Husker lite fra timene hos psykologen. Hvordan huske mer og hvorfor skjer det?

[AnonymBruker]

Jeg husker lite fra timene hos psykologen. Hvordan kan jeg huske mer? Og hvorfor skjer det at man husker så lite?

Prøver å skrive ned etter timen (for å ha det nedskrevet så det er lettere å se tilbake på og reflektere over til neste time), men det meste jeg får til er bare ett par stikkord... Klarer ikke huske konkret hva behandler har sagt og hva jeg har sagt.

Anonymkode: 9ee5b...3c5

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg husker lite fra timene hos psykologen. Hvordan kan jeg huske mer? Og hvorfor skjer det at man husker så lite?

Prøver å skrive ned etter timen (for å ha det nedskrevet så det er lettere å se tilbake på og reflektere over til neste time), men det meste jeg får til er bare ett par stikkord... Klarer ikke huske konkret hva behandler har sagt og hva jeg har sagt.

Anonymkode: 9ee5b...3c5

Det finnes kanskje flere årsaker til dette avhengig av problematikken din. Du sier ikke om du strever med psykose, traumer e.l., men jeg deler fra egen erfaring og opp igjennom årene noe kunnskap jeg har lest meg til igjennom bøker og artikler:

Blir du svært følelsesmessig påvirket i timene? Selv merker jeg tydelig at jo kraftigere følelser som virvles opp, jo mindre er jeg ofte i stand til å huske. Dette var kanskje en gang nyttig for deg, men ikke i dag. Og da er balansekunsten for både pasient og terapeut å holde seg innenfor det som kalles toleransevinduet. Der du hverken blir overaktivert (samme som når du flykter fra fare) eller underaktivert (der flukt er umulig. I manualen "Tilbake til nåtid" utgitt av Modum Bad står det følgende om underaktivering: "Dessverre er det ikke alltid mulig å flykte fra eller kjempe imot fare med heldig resultat. Dersom du er i en farlig situasjon og må overgi deg til lidelse, er det andre typer reaksjoner enn overaktivering som settes i gang. Disse reaksjonene sørger for at du føler mindre frykt og smerte, og på den måten får hjelp fra nervesystemet til å gjennomleve det med så lite smerte som mulig. Når hjernen via sansene forstår at dette er situasjonen, går hjertefrekvensen kraftig ned og pusten blir stille. Armer og ben blir slappe og kalde, og blodet omprioriteres til de indre organene. Hormoner gjør at du blir nummen, og i mindre grad kjenner sansepåvirkning. Samtidig påvirkes bevisstheten slik at du blir fjern, likeglad og delvis forsvinner fra virkeligheten."

Jeg trekker frem særlig dette spesielt. I mitt tilfelle fører dette til dårligere erindring fra timene. Men det er mulig å trene seg opp til å være mer til stede - og det er viktig at du og terapeuten din har en dialog om dette og er bevisst det. Som min behandler sier, har jeg betydelig mindre utbytte av timene om jeg ikke klarer å holde meg til stede her og nå. Det merker du selv ettersom at du nesten ikke husker noe og at det derfor ikke er stort å arbeide med i etterkant.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Det finnes kanskje flere årsaker til dette avhengig av problematikken din. Du sier ikke om du strever med psykose, traumer e.l., men jeg deler fra egen erfaring og opp igjennom årene noe kunnskap jeg har lest meg til igjennom bøker og artikler:

Blir du svært følelsesmessig påvirket i timene? Selv merker jeg tydelig at jo kraftigere følelser som virvles opp, jo mindre er jeg ofte i stand til å huske. Dette var kanskje en gang nyttig for deg, men ikke i dag. Og da er balansekunsten for både pasient og terapeut å holde seg innenfor det som kalles toleransevinduet. Der du hverken blir overaktivert (samme som når du flykter fra fare) eller underaktivert (der flukt er umulig. I manualen "Tilbake til nåtid" utgitt av Modum Bad står det følgende om underaktivering: "Dessverre er det ikke alltid mulig å flykte fra eller kjempe imot fare med heldig resultat. Dersom du er i en farlig situasjon og må overgi deg til lidelse, er det andre typer reaksjoner enn overaktivering som settes i gang. Disse reaksjonene sørger for at du føler mindre frykt og smerte, og på den måten får hjelp fra nervesystemet til å gjennomleve det med så lite smerte som mulig. Når hjernen via sansene forstår at dette er situasjonen, går hjertefrekvensen kraftig ned og pusten blir stille. Armer og ben blir slappe og kalde, og blodet omprioriteres til de indre organene. Hormoner gjør at du blir nummen, og i mindre grad kjenner sansepåvirkning. Samtidig påvirkes bevisstheten slik at du blir fjern, likeglad og delvis forsvinner fra virkeligheten."

Jeg trekker frem særlig dette spesielt. I mitt tilfelle fører dette til dårligere erindring fra timene. Men det er mulig å trene seg opp til å være mer til stede - og det er viktig at du og terapeuten din har en dialog om dette og er bevisst det. Som min behandler sier, har jeg betydelig mindre utbytte av timene om jeg ikke klarer å holde meg til stede her og nå. Det merker du selv ettersom at du nesten ikke husker noe og at det derfor ikke er stort å arbeide med i etterkant.

Jeg er ikke ts, men jeg vil bare si at jeg setter pris på dine utfyllende svar i ulike tema. De er til god hjelp.

Anonymkode: bb195...f6b

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Jeg er ikke ts, men jeg vil bare si at jeg setter pris på dine utfyllende svar i ulike tema. De er til god hjelp.

Anonymkode: bb195...f6b

Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive det  Det er hyggelig å høre - jeg håper at svarene mine kan være litt til hjelp for andre enn TS. Men jeg håper jeg er tydelig på at dette ikke er mitt fagområde selv om jeg synes mye innen psykologi og litt innen medisin er interessant. Jeg er her, som alle andre, i regi av å være privatperson. Her på psykiatriforumet er vi alle uformelle erfaringskonsulenter ovefor hverandre, tenker jeg. Og jeg vet av å ha sett innen andre områder/livssituasjoner hvor stor betydning det kan ha å se hvordan det går med andre i en lignende situasjon enn seg selv. I blant kan det skille mellom liv eller død.

[MiaMaia]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er ikke ts, men jeg vil bare si at jeg setter pris på dine utfyllende svar i ulike tema. De er til god hjelp.

Anonymkode: bb195...f6b

Jeg også 👏🏻

[MiaMaia]

Sliter med dette selv, men ikke like mye nå som da jeg først startet i terapi. Tror mye av årsaken er at det å komme dit setter i gang angst, tanker og følelser. Heldigvis er behandleren min klar over det og merker når jeg «detter ut». Tar da pause for å komme inn i sporet igjen eller gjøre stabiliseringsøvelse. 

[Gjest]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Her på psykiatriforumet er vi alle uformelle erfaringskonsulenter ovefor hverandre, tenker jeg. 

Det var godt sagt. Likte ordet "erfaringskonsulent". 🙂

Ellers enig i at du gjør en god innsats på forumet. Du svarer alltid så langt og gjennomtenkt. Flott at du orker å ta deg tid til å svare andre så grundig, for det er sikkert mye god hjelp i det for de som trenger det. 🙂

[Eva Sofie]

Anbru skrev (1 time siden):

Det var godt sagt. Likte ordet "erfaringskonsulent". 🙂

Ellers enig i at du gjør en god innsats på forumet. Du svarer alltid så langt og gjennomtenkt. Flott at du orker å ta deg tid til å svare andre så grundig, for det er sikkert mye god hjelp i det for de som trenger det. 🙂

Jo, noen kan kanskje synes det blir for langt til tider, men jeg tenker at det er ingen som tvinger noen til å lese noens innlegg her. Det er opp til hver enkelt  

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (6 timer siden):

Det finnes kanskje flere årsaker til dette avhengig av problematikken din. Du sier ikke om du strever med psykose, traumer e.l., men jeg deler fra egen erfaring og opp igjennom årene noe kunnskap jeg har lest meg til igjennom bøker og artikler:

Blir du svært følelsesmessig påvirket i timene? Selv merker jeg tydelig at jo kraftigere følelser som virvles opp, jo mindre er jeg ofte i stand til å huske. Dette var kanskje en gang nyttig for deg, men ikke i dag. Og da er balansekunsten for både pasient og terapeut å holde seg innenfor det som kalles toleransevinduet. Der du hverken blir overaktivert (samme som når du flykter fra fare) eller underaktivert (der flukt er umulig. I manualen "Tilbake til nåtid" utgitt av Modum Bad står det følgende om underaktivering: "Dessverre er det ikke alltid mulig å flykte fra eller kjempe imot fare med heldig resultat. Dersom du er i en farlig situasjon og må overgi deg til lidelse, er det andre typer reaksjoner enn overaktivering som settes i gang. Disse reaksjonene sørger for at du føler mindre frykt og smerte, og på den måten får hjelp fra nervesystemet til å gjennomleve det med så lite smerte som mulig. Når hjernen via sansene forstår at dette er situasjonen, går hjertefrekvensen kraftig ned og pusten blir stille. Armer og ben blir slappe og kalde, og blodet omprioriteres til de indre organene. Hormoner gjør at du blir nummen, og i mindre grad kjenner sansepåvirkning. Samtidig påvirkes bevisstheten slik at du blir fjern, likeglad og delvis forsvinner fra virkeligheten."

Jeg trekker frem særlig dette spesielt. I mitt tilfelle fører dette til dårligere erindring fra timene. Men det er mulig å trene seg opp til å være mer til stede - og det er viktig at du og terapeuten din har en dialog om dette og er bevisst det. Som min behandler sier, har jeg betydelig mindre utbytte av timene om jeg ikke klarer å holde meg til stede her og nå. Det merker du selv ettersom at du nesten ikke husker noe og at det derfor ikke er stort å arbeide med i etterkant.

Jeg har bipolar lidelse. Ellers er det at jeg ikke har kontakt med følelsene mine et stort problem for meg. Så det at man føler på følelser gjør det vanskelig å huske gir veldig mening. Er ikke mye jeg føler, men av og til. Har ikke hørt om overaktivering og underaktivering før, men kjenner meg igjen i det som står. Jeg skal definitivt ta dette opp med behandler neste time.

Forøvrig er jeg veldig enig med de andre her. Det betyr mye at du tar deg tid til å svare, og det virker som du sitter på veldig mye kunnskap.

Anonymkode: 9ee5b...3c5

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (8 timer siden):

Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive det  Det er hyggelig å høre - jeg håper at svarene mine kan være litt til hjelp for andre enn TS. Men jeg håper jeg er tydelig på at dette ikke er mitt fagområde selv om jeg synes mye innen psykologi og litt innen medisin er interessant. Jeg er her, som alle andre, i regi av å være privatperson. Her på psykiatriforumet er vi alle uformelle erfaringskonsulenter ovefor hverandre, tenker jeg. Og jeg vet av å ha sett innen andre områder/livssituasjoner hvor stor betydning det kan ha å se hvordan det går med andre i en lignende situasjon enn seg selv. I blant kan det skille mellom liv eller død.

Det er så sant og så viktig. Vi som står i ting hver dag selv vet bedre enn noen som helst annen hvor skoen trykker og det er nettopp derfor dette forumet er så godt å ha.

Anonymkode: bb195...f6b

[AnonymBruker]

Takk for spørsmålet. Jeg har det på samme måte. Jeg vet også at jeg husker feil fra timene iblant. F.eks at jeg eller psykologen er på et annet sted i rommet enn vi har vært. Jeg vet at jeg blir sittende på samme sted gjennom hele timen, likevel kan jeg huske at jeg f.eks. har stått ved vinduet når noe har blitt sagt. Veldig merkelig. 

Anonymkode: 5e0b6...ce5