Gå til innhold

Jeg føler alle får seg kjæreste, bortsett fra meg


Anbefalte innlegg

90tallsbarn

Og ikke gidd å skriv at jeg skal finne andre ting ved livet, mitt liv handler ikke om å lete etter kjæreste. Jeg har hatt det fint uten. Men dere forstår vel at jeg føler litt ekstra på ensomheten/annerledesheten når til og med mine evig single bekjente plutselig har funnet en? 
Det er ikke det at jeg ikke liker noen godt nok, det er det at jeg aldri tør/føler det er en forbudt dør eller at det jeg ber om trøbbel. 
Alle frarådet meg å gjøre noe med tyrkeren. Men han forsvant ut av det blå. Jeg bryr meg ikke om han lenger. Plutselig var han ikke spesiell. Jeg har lest at forelskelse er en slags psykose. Men så er det han jeg liker nå. Hva er sannsynligheten for at han liker meg også, liksom? Alle mine forelskelser har gått videre med andre damer, men nok en gang er han jeg liker singel.

Men selv om det ikke er noen religion eller geografisk område denne gangen, så er det andre utfordringer. Jeg vet ikke hvordan kontakten hans med familien er, hvorfor han er singel og barnløs... om vi hadde blitt sammen hadde dette fått oppmerksomhet.. jeg missunner veldig de som tør å satse på slik og stoler nokk på sin utkårede til å evt reise med dem for å få være i fred eller satse på at det er ekte.

men jeg er sikker på at noen kvinner nok ville sagt at han nok bare er en desperat mann som ikke har fått pult siden ungdommen. 
 

Jeg tror helt ærlig ikke at denne delen av livet vil skje meg.. jeg føler meg for underlegen. Jeg vil nok bare bli sett på som ei uselvstendig og naiv jente. Og vi har ikke rett til å føle slik vi da? 

Altså dette steget er kjempe stort for meg. Og jeg er litt skamfull for ikke sikkert han ofrer meg en tanke en gang. Her går jeg da som kvinne og er romantisk. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Lillemus
90tallsbarn skrev (5 minutter siden):

Altså dette steget er kjempe stort for meg. Og jeg er litt skamfull for ikke sikkert han ofrer meg en tanke en gang. Her går jeg da som kvinne og er romantisk. 

Nå har du gnålt om denne fyren i ukesvis. Gjør som andre gjør - send ham en melding og spør om dere kan ta en kaffe eller noe? Det verste som kan skje er at han svarer nei eller ikke svarer, men det kan jo også føre til noe bra. :) 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn
Lillemus skrev (8 minutter siden):

Nå har du gnålt om denne fyren i ukesvis. Gjør som andre gjør - send ham en melding og spør om dere kan ta en kaffe eller noe? Det verste som kan skje er at han svarer nei eller ikke svarer, men det kan jo også føre til noe bra. :) 

Han tar ikke en kaffe 😅 han er ikke den typen. Grunnen til at jeg ikke gir så mange detaljer er fordi jeg er redd for å kjennes igjen selv om jeg tviler på at hverken han eller felles kjente er her. 
Men han er ikke en «voksen» mann. Med det mener jeg at jeg ser en mann som vil fremstå tøff. Barnslig vil kanskje mange av dere si, men jeg kjenner meg igjen. Jeg er på mange måter ikke en voksen kvinne. Han setter seg ikke ned på kafe med meg offentlig, det kan jeg love dere. Ja jeg KAN ta feil.
Men vi befinner oss gjerne på felles steder noen ganger så jeg vil liksom komme i prat da. Ikke gi han makten ved å ta kontakt. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
90tallsbarn skrev (18 minutter siden):

Og ikke gidd å skriv at jeg skal finne andre ting ved livet, mitt liv handler ikke om å lete etter kjæreste. Jeg har hatt det fint uten. Men dere forstår vel at jeg føler litt ekstra på ensomheten/annerledesheten når til og med mine evig single bekjente plutselig har funnet en? 
Det er ikke det at jeg ikke liker noen godt nok, det er det at jeg aldri tør/føler det er en forbudt dør eller at det jeg ber om trøbbel. 
Alle frarådet meg å gjøre noe med tyrkeren. Men han forsvant ut av det blå. Jeg bryr meg ikke om han lenger. Plutselig var han ikke spesiell. Jeg har lest at forelskelse er en slags psykose. Men så er det han jeg liker nå. Hva er sannsynligheten for at han liker meg også, liksom? Alle mine forelskelser har gått videre med andre damer, men nok en gang er han jeg liker singel.

Men selv om det ikke er noen religion eller geografisk område denne gangen, så er det andre utfordringer. Jeg vet ikke hvordan kontakten hans med familien er, hvorfor han er singel og barnløs... om vi hadde blitt sammen hadde dette fått oppmerksomhet.. jeg missunner veldig de som tør å satse på slik og stoler nokk på sin utkårede til å evt reise med dem for å få være i fred eller satse på at det er ekte.

men jeg er sikker på at noen kvinner nok ville sagt at han nok bare er en desperat mann som ikke har fått pult siden ungdommen. 
 

Jeg tror helt ærlig ikke at denne delen av livet vil skje meg.. jeg føler meg for underlegen. Jeg vil nok bare bli sett på som ei uselvstendig og naiv jente. Og vi har ikke rett til å føle slik vi da? 

Altså dette steget er kjempe stort for meg. Og jeg er litt skamfull for ikke sikkert han ofrer meg en tanke en gang. Her går jeg da som kvinne og er romantisk. 

Det er veldig vanlig at aspergere ikke har kjæreste og aldri har hatt det. Nå er du jente, og i tillegg pen, så det er nok bedre muligheter for deg?
 

 

Anonymkode: 9ba24...f89

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn
AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er veldig vanlig at aspergere ikke har kjæreste og aldri har hatt det. Nå er du jente, og i tillegg pen, så det er nok bedre muligheter for deg?
 

 

Anonymkode: 9ba24...f89

Men er det da liksom slik at alle som ikke har hatt kjæreste har Asperger? 
Broren min finnes ikke interessert i menneskelige relasjoner. Han bryr seg ikke med damer, og jo mer sminke de bruker, jo mer de spiller på sex jo teitere synes han at de er. Faren min derimot knulla jo alt han kom over og har MANGE forhold bak seg. 
 

Jeg har ikke hatt kjæreste fordi jeg har hatt dårlig selvfølelse. Jeg har vært redd for at den jeg likte skulle bli ertet for det. I tillegg så ble det ofte dårlig stemning med stefaren min da jeg nevnte slike ting. Jeg var bare en bimbo, han var redd for at jeg skulle forelske meg fordi jeg altid ble så ekstremt forelsket, jeg måtte vente til jeg fant en mann som virkelig bryr seg om meg osv.... 

Har alltid fått masse moralpreken fra andre damer og mamma når det kommer til valg av menn så han her holder jeg tett om til ALLE. Men «problemet» er nå at vi har noen felles kjente, det er ikke en i utlandet nå.. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn

Han i utlandet har også fått seg dame.. ligner på meg gjør hun og! Nei jeg tror ikke han fant henne fordi hun ligner meg.. Det var bare litt..spesielt kanskje. 
 

Han jeg liker derimot ligner IKKE han. Han her er vel så langt fra meg selv som det går an. 
Men synes det er på tide nesten.. men så er det denne sannsynligheten da. 
Merker jo han gjør meg glad bare jeg tenker på han. Jeg dagdrømmer såklart det er tryggest. Tenker hvordan jeg kunne hatt det gøy med han for det irriterer meg at han nesten har vært naboen min før og..

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

90tallsbarn

Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få til noe med fyren. Han virker ikke særlig interessert i forhold i utgangspunktet. Han henger stadig vekk med menn. Jeg klarer bare ikke å se for meg at han er sammen med noen og virkelig bryr seg. Men nå vet jeg ikke hva han har opplevd i livet og hva slags følelser han bærer. Jeg har blitt overrasket før over at folk er mer følsomme enn de gir uttrykk for.

jeg bare synes det begynner å bli litt urettferdig at ikke jeg kan ha det litt fint med en snart. Alle jeg har vært forelsket i eller datet har funnet seg nå. Ikke urettferdig som i at kjæreste er en menneskerett altså, jeg griner ikke over det,men at jeg skulle like han her kom overraskende på. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Henji
AnonymBruker skrev (På 21.7.2021 den 21.57):

Det er veldig vanlig at aspergere ikke har kjæreste og aldri har hatt det. Nå er du jente, og i tillegg pen, så det er nok bedre muligheter for deg?
 

 

Anonymkode: 9ba24...f89

Jeg har selv asperger og har aldri hatt kjæreste, men jeg ville ha ikke brukt den grunnen til å si at kjæreste ikke er viktig. Jeg tror de med asperger blir lett misforstått og sliter med å få seg kjæreste, men det betyr ikke at det er mindre viktig for en med asperger å få seg kjæreste.

 

90tallsbarn skrev (På 21.7.2021 den 22.06):

Men er det da liksom slik at alle som ikke har hatt kjæreste har Asperger? 
Broren min finnes ikke interessert i menneskelige relasjoner. Han bryr seg ikke med damer, og jo mer sminke de bruker, jo mer de spiller på sex jo teitere synes han at de er. Faren min derimot knulla jo alt han kom over og har MANGE forhold bak seg. 
 

Jeg har ikke hatt kjæreste fordi jeg har hatt dårlig selvfølelse. Jeg har vært redd for at den jeg likte skulle bli ertet for det. I tillegg så ble det ofte dårlig stemning med stefaren min da jeg nevnte slike ting. Jeg var bare en bimbo, han var redd for at jeg skulle forelske meg fordi jeg altid ble så ekstremt forelsket, jeg måtte vente til jeg fant en mann som virkelig bryr seg om meg osv.... 

Har alltid fått masse moralpreken fra andre damer og mamma når det kommer til valg av menn så han her holder jeg tett om til ALLE. Men «problemet» er nå at vi har noen felles kjente, det er ikke en i utlandet nå.. 



Selv så stresser jeg ikke med å få meg kjæreste, men jeg skulle gjerne hatt noen jeg kunne delt livet med, en som jeg kunne snakket om alt om. Men for en med asperger kan sosiale sammenhenger være vanskelige, og typiske "tegn" på at noen liker deg kan også være vanskelig (men hvor vanskelig det er kommer ann på person til person, siden ingen med asperger er like, slik som noen får for seg). Det er også vanskelig å vite hva enn selv føler og enda vanskeligere å gjøre noe med det. Om jeg liker noen så føles det ut som det puttes en gigantisk vegg mellom oss, og at om jeg snakker så blir jeg kvelt (du må ikke ta det helt bokstavelig da, men det er den beste måten jeg kan forklare det). (Jeg kan oppføre meg normalt i slike situasjoner også, siden jeg har trent meg opp til å "spille" i sosiale sammenhenger, så ingen vet egentlig at jeg har asperger før jeg sier det, men det er veldig mentalt krevende) 

Jeg kan ikke engang sende melding til noen jeg kjenner for å spørre om vi skal finne på noe, siden da føles det som om jeg blir kvelt, så du kan tenke deg hvordan det å få seg kjæreste er. Men selv om dette er vanskelig så prøver jeg så mye som mulig å være sosial siden jeg elsker å være sosial. Litt merkelig å ha sosial angst/kommunikasjons problemer og elske å være sosial XD
 

 

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn
Henji skrev (32 minutter siden):

Jeg har selv asperger og har aldri hatt kjæreste, men jeg ville ha ikke brukt den grunnen til å si at kjæreste ikke er viktig. Jeg tror de med asperger blir lett misforstått og sliter med å få seg kjæreste, men det betyr ikke at det er mindre viktig for en med asperger å få seg kjæreste.

 



Selv så stresser jeg ikke med å få meg kjæreste, men jeg skulle gjerne hatt noen jeg kunne delt livet med, en som jeg kunne snakket om alt om. Men for en med asperger kan sosiale sammenhenger være vanskelige, og typiske "tegn" på at noen liker deg kan også være vanskelig (men hvor vanskelig det er kommer ann på person til person, siden ingen med asperger er like, slik som noen får for seg). Det er også vanskelig å vite hva enn selv føler og enda vanskeligere å gjøre noe med det. Om jeg liker noen så føles det ut som det puttes en gigantisk vegg mellom oss, og at om jeg snakker så blir jeg kvelt (du må ikke ta det helt bokstavelig da, men det er den beste måten jeg kan forklare det). (Jeg kan oppføre meg normalt i slike situasjoner også, siden jeg har trent meg opp til å "spille" i sosiale sammenhenger, så ingen vet egentlig at jeg har asperger før jeg sier det, men det er veldig mentalt krevende) 

Jeg kan ikke engang sende melding til noen jeg kjenner for å spørre om vi skal finne på noe, siden da føles det som om jeg blir kvelt, så du kan tenke deg hvordan det å få seg kjæreste er. Men selv om dette er vanskelig så prøver jeg så mye som mulig å være sosial siden jeg elsker å være sosial. Litt merkelig å ha sosial angst/kommunikasjons problemer og elske å være sosial XD
 

 

 

Men hva i helvete er denne veggen? Hvordan kan hjernen være laget slik at den ikke klarer å trå over enkelte grenser? Jeg kunne hatt sex så mange ganger men når sjansen faktisk er der får jeg kjempe angst og rømmer fra alt. Så blir jeg liksom sånn bitter på meg selv i ettertid da fordi jeg sitter med like lite erfaring som sist. I tillegg oppfatter jeg sex som fare. Jeg trenger ikke være gift eller i forhold heller for å gjøre det. Jeg måtte det da jeg likte han muslimen, da var jeg så glad for at jeg var jomfru. Men nå betyr det ingenting. Men likevel... jeg blir redd når en mann prøver på noe. På den ene siden er jeg redd han synes jeg er kjip som ikke er med, på annen side er jeg hore om jeg gjør det... og så leser jeg at kvinner får følelser av sex og jeg er redd for at jeg skal sitte igjen og være forelsket og tåpelig mens han blir kald...... 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Henji
90tallsbarn skrev (20 minutter siden):

Men hva i helvete er denne veggen? Hvordan kan hjernen være laget slik at den ikke klarer å trå over enkelte grenser? Jeg kunne hatt sex så mange ganger men når sjansen faktisk er der får jeg kjempe angst og rømmer fra alt. Så blir jeg liksom sånn bitter på meg selv i ettertid da fordi jeg sitter med like lite erfaring som sist. I tillegg oppfatter jeg sex som fare. Jeg trenger ikke være gift eller i forhold heller for å gjøre det. Jeg måtte det da jeg likte han muslimen, da var jeg så glad for at jeg var jomfru. Men nå betyr det ingenting. Men likevel... jeg blir redd når en mann prøver på noe. På den ene siden er jeg redd han synes jeg er kjip som ikke er med, på annen side er jeg hore om jeg gjør det... og så leser jeg at kvinner får følelser av sex og jeg er redd for at jeg skal sitte igjen og være forelsket og tåpelig mens han blir kald...... 

det jeg mener med en vegg er at når man begynner å snakke med en person så føler du trykk mot brystet som da igjen følses litt som om man ikke kan puste, dette er også vanlige tegn på angst anfall/sosial angst. det kan også oppstå når du går mot personen (som da blir en "grense") siden da nærmer du deg en sosial situasjon som da starter angsten. Dette med kjæreste og forelskelse gjør dette mye verre, andre "normale" personer sliter jo også med dette, så tenk deg hvordan det er for en som sliter med vanlige sosiale situasjoner

 

Endret av Henji
Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn
Henji skrev (36 minutter siden):

det jeg mener med en vegg er at når man begynner å snakke med en person så føler du trykk mot brystet som da igjen følses litt som om man ikke kan puste, dette er også vanlige tegn på angst anfall/sosial angst. det kan også oppstå når du går mot personen (som da blir en "grense") siden da nærmer du deg en sosial situasjon som da starter angsten. Dette med kjæreste og forelskelse gjør dette mye verre, andre "normale" personer sliter jo også med dette, så tenk deg hvordan det er for en som sliter med vanlige sosiale situasjoner

 

Ja men hva er galt i hjernen vår siden vi sliter? 
Men forelskelse for meg er grusomt. På en måte. Jeg føler jeg av andre kvinner blir pålagt meninger jeg ikke egentlig har. Dette med at som kvinne skal man passe så på seg selv, ikke bli blind, passe på så man ikke blir manipulert osv. Men så viser det seg at den kvinnen som ila deg disse holdningene selv var manipulert. Men så skriver sikkert noe her: «så tenke deg deg med Asperger da. Når normale kvinner blir det er faren ekstra stor for deg». Jeg er lei av at jeg skal være så kostbar. Jeg er lei av at jeg skal passe på hvilke signaler jeg sender. 
Jeg er lei av å høre på råd fra andre kvinner som selv havner i trøbbel. Jeg driter i dem egentlig. Jeg vil bare si at de kan la være å rote med mannen de liker da siden de blir så manipulert hele tiden. Men nei, de skal jo gjøre som de vil. De spør ikke hva jeg mener og handler deretter. 

Men jeg er redd for at jeg skal misforstå. Kanskje jeg tror at han liker meg også, at han bryr seg, vil meg godt, men så er han egentlig bare ute etter sex. Jeg blir den patetiske... 

Jeg har lyst å bli dopet. Jeg vil at de skal ha sex mens jeg er dopet, så jeg slipper å vise mine ekte følelser mens jeg er ekte. Dopet er en maske. Men slik er ikke akseptabelt for kvinner.. kvinner er så opptatt av respekt for kvinner. Mens jeg vil helst slike typiske ting som kvinner fraråder. 
 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Henji
90tallsbarn skrev (1 time siden):

Ja men hva er galt i hjernen vår siden vi sliter? 
 

Det er ikke noe galt med hjernen vår, den fungerer bare på en annen måte enn andres. Det er hvordan hjernen er bygd opp og det påvirker hvordan vi tenker. Vi kan ha sterke sider hvor andre med en såkalt "normal" hjerne ikke har, vi må bare finne våre egne sterke sider. Så jeg vil ikke si det er noe galt med oss, vi er bare forskjellige fra "normalen"
 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn
Henji skrev (21 timer siden):

Det er ikke noe galt med hjernen vår, den fungerer bare på en annen måte enn andres. Det er hvordan hjernen er bygd opp og det påvirker hvordan vi tenker. Vi kan ha sterke sider hvor andre med en såkalt "normal" hjerne ikke har, vi må bare finne våre egne sterke sider. Så jeg vil ikke si det er noe galt med oss, vi er bare forskjellige fra "normalen"
 

Ok. Men jeg føler ofte jeg gjør noe forbudt eller at jeg er et bytte som ikke har noens respekt. Jeg vet ikke om jeg lar meg behandle som dritt eller om jeg egentlig er respektert.

Jeg tør fremdeles ikke ha sex. Men hva skal jeg se tilbake til på dødsleiet

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Sorry svaret mitt. Men jeg tror at man kan ha det fint uten kjæreste. 

Jeg kjenner meg igjen i vanskelige følelser. Husker at jeg fikk et tips en gang av en kollega : finn deg en utlending for de er ofte mer seriøse og lettere å våge å satse på. Jeg gjorde det. Og ja jeg var redd for å satse på noen men jeg våget det med han.  Nå mener ikke jeg en ny utlending og ikke tyrkeren din. 

Men faktisk man kan ha det fint alene også. Min mann er for tiden bortreist med jobben og jeg koser meg alene også. Alt i livet har sine pluss og minus sider. 

Anonymkode: b88cd...7bf

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Nå mener jeg en ny utlending og ikke tyrkeren din skulle det stå i forrige innlegg. 

Anonymkode: b88cd...7bf

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn
AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nå mener jeg en ny utlending og ikke tyrkeren din skulle det stå i forrige innlegg. 

Anonymkode: b88cd...7bf

Hvorfor ikke tyrkeren? Jeg er over han likevel. Jeg liker en ny mann. En ny mann mange vil si er en dårlig match. Men jeg kan ikke skrive for mye, for jeg føler snart ikke jeg kan snakke om ting irl lenger fordi jeg er redd for at noen jeg kjenner leser her inne og til slutt kan spore det til meg. 

Jeg har aldri skrevet at jeg MÅ ha kjæreste. Jeg orker ikke tanken på at jeg skal være sammen med noen hele tiden. Om jeg får kjæreste vil jeg nok ikke flytte sammen. Jeg håper folk snart slutter å tro at min mening med livet er kjæreste. 
 

Jeg liker en ny mann. Denne gangen en som er veldig nær meg. 

Jeg bare vet ikke hvor mine grenser går. Jeg føler at jeg som kvinne er ekstra pålagt å knipe igjen. Det er jeg som må passe på hvilke signaler jeg sender. Jeg som er blind og dum som får følelser. Kanskje jeg ikke er forelsket? Kanskje jeg har en annen intens følelse? Det er jo en følelse som skiller seg ut fra hva jeg føler for andre menn. Altså, han er den eneste som tenner meg. Men jeg har jo ikke likt han hele tiden. Har lest at forelskelse er en slags psykose. Men hvorfor oppstår den? 
Og jeg føler jeg har levd livet mitt slik foreldre, kvinner(feminister) og de som står meg nær har ønsket. Isåfall har jeg tatt valg basert på hva de ville sagt. Men så har de selv gjort det de ville, og da føler jeg meg lurt. 
Grunnen til at tyrkeren forble så lenge i fantasien min var at jeg holdt igjen. Jeg følte ikke at han var en dårlig mann en gang. Men siden jeg nok en gang ikke fikk opplevd nærheten eller erfaring så forble det med fantasien. Har erfart at det jeg gjør irl, hindrer meg i å leve i fantasi. Nå er det en ny mann. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn

Jeg skal la være å lage ny tråd. Jeg merker at jeg liker fyren. Har snakket med han forrige helg. 
Jeg vet jo ikke hva slags fyr han egentlig er. Jeg er redd pga egen oppvekst. Mamma trodde hun hadde funnet seg DEN mannen hun også da hun fant eksen sin. Nå har hun psykiske problemer pga han. Jeg er redd for å havne på samme sted. Så jeg føler forelskelse er en slags felle. At noe ondt er bak. Jeg føler meg lurt, for kjærlighet og forelskelse fremstilles som noe fint. Og folk har alltid tullet med meg om «og kjærligheten da?», men jeg finner jo aldri riktig mann i følge dem heller... kanskje jeg er skapt for å overraske? Altså, kanskje jeg er ment å gå utenfor den typiske oppskriften da? Jeg føler noen ganger at følelsene mine er lært og ikke egentlig mine. Men så føler jeg at jeg må holde meg til det som jeg er lært for ellers er det umoralsk og egoistisk. 
Nå sier ikke jeg at han nye jeg liker er dårlig, men det er jo alltid en sjanse. 
La oss si at han har vært dårlig da. Kanskje han har vært kriminell, jeg har jo ikke fulgt han gjennom livet jeg. Er det slik at han nå kan bli glad i meg på ordentlig selv om han evt var slem mot andre damer han har vært sammen med?

Jeg føler det her er en damegreie. Jeg er lei av damer som har gjort vonde erfaringer med menn og så går det blandt andre damer og advarer og sier de ser trekkene hos mannen ei venninne dater. Kan jeg få gå først i stedet da???? Så slipper jeg å høre råd og erfaringer fra andre damer, som ikke er like meg og så er det jo ikke slik at ting er likt for alle. 
 

Tilbake til meg og han fyren. Jeg vet ikke hva det her er. Jeg ønsker ikke å dele livet med han. Jeg har ingen trang til å være med han hele tiden. Så et forhold er kanskje ikke hva jeg ønsker. Men han får frem spesielle følelser hos meg, og da er jeg redd for at han får mye makt. Jeg er redd for at han skal få et overtak på meg. Jeg er redd for at han ikke skal føle det samme. For at han bare har sett seg ut ei som kan utnyttes til evt sex. Mens jeg går teit og forelsket. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn

Er garantert noen som kan tilføye noe her.  Hva tenker dere rundt det med damer? Hvorfor har jeg blitt så forsvart og gitt råd til hele tiden? Hva er det med damer og gi råd? Noen ganger føler jeg at damer setter seg selv i vanskelige situasjoner bare for at de tror de skal bli rådgivere. 
 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Opprett ny...