Selvmordstanker

[Fru2020]

Jeg har ikke vært innlagt siden februar. Har ikke hatt selvmordstanker siden mai. Nå de to siste ukene har de kommet tilbake, og mer heftig de siste to dagene. I dag har jeg hatt aat her og de kommer i morgen også. Har stående avtale om å ringe dem i kveld, eventuelt legevakten.

De sa til meg at det ikke er sikkert at de kommer til å vare så lenge nå som før i og med at jeg har hatt så lang pause. 

Er det noen som har erfaring med dette. 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (7 minutter siden):

Jeg har ikke vært innlagt siden februar. Har ikke hatt selvmordstanker siden mai. Nå de to siste ukene har de kommet tilbake, og mer heftig de siste to dagene. I dag har jeg hatt aat her og de kommer i morgen også. Har stående avtale om å ringe dem i kveld, eventuelt legevakten.

De sa til meg at det ikke er sikkert at de kommer til å vare så lenge nå som før i og med at jeg har hatt så lang pause. 

Er det noen som har erfaring med dette. 

Ja hos meg kommer det å går det med mange ukers mellomrom. Men jeg har ikke en alvorlig psykiatrisk diagnose som deg, ei heller blir jeg fulgt opp som deg. Jeg tror det er normalt at mange mennesker får disse tankene, uten at det er noe mer bak det. 

Anonymkode: 5fd44...2de

[AnonymBruker]

Tanker er ikke farlige, husk det. 

Anonymkode: 33a98...d7f

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (13 minutter siden):

Jeg har ikke vært innlagt siden februar. Har ikke hatt selvmordstanker siden mai. Nå de to siste ukene har de kommet tilbake, og mer heftig de siste to dagene. I dag har jeg hatt aat her og de kommer i morgen også. Har stående avtale om å ringe dem i kveld, eventuelt legevakten.

De sa til meg at det ikke er sikkert at de kommer til å vare så lenge nå som før i og med at jeg har hatt så lang pause. 

Er det noen som har erfaring med dette. 

Har ikke du alt bestemt deg for at du ikke vil ta selvmord pga sønnen din? 

Sier som en annen her at tanker er ikke farlige og mange har dette innimellom. 

Anonymkode: f14f4...d79

[Glitter]

Jeg har erfart at de kommer langt mer sjeldent, men dessverre at kommer de først blir de mer kraftig. 

Jeg håper det ikke blir sånn for deg, og at du får all hjelp du trenger. ❤

Endret 20. september 2022 av Glitter

[AnonymBruker]

Jeg har hatt selvmordstanker i en lengre periode av livet mitt enn jeg har levd uten, og det blir som regel mer håndterbart selv om det kan føles ulevelig vondt. Som en av de første brukerne sier, det er oss som lever idag med sterke selvmordstanker som ikke får hjelp i det hele tatt  mer og som likevel klarer å håndtere det, og da tenker jeg at noen som får mye hjelp og oppfølging har de verktøyene de kan bruke for å unngå innleggelse fordi " selvmordstanker er farlige og jeg trenger å beskyttes mot dem". 

Merk: Jeg sier ikke at man ikke skal legges inn, men jeg har sett at mange av hjelperne dine krisemaksimerer veldig når dette har skjedd deg, og det har ført til at tanker hos deg tolkes som farlige. Det er de ikke, det er kun ens egne handlinger som kan føre til noe fatalt.

Anonymkode: 5d037...eb6

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Ja hos meg kommer det å går det med mange ukers mellomrom. Men jeg har ikke en alvorlig psykiatrisk diagnose som deg, ei heller blir jeg fulgt opp som deg. Jeg tror det er normalt at mange mennesker får disse tankene, uten at det er noe mer bak det. 

Anonymkode: 5fd44...2de

Ja, det er nok normale tanker som du sier. Utfordringen min er når tankene blir planer. Da er ting veldig tøft.

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Tanker er ikke farlige, husk det. 

Anonymkode: 33a98...d7f

Jeg vet det. Det er når tankene fører til handling det blir farlig. Når jeg har det slik som nå er det det jeg er redd for.

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Har ikke du alt bestemt deg for at du ikke vil ta selvmord pga sønnen din? 

Sier som en annen her at tanker er ikke farlige og mange har dette innimellom. 

Anonymkode: f14f4...d79

Jeg har bestemt meg mange ganger. Det var derfor jeg var om hjelp.

Men jeg vet at det kommer til et punkt hvor jeg glemmer at jeg er mamma. Jeg er redd jeg er på vei dit.

Glitter skrev (11 minutter siden):

Jeg har erfart at de kommer langt mer sjeldent, men dessverre at kommer de først blir de mer kraftig. 

Jeg håper det ikke blir sånn for deg, og at du får all hjelp du trenger. ❤

Takk for det. Har enorm oppfølging i morgen, men det var planlagt før disse tankene kom tilbake.  Jeg må først komme meg til morgendagen.

[AnonymBruker]

Du glemmer jo ikke at du er en mamma. Det ligger heller der at du går så langt ned at til og med det ikke teller noe? Jeg skjønner ikke folk som har gjentatte planer , gjentatte innleggelser, gjentatte alarmer på 113 eller legevakt? Når skal dere få det bedre? Forstår dere ikke hvor ødeleggende dette er for barnas deres? Sorry altså men jeg bare forstår ikke hvordan aldri ting kan bli bedre! 

Anonymkode: 5fd44...2de

Endret 20. september 2022 av Admin
Ryddet for slettet sitat. Admin

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (16 minutter siden):

Jeg er enig i at tanker ikke er farlige. Jeg kan tåle mange tanker. Nå har de vært fraværende en stund og det har vært godt.

Det som gjør det vanskelig for meg er at jeg gikk over en grense første gang jeg tok en overdose og første gang jeg hadde et stranguleringsforsøk. Da var det plutselig ikke bare tanker lenger. Det er det som er skremmende for meg. Jeg vet at tankene mine noengang fører til handling.

Jeg er enig i at det ikke er alle innleggelser som har vært like nødvendige. 

Nå har jo du vært suicidal (etter din mening) i flere år og du har fortsatt ikke tatt selvmord. Jeg tror at du ikke vil ta selvmord du ønsker å få hjelp (noe du har fått i massevis. Og ikke fordi du er så syk men mest sannsynlig fordi du har barn). 

Anonymkode: f14f4...d79

[frosken]

Fru2020 skrev (1 time siden):

Jeg har ikke vært innlagt siden februar. Har ikke hatt selvmordstanker siden mai. Nå de to siste ukene har de kommet tilbake, og mer heftig de siste to dagene. I dag har jeg hatt aat her og de kommer i morgen også. Har stående avtale om å ringe dem i kveld, eventuelt legevakten.

De sa til meg at det ikke er sikkert at de kommer til å vare så lenge nå som før i og med at jeg har hatt så lang pause. 

Er det noen som har erfaring med dette. 

Du har tidligere skrevet om hvordan du og helsevesenet skremte hverandre den første tiden du brukte psykiatrien. Det virker for meg som om det fortsatt henger igjen spor av dette. 

Hva med i stedet å være nysgjerrig på hvorfor disse tankene kommer nå? Hvilken funksjon har tankene? Hva oppnår du - og hva unngår du?

[Fionys]

Har ikke du trappet ned på en del medisiner? Kan det være det som gjør at du har blitt dårligere?

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du glemmer jo ikke at du er en mamma. Det ligger heller der at du går så langt ned at til og med det ikke teller noe? Jeg skjønner ikke folk som har gjentatte planer , gjentatte innleggelser, gjentatte alarmer på 113 eller legevakt? Når skal dere få det bedre? Forstår dere ikke hvor ødeleggende dette er for barnas deres? Sorry altså men jeg bare forstår ikke hvordan aldri ting kan bli bedre! 

Anonymkode: 5fd44...2de

Jeg kan vel ikke glemme at jeg er mamma, men det forsvinner vekk for meg. Smerten blir så stor og jeg forsvinner sånn inn i meg selv at alt annet blir usynlig for meg.

Jeg vet ikke om jeg noengang for det bedre. Jeg trodde at ting var blitt bedre, men så kommer det tilbake igjen. Vet ikke hva jeg skal gjøre 

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Nå har jo du vært suicidal (etter din mening) i flere år og du har fortsatt ikke tatt selvmord. Jeg tror at du ikke vil ta selvmord du ønsker å få hjelp (noe du har fått i massevis. Og ikke fordi du er så syk men mest sannsynlig fordi du har barn). 

Anonymkode: f14f4...d79

Jeg har fått og får masse hjelp, men jeg tror ikke at det er fordi jeg har barn. Jeg har venner fra DPS som får mer hjelp enn meg som ikke har barn, og jeg har venner som får mindre hjelp enn meg som har barn. 

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Beskrivelse av selvmordsmetoder er ikke lov her.. 

Anonymkode: 33a98...d7f

Tenkte at jeg brukte veldig generelle termer her.

frosken skrev (26 minutter siden):

Du har tidligere skrevet om hvordan du og helsevesenet skremte hverandre den første tiden du brukte psykiatrien. Det virker for meg som om det fortsatt henger igjen spor av dette. 

Hva med i stedet å være nysgjerrig på hvorfor disse tankene kommer nå? Hvilken funksjon har tankene? Hva oppnår du - og hva unngår du?

Jeg har tenkt litt på hvor de kommer fra. Jeg har hatt det sykt travelt den siste måneden så det kan ha spilt inn. Samtidig har jeg jo begynt med gruppeterapi noe som jeg vil tro også spiller inn. Det er tøffe tema.

Eller så bare kommer det fordi jeg er helt ødelagt i hodet og ikke klarer å komme meg utav dette selv med masse hjelp.

Fionys skrev (7 minutter siden):

Har ikke du trappet ned på en del medisiner? Kan det være det som gjør at du har blitt dårligere?

Jeg har bare trappet ned noe på en medisin. Tror egentlig ikke det spiller inn. Jeg opplevde ingen endring i psyken da jeg begynte på den så jeg har alltid sett på den som overflødig. Har bare gått på den fordi psykiateren sa jeg skulle det.

[Admin]

Tråden er ryddet for beskrevet selvmordsmetoder, ett svar har allikevel blitt stående.

Admin

[Fru2020]

Det blir sånn styr når jeg har selvmordstanker. De sier de ser at jeg har et veldig høyt lidelsestrykk. Jeg var på en annen DPS i dag som ikke kjenner meg så godt så da ble det samtale med sykepleieren først og så psykologspesialist hvor jeg prøvde å forklare at jeg ikke skal ha innleggelser, men de trodde meg ikke. Tilslutt ringte de til min lokale dps og fikk det bekreftet så da unngikk jeg en innleggelse.

Jeg vet ikke om jeg egentlig ønsker en innleggelse nå. Jeg ønsket iallefall ikke å ha det så vondt som jeg har det. Jeg ønsker iallefall å dele smerten med noen. Hun jeg snakket med var veldig fin. Hun forstod med en gang at det ikke nyttet å komme med forslag om å se på en serie. Jeg kjenner at jeg er lei av at det er den universelle løsningen til AAT. Se en serie. 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (21 minutter siden):

Det blir sånn styr når jeg har selvmordstanker. De sier de ser at jeg har et veldig høyt lidelsestrykk. Jeg var på en annen DPS i dag som ikke kjenner meg så godt så da ble det samtale med sykepleieren først og så psykologspesialist hvor jeg prøvde å forklare at jeg ikke skal ha innleggelser, men de trodde meg ikke. Tilslutt ringte de til min lokale dps og fikk det bekreftet så da unngikk jeg en innleggelse.

Jeg vet ikke om jeg egentlig ønsker en innleggelse nå. Jeg ønsket iallefall ikke å ha det så vondt som jeg har det. Jeg ønsker iallefall å dele smerten med noen. Hun jeg snakket med var veldig fin. Hun forstod med en gang at det ikke nyttet å komme med forslag om å se på en serie. Jeg kjenner at jeg er lei av at det er den universelle løsningen til AAT. Se en serie. 

Det siste der har jeg også fått høre mye oppgjennom når jeg har hatt selvmordstanker. Se serie for å komme på noe annet, drikk te, gå en tur, ta et bad osv. Det er slike ting som ikke hjelper meg når jeg har det så vanskelig at døden er noe som fyller tankene mine.

Jeg klarer ikke å følge med på serien jeg setter på, og badet eller tekoppen blir gjennomført mens jeg føler meg like jævlig og selvmordstankene er akkurat like påtrengende som de var før.

 

Anonymkode: 5d037...eb6

[ISW]

Beklager at jeg nå er litt streng med deg.

Men du må slutte med tankegangen at så snart det dukker opp et problem, så er selvmord løsningen. Andre mennesker får slike tanker som et endepunkt i en alvorlig depresjon, eksempelvis. Du har lagt deg til en uvane.

Derfor blir du (dessverre) heller ikke tatt på alvor og får beskjed om å se en serie. Fordi du tyr så lett til denne formen for alvorlige problemstillinger. 

Jeg må stille spørsmål rundt hvordan du ser på ditt eget menneskeverd? Er du så lite verdt, mener du? At det er verdt å dø for dette?

Jeg forstår for all del at du har det vondt og vanskelig. Men mange er i din situasjon og velger denne «flukttankegangen» i stedet for å løse problemene konstruktivt. Og det er veldig uheldig. 

[frosken]

Jeg er tilbøyelig til å tenke omtrent det samme som ISW skriver over her. Jeg tenker at du har "lært" av psykiatrien at dersom du er kjørt og fortvilet, så er løsningen å fokusere på selvmordstanker, for da "belønnes" du med avlastning og hvile (dvs. innleggelse). Og da mener jeg ikke at du på noen måte forsøker å manipulere eller lure psykiatrien, men at du så mange ganger har fått hvile og avlastning når du har uttrykt selvmordstanker, at det er en naturlig løsning å bli opptatt av selvmordstanker når du trenger hvile. 

Dette baserer jeg blant annet på det mønsteret som var så tydelig for noen måneder siden, - du hadde sønnen din en uke, ble kjempesliten og ble så innlagt kort tid etter at han hadde dratt til faren. Dette skjedde såpass ofte, at det nærmest var absurd en periode. Det hender jeg tenker at det mest konstruktive psykiatrien har gjort i forhold til deg, var når overlegen på dps sa at du ikke skulle overføres dit i forbindelse med akuttinnleggelser. Etter at han bestemte det, så har du klart å holde deg flytende en lang periode. 

Bruk resten av uka til å ta deg inn som best du kan. Driv med hobbiene dine når det er mulig, lag sunn mat til deg og sønnen din, og ta en dag av gangen:-)

[Fru2020]

ISW skrev (16 timer siden):

Beklager at jeg nå er litt streng med deg.

Men du må slutte med tankegangen at så snart det dukker opp et problem, så er selvmord løsningen. Andre mennesker får slike tanker som et endepunkt i en alvorlig depresjon, eksempelvis. Du har lagt deg til en uvane.

Derfor blir du (dessverre) heller ikke tatt på alvor og får beskjed om å se en serie. Fordi du tyr så lett til denne formen for alvorlige problemstillinger. 

Jeg må stille spørsmål rundt hvordan du ser på ditt eget menneskeverd? Er du så lite verdt, mener du? At det er verdt å dø for dette?

Jeg forstår for all del at du har det vondt og vanskelig. Men mange er i din situasjon og velger denne «flukttankegangen» i stedet for å løse problemene konstruktivt. Og det er veldig uheldig. 

Jeg trodde jeg hadde blitt så mye bedre at jeg aldri mer skulle oppleve dette igjen. Men det var en løgn. Her er jeg igjen.

Kanskje er det et spørsmål om menneskeverd. Jeg vet ikke. Har jeg livets rett? 

Kanskje er det en uvane. Men det er da en uvane som jeg har forviklet meg sånn inn i at jeg ikke har sjans til å komme ut av. Jeg sitter fast.

Jeg har låst meg selv fast og mistet nøkkelen. Dette er en umulig oppgave for meg.

 

frosken skrev (15 timer siden):

Jeg er tilbøyelig til å tenke omtrent det samme som ISW skriver over her. Jeg tenker at du har "lært" av psykiatrien at dersom du er kjørt og fortvilet, så er løsningen å fokusere på selvmordstanker, for da "belønnes" du med avlastning og hvile (dvs. innleggelse). Og da mener jeg ikke at du på noen måte forsøker å manipulere eller lure psykiatrien, men at du så mange ganger har fått hvile og avlastning når du har uttrykt selvmordstanker, at det er en naturlig løsning å bli opptatt av selvmordstanker når du trenger hvile. 

Dette baserer jeg blant annet på det mønsteret som var så tydelig for noen måneder siden, - du hadde sønnen din en uke, ble kjempesliten og ble så innlagt kort tid etter at han hadde dratt til faren. Dette skjedde såpass ofte, at det nærmest var absurd en periode. Det hender jeg tenker at det mest konstruktive psykiatrien har gjort i forhold til deg, var når overlegen på dps sa at du ikke skulle overføres dit i forbindelse med akuttinnleggelser. Etter at han bestemte det, så har du klart å holde deg flytende en lang periode. 

Bruk resten av uka til å ta deg inn som best du kan. Driv med hobbiene dine når det er mulig, lag sunn mat til deg og sønnen din, og ta en dag av gangen:-)

Jeg har stor tillitt til overlegen så når han sier noe er riktig så er jeg enig med han. 

Jeg jobber så godt jeg kan med å prøve å leve normalt. Gjør tingene mine. I kveld skal jeg ha besøk av en veldig nær og kjær venninne.

Men jeg tror ikke jeg klarer dette.

[hattifnattus]

Fru2020 skrev (11 minutter siden):

Jeg trodde jeg hadde blitt så mye bedre at jeg aldri mer skulle oppleve dette igjen. Men det var en løgn. Her er jeg igjen.

Kanskje er det et spørsmål om menneskeverd. Jeg vet ikke. Har jeg livets rett? 

Kanskje er det en uvane. Men det er da en uvane som jeg har forviklet meg sånn inn i at jeg ikke har sjans til å komme ut av. Jeg sitter fast.

Jeg har låst meg selv fast og mistet nøkkelen. Dette er en umulig oppgave for meg.

 

Jeg har stor tillitt til overlegen så når han sier noe er riktig så er jeg enig med han. 

Jeg jobber så godt jeg kan med å prøve å leve normalt. Gjør tingene mine. I kveld skal jeg ha besøk av en veldig nær og kjær venninne.

Men jeg tror ikke jeg klarer dette.

Du har klart dette før og vil klare det igjen, men du må holde ut og bruke de verktøyene du har fått gjennom behandlingen til å "stå han av " til det bedrer seg. 

[frosken]

Fru2020 skrev (4 timer siden):

Jeg trodde jeg hadde blitt så mye bedre at jeg aldri mer skulle oppleve dette igjen. Men det var en løgn. Her er jeg igjen.

Kanskje er det et spørsmål om menneskeverd. Jeg vet ikke. Har jeg livets rett? 

Kanskje er det en uvane. Men det er da en uvane som jeg har forviklet meg sånn inn i at jeg ikke har sjans til å komme ut av. Jeg sitter fast.

Jeg har låst meg selv fast og mistet nøkkelen. Dette er en umulig oppgave for meg.

 

Jeg har stor tillitt til overlegen så når han sier noe er riktig så er jeg enig med han. 

Jeg jobber så godt jeg kan med å prøve å leve normalt. Gjør tingene mine. I kveld skal jeg ha besøk av en veldig nær og kjær venninne.

Men jeg tror ikke jeg klarer dette.

Du sitter ikke mer fast enn du tillater deg selv. Kanskje låser du deg selv så mye at du blir innlagt, og det er ikke verdens undergang - men rent logisk så vil du komme deg igjen av deg selv i løpet av noen dager. Prøv å vær nysgjerrig på dine egne tanker og følelser🙂