Gå til innhold

Tilbyr ikke DPS'ene samtaleterapi lenger?


Anbefalte innlegg

Eva Sofie
frosken skrev (12 minutter siden):

Ingen skal skamme seg over å få hjelp. Men det er heller ikke slik at de som ikke får langvarig oppfølgning av DPS - til tross for at de har behov for det - skal trenge å føle at de har gjort noe galt, siden de ikke tilbys slik hjelp. Som jeg har gjentatt mange ganger på dette forumet, så er DPS sin praksis på dette området svært ulik ulike steder i Norge. 

Ja, og det er galt. Helsehjelp skal ikke være slik at det avhenger av hvor du bor i Norge, men innen psykiatri er dette tilfellet. Er det like sprikende innen somatikken? Jeg vet det er noe forskjell innen smertebehandling og kreftbehandling.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Anbru
frosken skrev (2 timer siden):

Ingen skal skamme seg over å få hjelp. Men det er heller ikke slik at de som ikke får langvarig oppfølgning av DPS - til tross for at de har behov for det - skal trenge å føle at de har gjort noe galt, siden de ikke tilbys slik hjelp. Som jeg har gjentatt mange ganger på dette forumet, så er DPS sin praksis på dette området svært ulik ulike steder i Norge. 

Nei, selvfølgelig ikke. Håper ikke at det virket som om jeg mente det, for det var langt fra meninga! Det er ikke pasientens feil eller fortjeneste om det tilbys kort eller lang tid. DPS sin praksis er jo som du sier ulik fra sted til sted, og det er leit om mennesker f.eks blir skrevet ut for tidlig hvis de har behov for mer tid. Jeg har nok vært en av de "heldige", (eller "uheldige" -alt ettersom en ser det..). 

Men et behandlingsforløp på et DPS (uavhengig av bosted vil jeg tro) vil vel mer enn noe annet sted si noe om hvilke behov den enkelte blir vurdert til å ha. Effektivitet og samfunnsøkonomi er et par stikkord her som i større grad gjelder for DPSer mer enn for privatpraktiserende. Selv små DPS på "et lite sted i gokk" (sitat ab ...57e) har retningslinjer å forholde seg til. Vil tro at forholdet innbyggertall vs hjelpetrengende omtrentlig vil være i samme størrelse som i større byer, men mulig jeg tar feil. Tenkte bare at små samfunn gjenspeiler store samfunn. Innbyggertallet er naturligvis lavere på små steder, men det er jo også antall ansatte, så vil tro at "trykket" nok kan oppleves som like stort der som hos større DPS. Og er det sånn så må avgjørelsene på hvem som får gå kort tid og hvem som får gå lang tid også der være basert på hvem som oppleves å trenge det mest, altså etter de samme retningslinjer som ved alle DPS. Men overalt gjøres det dessverre feil vurderinger, og det er leit for dem det går utover. 

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Støtter den fullt ut! Men, det finnes "evighetsterapeuter" som drar ut behandling i det vide og det brede og slike bør en se opp for. Det er ikke slik at jo lengre terapi, jo bedre. Da blir en heller "avhengig av terapi" og det er heller ikke bra - svært skadelig og hemmende for den det gjelder.

Jeg vet jo at jeg er såkalt "heldig" som nå har fått gå hos en psykolog på mer enn 5. året, jeg vet at jeg gjør det fordi jeg har behov for det. Han gir ikke timer til pasienter han ikke ser trenger det. 

Jeg kan ikke si at jeg har hatt noen "evighetsterapeuter" der, heller tvert imot... Orker ikke å forsvare eller forklare hvorfor jeg går der, men "avhengig av terapi" kan det ikke sies at jeg er.. 

Ja, jeg vet også at jeg har behov for det, og jeg heller får ikke timer hvis det ikke anses som nødvendig.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
kupton
Eva Sofie skrev (7 timer siden):

Helsehjelp skal ikke være slik at det avhenger av hvor du bor i Norge, men innen psykiatri er dette tilfellet. Er det like sprikende innen somatikken?

Nei, det er en viktig forskjell som jeg har skrevet om her tidligere, og som jeg gjerne kan gjenta. Jeg er forøvrig svært forundret over at dette ikke kommer opp i den offentlige diskusjon. Saken er slik:

I somatikken finnes det et hierarki i spesialisthelsetjenesten, og dette brukes hele tiden. Eksempel små lokalsykehus, store lokalsykehus (sentralsykehus), universitetssykehus (og spesialsykehus som Radiumshospitalet, Statens senter for epilepsi etc). Eksempel: Kristiansund sykehus er langt mindre og har færre behandlingsmuligheter enn Ålesund som igjen har færre muligheter enn St. Olavs i Trondheim. En person fra KrSund får tross det de samme behandlingstilbud som en fra Trondheim, men må reise litt mer om tilfellet er komplisert.

I psykiatrien har en ikke et slikt hierarkisk system. Adferd vil påvirke om en kommer på DPS eller akuttavdeling. Svært farlige kan komme på en sikkerhetsavdeling. Men for de som har vanskelige tilfeller enten det gjelde diagnostisk eller behandlingsmessig, er det ingen slik kompetanselinje der en kan henvises oppover om pasienten ikke blir bedre. En vanskelig angstlidelse, depresjon eller bipolar lidelse blir ikke henvist oppover i systemet for mer kompetent diagnostikk eller behandling fordi det ikke finnes noe slikt system eller slike prosedyrer. Om ikke dette er ille nok, er andelen spesialister blant behandlerne på mange DPS skremmende lavt.

For meg er det komplett uforståelig at det ikke er flere enn meg som ser dette og tar det opp - helt opp til Stortinget.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie
kupton skrev (6 timer siden):

I psykiatrien har en ikke et slikt hierarkisk system. Adferd vil påvirke om en kommer på DPS eller akuttavdeling. Svært farlige kan komme på en sikkerhetsavdeling. Men for de som har vanskelige tilfeller enten det gjelde diagnostisk eller behandlingsmessig, er det ingen slik kompetanselinje der en kan henvises oppover om pasienten ikke blir bedre. En vanskelig angstlidelse, depresjon eller bipolar lidelse blir ikke henvist oppover i systemet for mer kompetent diagnostikk eller behandling fordi det ikke finnes noe slikt system eller slike prosedyrer. Om ikke dette er ille nok, er andelen spesialister blant behandlerne på mange DPS skremmende lavt.

For meg er det komplett uforståelig at det ikke er flere enn meg som ser dette og tar det opp - helt opp til Stortinget.

Det er garantert flere som ser det - om ikke bør de synsteste seg mentalt sett - men jeg antar de føler området er for omfattende å ta tak i. Dessverre. Jeg selv etterlyste nødvendig kompetanse for min problematikk i 2015 ved mitt DPS da jeg også ba om å få bytte behandler av ulike grunner, og med terapeuten med kompetanse innen traumer og dissosiasjon hadde ikke kapasitet til å ta meg inn. Jeg tror også at noe av årsaken til dette er at man i Norge tildeler behandler ut ifra behandlers kapasitet og ikke ut ifra pasientens behov. Dette har jeg opplevd nesten alle de 15-16 ganger jeg har fått tildelt terapeut på DPS, med et par unntak, og spør meg selv om det er politikernes krav om å ta inn pasienter inn til behandling innen en viss tid som er medvirkende til dette? Da jeg begynte å gå privat med offentlig driftstøtte, fikk jeg tildelt behandler spesifikt ut ifra behandlers kommpetanse og mitt behov for hjelp - men jeg måtte også vente på den gode hjelpen i 4-5 måneder. Heller vente på god hjelp i noe tid enn lite virksom hjelp i kort tid. Du har nevnt på Bjarne Hansen i går/dag, og jeg kom over en artikkel hvor han nettopp tar opp dette emnet: "Vi er i verden i pengebruk, men gir vi hjelp som hjelper?".

Lenke til innlegg
Del på andre sider
ephiphany

Jeg vil anta at det hovedsakelig handler om kapasitet? Jeg har vært i psykiatrien i årevis og felles for alle vennene mine som også har vært det er at vi alle regnes som alvorlig psykisk syke. Jeg har venner som har lettere psykiske lidelser også, og de har ikke fått tilbud om langvarig behandling. De må prioritere de sykeste. Det er nok også noen personer og lidelser som vil få bedre nytte av en kortere og mer intensiv behandling. 

Angående økonomi så går min mor til en privat psykolog som har driftsavtale med det regionale helseforetaket - dvs at hun kun betaler egenandel frem til hun har fått frikort, slik som vi gjør på DPS. Kanskje du kunne sett om du finner noen med en lignende ordning i din kommune/by? 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
ephiphany skrev (3 timer siden):

Jeg vil anta at det hovedsakelig handler om kapasitet? Jeg har vært i psykiatrien i årevis og felles for alle vennene mine som også har vært det er at vi alle regnes som alvorlig psykisk syke. Jeg har venner som har lettere psykiske lidelser også, og de har ikke fått tilbud om langvarig behandling. De må prioritere de sykeste. Det er nok også noen personer og lidelser som vil få bedre nytte av en kortere og mer intensiv behandling. 

Angående økonomi så går min mor til en privat psykolog som har driftsavtale med det regionale helseforetaket - dvs at hun kun betaler egenandel frem til hun har fått frikort, slik som vi gjør på DPS. Kanskje du kunne sett om du finner noen med en lignende ordning i din kommune/by? 

Hvorfor har du så mange venner med psykiske lidelser?? Høres litt merkelig ut. 

Selv er jeg så syk at jeg ikke har greid å pleie noe vennskap som har ført til at jeg ikke har noen venner. Men du kjenner altså flere, javel.. 

Anonymkode: 0bf28...57e

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Glitter
AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hvorfor har du så mange venner med psykiske lidelser?? Høres litt merkelig ut. 

Selv er jeg så syk at jeg ikke har greid å pleie noe vennskap som har ført til at jeg ikke har noen venner. Men du kjenner altså flere, javel.. 

Anonymkode: 0bf28...57e

Folk er forskjellig. Betyr ikke at man er mer eller mindre syk.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Glitter skrev (15 minutter siden):

Folk er forskjellig. Betyr ikke at man er mer eller mindre syk.

Man må ha et visst funksjonsnivå for å ha venner. 

Anonymkode: 0bf28...57e

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Man må ha et visst funksjonsnivå for å ha venner. 

Anonymkode: 0bf28...57e

Jeg hadde 3 venner fra før. Da jeg var psykisk syk, men ikke så psykisk syk som jeg har vært fem siste år. De bor ikke i byen heller, bortsett fra en person. Han ser jeg ca en gang i måneden. Ellers er det ikke så mye vedlikehold da de ikke bor her, og det er 25 år lange vennskap. Men selv til tross for det, så er ikke vennskapene like sterk som de var. Fordi jeg har hatt sånn nok med meg selv og på en måte har de mistet mye av den jeg var. 

Så det går faktisk an å ha venner selv om man er veldig syk. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Glitter skrev (18 minutter siden):

Jeg hadde 3 venner fra før. Da jeg var psykisk syk, men ikke så psykisk syk som jeg har vært fem siste år. De bor ikke i byen heller, bortsett fra en person. Han ser jeg ca en gang i måneden. Ellers er det ikke så mye vedlikehold da de ikke bor her, og det er 25 år lange vennskap. Men selv til tross for det, så er ikke vennskapene like sterk som de var. Fordi jeg har hatt sånn nok med meg selv og på en måte har de mistet mye av den jeg var. 

Så det går faktisk an å ha venner selv om man er veldig syk. 

Jeg har ikke sagt at man ikke kan klare å ha venner selvom man er psykisk syk! Det jeg skrev og mente var at jo sykere man er jo lavere funksjonsnivå får man også og det blir vanskelig å opprettholde vennskap. Det har selvsagt noe med hvor lenge du har vært syk å gjøre også og hvor alvorlig syk du er. Men du kan selvfølgelig være heldig å ha venner som ikke bryr seg om at du isolerer deg og skyver de unna deg i månedsvis, som ikke bryr seg om at du ikke har dusjet på 2 uker eller som fortsatt vil være vennen din selvom du er innelåst på psykiatrisk halve året... 

Anonymkode: 0bf28...57e

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har ikke sagt at man ikke kan klare å ha venner selvom man er psykisk syk! Det jeg skrev og mente var at jo sykere man er jo lavere funksjonsnivå får man også og det blir vanskelig å opprettholde vennskap. Det har selvsagt noe med hvor lenge du har vært syk å gjøre også og hvor alvorlig syk du er. Men du kan selvfølgelig være heldig å ha venner som ikke bryr seg om at du isolerer deg og skyver de unna deg i månedsvis, som ikke bryr seg om at du ikke har dusjet på 2 uker eller som fortsatt vil være vennen din selvom du er innelåst på psykiatrisk halve året... 

Anonymkode: 0bf28...57e

Ja, er jo det som er poenget mitt. At det kan være man er så heldig. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
ephiphany
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor har du så mange venner med psykiske lidelser?? Høres litt merkelig ut. 

Selv er jeg så syk at jeg ikke har greid å pleie noe vennskap som har ført til at jeg ikke har noen venner. Men du kjenner altså flere, javel.. 

Anonymkode: 0bf28...57e

Hvorfor er det merkelig? Folk flest har vel møtt venner via felles interesser eller felles arenaer. Jeg går ikke på skole og har ikke jobb, og jeg trener kun på morgenen når det er lite folk på treningssenteret på grunn av sosial angst. Ellers lever jeg relativt isolert. Jeg har en del barndomsvenner, men resten har jeg møtt på psykiatrisk avdeling og på sosiale medier hvor vi har funnet tonen fordi vi har kunnet relatere til hverandre. 

Vi møtes ikke veldig ofte på grunn av sykdommene våre, og kanskje enda sjeldnere nå på grunn av pandemien, men vi opprettholder kontakt via sosiale medier. Jeg snakker med de på en daglig basis, foruten om i mine alvorlig depressive faser hvor jeg ligger inne på rommet mitt i mørket hele dagen lang.. Men selv da venter de på meg. Det er vel en av fordelene med å ha psykisk syke venner - de forstår hvordan det er, og dømmer ikke. 

Ellers er det vel varierende hvilke symptomer man har og til hvilken grad. Det er ikke slik at fordi du ikke klarer å opprettholde vennskap så er du mer syk enn folk som klarer - det kan godt hende du klarer ting som de igjen ikke får til. Jeg synes det er utrolig stigmatiserende å påstå at man ikke kan ha venner om man er alvorlig psykisk syk. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
ephiphany skrev (9 minutter siden):

Hvorfor er det merkelig? Folk flest har vel møtt venner via felles interesser eller felles arenaer. Jeg går ikke på skole og har ikke jobb, og jeg trener kun på morgenen når det er lite folk på treningssenteret på grunn av sosial angst. Ellers lever jeg relativt isolert. Jeg har en del barndomsvenner, men resten har jeg møtt på psykiatrisk avdeling og på sosiale medier hvor vi har funnet tonen fordi vi har kunnet relatere til hverandre. 

Vi møtes ikke veldig ofte på grunn av sykdommene våre, og kanskje enda sjeldnere nå på grunn av pandemien, men vi opprettholder kontakt via sosiale medier. Jeg snakker med de på en daglig basis, foruten om i mine alvorlig depressive faser hvor jeg ligger inne på rommet mitt i mørket hele dagen lang.. Men selv da venter de på meg. Det er vel en av fordelene med å ha psykisk syke venner - de forstår hvordan det er, og dømmer ikke. 

Ellers er det vel varierende hvilke symptomer man har og til hvilken grad. Det er ikke slik at fordi du ikke klarer å opprettholde vennskap så er du mer syk enn folk som klarer - det kan godt hende du klarer ting som de igjen ikke får til. Jeg synes det er utrolig stigmatiserende å påstå at man ikke kan ha venner om man er alvorlig psykisk syk. 

Igjen, jeg har ikke påstått at en ikke kan ha det. Jeg har bare sagt at det er mye vanskeligere for folk med psykiske lidelser å opprettholde vennskap, og jo sykere du er jo værre blir det. Men som sagt fins det alltids unntak. Det finnes de som ikke bryr seg om vennen ikke har dusjet på 2uker og de som ikke bryr seg om at vennen ikke orker eller tørr å gå ut døra si hjemme en gang. Det er vanskeligere for de som er alvorligere syke (og spesielt når det pågår over lang tid, altså i årevis) å opprettholde vennskap. 

Anonymkode: 0bf28...57e

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

ephiphany
AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Igjen, jeg har ikke påstått at en ikke kan ha det. Jeg har bare sagt at det er mye vanskeligere for folk med psykiske lidelser å opprettholde vennskap, og jo sykere du er jo værre blir det. Men som sagt fins det alltids unntak. Det finnes de som ikke bryr seg om vennen ikke har dusjet på 2uker og de som ikke bryr seg om at vennen ikke orker eller tørr å gå ut døra si hjemme en gang. Det er vanskeligere for de som er alvorligere syke (og spesielt når det pågår over lang tid, altså i årevis) å opprettholde vennskap. 

Anonymkode: 0bf28...57e

Du stiller jo spørsmål til at jeg har flere venner og synes det er merkelig. Det synes jeg er ufint. 

På samme måte som skole, jobb og hobbyer er vanskeligere, så blir det vanskeligere å opprettholde tradisjonelle vennskap også. Det er jeg enig i. Det meste blir hakket vanskeligere når man er syk, men det betyr ikke at man ikke er syk nok eller at det er mindre alvorlig fordi andre får til denne ene tingen du kanskje ikke får til. Man må ikke være sengeliggende uten noe form for sosialisering eller liv for å regnes som alvorlig psykisk syk. Det er en grov generalisering. 

En av mine bestevenninner mestrer både personlig hygiene og har ikke sosial angst. Hun bor allikevel i omsorgsbolig, er inn og ut av psykiatrisk og har diagnosen EUPF. Hun er alvorlig psykisk syk, men er glad i å sosialisere og drar ofte ut på ting. Hennes problematikk er selvskading, selvmordsforsøk og sterke følelser. Hvor syk man er regnes ikke utifra én ting, men helheten og sammensetningen av symptomene man sliter med. 

På samme måte som at du har tid og energi til å sitte og diskutere på forumet her, så har jeg tid og energi til å sende en liten melding til venninnene mine via snapchat, instagram eller facebook. Det som er så fint med å ha venner som "er i samme båt som meg" er at de forstår at vi ikke alltid kan møtes. Det er fullt mulig å opprettholde et vennskap via sosiale medier, og da spiller det ingen rolle om jeg ikke har energi til å dusje eller om jeg har for mye angst til å komme meg ut døren. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie
ephiphany skrev (På 15.4.2021 den 13.28):

Hvorfor er det merkelig? Folk flest har vel møtt venner via felles interesser eller felles arenaer. Jeg går ikke på skole og har ikke jobb, og jeg trener kun på morgenen når det er lite folk på treningssenteret på grunn av sosial angst. Ellers lever jeg relativt isolert. Jeg har en del barndomsvenner, men resten har jeg møtt på psykiatrisk avdeling og på sosiale medier hvor vi har funnet tonen fordi vi har kunnet relatere til hverandre. 

Vi møtes ikke veldig ofte på grunn av sykdommene våre, og kanskje enda sjeldnere nå på grunn av pandemien, men vi

Du har overhodet ingen grunn til å skulle "forsvare" hvorfor du i AB-...57E sine øyne har et bedre funksjonsnivå enn h*n som er "...så syk at..." osv. og h*n tenker at du klarer det ene og det andre i livet. Noe så vrøvel er bare å ignorere og sette en strek over. Vær glad over det du får til og jobb ellers med det som er vanskelig. Jeg vet ikke hvorfor AB-57E har et behov for å påpeke at h*n har det verre og vanskeligere enn deg - hva hjelper det h*n?

Vi alle har ulike utgangspunkt og ulike diagnoser å ta hensyn til. F.eks. min diagnose går ut på at jeg i lange perioder, når jeg ikke er på mitt dårligste, bruker ekstremt mye energi på å fremstå normalt i væremåte for mine omgivelser, det være seg familie, venner og andre. Det har kommet som lyn fra klar himmel de gangene jeg har blitt tvangsinnlagt, for jeg har ikke gitt noe ytre signal. Det har fordeler og ulemper. Natt til i går ble jeg sendt til legevakt med ambulanse og ble henvist videre til akuttmottak for smertebehandling fordi smertene mine var ute av kontroll. Etter 5 timer ble jeg sendt hjem igjen, fordi de ikke klarte å se at jeg hadde smerter. Jeg gjorde ikke uttrykk for smerter, og i journalen fra akuttmottaket står det bl.a. "Ikke smertepåvirket ved undersøkelse" og "Pasienten sendes hjem i velbefinnende..." - utenom at jeg ikke klarte å bevege meg. Jeg forundrer meg at en ikke lærer på medisinstudiet at enkelte vender smerter og følelser innover (implosjon) og andre tar det utover (eksposjon). Jeg er nokså sikker på at dette ikke bare gjelder dissosiativ lidelse, og tviler egentlig på at det skyldes lidelsen i seg selv, men at det skyldes min egen personlighet og den jeg er blitt fra barn av. Fordi jeg lærte som barn at det var best at jeg tok minst mulig plass og gjorde minst mulig ut av meg. Og jeg har aldri likt oppmerksomhet.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Eva Sofie skrev (3 minutter siden):

Det har kommet som lyn fra klar himmel de gangene jeg har blitt tvangsinnlagt, for jeg har ikke gitt noe ytre signal.

Psykose? For det er vel da en ikke ser eller skjønner selv at en er syk. Men det må jo ha vært andre som har sett det siden du har blitt tvangsinnlagt. 🙂

Anonymkode: f4103...d11

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Psykose? For det er vel da en ikke ser eller skjønner selv at en er syk. Men det må jo ha vært andre som har sett det siden du har blitt tvangsinnlagt. 🙂

Anonymkode: f4103...d11

Ja en blir ikke tvangsinnlagt om det ikke syns for omgivelsene at du er syk. 

Anonymkode: 0bf28...57e

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie
AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Psykose? For det er vel da en ikke ser eller skjønner selv at en er syk. Men det må jo ha vært andre som har sett det siden du har blitt tvangsinnlagt. 🙂

Anonymkode: f4103...d11

Hva med å overlate diagnostisering til de som kan det? Jeg føler det er tryggest for min egen helse. Og, forresten, jeg unnlot å presisere at jeg var åpen om vanskene mine overfor hjelpeapparatet. Jeg sa bare at de var skjult overfor mine omgivelser :) 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Eva Sofie skrev (3 timer siden):

Hva med å overlate diagnostisering til de som kan det? Jeg føler det er tryggest for min egen helse. Og, forresten, jeg unnlot å presisere at jeg var åpen om vanskene mine overfor hjelpeapparatet. Jeg sa bare at de var skjult overfor mine omgivelser :) 

 

Eva Sofie skrev (16 timer siden):

Du har overhodet ingen grunn til å skulle "forsvare" hvorfor du i AB-...57E sine øyne har et bedre funksjonsnivå enn h*n som er "...så syk at..." osv. og h*n tenker at du klarer det ene og det andre i livet. Noe så vrøvel er bare å ignorere og sette en strek over. Vær glad over det du får til og jobb ellers med det som er vanskelig. Jeg vet ikke hvorfor AB-57E har et behov for å påpeke at h*n har det verre og vanskeligere enn deg - hva hjelper det h*n?

Vi alle har ulike utgangspunkt og ulike diagnoser å ta hensyn til. F.eks. min diagnose går ut på at jeg i lange perioder, når jeg ikke er på mitt dårligste, bruker ekstremt mye energi på å fremstå normalt i væremåte for mine omgivelser, det være seg familie, venner og andre. Det har kommet som lyn fra klar himmel de gangene jeg har blitt tvangsinnlagt, for jeg har ikke gitt noe ytre signal. Det har fordeler og ulemper. Natt til i går ble jeg sendt til legevakt med ambulanse og ble henvist videre til akuttmottak for smertebehandling fordi smertene mine var ute av kontroll. Etter 5 timer ble jeg sendt hjem igjen, fordi de ikke klarte å se at jeg hadde smerter. Jeg gjorde ikke uttrykk for smerter, og i journalen fra akuttmottaket står det bl.a. "Ikke smertepåvirket ved undersøkelse" og "Pasienten sendes hjem i velbefinnende..." - utenom at jeg ikke klarte å bevege meg. Jeg forundrer meg at en ikke lærer på medisinstudiet at enkelte vender smerter og følelser innover (implosjon) og andre tar det utover (eksposjon). Jeg er nokså sikker på at dette ikke bare gjelder dissosiativ lidelse, og tviler egentlig på at det skyldes lidelsen i seg selv, men at det skyldes min egen personlighet og den jeg er blitt fra barn av. Fordi jeg lærte som barn at det var best at jeg tok minst mulig plass og gjorde minst mulig ut av meg. Og jeg har aldri likt oppmerksomhet.

Deler av det du skriver er som å lese om meg selv ,så jeg foreslår deg. Om det er kronisk sterke smerter, benbrudd eller psykose eller depresjon viser jeg ingen følelser til andre.  Grunnen er at "negative " følelser førte til avvisning fra foreldre i hele oppveksten. Jeg får en "frys" oppførsel der jeg kan sitte i timevis uten å røre meg,selv om jeg føler meg veldig urolig. Psykologen kaller det nettopp å implotere. 

Anonymkode: b1f01...983

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie
AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

 

Deler av det du skriver er som å lese om meg selv ,så jeg foreslår deg. Om det er kronisk sterke smerter, benbrudd eller psykose eller depresjon viser jeg ingen følelser til andre.  Grunnen er at "negative " følelser førte til avvisning fra foreldre i hele oppveksten. Jeg får en "frys" oppførsel der jeg kan sitte i timevis uten å røre meg,selv om jeg føler meg veldig urolig. Psykologen kaller det nettopp å implotere. 

Anonymkode: b1f01...983

Det er godt at du forstår, men leit at du også har måttet gjennomgå en vanskelig oppvekst for å tilegne deg denne forståelsen. Jeg tror man enten må erfare det på kroppen selv eller være utdannet eller lest seg til kunnskap. Og når man da som voksen i tillegg møtes med mistenksomhet og uforstand fra andre voksne om en tør våge å være åpen og sårbar, da forstår jeg godt hvorfor oppveksten ble som den ble. Når enkelte ikke forstår, møter de det med skepsis eller avvisning.

PS: Jeg har forresten selv sittet fastlåst i samme stilling i flere timer. Jeg gjorde det mer før. På det meste gjorde jeg det i 11 timer (trenger ikke gå på toalettet) og ingen fikk verken verbal eller annen kontakt med meg. Det var under en innleggelse. Nå skjer det kun med maksimalt noen minutters varighet.

Endret av Eva Sofie
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Opprett ny...