nok en kveld ligger jeg i senga, trist, med tårer som presser på, hvor jeg tenker at jeg vil bare dø. Få fred. Jeg prøver så hardt, men kommer ikke ut av det. Vet ikke hva jeg kan gjøre. Ungene er eneste grunn til at jeg prøver å kjempe i mot nå. Hver kveld gråter jeg av tanken på at de skal få beskjed om min død. Så jeg prøver å holde ut slik at de slipper det.

Dette stikker mye dypere enn at jeg sliter med følelser. Noen ganger tar borderline-symptomene over og jeg handler irrasjonellt for å flykte unna, men stort sett lider jeg i stillhet. Alene. Vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. For selv om all selvskadende og destruktive ting en dag kan brenne ut og være under kontroll, så kommer jeg likevel til å ha det så vondt. Ser ingen ende på ting. 

Prøver å være en god person. Men verden har ikke vært så god mot meg. Hvor jeg til slutt endte med å bare gi etter for alt det som har gjort vondt inni meg i alle år. Og siden da, dvs 4 år, har jeg vært ei med borderline. Men jeg har hatt det vondt, og holdt ut følelser og tilværelsen så uendelig mye lenger enn det. Men det kommer jo til et punkt hvor det ikke går lenger. Jeg er nok ikke en av de som klarer å komme seg gjennom alt. Jeg sitter fast. 

Virker ikke som om det finnes medisiner for meg heller. Har nå prøvd litt forskjellig i hvert fall. Vet ikke hva jeg eventuelt skulle ha prøvd. Det endrer jo uansett ikke på hvordan livet har vært og hvilke framtidsutsikter jeg har. 

Må bare skrive litt av meg. Jeg er så trøtt, men har så vonde tanker og følelser at jeg sliter mye med søvnen. Før fikk jeg i det minste pause på natten. Nå får jeg ikke det en gang. 

Jeg tenker at den uthevede setningen er en form for feilslutning. Det at du har hatt det vondt gjennom mange år, betyr ikke at det kommer til å være slik i fremtiden. Hvor godt livet ditt kan bli, er det ingen som med sikkerhet kan vite, men det finnes mange mennesker som har erfart at livet også kan innebære mer glede enn de hadde trodd var mulig. 

Jeg håper du vil få god nytte av BET,  at det skal gi deg mulighet til å gjøre noen nye erfaringer. Også er jeg som vanlig overbevist om at du trenger noe å gjøre på dagtid noen dager i uka, noe som er noe annet enn behandling og fokus på alt det vanskelige.  For noen år siden ble det gjennomført et forskningsprosjekt i Sverige, som viste at det å hjelpe andre - for noen - kunne gi større økning i livskvalitet enn aktiviteter som hadde til hensikt å ivareta en selv. Jeg skulle ønske at du fikk brukt ressursene dine mer i forhold til enten dyr eller mennesker. 

[Eva Sofie]

4 timer siden, Glitter skrev:

Jeg er så sliten. Nok en kveld ligger jeg i senga, trist, med tårer som presser på, hvor jeg tenker at jeg vil bare dø. Få fred. Jeg prøver så hardt, men kommer ikke ut av det. Vet ikke hva jeg kan gjøre. Ungene er eneste grunn til at jeg prøver å kjempe i mot nå. Hver kveld gråter jeg av tanken på at de skal få beskjed om min død. Så jeg prøver å holde ut slik at de slipper det.

Dette stikker mye dypere enn at jeg sliter med følelser. Noen ganger tar borderline-symptomene over og jeg handler irrasjonellt for å flykte unna, men stort sett lider jeg i stillhet. Alene. Vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. For selv om all selvskadende og destruktive ting en dag kan brenne ut og være under kontroll, så kommer jeg likevel til å ha det så vondt. Ser ingen ende på ting. 

Prøver å være en god person. Men verden har ikke vært så god mot meg. Hvor jeg til slutt endte med å bare gi etter for alt det som har gjort vondt inni meg i alle år. Og siden da, dvs 4 år, har jeg vært ei med borderline. Men jeg har hatt det vondt, og holdt ut følelser og tilværelsen så uendelig mye lenger enn det. Men det kommer jo til et punkt hvor det ikke går lenger. Jeg er nok ikke en av de som klarer å komme seg gjennom alt. Jeg sitter fast. 

Virker ikke som om det finnes medisiner for meg heller. Har nå prøvd litt forskjellig i hvert fall. Vet ikke hva jeg eventuelt skulle ha prøvd. Det endrer jo uansett ikke på hvordan livet har vært og hvilke framtidsutsikter jeg har. 

Det er bra at du skriver her fremfor å ev. gjøre annet selvdestruktivt - så gratulerer om du kom bokstavelig talt helskinnet igjennom denne natten. Det å rette fokuset mot noe annet enn seg selv og egen psykiske smerte kan bidra til mindre symptomtrykk. Når jeg nå for tiden skal sove, strever jeg mye med det, men får det ofte til om jeg setter på noen gamle og kjære eventyr og fokuserer på å være avslappet i kroppen og finne en behagelig stilling. Det kan i utgangspunktet være hva som helst (vet om en som bruker hørespill/radioteateropptak), men poenget er at det burde være noe du kjenner innholdet og gangen i, slik at du halvveis blir liggende å kjede deg. Likevel ikke for mye slik at tankene vandrer - du burde konsentrere deg om innholdet.

Jeg får vondt av å lese hvordan du strever, men jeg tenker at @frosken har veldig mye rett i det hun tenker/påpeker og foreslår. Og videre tenker jeg at du nå ikke burde se så langt frem, men sette deg delmål for ikke å ta fra deg motet. Om en person skal ned eller opp 20 kg, er det enklere å gjennomføre om en setter seg delmål på 5 kg eller bare 2-3 kg om gangen før en ser fremover mot neste. Dette er så lett å glemme, for vi blir jo lett utålmodige fordi vi gjerne ønsker oss en bedre fungerende hverdag og ser frem helt til målstreken og gjerne forbi den - da kan alle og enhver miste motet. Og den psykiske helsen er gjerne litt som vekten - den kan gå litt opp og litt ned.

Helt til sist: Dette innlegget du har skrevet i kveld. Det kunne jeg selv også ha stått bak for kanskje 13 år siden eller litt lenger da så å si hver dag så slik ut for meg. Jeg kunne også ha stått bak et tilsvarende i min siste depressive periode for nøyaktig 6 år siden. I dag har jeg det mye bedre og ønsker å leve og skape et best mulig liv. Jeg sier dette for å gi deg mot. Jeg vet godt at jeg ikke er noe godt forbilde på mange områder, men jeg vet likevel hvor viktig det er å ha andre en kan se at det har gått bra med og vite at muligheten ligger åpen for en selv. Jeg er nemlig overbevist om at du har ressursene i deg - du reiser deg gang på gang når du tryner. Du arbeider målrettet og godt i terapi. Du er reflektert. Og om du nå ser deg tilbake: Du har jo faktisk fått til en hel del? Det er f.eks. svært mange som ikke klarer å holde seg rusfri med de tillegsbelastningene du har og står i nå.

Gi deg selv en klapp på skulderen og si at "dette skal du klare, Glitter - kom igjen! Det er lov å gå på trynet og hvile seg litt, men vi må alle reise oss igjen og stavre oss videre..."

[Glitter]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du kunne kanskje hatt utbytte av ketamin-behandling?

Anonymkode: cc71f...b0a

Ja. Min mor har snakket mye om dette, men de har ikke tatt slik behandling i bruk her jeg bor. Jeg har ikke selv snakket så mye om det, men hun har snakket med mine behandlere om det. Så kommer ingen vei der ennå ser det ut til. 

9 timer siden, Anbru skrev:

Det virker som om du har en dyp og langvarig depresjon. Jeg tror at hvis den blir behandlet riktig, så vil du også få det bedre der. Det er skikkelig vondt å føle håpløshet, og det er jo også ett av depresjonens tegn. 

Har du noen muligheter for å få en second opinion ang dette med bipolar lidelse? Vet at du selv og @kupton tenker i de baner. Siden det er fritt sykehusvalg (dog usikker på om det gjelder DPS, men tror det), så kanskje fastlegen kunne ha henvist deg til et annet fylke? Det beste måtte ha vært å bare stille opp hos en utreder med helt blanke ark og få en ny utredning. Det kan jo virke som om de der du har gått i alle år har slått seg til ro med at du ikke har bipolar. Og det er kanskje litt feil av dem...

Uansett håper jeg så inderlig for deg at du snart får det bedre. Håp er vanskelig å se når en er deprimert, men det finnes alltids håp likevel. Hold ut og ta vare på deg selv så godt du kan! Ting kan absolutt bli bedre! Klem til deg

Ja det kjennes sånn ut, at den er veldig langvarig denne depresjonen. Har perioder hvor det ikke føles like tungt, men jeg faller tilbake på nytt og på nytt. 

Jo jeg skulle jo gjerne det, men jeg føler meg så lojal mot de som hjelper meg fordi de hjelper meg jo tross alt veldig mye. Min behandler hadde ikke trengt å gjøre så mye som hun gjør, og det hun gjør har jo effekt. Selv om jeg har flere perioder hvor ting gang på gang blir verre. 

Jeg fikk tilbakevendende depressiv lidelse i stedet for bipolar. Fordi hun mente at oppover-svigningene kunne forklares ut fra borderline. Som litt atypiske svigninger på en måte. Men hun avviser heller ikke at jeg har det. Hun sier at med meg er det vanskelig å vite akkurat hva som er hva, men borderline er nå den som blir stående. Jeg stoler jo på henne, men akkurat dette er som en usikkerhet i meg som ulmer litt og som kommer til overflaten innimellom. 

Jeg går på Lamictal da. 

7 timer siden, frosken skrev:

Jeg tenker at den uthevede setningen er en form for feilslutning. Det at du har hatt det vondt gjennom mange år, betyr ikke at det kommer til å være slik i fremtiden. Hvor godt livet ditt kan bli, er det ingen som med sikkerhet kan vite, men det finnes mange mennesker som har erfart at livet også kan innebære mer glede enn de hadde trodd var mulig. 

Jeg håper du vil få god nytte av BET,  at det skal gi deg mulighet til å gjøre noen nye erfaringer. Også er jeg som vanlig overbevist om at du trenger noe å gjøre på dagtid noen dager i uka, noe som er noe annet enn behandling og fokus på alt det vanskelige.  For noen år siden ble det gjennomført et forskningsprosjekt i Sverige, som viste at det å hjelpe andre - for noen - kunne gi større økning i livskvalitet enn aktiviteter som hadde til hensikt å ivareta en selv. Jeg skulle ønske at du fikk brukt ressursene dine mer i forhold til enten dyr eller mennesker. 

Det kan hende, men det føles som en absolutt sannhet for meg. Men jeg prøver å være åpen for at jeg kan ta feil. 

Ja jeg håper jo det. Har fått innkalling til en ny video-samtale i mars. En slags venteliste-samtale. Så virker som oppfølgingen har startet allerede sånn smått. Bare synd dette med corona. Hvis ikke kunne jeg reist dit fysisk. 

Jeg skulle gjerne gjort noe med dyr, men det er ikke så mye å gjøre her jeg bor. Alle rundt meg inkludert meg selv har prøvd å tenke ut noe, men det går i stå. Venter jo uansett på å starte i arbeidsutprøving, det bare går litt tregt pga corona. Håper jo det skal gi meg litt mer i hverdagen.

[Glitter]

4 timer siden, Eva Sofie skrev:

Det er bra at du skriver her fremfor å ev. gjøre annet selvdestruktivt - så gratulerer om du kom bokstavelig talt helskinnet igjennom denne natten. Det å rette fokuset mot noe annet enn seg selv og egen psykiske smerte kan bidra til mindre symptomtrykk. Når jeg nå for tiden skal sove, strever jeg mye med det, men får det ofte til om jeg setter på noen gamle og kjære eventyr og fokuserer på å være avslappet i kroppen og finne en behagelig stilling. Det kan i utgangspunktet være hva som helst (vet om en som bruker hørespill/radioteateropptak), men poenget er at det burde være noe du kjenner innholdet og gangen i, slik at du halvveis blir liggende å kjede deg. Likevel ikke for mye slik at tankene vandrer - du burde konsentrere deg om innholdet.

Jeg får vondt av å lese hvordan du strever, men jeg tenker at @frosken har veldig mye rett i det hun tenker/påpeker og foreslår. Og videre tenker jeg at du nå ikke burde se så langt frem, men sette deg delmål for ikke å ta fra deg motet. Om en person skal ned eller opp 20 kg, er det enklere å gjennomføre om en setter seg delmål på 5 kg eller bare 2-3 kg om gangen før en ser fremover mot neste. Dette er så lett å glemme, for vi blir jo lett utålmodige fordi vi gjerne ønsker oss en bedre fungerende hverdag og ser frem helt til målstreken og gjerne forbi den - da kan alle og enhver miste motet. Og den psykiske helsen er gjerne litt som vekten - den kan gå litt opp og litt ned.

Helt til sist: Dette innlegget du har skrevet i kveld. Det kunne jeg selv også ha stått bak for kanskje 13 år siden eller litt lenger da så å si hver dag så slik ut for meg. Jeg kunne også ha stått bak et tilsvarende i min siste depressive periode for nøyaktig 6 år siden. I dag har jeg det mye bedre og ønsker å leve og skape et best mulig liv. Jeg sier dette for å gi deg mot. Jeg vet godt at jeg ikke er noe godt forbilde på mange områder, men jeg vet likevel hvor viktig det er å ha andre en kan se at det har gått bra med og vite at muligheten ligger åpen for en selv. Jeg er nemlig overbevist om at du har ressursene i deg - du reiser deg gang på gang når du tryner. Du arbeider målrettet og godt i terapi. Du er reflektert. Og om du nå ser deg tilbake: Du har jo faktisk fått til en hel del? Det er f.eks. svært mange som ikke klarer å holde seg rusfri med de tillegsbelastningene du har og står i nå.

Gi deg selv en klapp på skulderen og si at "dette skal du klare, Glitter - kom igjen! Det er lov å gå på trynet og hvile seg litt, men vi må alle reise oss igjen og stavre oss videre..."

Jeg kom meg helskinnet gjennom natten ja. Sovnet på et tidspunkt. Hatt mange rare drømmer da. Jeg hører alltid på musikk, men kanskje det opptar hodet for lite?

Det er nok sant at det er lurt å sette delmål. Jeg bare vet ikke helt hvilke delmål. Men det må vel bli slikt som å komme i gang med BET-behandling, få ha ungene på overnatting igjen, komme i gang med arbeidsutprøving. Slike ting. Eller se hvor lenge jeg klarer i strekk uten å gå over i det veldig destruktive.

Takk. Jeg setter pris på at du forteller om det. Det er jo fint å lese om noen som har følt på det samme, og som har kommet seg videre. Livet skal jo være mer enn å bare prøve å holde ut fra dag til dag. 

Ja, jeg reiser meg jo opp igjen hver gang jeg faller. Eller opp og opp, men prøver igjen når jeg faller i hvert fall. 

[Glitter]

Oisann, ser denne havnet på åpent forum. 

Kanskje @Admin kan flytte den?

[UtakknemligDiva]

9 timer siden, frosken skrev:

noe som er noe annet enn behandling og fokus på alt det vanskelige. 

nettopp, men det er jo akkurat dette som er så forbanna vanskelig! Fordi det er liksom bare "det vanlige" som er tilgjengleig

[AnonymBruker]

7 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

nettopp, men det er jo akkurat dette som er så forbanna vanskelig! Fordi det er liksom bare "det vanlige" som er tilgjengleig

Det vanlige er det som er vanligst. Er det rart?

Anonymkode: b16ff...187

[Glitter]

35 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

nettopp, men det er jo akkurat dette som er så forbanna vanskelig! Fordi det er liksom bare "det vanlige" som er tilgjengleig

Skjønte ikke helt hva du mente? Hva er det vanlige?

[UtakknemligDiva]

14 minutter siden, Glitter skrev:

Skjønte ikke helt hva du mente? Hva er det vanlige?

noen svarte deg at du bør få fokus på noe annet enn bare det vanlige. men det er jo dette som er så vanskelig, så lenge man begrenses av økonomi osv. 

[UtakknemligDiva]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det vanlige er det som er vanligst. Er det rart?

Anonymkode: b16ff...187

nei.. men du skjøner nok hva jeg mener  

[AnonymBruker]

Hvorfor er du deprimert da? Du må jo ha en grunn. Kanskje greit å nevne det i innlegget ditt. 

Anonymkode: 348c5...266

[Glitter]

5 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

noen svarte deg at du bør få fokus på noe annet enn bare det vanlige. men det er jo dette som er så vanskelig, så lenge man begrenses av økonomi osv. 

Åja. Ja, er ikke så lett med dårlig økonomi.

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er du deprimert da? Du må jo ha en grunn. Kanskje greit å nevne det i innlegget ditt. 

Anonymkode: 348c5...266

Hvorfor er vel ikke det viktigste, og i så fall må jeg skrive en hel avhandling. Jeg har ikke hatt det lett for å si det mildt og har nok også medfødte sårbarheter.

[Gjest]

5 timer siden, Glitter skrev:

Ja det kjennes sånn ut, at den er veldig langvarig denne depresjonen. Har perioder hvor det ikke føles like tungt, men jeg faller tilbake på nytt og på nytt. 

Jo jeg skulle jo gjerne det, men jeg føler meg så lojal mot de som hjelper meg fordi de hjelper meg jo tross alt veldig mye. Min behandler hadde ikke trengt å gjøre så mye som hun gjør, og det hun gjør har jo effekt. Selv om jeg har flere perioder hvor ting gang på gang blir verre. 

Jeg fikk tilbakevendende depressiv lidelse i stedet for bipolar. Fordi hun mente at oppover-svigningene kunne forklares ut fra borderline. Som litt atypiske svigninger på en måte. Men hun avviser heller ikke at jeg har det. Hun sier at med meg er det vanskelig å vite akkurat hva som er hva, men borderline er nå den som blir stående. Jeg stoler jo på henne, men akkurat dette er som en usikkerhet i meg som ulmer litt og som kommer til overflaten innimellom. 

Jeg går på Lamictal da. 

Ja, ingen her kjenner deg bedre enn dine behandlere, så de har nok satt riktige diagnoser på deg  De er jo høyt utdannede på ekspertnivå, og har sett deg nå gjennom flere år. Depresjon kan jo også komme av andre lidelser du har, f.eks autismen. Det er jo ikke uvanlig å utvikle depresjoner ved den lidelsen. Rigiditet i tankelivet og tendensen til å kjøre seg helt fast, vanskeliggjør jo også terapi. Du har jo en del andre ting å slite med også, som helt sikkert kan gi deg depresjoner.

Oppturene dine kan jo heller ingen her vite så mye om, andre enn de som kjenner deg best og har observert deg i oppstemte perioder i virkeligheten. Hvis behandlerne dine mener at det skyldes EUPF eller andre ting enn bipolar, så gjør det mest sannsynlig det.

[Glitter]

52 minutter siden, Anbru skrev:

Ja, ingen her kjenner deg bedre enn dine behandlere, så de har nok satt riktige diagnoser på deg  De er jo høyt utdannede på ekspertnivå, og har sett deg nå gjennom flere år. Depresjon kan jo også komme av andre lidelser du har, f.eks autismen. Det er jo ikke uvanlig å utvikle depresjoner ved den lidelsen. Rigiditet i tankelivet og tendensen til å kjøre seg helt fast, vanskeliggjør jo også terapi. Du har jo en del andre ting å slite med også, som helt sikkert kan gi deg depresjoner.

Oppturene dine kan jo heller ingen her vite så mye om, andre enn de som kjenner deg best og har observert deg i oppstemte perioder i virkeligheten. Hvis behandlerne dine mener at det skyldes EUPF eller andre ting enn bipolar, så gjør det mest sannsynlig det.

Mine behandlere har ikke sett meg i oppe-periodene, da har jeg ikke trengt innleggelse og slikt. 

Grunnen til at jeg kverner på det der innimellom er fordi hun selv sier at det går ikke å vite sikkert fordi jeg har symptomene på det også. Så ikke godt å si. Også sier hun at det er ikke så viktig akkurat hvilken jeg har eller om jeg har begge, men jeg er jo veldig opptatt av at ting skal være riktig så den usikkerheten er litt irriterende. Men det er nå som det er.

[Gjest]

Akkurat nå, Glitter skrev:

Mine behandlere har ikke sett meg i oppe-periodene, da har jeg ikke trengt innleggelse og slikt. 

Grunnen til at jeg kverner på det der innimellom er fordi hun selv sier at det går ikke å vite sikkert fordi jeg har symptomene på det også. Så ikke godt å si. Også sier hun at det er ikke så viktig akkurat hvilken jeg har eller om jeg har begge, men jeg er jo veldig opptatt av at ting skal være riktig så den usikkerheten er litt irriterende. Men det er nå som det er.

Jeg synes det virker uprofesjonelt av behandleren din å ta så lett på dette. Det er faktisk svært viktig å finne ut av om du har bipolar lidelse eller ikke, for det får konsekvenser for hvilken behandling du skal ha. Bipolar lidelse skal behandles medikamentelt, og det finnes mange medisiner og mange kombinasjoner av medisiner som da kan prøves ut (ikke bare Lamictal). Hvis du har bipolar lidelse og blir behandlet riktig for den, gir det større håp om tilfriskning. I motsatt fall, om du har bipolar lidelse men ikke blir behandlet medikamentelt på riktig måte, er tilfrisknigsprognosen mer usikker. 

[Glitter]

3 minutter siden, Anbru skrev:

Jeg synes det virker uprofesjonelt av behandleren din å ta så lett på dette. Det er faktisk svært viktig å finne ut av om du har bipolar lidelse eller ikke, for det får konsekvenser for hvilken behandling du skal ha. Bipolar lidelse skal behandles medikamentelt, og det finnes mange medisiner og mange kombinasjoner av medisiner som da kan prøves ut (ikke bare Lamictal). Hvis du har bipolar lidelse og blir behandlet riktig for den, gir det større håp om tilfriskning. I motsatt fall, om du har bipolar lidelse men ikke blir behandlet medikamentelt på riktig måte, er tilfrisknigsprognosen mer usikker. 

Ja jeg vet ikke om hun bare har sett seg blind eller ikke. Jeg stoler jo på henne, men ja. Føles litt usikkert. 

[Gjest]

5 minutter siden, Glitter skrev:

Ja jeg vet ikke om hun bare har sett seg blind eller ikke. Jeg stoler jo på henne, men ja. Føles litt usikkert. 

Skjønner deg. Man vil jo så gjerne tro på og stole på egne behandlere, og er man litt usikker i seg selv har man ikke så god lyst til, eller så god evne til, å stå på sitt, kreve sin rett og be om ny utredning. Det er svært vanskelig å si i mot og si at en ikke deler behandlerens syn f. eks. Kan til dels være sånn selv, så vet det er vanskelig.