Gå til innhold

Unnvikende personlighetsforstyrrelse


AnonymBruker
 Del

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Noen med denne diagnosen som kunne fortalt litt hvilke symptomer du har og hvordan det påvirker deg i hverdagen? Spør fordi jeg lurer på om jeg har diagnosen.

Anonymkode: 3d500...fcf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Det er en kraftigere variant av sosial angst. Jeg kan fortelle i morgen, har lagt meg nå.

Anonymkode: 9540f...acf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Jeg har unnvikende pf og får veldig mye angst av å skrive på nett og klarer derfor ikke svare mer på denne tråden enn dette. Det gjelder kanskje fler med den diagnosen og det er kanskje derfor du har fått så så få svar? 

Anonymkode: 75fce...f33

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Det er nesten som sosial fobi. Man trekker seg unna folk fordi man er redd for å gjøre feil, og har problemer med nære forhold. De aller fleste skiftet jobb ofte, eller er ikke i jobb hvis de ikke har mulighet til å holde seg selv private. De føler seg sosialt klønete, så de holder seg selv heller for seg selv, men de ønsker egentlig kontakt med andre men samtidig så frykter de det så de blir veldig ensomme. Hvis folk kommer for nært på, forsvinner de som regel og du er kuttet ut. De har som regel ikke engang kontakt med familie. Så de blir veldig isolerte. De liker ikke å bli gjenkjent f.eks så de bytter ofte butikker hele tiden...de har lav selvtillit, og det er vel det som hindrer dem i det sosiale. 

Anonymkode: 6f660...dd6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er nesten som sosial fobi. Man trekker seg unna folk fordi man er redd for å gjøre feil, og har problemer med nære forhold. De aller fleste skiftet jobb ofte, eller er ikke i jobb hvis de ikke har mulighet til å holde seg selv private. De føler seg sosialt klønete, så de holder seg selv heller for seg selv, men de ønsker egentlig kontakt med andre men samtidig så frykter de det så de blir veldig ensomme. Hvis folk kommer for nært på, forsvinner de som regel og du er kuttet ut. De har som regel ikke engang kontakt med familie. Så de blir veldig isolerte. De liker ikke å bli gjenkjent f.eks så de bytter ofte butikker hele tiden...de har lav selvtillit, og det er vel det som hindrer dem i det sosiale. 

Anonymkode: 6f660...dd6

Men de er som regel veldig aktive på forumet... For der kan de utrykker seg selv. 

Anonymkode: 6f660...dd6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Annonse

AnonymBruker

Jeg har akkurat fått diagnosen, så har ikke forstått alt enda. Men like vel, når jeg ble mistenkt å ha det, trodde jeg virkelig ikke på dem. Innsikten min i meg selv var at mine problemer ikke var viktige nok og at jeg bare må skjerpe meg og bli som alle andre. Det er alltid latskap, at jeg ikke har jobbet hardt nok. Jeg ser på alle andre og tenker de er perfekte og virkelig har skjønt livet. Mens jeg, føler meg fremmed både i meg selv og sammen med andre. Det er som om jeg aldri passer inn selv om jeg prøver. Fordi jeg føler meg for kjedelig, de interesserer seg ikke nok for hva jeg har å si, jeg er ikke like viktig. Det er en stor hindring for min del det å ha mangel på selvtillitt og mye negativt selvsnakk.

En annen plagsom del for min skyld er at jeg som regel tenker at andre misliker meg og av og til muligens hater meg. Noen eksempler på tanker er: Butikkansatte smilte ikke til meg så hun misliker meg og ønsker jeg skal slutte å handle her. En venn gjesper mens jeg snakker så hen synes jeg er fryktelig kjedelig og tenker stygt om meg - jeg skjemmer meg ut ved å fortsette å møte hen (fordi de vil egentlig ikke ha noe med meg å gjøre). Faren min sier han er glad i meg, men jeg tror ikke på han fordi han ringte ikke når han lovte i forrige uke og han sier det bare fordi han må. En venn tar ikke kontakt på flere dager/uker, og det er fordi de ikke liker meg og prøver å avslutte kontakten - derfor kan jeg ikke ta kontakt først fordi hvis de svarer er det bare av høflighet. (Eller, de kommer ikke til å svare uansett, og jeg blir lei meg.)

Hjernen min prøver så hardt å beskytte meg at jeg noen ganger ikke klarer å innse at noen har en hektisk hverdag, er slitne eller at det er en helt annen grunn til at de handler som de gjør. Jeg handler jo utifra frykten for smerte ved avvisning. Så for andre virker jeg forsiktig, stille og tilbaketrukken. Jeg ble litt bedre kjent med en jeg gikk på ungdomsskole med noen år senere, og han fortalte meg at han opplevde meg som overlegen og bitchy siden jeg var så lite kontaktsøkende utenfor de få jeg holdt meg til. Mens folk jeg er nødt å forholde meg til som en lærer, sjef eller kunder i jobbsammenheng så opplever de meg mer som høflig, rolig og imøtekommende. Jeg har hele oppveksten alltid fått kommentarer om at jeg er så snill, veloppdragen og intelligent. Men det gjorde det egentlig vanskeligere fordi jeg ikke følte jeg levde opp til de forventningene, og jeg var blitt slik fordi jeg var så redd for konfrontasjon. Like vel kom jeg alltid forsent, slet med å levere oppgaver og bidro ikke i timene. Fordi det ble ikke bra nok, de andre skulle le av meg og bare 2 minutter forsent (fordi jeg gruet meg om morningen og hadde problemer med å dra) gjorde at jeg plutselig satt utenfor klasserommet i timesvis fordi alle kom til å se på meg og læreren irritert i det jeg gikk inn døra. Kronisk forsent, er vel en slags unngåelse det og, altså drakampen mellom å ikke måtte skuffe men redd for å delta.. 

Det er vanskelig å holde kontakt og etablere nære forhold. Jeg prøver i svingene å holde på folk og har nå fast kjæreste og en halvveis venn. Jeg møter nesten kun folk hvis det er involvert alkohol, fordi jeg tenker at andre ikke kommer til å huske meg og jeg slapper av litt mer. Men det er ofte lang tid i mellom siden det er utmattende med grublingen. Spesielt etterpå, når den negative selvsnakken virkelig skrur seg på og nærmest skriker til meg - hvor dum jeg er, stygg, kjedelig. Og jeg føler at jeg ikke har vært bra nok, gjort alt riktig. Jeg vil jo egentlig bare drite i alt og ha masse venner og få gjøre alt jeg drømmer om. 

Uten at jeg har visst det så har dette sakte men sikkert ødelagt mye for meg, skolegang, potensielle vennskap, jobber og muligheter generelt. Sist jeg jobbet var et år siden, jeg hadde så angst for å dra på jobben og turte dermed ikke å ringe for å si ifra at jeg ikke kom - fordi jeg tenkte de hatet meg og kom til å skrike i mobilen og det kom til å bli dén konfrontasjonen. Jeg åpnet ikke meldingen sjefen sendte meg på messenger før nærmere et halvt år senere. Jeg unngår helst stedet, fordi jeg tenker de skal lage en scene bare de ser meg. Jeg hadde lenge tanker om at de spredde rykter om meg i hele byen og at jeg derfor aldri får en jobb igjen. 

Det er også vanskelig å stole på egne evner og å ta imot komplimenter. Det er vanskelig å se folk i øynene noen ganger, man skammer seg mye. Selv med folk jeg kjenner godt så mistenker jeg at de ikke egentlig liker meg.

Tror det er vanlig å ha tilleggsplager også. Jeg har lenge slitt med depresjon og angst. Jeg er blitt diagnotisert med ptsd. Og jeg mistenker at jeg har utviklet unnvikende personlighetsforstyrrelse på grunn av at foreldrene mine ikke prioriterte meg som barn. Da mener jeg omsorgssvikt, hvor foreldrene mine i perioder var syke eller prioriterte fest og brukte penger på gambling og piller enn på mat. Jeg var overlatt mye til meg selv og følte jeg alltid måtte passe på dem, sette behovene mine til side. Jeg var aldri viktig nok, og nå er jeg heller ikke viktig nok for meg selv. Følelser blir ofte dytta vekk og stengt av, fordi det har vært for vondt. Jeg har dårlig kontakt mellom følelser og hvorfor de kommer, derfor er jeg noen ganger forvirret fordi følelser dukker opp "uten grunn". Så unnvikelsen er ikke bare fra at andre skal tenke negativt om meg, men også at jeg ikke orker de negative tankene om meg selv. Jeg lever basicly foran en tvskjerm og må ofte sovne til en serie bare så jeg ikke skal få tenke et sekund.

Jeg gikk først til fastlegen for å få hjelp med angst for mange år siden, men kom ikke tilbake etter 2-3 timer fordi det ble vanskelig. Nå for mer enn 1,5 år siden klarte jeg endelig å ringe rask psykisk helsehjelp og fikk tilbud om å gå til helsestasjon for ungdom. De skrev etter noen måneder til fastlegen min at jeg slet mer enn de klarte å hjelpe meg med og senere søkte fastlegen meg inn på DPS. Har nå vært hos DPS i ca. et år. Diagnosen ble ikke ordentlig mistenkt før jeg hadde vært 2 måneder på døgninnleggelse. Tok noen måneder å utrede og fikk diagnosen ganske nylig. Og nå har jeg fått tilbud om gruppetimer og videre behandling i opptil 2 år. Det er så lettende og endelig ha svar etter å ha følt meg annerledes i alle år. Jeg har vært innom barnevernet, familievernkontoret, BUP,  bodd på instutisjon noen måneder, gått til helsesøster og skolespykolog på nesten alle skolene jeg har gått på. Nå eeeendelig får jeg ordentlig hjelp, tør å snakke ut om ting og noen virkelig ser hvor vondt jeg har og har hatt det.

Mye tekst, beklager. Jeg legger ut som anonym så jeg ikke kan slette dette senere. Forhåpentligvis orker noen å lese og kan forstå eller føle seg forstått. Det er vanskelig å finne informasjon eller opplevelser, dessverre. Jeg følte meg veldig alene i hvert fall. Håper at TS og andre som har det vanskelig inni seg, tør å spørre om hjelp. Det er virkelig verdt det, selv om det er tøft. 

Alt det jeg har skrevet gjelder ikke nødvendigvis for alle. Man kan komme fra alle typer familier, ha hvilke som helst traumer eller ingen i det hele tatt. Noen har flere symptomer, andre færre. Og det er forskjellige alvorlighetsgrader slik som ved depresjon. Man kan også ha unnvikende tendenser uten at det er en personlighetsforstyrrelse. Uansett så er det spesielt viktig at man får hjelp når det går utover fungering i hverdagen og livskvalitet.

Vi alle fortjener å ha det bra, både sammen med andre og med oss selv ♡

(Anbefaler at de som er interessert leser "Å ønske, men ikke våge" av Theresa Willberg og Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs. Den boka har hjulpet meg mye med å forstå meg selv.)

Anonymkode: 75b1b...856

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hurja
AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har akkurat fått diagnosen, så har ikke forstått alt enda. Men like vel, når jeg ble mistenkt å ha det, trodde jeg virkelig ikke på dem. Innsikten min i meg selv var at mine problemer ikke var viktige nok og at jeg bare må skjerpe meg og bli som alle andre. Det er alltid latskap, at jeg ikke har jobbet hardt nok. Jeg ser på alle andre og tenker de er perfekte og virkelig har skjønt livet. Mens jeg, føler meg fremmed både i meg selv og sammen med andre. Det er som om jeg aldri passer inn selv om jeg prøver. Fordi jeg føler meg for kjedelig, de interesserer seg ikke nok for hva jeg har å si, jeg er ikke like viktig. Det er en stor hindring for min del det å ha mangel på selvtillitt og mye negativt selvsnakk.

En annen plagsom del for min skyld er at jeg som regel tenker at andre misliker meg og av og til muligens hater meg. Noen eksempler på tanker er: Butikkansatte smilte ikke til meg så hun misliker meg og ønsker jeg skal slutte å handle her. En venn gjesper mens jeg snakker så hen synes jeg er fryktelig kjedelig og tenker stygt om meg - jeg skjemmer meg ut ved å fortsette å møte hen (fordi de vil egentlig ikke ha noe med meg å gjøre). Faren min sier han er glad i meg, men jeg tror ikke på han fordi han ringte ikke når han lovte i forrige uke og han sier det bare fordi han må. En venn tar ikke kontakt på flere dager/uker, og det er fordi de ikke liker meg og prøver å avslutte kontakten - derfor kan jeg ikke ta kontakt først fordi hvis de svarer er det bare av høflighet. (Eller, de kommer ikke til å svare uansett, og jeg blir lei meg.)

Hjernen min prøver så hardt å beskytte meg at jeg noen ganger ikke klarer å innse at noen har en hektisk hverdag, er slitne eller at det er en helt annen grunn til at de handler som de gjør. Jeg handler jo utifra frykten for smerte ved avvisning. Så for andre virker jeg forsiktig, stille og tilbaketrukken. Jeg ble litt bedre kjent med en jeg gikk på ungdomsskole med noen år senere, og han fortalte meg at han opplevde meg som overlegen og bitchy siden jeg var så lite kontaktsøkende utenfor de få jeg holdt meg til. Mens folk jeg er nødt å forholde meg til som en lærer, sjef eller kunder i jobbsammenheng så opplever de meg mer som høflig, rolig og imøtekommende. Jeg har hele oppveksten alltid fått kommentarer om at jeg er så snill, veloppdragen og intelligent. Men det gjorde det egentlig vanskeligere fordi jeg ikke følte jeg levde opp til de forventningene, og jeg var blitt slik fordi jeg var så redd for konfrontasjon. Like vel kom jeg alltid forsent, slet med å levere oppgaver og bidro ikke i timene. Fordi det ble ikke bra nok, de andre skulle le av meg og bare 2 minutter forsent (fordi jeg gruet meg om morningen og hadde problemer med å dra) gjorde at jeg plutselig satt utenfor klasserommet i timesvis fordi alle kom til å se på meg og læreren irritert i det jeg gikk inn døra. Kronisk forsent, er vel en slags unngåelse det og, altså drakampen mellom å ikke måtte skuffe men redd for å delta.. 

Det er vanskelig å holde kontakt og etablere nære forhold. Jeg prøver i svingene å holde på folk og har nå fast kjæreste og en halvveis venn. Jeg møter nesten kun folk hvis det er involvert alkohol, fordi jeg tenker at andre ikke kommer til å huske meg og jeg slapper av litt mer. Men det er ofte lang tid i mellom siden det er utmattende med grublingen. Spesielt etterpå, når den negative selvsnakken virkelig skrur seg på og nærmest skriker til meg - hvor dum jeg er, stygg, kjedelig. Og jeg føler at jeg ikke har vært bra nok, gjort alt riktig. Jeg vil jo egentlig bare drite i alt og ha masse venner og få gjøre alt jeg drømmer om. 

Uten at jeg har visst det så har dette sakte men sikkert ødelagt mye for meg, skolegang, potensielle vennskap, jobber og muligheter generelt. Sist jeg jobbet var et år siden, jeg hadde så angst for å dra på jobben og turte dermed ikke å ringe for å si ifra at jeg ikke kom - fordi jeg tenkte de hatet meg og kom til å skrike i mobilen og det kom til å bli dén konfrontasjonen. Jeg åpnet ikke meldingen sjefen sendte meg på messenger før nærmere et halvt år senere. Jeg unngår helst stedet, fordi jeg tenker de skal lage en scene bare de ser meg. Jeg hadde lenge tanker om at de spredde rykter om meg i hele byen og at jeg derfor aldri får en jobb igjen. 

Det er også vanskelig å stole på egne evner og å ta imot komplimenter. Det er vanskelig å se folk i øynene noen ganger, man skammer seg mye. Selv med folk jeg kjenner godt så mistenker jeg at de ikke egentlig liker meg.

Tror det er vanlig å ha tilleggsplager også. Jeg har lenge slitt med depresjon og angst. Jeg er blitt diagnotisert med ptsd. Og jeg mistenker at jeg har utviklet unnvikende personlighetsforstyrrelse på grunn av at foreldrene mine ikke prioriterte meg som barn. Da mener jeg omsorgssvikt, hvor foreldrene mine i perioder var syke eller prioriterte fest og brukte penger på gambling og piller enn på mat. Jeg var overlatt mye til meg selv og følte jeg alltid måtte passe på dem, sette behovene mine til side. Jeg var aldri viktig nok, og nå er jeg heller ikke viktig nok for meg selv. Følelser blir ofte dytta vekk og stengt av, fordi det har vært for vondt. Jeg har dårlig kontakt mellom følelser og hvorfor de kommer, derfor er jeg noen ganger forvirret fordi følelser dukker opp "uten grunn". Så unnvikelsen er ikke bare fra at andre skal tenke negativt om meg, men også at jeg ikke orker de negative tankene om meg selv. Jeg lever basicly foran en tvskjerm og må ofte sovne til en serie bare så jeg ikke skal få tenke et sekund.

Jeg gikk først til fastlegen for å få hjelp med angst for mange år siden, men kom ikke tilbake etter 2-3 timer fordi det ble vanskelig. Nå for mer enn 1,5 år siden klarte jeg endelig å ringe rask psykisk helsehjelp og fikk tilbud om å gå til helsestasjon for ungdom. De skrev etter noen måneder til fastlegen min at jeg slet mer enn de klarte å hjelpe meg med og senere søkte fastlegen meg inn på DPS. Har nå vært hos DPS i ca. et år. Diagnosen ble ikke ordentlig mistenkt før jeg hadde vært 2 måneder på døgninnleggelse. Tok noen måneder å utrede og fikk diagnosen ganske nylig. Og nå har jeg fått tilbud om gruppetimer og videre behandling i opptil 2 år. Det er så lettende og endelig ha svar etter å ha følt meg annerledes i alle år. Jeg har vært innom barnevernet, familievernkontoret, BUP,  bodd på instutisjon noen måneder, gått til helsesøster og skolespykolog på nesten alle skolene jeg har gått på. Nå eeeendelig får jeg ordentlig hjelp, tør å snakke ut om ting og noen virkelig ser hvor vondt jeg har og har hatt det.

Mye tekst, beklager. Jeg legger ut som anonym så jeg ikke kan slette dette senere. Forhåpentligvis orker noen å lese og kan forstå eller føle seg forstått. Det er vanskelig å finne informasjon eller opplevelser, dessverre. Jeg følte meg veldig alene i hvert fall. Håper at TS og andre som har det vanskelig inni seg, tør å spørre om hjelp. Det er virkelig verdt det, selv om det er tøft. 

Alt det jeg har skrevet gjelder ikke nødvendigvis for alle. Man kan komme fra alle typer familier, ha hvilke som helst traumer eller ingen i det hele tatt. Noen har flere symptomer, andre færre. Og det er forskjellige alvorlighetsgrader slik som ved depresjon. Man kan også ha unnvikende tendenser uten at det er en personlighetsforstyrrelse. Uansett så er det spesielt viktig at man får hjelp når det går utover fungering i hverdagen og livskvalitet.

Vi alle fortjener å ha det bra, både sammen med andre og med oss selv ♡

(Anbefaler at de som er interessert leser "Å ønske, men ikke våge" av Theresa Willberg og Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs. Den boka har hjulpet meg mye med å forstå meg selv.)

Anonymkode: 75b1b...856

Kjenner meg SÅ mye igjen i mye av det du skriver her. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Janvl
AnonymBruker skrev (På 26.9.2022 den 3.32):

Jeg har akkurat fått diagnosen, så har ikke forstått alt enda. Men like vel, når jeg ble mistenkt å ha det, trodde jeg virkelig ikke på dem. Innsikten min i meg selv var at mine problemer ikke var viktige nok og at jeg bare må skjerpe meg og bli som alle andre. Det er alltid latskap, at jeg ikke har jobbet hardt nok. Jeg ser på alle andre og tenker de er perfekte og virkelig har skjønt livet. Mens jeg, føler meg fremmed både i meg selv og sammen med andre. Det er som om jeg aldri passer inn selv om jeg prøver. Fordi jeg føler meg for kjedelig, de interesserer seg ikke nok for hva jeg har å si, jeg er ikke like viktig. Det er en stor hindring for min del det å ha mangel på selvtillitt og mye negativt selvsnakk.

En annen plagsom del for min skyld er at jeg som regel tenker at andre misliker meg og av og til muligens hater meg. Noen eksempler på tanker er: Butikkansatte smilte ikke til meg så hun misliker meg og ønsker jeg skal slutte å handle her. En venn gjesper mens jeg snakker så hen synes jeg er fryktelig kjedelig og tenker stygt om meg - jeg skjemmer meg ut ved å fortsette å møte hen (fordi de vil egentlig ikke ha noe med meg å gjøre). Faren min sier han er glad i meg, men jeg tror ikke på han fordi han ringte ikke når han lovte i forrige uke og han sier det bare fordi han må. En venn tar ikke kontakt på flere dager/uker, og det er fordi de ikke liker meg og prøver å avslutte kontakten - derfor kan jeg ikke ta kontakt først fordi hvis de svarer er det bare av høflighet. (Eller, de kommer ikke til å svare uansett, og jeg blir lei meg.)

Hjernen min prøver så hardt å beskytte meg at jeg noen ganger ikke klarer å innse at noen har en hektisk hverdag, er slitne eller at det er en helt annen grunn til at de handler som de gjør. Jeg handler jo utifra frykten for smerte ved avvisning. Så for andre virker jeg forsiktig, stille og tilbaketrukken. Jeg ble litt bedre kjent med en jeg gikk på ungdomsskole med noen år senere, og han fortalte meg at han opplevde meg som overlegen og bitchy siden jeg var så lite kontaktsøkende utenfor de få jeg holdt meg til. Mens folk jeg er nødt å forholde meg til som en lærer, sjef eller kunder i jobbsammenheng så opplever de meg mer som høflig, rolig og imøtekommende. Jeg har hele oppveksten alltid fått kommentarer om at jeg er så snill, veloppdragen og intelligent. Men det gjorde det egentlig vanskeligere fordi jeg ikke følte jeg levde opp til de forventningene, og jeg var blitt slik fordi jeg var så redd for konfrontasjon. Like vel kom jeg alltid forsent, slet med å levere oppgaver og bidro ikke i timene. Fordi det ble ikke bra nok, de andre skulle le av meg og bare 2 minutter forsent (fordi jeg gruet meg om morningen og hadde problemer med å dra) gjorde at jeg plutselig satt utenfor klasserommet i timesvis fordi alle kom til å se på meg og læreren irritert i det jeg gikk inn døra. Kronisk forsent, er vel en slags unngåelse det og, altså drakampen mellom å ikke måtte skuffe men redd for å delta.. 

Det er vanskelig å holde kontakt og etablere nære forhold. Jeg prøver i svingene å holde på folk og har nå fast kjæreste og en halvveis venn. Jeg møter nesten kun folk hvis det er involvert alkohol, fordi jeg tenker at andre ikke kommer til å huske meg og jeg slapper av litt mer. Men det er ofte lang tid i mellom siden det er utmattende med grublingen. Spesielt etterpå, når den negative selvsnakken virkelig skrur seg på og nærmest skriker til meg - hvor dum jeg er, stygg, kjedelig. Og jeg føler at jeg ikke har vært bra nok, gjort alt riktig. Jeg vil jo egentlig bare drite i alt og ha masse venner og få gjøre alt jeg drømmer om. 

Uten at jeg har visst det så har dette sakte men sikkert ødelagt mye for meg, skolegang, potensielle vennskap, jobber og muligheter generelt. Sist jeg jobbet var et år siden, jeg hadde så angst for å dra på jobben og turte dermed ikke å ringe for å si ifra at jeg ikke kom - fordi jeg tenkte de hatet meg og kom til å skrike i mobilen og det kom til å bli dén konfrontasjonen. Jeg åpnet ikke meldingen sjefen sendte meg på messenger før nærmere et halvt år senere. Jeg unngår helst stedet, fordi jeg tenker de skal lage en scene bare de ser meg. Jeg hadde lenge tanker om at de spredde rykter om meg i hele byen og at jeg derfor aldri får en jobb igjen. 

Det er også vanskelig å stole på egne evner og å ta imot komplimenter. Det er vanskelig å se folk i øynene noen ganger, man skammer seg mye. Selv med folk jeg kjenner godt så mistenker jeg at de ikke egentlig liker meg.

Tror det er vanlig å ha tilleggsplager også. Jeg har lenge slitt med depresjon og angst. Jeg er blitt diagnotisert med ptsd. Og jeg mistenker at jeg har utviklet unnvikende personlighetsforstyrrelse på grunn av at foreldrene mine ikke prioriterte meg som barn. Da mener jeg omsorgssvikt, hvor foreldrene mine i perioder var syke eller prioriterte fest og brukte penger på gambling og piller enn på mat. Jeg var overlatt mye til meg selv og følte jeg alltid måtte passe på dem, sette behovene mine til side. Jeg var aldri viktig nok, og nå er jeg heller ikke viktig nok for meg selv. Følelser blir ofte dytta vekk og stengt av, fordi det har vært for vondt. Jeg har dårlig kontakt mellom følelser og hvorfor de kommer, derfor er jeg noen ganger forvirret fordi følelser dukker opp "uten grunn". Så unnvikelsen er ikke bare fra at andre skal tenke negativt om meg, men også at jeg ikke orker de negative tankene om meg selv. Jeg lever basicly foran en tvskjerm og må ofte sovne til en serie bare så jeg ikke skal få tenke et sekund.

Jeg gikk først til fastlegen for å få hjelp med angst for mange år siden, men kom ikke tilbake etter 2-3 timer fordi det ble vanskelig. Nå for mer enn 1,5 år siden klarte jeg endelig å ringe rask psykisk helsehjelp og fikk tilbud om å gå til helsestasjon for ungdom. De skrev etter noen måneder til fastlegen min at jeg slet mer enn de klarte å hjelpe meg med og senere søkte fastlegen meg inn på DPS. Har nå vært hos DPS i ca. et år. Diagnosen ble ikke ordentlig mistenkt før jeg hadde vært 2 måneder på døgninnleggelse. Tok noen måneder å utrede og fikk diagnosen ganske nylig. Og nå har jeg fått tilbud om gruppetimer og videre behandling i opptil 2 år. Det er så lettende og endelig ha svar etter å ha følt meg annerledes i alle år. Jeg har vært innom barnevernet, familievernkontoret, BUP,  bodd på instutisjon noen måneder, gått til helsesøster og skolespykolog på nesten alle skolene jeg har gått på. Nå eeeendelig får jeg ordentlig hjelp, tør å snakke ut om ting og noen virkelig ser hvor vondt jeg har og har hatt det.

Mye tekst, beklager. Jeg legger ut som anonym så jeg ikke kan slette dette senere. Forhåpentligvis orker noen å lese og kan forstå eller føle seg forstått. Det er vanskelig å finne informasjon eller opplevelser, dessverre. Jeg følte meg veldig alene i hvert fall. Håper at TS og andre som har det vanskelig inni seg, tør å spørre om hjelp. Det er virkelig verdt det, selv om det er tøft. 

Alt det jeg har skrevet gjelder ikke nødvendigvis for alle. Man kan komme fra alle typer familier, ha hvilke som helst traumer eller ingen i det hele tatt. Noen har flere symptomer, andre færre. Og det er forskjellige alvorlighetsgrader slik som ved depresjon. Man kan også ha unnvikende tendenser uten at det er en personlighetsforstyrrelse. Uansett så er det spesielt viktig at man får hjelp når det går utover fungering i hverdagen og livskvalitet.

Vi alle fortjener å ha det bra, både sammen med andre og med oss selv ♡

(Anbefaler at de som er interessert leser "Å ønske, men ikke våge" av Theresa Willberg og Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs. Den boka har hjulpet meg mye med å forstå meg selv.)

Anonymkode: 75b1b...856

Jeg kjenner meg så igjen i det du beskriver med hvordan du føler og opplever dette. Jeg fikk samme diagnose i 2012, men har kjempet med de samme negative tanker siden ungdomstiden. Er nå godt voksen, men klarer fortsatt ikke å forstå hvor all selvfordømmelsen kommer fra. 

Det jeg føler er det verste ved denne pf, er jeg så innerlig gjerne vil bli likt. Det gjør så vondt å måtte stå utenfor fellesskapet privat og på jobb fordi jeg fullt tror at de rundt meg ikke ønsket mitt nærvær. Det som hindrer meg i nærme meg andre er jo bare mine egne negative tanker, og at jeg bestandig skanner omgivelsene etter tegn på at ikke bli likt. Derfor blir depresjon og angst en naturlig følgeskade.

Du beskriver dette så treffende. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...