Gå til innhold

Hvilken hjelp kan en få fra legevakten?


Fru2020

Anbefalte innlegg

Fru2020 skrev (1 time siden):

Det er ingen tvil om at jeg trenger å lære å stole på meg selv når jeg får selvmordstanker. Det jobber vi med poliklinisk. På tross av dette for jeg masse positiv feedback fra behandlerne for at jeg sov klarte å be om hjelp. 

 

Overleve natten

Ja, overleve natten. Om du spør deg selv og svarer 100% ærlig: Kunne du ha overlevd uten innleggelse i natt tror du?

Jeg støtter det @frosken påpeker. At det gjør deg ikke så mye roligere å iverksette en masse samtaler og spørsmål rundt hvordan en har det klokken 21.00 på kvelden. Jeg selv har erfart at om en dag er vanskelig og føles uoverkommelig, får jeg mer ut av natten og det påfølgende døgnet med å ta det kraftigste jeg har av sovemedisin slik at det blir fysisk umulig å gjøre noe uheldig og selvdestruktivt. Du kan jo f.eks. legge en plan med lege/psykiater og behandler slik at du vet hvilke medisiner du kan ta og hvor mye. Gjennom å ha gjort dette en del ganger, har jeg også sett at søvn i seg er et positivt tiltak når jeg er nedstemt og dét alene kan være med på å løse mye.

Det ser jo ut som at det for deg gjelder å bare komme igjennom en vanskelig natt, og slik er det for mange av oss, og det er ikke alltid at innleggelse er den beste løsningen av ulike grunner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Fru2020 skrev (10 timer siden):

Etter mange samtaler med både lege og sykepleier på legevakten, bestilte de en ambulanse for å få et fysisk møte med meg og det resulterte i en ny innleggelse. 

Regner med å bli utskrevet i morgen.

Jeg er helt enig med de som sier at du bør lære deg bedre å stå i ubehaget, selv hvor ille det er. Uten ønske om å være slem med å si følgende, så mener jeg også at du som mor til mindreårige barn har et stort ansvar. Det å stadig bli hentet av ambulanse med påfølgende innleggelser, som du har fortalt har skjedd hyppig den siste tida, er absolutt ikke greit for dem da de kan ta stor skade av det. 

Jeg mener ikke med dette å si at du er en dårlig mor, for det vet jeg ingenting om. Men jeg vil liksom bare "minne deg på" at adferden din kan påvirke barna dine svært negativt. 

Jeg skal jo heller ikke legge meg opp i hva slags avtaler du har med helsevesenet. De kjenner deg jo bedre enn vi gjør her, og det er fullt mulig at den type hjelp du får nå er riktig for deg. Jeg tenker bare at det uansett er best for alle å lære seg å håndtere sterke følelser på gode måter, og det på egenhånd. Lære seg selvtrøst, avledning m.m. Hvis du ikke har lært det så kan det kanskje være et mål å få hjelp til det i terapien? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Tenker det er viktig å skille mellom hvem som har gjort noe ‘galt’ her. Jeg tenker det er helsevesenet som handler galt og at de trenger å øve seg på å stå i ubehaget det er å ikke legge inn en suicidal pasient. Når de mestrer det så kan Fru2020 (eller hvilken som helst annen pasient) begynne å øve seg på det. Jeg hadde gjort akkurat som Fru2020 hvis jeg fikk disse tilbudene om telefonsamtaler og innleggelser - jeg hadde tatt imot fordi det føles trygt og fordi det tar fokus bort fra det jeg ikke klarer å stå i. Tror ingen er ute etter å ta deg Fru2020, vil bare at du skal vite det. Her er det helsevesenet som feiler, ikke du. Og det ble veldig tydelig i denne tråden. Tror vi alle skjønte hvor det ville ende da du skrev at du skulle bli oppringt av legevakten kl 21. 

Anonymkode: 73fae...c94

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tenker det er viktig å skille mellom hvem som har gjort noe ‘galt’ her. Jeg tenker det er helsevesenet som handler galt og at de trenger å øve seg på å stå i ubehaget det er å ikke legge inn en suicidal pasient. Når de mestrer det så kan Fru2020 (eller hvilken som helst annen pasient) begynne å øve seg på det. Jeg hadde gjort akkurat som Fru2020 hvis jeg fikk disse tilbudene om telefonsamtaler og innleggelser - jeg hadde tatt imot fordi det føles trygt og fordi det tar fokus bort fra det jeg ikke klarer å stå i. Tror ingen er ute etter å ta deg Fru2020, vil bare at du skal vite det. Her er det helsevesenet som feiler, ikke du. Og det ble veldig tydelig i denne tråden. Tror vi alle skjønte hvor det ville ende da du skrev at du skulle bli oppringt av legevakten kl 21. 

Anonymkode: 73fae...c94

Hva er det man ikke klarer å stå i? 

Anonymkode: a6c14...ee2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hva er det man ikke klarer å stå i? 

Anonymkode: a6c14...ee2

Vonde følelser og angst og suicidaltanker. (For min del) 

Det er bare Fru2020 som kjenner situasjonen og det er enkelt for oss som bare leser her og mene både det ene og det andre.

Jeg er glad for at du fikk hjelp til å komme gjennom natten uten å skade deg Fru2020. 

Anonymkode: 73fae...c94

Lenke til kommentar
Del på andre sider

stjernestøv
AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Vonde følelser og angst og suicidaltanker. (For min del) 

Det er bare Fru2020 som kjenner situasjonen og det er enkelt for oss som bare leser her og mene både det ene og det andre.

Jeg er glad for at du fikk hjelp til å komme gjennom natten uten å skade deg Fru2020. 

Anonymkode: 73fae...c94

Enig! Jeg vet ikke hvordan det er å være kronisk suicidal, og kan heller ikke uttale meg om hva behandlingen er. Det vet de vel best i behandlingsapparatet hennes de som kjenner henne best. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Nå ble det plutselig mange innlegg her så hvis jeg trykker på siterknappen tar det helt av. Svarer derfor generelt.

Først og fremst- sønnen min var ikke hjemme hos meg i går. Han har aldri sett meg bli hentet i ambulanse, han vet heller ikke om at jeg har blitt hentet i ambulanse.

Det er fint at noen av dere setter fokuset på helsevesenets håndtering og ikke legger hele skylden på meg. Jeg synes det er vanskelig når jeg føler jeg mister kontrollen, da blir jeg redd og søker støtte. Til deg som skrev at jeg kunne ta kraftig sovemedisin så gjorde jeg det i går, men de fungerte ikke. Når hele verden min er selvmordstanker så klarer jeg ikke roe meg nok til å sove.

Fokuset til de nærmeste rundt meg i helsevesenet nå er at jeg skal øve meg på å følge kriseplanen min. Det innebærer å kontakte AAT og legevakt. Jeg har derfor fått gode tilbakemeldinger idag på at jeg fulgte planen min, steg for steg. Jeg selv klarer ikke helt se det positive i det, jeg opplever det bare som at jeg har feilet.

Det er et dilemma hvordan helsevesenet kan møte kronisk suicidale i en akutt krise. Innleggelse er jo i utgangspunktet ikke anbefalt. Jeg tror likevel at behandlerne mine synes det er greit med krisenetter på akutten, men at jeg blir skrevet ut dagen etter.

Til sist vil jeg skrive at det er helt klart at målet mitt og målet til alle i helsevesenet rundt meg er at jeg skal tåle å stå i krisen. Men jeg tror jeg må ta det stegvis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Men hadde du egentlig tatt livet ditt om du hadde vært hjemme inatt? 

Jeg tror egentlig at du får litt for mye hjelp nå, og blir gjort mer uselvstendig og hjelpesløs en det du i utgangspunktet er.

 

Anonymkode: 56cc7...c7f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Jeg tror stadige akuttinnleggelser og ytterligere hjelp enn ambulant team. Fører opp til en ond sirkel. Man lærer seg til å forbruke helsetjenester ved noe som forekommer ofte, og heller burde blitt hjulpet med andre mer hensiktsmessige mestringstragegier. Evnt langtidsinnleggelse.

Anonymkode: 6c956...24f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Men hadde du egentlig tatt livet ditt om du hadde vært hjemme inatt? 

Jeg tror egentlig at du får litt for mye hjelp nå, og blir gjort mer uselvstendig og hjelpesløs en det du i utgangspunktet er.

 

Anonymkode: 56cc7...c7f

Dette er jeg så enig i. 

Anonymkode: 33056...42d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hadde du egentlig tatt livet ditt om du hadde vært hjemme inatt? 

Jeg tror egentlig at du får litt for mye hjelp nå, og blir gjort mer uselvstendig og hjelpesløs en det du i utgangspunktet er.

 

Anonymkode: 56cc7...c7f

Jeg tror ikke jeg hadde stått imot trangen til å ta en overdose i natt uten hjelp. Det var veldig nært.

I denne prosessen har jeg vært veldig uselvstendig og lagt alt ansvar over på helsevesenet. Jeg har ikke tatt ansvar for meg selv i det hele tatt. Dette er noe vi jobber med, og jeg har blitt flinkere på dette. Det er veldig merkelig med denne sykdommen, mitt problem oppigjennom har heller vært at jeg har vært for selvstendig og så rammes en av sykdom og alt snus på hodet.

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg tror stadige akuttinnleggelser og ytterligere hjelp enn ambulant team. Fører opp til en ond sirkel. Man lærer seg til å forbruke helsetjenester ved noe som forekommer ofte, og heller burde blitt hjulpet med andre mer hensiktsmessige mestringstragegier. Evnt langtidsinnleggelse.

Anonymkode: 6c956...24f

Jeg har iallefall vært i en ond sirkel de siste ukene. I tiden før det gikk det faktisk bedre enn på lenge. Men så smalt det igjen.

Langtidsinnleggelse er ikke aktuelt for meg da jeg ikke hadde god virkning av det i starten av sykdommen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
Fru2020 skrev (10 minutter siden):

Jeg tror ikke jeg hadde stått imot trangen til å ta en overdose i natt uten hjelp. Det var veldig nært.

I denne prosessen har jeg vært veldig uselvstendig og lagt alt ansvar over på helsevesenet. Jeg har ikke tatt ansvar for meg selv i det hele tatt. Dette er noe vi jobber med, og jeg har blitt flinkere på dette. Det er veldig merkelig med denne sykdommen, mitt problem oppigjennom har heller vært at jeg har vært for selvstendig og så rammes en av sykdom og alt snus på hodet.

Jeg har iallefall vært i en ond sirkel de siste ukene. I tiden før det gikk det faktisk bedre enn på lenge. Men så smalt det igjen.

Langtidsinnleggelse er ikke aktuelt for meg da jeg ikke hadde god virkning av det i starten av sykdommen.

Hvilken sykdom har du da? 

Anonymkode: 6424f...920

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvilken sykdom har du da? 

Anonymkode: 6424f...920

Jeg kaller det sykdom jeg, for i mine øyne kom det veldig brått, mens i psykiatrien tenker de at jeg har hatt problemer helt fra jeg var barn.

Jeg har blandet pf med trekk fra endel forskjellige pf. I tillegg har jeg PTSD, overspisningslidelse og tilbakevendende depresjon. Det har også vært snakket om en tvangslidelse, men den er foreløpig ikke satt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
Fru2020 skrev (4 minutter siden):

Jeg kaller det sykdom jeg, for i mine øyne kom det veldig brått, mens i psykiatrien tenker de at jeg har hatt problemer helt fra jeg var barn.

Jeg har blandet pf med trekk fra endel forskjellige pf. I tillegg har jeg PTSD, overspisningslidelse og tilbakevendende depresjon. Det har også vært snakket om en tvangslidelse, men den er foreløpig ikke satt.

Alt det høres virkelig ikke noe ok ut..  Håper du vil få det bedre snart! 

Anonymkode: 6424f...920

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anbru skrev (3 timer siden):

Jeg er helt enig med de som sier at du bør lære deg bedre å stå i ubehaget, selv hvor ille det er. Uten ønske om å være slem med å si følgende, så mener jeg også at du som mor til mindreårige barn har et stort ansvar. Det å stadig bli hentet av ambulanse med påfølgende innleggelser, som du har fortalt har skjedd hyppig den siste tida, er absolutt ikke greit for dem da de kan ta stor skade av det. 

Jeg mener ikke med dette å si at du er en dårlig mor, for det vet jeg ingenting om. Men jeg vil liksom bare "minne deg på" at adferden din kan påvirke barna dine svært negativt. 

Jeg skal jo heller ikke legge meg opp i hva slags avtaler du har med helsevesenet. De kjenner deg jo bedre enn vi gjør her, og det er fullt mulig at den type hjelp du får nå er riktig for deg. Jeg tenker bare at det uansett er best for alle å lære seg å håndtere sterke følelser på gode måter, og det på egenhånd. Lære seg selvtrøst, avledning m.m. Hvis du ikke har lært det så kan det kanskje være et mål å få hjelp til det i terapien? 

Det er absolutt best å lære seg å stå i slikt som dette uten veldig mye hjelp og "inngripen" i hverdagen. Det trenger nok både @Fru2020 og jeg. 

Så det jeg skal si nå er ut fra meg selv som en som er kronisk suicidal, sliter periodevis med alvorlig selvskading og har et rusproblem, så jeg snakker ikke for henne, men mer generelt for personer med slike utfordringer og bruker meg selv som eksempel. 

Dette med å skulle klare seg mer selv og ikke måtte ty til helsehjelp med en gang det blir tøft er målet til både meg og helsevesenet som følger meg opp. Utenfra kan det se ut som at man blir gjort mer hjelpesløs på den måten, men her er saken når det gjelder meg: For fire år siden klarte jeg knapt tre timer alene av gangen hjemme før "helvete" brøt løs. I 2017 hadde politiet 30 oppdrag på meg som gikk på rus og psykiatri. Ikke noe kriminalitet involvert, men fikk et par anmeldelser pga min reaksjon når de jo da ble involvert. Jeg var innlagt ca 9 måneder hele 2017. Inn og ut. Et konstant kaos og helt ute av stand til å hjelpe meg selv. 

Så ble det jo gjort masse utredninger og masse diskusjon i helsevesenet hvordan man skulle hjelpe meg samtidig som jeg ikke ble fortsatt hjelpesløs og hvordan klare å ta mer ansvar selv. Det var da jeg fikk en avtale om lav terskel for innleggelse. Kriteriene var da at jeg skulle selv be om innleggelse for å forebygge, men jeg skulle være både rusfri, skadefri og slikt. Når det kom til selvmordsforsøk ble det brukt skjønn i forhold til situasjonen. Det skulle heller ikke være lange innleggelser, og etter hver innleggelse var det en viss "karantene-tid" før jeg kunne be om innleggelse igjen (forutsetning at jeg ikke ble tvangsinnlagt) I starten kunne det virke som at det ikke funket i det hele tatt, men veldig gradvis begynte man å se at jeg klarte å være hjemme lenger og lenger. Noen ganger helt skadefri, andre ganger skadet jeg meg, men jeg begynte selv å konsekvent aldri be om innleggelse hvis jeg hadde skadet eller ruset meg. Gradvis med den intense jobbingen med min behandler både under innleggelse og på tlf når jeg var hjemme, så så de at jeg ble mer reflektert og bevisst på meg selv, egne mønster og vilje til å forsøke å klare meg selv. 

Den dag i dag går det noen uker mellom hver gang jeg trenger hjelp til å hente meg inn. Det kunne vært mer, men jeg har stått i store kriser det siste året. Uansett. Utenfra ser det sikkert helt ut som at helsevesenet hjelper meg for mye og at jeg prøver for lite. Men sannheten er at jeg har hatt svært mye framgang. Jeg og behandler reflekterte rundt dette i forrige uke. Vi snakket om at ja, kanskje hadde man håpt på mer framgang hittil, men samtidig hvis man så hvor jeg var før og hvor jeg er nå, så er det stor forskjell. Jeg ble konstant tvangsinnlagt, ruset meg og skadet meg igjen og igjen før. I fjor ble jeg vel tvangsinnlagt 2-3 ganger og i år var det en gang i februar. 

Der går sakte hos meg, men det går faktisk framover. Og den avtalen har hjulpet meg veldig til å ta kontroll. For å be om hjelp FØR noe skjer er en av stegene mot å klare å ta ansvar for eget liv. Nå har avtalen min med akuttpsykiatrien akkurat blitt litt skrenket inn. Jeg trodde først det var fordi jeg var mislykket og at de nå begynte å gi meg opp. Men i realiteten var det fordi jeg har jo hatt framgang og behandler har tro på at jeg er klar for det. Er ingen stor endring, men det er ett skritt videre. 

Poenget er at jeg tror da det er nøye overveid av helsevesenet hvordan de håndterer noen som sliter på denne måten. Sannheten er den at jeg hadde vært død nå hvis jeg ikke hadde hatt det opplegget jeg har. Og nå når jeg plutselig de siste par ukene har fungert bedre enn på ett år, fordi de tunge krisene har lagt seg, så har jeg reflektert veldig mye rundt det, og selv om det var en risiko å ta å gi meg den hjelpen, så har det gradvis fungert. Og jeg klarer meg mer og mer alene på kveld og helg. Men tilbakefall kommer. Jeg har lært meg å ikke måtte ha hjelp med en gang det er noe. Jeg kan vente til det er ukedag og dagtid. Og går ikke det, så ber jeg om hjelp hvis jeg kan. 

For tre år siden sa min behandler at dette var en langsiktig plan og forsøk som skulle gå over flere år. Mtp at jeg klarte bare noen timer av gangen alene. 

Jeg og TS er jo ikke lik, men samtidig lik når jeg ser tilbakemeldingene her. Jeg kjenner meg igjen, jeg er enig, men tenker også steg for steg og alt til sin tid! 

Jeg vil også si til deg fru2020, at hva med at du også søker deg inn til BET-sjeksjonen? Jeg skal dit i løpet av året for å komme ennå videre, i et intensivt opplegg med å tåle og takle liv, følelser og traumer bedre. Jeg har stor tro på dette, og jeg tror det er noe for deg også, og at du vil få plass. Jeg har jo lest boken deres (Inn i katastrofelandskapet - erfaringer fra basal eksponeringsterapi, med Jan Hammer, Didrik Heggedal og Kristoffer Ludvigsen (red.) ), og snakket med dem på teams. Det er virkelig lovende føler jeg. Det kan hjelpe oss begge to. Det har jeg full tro på. Men det er ett års ventetid, så jeg tenker at det skader ikke å få inn en henvisning med en gang? Hvis du ikke trenger det om ett år +/-, så er det bare å si det fra deg. Det er på Blakstad sykehus i vestre Viken. :)

Huff. Føler jeg kanskje overhodet ikke var til hjelp med dette lange innlegget. Følte bare for å gi et bilde av hvordan en hjelpesløs person svært gradvis kan hjelpes til å hjelpe seg selv. Det er ikke gjort over natten. Vi er ikke hjelpesløs egentlig, men vi trenger hjelp til å finne skikkelig ut av alt dette. Og da blir det litt for lett å si at her gjør helsevesenet feil og vi er for avhengig. Det er en gradvis prosess. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Alt det høres virkelig ikke noe ok ut..  Håper du vil få det bedre snart! 

Anonymkode: 6424f...920

Takk for det. Behandlerne mine er åpne om at det ikke er lett å finne et behandlingstilbud for meg i og med at jeg har flere diagnoser, så de prøver seg frem. Jeg stoler på dem.

Glitter skrev (18 minutter siden):

Det er absolutt best å lære seg å stå i slikt som dette uten veldig mye hjelp og "inngripen" i hverdagen. Det trenger nok både @Fru2020 og jeg. 

Så det jeg skal si nå er ut fra meg selv som en som er kronisk suicidal, sliter periodevis med alvorlig selvskading og har et rusproblem, så jeg snakker ikke for henne, men mer generelt for personer med slike utfordringer og bruker meg selv som eksempel. 

Dette med å skulle klare seg mer selv og ikke måtte ty til helsehjelp med en gang det blir tøft er målet til både meg og helsevesenet som følger meg opp. Utenfra kan det se ut som at man blir gjort mer hjelpesløs på den måten, men her er saken når det gjelder meg: For fire år siden klarte jeg knapt tre timer alene av gangen hjemme før "helvete" brøt løs. I 2017 hadde politiet 30 oppdrag på meg som gikk på rus og psykiatri. Ikke noe kriminalitet involvert, men fikk et par anmeldelser pga min reaksjon når de jo da ble involvert. Jeg var innlagt ca 9 måneder hele 2017. Inn og ut. Et konstant kaos og helt ute av stand til å hjelpe meg selv. 

Så ble det jo gjort masse utredninger og masse diskusjon i helsevesenet hvordan man skulle hjelpe meg samtidig som jeg ikke ble fortsatt hjelpesløs og hvordan klare å ta mer ansvar selv. Det var da jeg fikk en avtale om lav terskel for innleggelse. Kriteriene var da at jeg skulle selv be om innleggelse for å forebygge, men jeg skulle være både rusfri, skadefri og slikt. Når det kom til selvmordsforsøk ble det brukt skjønn i forhold til situasjonen. Det skulle heller ikke være lange innleggelser, og etter hver innleggelse var det en viss "karantene-tid" før jeg kunne be om innleggelse igjen (forutsetning at jeg ikke ble tvangsinnlagt) I starten kunne det virke som at det ikke funket i det hele tatt, men veldig gradvis begynte man å se at jeg klarte å være hjemme lenger og lenger. Noen ganger helt skadefri, andre ganger skadet jeg meg, men jeg begynte selv å konsekvent aldri be om innleggelse hvis jeg hadde skadet eller ruset meg. Gradvis med den intense jobbingen med min behandler både under innleggelse og på tlf når jeg var hjemme, så så de at jeg ble mer reflektert og bevisst på meg selv, egne mønster og vilje til å forsøke å klare meg selv. 

Den dag i dag går det noen uker mellom hver gang jeg trenger hjelp til å hente meg inn. Det kunne vært mer, men jeg har stått i store kriser det siste året. Uansett. Utenfra ser det sikkert helt ut som at helsevesenet hjelper meg for mye og at jeg prøver for lite. Men sannheten er at jeg har hatt svært mye framgang. Jeg og behandler reflekterte rundt dette i forrige uke. Vi snakket om at ja, kanskje hadde man håpt på mer framgang hittil, men samtidig hvis man så hvor jeg var før og hvor jeg er nå, så er det stor forskjell. Jeg ble konstant tvangsinnlagt, ruset meg og skadet meg igjen og igjen før. I fjor ble jeg vel tvangsinnlagt 2-3 ganger og i år var det en gang i februar. 

Der går sakte hos meg, men det går faktisk framover. Og den avtalen har hjulpet meg veldig til å ta kontroll. For å be om hjelp FØR noe skjer er en av stegene mot å klare å ta ansvar for eget liv. Nå har avtalen min med akuttpsykiatrien akkurat blitt litt skrenket inn. Jeg trodde først det var fordi jeg var mislykket og at de nå begynte å gi meg opp. Men i realiteten var det fordi jeg har jo hatt framgang og behandler har tro på at jeg er klar for det. Er ingen stor endring, men det er ett skritt videre. 

Poenget er at jeg tror da det er nøye overveid av helsevesenet hvordan de håndterer noen som sliter på denne måten. Sannheten er den at jeg hadde vært død nå hvis jeg ikke hadde hatt det opplegget jeg har. Og nå når jeg plutselig de siste par ukene har fungert bedre enn på ett år, fordi de tunge krisene har lagt seg, så har jeg reflektert veldig mye rundt det, og selv om det var en risiko å ta å gi meg den hjelpen, så har det gradvis fungert. Og jeg klarer meg mer og mer alene på kveld og helg. Men tilbakefall kommer. Jeg har lært meg å ikke måtte ha hjelp med en gang det er noe. Jeg kan vente til det er ukedag og dagtid. Og går ikke det, så ber jeg om hjelp hvis jeg kan. 

For tre år siden sa min behandler at dette var en langsiktig plan og forsøk som skulle gå over flere år. Mtp at jeg klarte bare noen timer av gangen alene. 

Jeg og TS er jo ikke lik, men samtidig lik når jeg ser tilbakemeldingene her. Jeg kjenner meg igjen, jeg er enig, men tenker også steg for steg og alt til sin tid! 

Jeg vil også si til deg fru2020, at hva med at du også søker deg inn til BET-sjeksjonen? Jeg skal dit i løpet av året for å komme ennå videre, i et intensivt opplegg med å tåle og takle liv, følelser og traumer bedre. Jeg har stor tro på dette, og jeg tror det er noe for deg også, og at du vil få plass. Jeg har jo lest boken deres (Inn i katastrofelandskapet - erfaringer fra basal eksponeringsterapi, med Jan Hammer, Didrik Heggedal og Kristoffer Ludvigsen (red.) ), og snakket med dem på teams. Det er virkelig lovende føler jeg. Det kan hjelpe oss begge to. Det har jeg full tro på. Men det er ett års ventetid, så jeg tenker at det skader ikke å få inn en henvisning med en gang? Hvis du ikke trenger det om ett år +/-, så er det bare å si det fra deg. Det er på Blakstad sykehus i vestre Viken. :)

Huff. Føler jeg kanskje overhodet ikke var til hjelp med dette lange innlegget. Følte bare for å gi et bilde av hvordan en hjelpesløs person svært gradvis kan hjelpes til å hjelpe seg selv. Det er ikke gjort over natten. Vi er ikke hjelpesløs egentlig, men vi trenger hjelp til å finne skikkelig ut av alt dette. Og da blir det litt for lett å si at her gjør helsevesenet feil og vi er for avhengig. Det er en gradvis prosess. 

Glitter, vi har mye til felles vi to. 

Første året jeg var syk var jeg innlagt 250 dager i løpet av ti måneder. Dette året har det vært under tjue. Det går fremover med meg også. Før ble jeg innlagt med en gang jeg fikk antydning til selvmordstanker, mens nå kan jeg ha dem i flere uker før jeg må ha hjelp. Alle rundt meg påpeker at jeg har blitt bedre, men når netter som den som var kommer er det vanskelig å finne noe positivt.

Det har blitt foreslått flere langtidsopphold ved andre klinikker, men til syvende sist er det uaktuelt for meg å få behandling et annet sted. Sønnen min trenger at jeg er hjemme. Men det blir spennende å følge deg dit. Håper virkelig det blir en god opplevelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fru2020 skrev (6 minutter siden):

Takk for det. Behandlerne mine er åpne om at det ikke er lett å finne et behandlingstilbud for meg i og med at jeg har flere diagnoser, så de prøver seg frem. Jeg stoler på dem.

Glitter, vi har mye til felles vi to. 

Første året jeg var syk var jeg innlagt 250 dager i løpet av ti måneder. Dette året har det vært under tjue. Det går fremover med meg også. Før ble jeg innlagt med en gang jeg fikk antydning til selvmordstanker, mens nå kan jeg ha dem i flere uker før jeg må ha hjelp. Alle rundt meg påpeker at jeg har blitt bedre, men når netter som den som var kommer er det vanskelig å finne noe positivt.

Det har blitt foreslått flere langtidsopphold ved andre klinikker, men til syvende sist er det uaktuelt for meg å få behandling et annet sted. Sønnen min trenger at jeg er hjemme. Men det blir spennende å følge deg dit. Håper virkelig det blir en god opplevelse.

Ja vi har faktisk ganske mye til felles. 

Ikke sant! Det er framgang, selv om det til tider ikke virker slik. 

Vet du, slik tenkte jeg også. Men så innså jeg at det kunne faktisk være en investering i framtiden. At den lille tiden jeg blir borte, kan føre til mer og bedre tid sammen på sikt. 

Er så lett å si nå når jeg er I en uvanlig god periode, men jeg har bare så veldig troen. På deg og på meg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Glitter skrev (38 minutter siden):

Og da blir det litt for lett å si at her gjør helsevesenet feil og vi er for avhengig. Det er en gradvis prosess. 

Takk for langt og godt svar, selv om jeg tror du siterte feil person. For jeg har da ikke sagt at helsevesenet gjør feil og at fru2020 (eller du) er for avhengige av helsehjelp. Hvis du leser begge innleggene mine over vil du heller se at jeg ikke vil legge meg opp i behandleres måte å hjelpe pasienter på. Jeg sier at de sikkert gir den beste hjelpen utifra de mulighetene som finnes. 

Det jeg derimot sier er vel at jeg tror den beste hjelpen er å lære seg gode måter å håndtere svær psykisk smerte og ubehag på, selv/aleine. Til syvende og sist er det bare seg selv man har, og da må man kunne kunsten å roe seg selv og å trøste seg selv på hensiktsmessige måter. Jeg forstår at det er det dere jobber mot, og jeg forstår at det kan ta tid og at man kan trenge veldig tett oppfølging og hjelp på veien. Jeg har stor forståelse for (selv om jeg ikke kan relatere) at det er veldig vanskelig og tøft å ha det sånn. Jeg tror så absolutt at både du og fru2020 gjør så godt dere kan, og det faktum at dere gjør framgang sier jo også noe om at behandlingen dere har fått og får er virksom. 

Helt ærlig, så synes jeg det gjør vondt langt inn i hjertet å lese hvordan du og fru2020 sliter med livene deres. Og jeg håper inderlig at dere kommer ut på andre siden en dag snart. Dere gjør jo stadige framskritt, og det er så bra! 👍

Endret av Gjest
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anbru skrev (2 minutter siden):

Takk for langt og godt svar, selv om jeg tror du siterte feil person. For jeg har da ikke sagt at helsevesenet gjør feil og at fru2020 (eller du) er for avhengige av helsehjelp. Hvis du leser begge innleggene mine over vil du heller se at jeg ikke vil legge meg opp i behandleres måte å hjelpe pasienter på. Jeg sier at de sikkert gir den beste hjelpen utifra de mulighetene som finnes. 

Det jeg derimot sier er vel at jeg tror den beste hjelpen er å lære seg gode måter å håndtere svær psykisk smerte og ubehag på, selv/aleine. Til syvende og sist er det bare seg selv man har, og da må man kunne kunsten å roe seg selv og å trøste seg selv på hensiktsmessige måter. Jeg forstår at det kan ta tid og at man kan trenge veldig tett oppfølging og hjelp på veien. Jeg har stor forståelse for (selv om jeg ikke kan relatere) at det er veldig vanskelig og tøft å ha det sånn. Jeg tror så absolutt at både du og fru2020 gjør så godt dere kan, og det faktum at dere gjør framgang sier jo også noe om at behandlingen dere har fått og får er virksom. 

Helt ærlig, så synes jeg det gjør vondt langt inn i hjertet å lese hvordan du og fru2020 sliter med livene deres. Og jeg håper inderlig at dere kommer ut på andre siden en dag snart. Dere gjør jo stadige framskritt, og det er så bra! 👍

Jeg siterte deg egentlig bare fordi jeg er enig i det med å måtte lære seg å håndtere, og trøste seg selv. Også la jeg bare til alt om prosessen. Hehe. Var ikke men som kritikk. :) Synes det var et bra svar fra deg. Derfor siterte jeg. Med den mening at ja, du har rett. Men at det tar tid. Også spant jeg videre på det mtp hvor mye kritikk både jeg og hun har fått fra andre. 

Så var ikke meningen om det virket som at jeg ville diskutere mot deg. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fru2020 skrev (7 timer siden):

Det er ingen tvil om at jeg trenger å lære å stole på meg selv når jeg får selvmordstanker. Det jobber vi med poliklinisk. På tross av dette for jeg masse positiv feedback fra behandlerne for at jeg sov klarte å be om hjelp. 

 

Overleve natten

Motivet med hovedinnlegget var å høre med andre hvilken hjelp det er mulig å få av legevakten. Jeg er ikke vant med å ringe dem, det har alltid vært andre som har ringt for meg. Jeg visste ikke at man kunne få støttesamtaler hos dem.

Motivet bak innlegget der jeg skriver at jeg ble innlagt var å informere om hvordan det endte. Ofte når jeg leser innlegg her så lurer jeg veldig hvordan det har gått med folk så jeg tenkte at det var greit å skrive til dem som evt. lurte. De som ikke lurte kan jo bare overse innlegget.

Jeg må si at jeg sliter litt med å forstå dette med selvmordstanker og redsel for dem. Jeg tenker jo at mye løser seg hvis du tar et standpunkt; du skal ikke ta livet ditt. Hvis du har dette standpunktet kan du jo mer se på tankene som tanker og ikke likelydende med handlinger? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...