Unnvikende p.f. - klarer dere å jobbe?

[AnonymBruker]

Jeg har engstelig og unnvikende p.f og er 55 år. Har jobbet hele tiden, og det har alltid vært veldig vanskelig. Prøver å unnvike alt sosialt, og spiser min lunsj alene. Smerten ved å være utenfor arbeidsmiljøet har knust meg, og gjort meg dypt deprimert. Etter mange år sliter jeg med konsentrasjon og å få utført vanlige arbeidsoppgaver som jeg hadde klart fint for mange år siden. Jeg er rett og slett mentalt sliten og gruer meg til hver arbeidsdag. Tilstanden har vært i jevn forverring siden ungdomstiden, og jeg har ikke hatt noen nytte av alle A4 behandlingene som jeg har fått gjennom helsevesenet de siste 25 årene.

Har jeg alltid tenkt at det er værre å sitte hjemme, og så er det økonomien som også gjør at jeg må fortsette i jobb. Men hjemme har jeg hvilepuls, og jeg gleder meg til pensjon om 12'år.

Hvordan har dere med samme p.f klart å holde ut på jobben?

Det virket som at fellesskapet  på jobb og det forhold at jeg ikke kan delta og er utenfor, er det som trigger smerte og stress hos meg, og det er vel typisk for engstelig og unnvikende pf  

Anonymkode: d29b2...3df

[Gjest Hurja]

Jeg hadde det som deg. Jeg klarte å snu om på meg selv med knallhard eksponering kombinert med veiledning av psykiater. Vi jobba skikkellg bra sammen. Nå er jeg velfungerende og gjemmer meg ikke for andre lenger. Jeg nærmer meg 50. 

Endret 11. november 2022 av Hurja

[AnonymBruker]

Hurja skrev (13 minutter siden):

Jeg hadde det som deg. Jeg klarte å snu om på meg selv med knallhard eksponering kombinert med veiledning av psykiater. Vi jobba skikkellg bra sammen. Nå er jeg velfungerende og gjemmer meg ikke for andre lenger. Jeg nærmer meg 50. 

Oi er du så gammel. Jeg trodde du var ung. 

Anonymkode: a9c1d...265

[AnonymBruker]

Jeg tenker jeg prøvd det meste av det helsevesenet har tilbudt. Eksponering har jo vært en stor del av dette. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har satt meg i kaffekroken med kollegaer, eller vært med på julebord. Det går fryktelig gæernt hver gang. Jeg er helt lammet av frykt, jeg får ikke med meg  hva mine kollegaer snakker om, og klarer ikke å koble meg på samtalene. Jeg blir bare sittende å stirre, fjern, anspent og rød i ansiktet. For meg blir det fryktelig slitsomt, og bare enda en dårlig erfaring å ta med videre i livet. Det er vanskelig å se hvordan dette kan gi meg noe positivt. 

Eksponering fungerer nok bra for de som kan kontrollere sin angst, det kan jeg desverre ikke. Tror også det  er ubehagelig for mine kollegaer med en sånn rar person som bare sitter der uten å si et ord. Tror de er takknemmelig hvis jeg holder meg borte.  

Der jeg bor er det ingen ledige psykologer med avtale, de jeg har vært i kontakt med har mer enn 1 års ventetid. Jeg ble anbefalt en flink behandler som hadde erfaring med unnvikende p.f. og hadde ledig tid med en gang. Timeprisen er kr 1500, dvs ca kr 12000 pr måned med 2 timer i uken. Det er mer enn jeg kan klare, så nå er det bare å vente på første ledige med avtale en gang i fremtiden.

Anonymkode: d29b2...3df

[Everybody]

Har du prøvd medisiner? SSRI? SNRI? Beroligende?

[AnonymBruker]

Hurja skrev (3 timer siden):

Jeg hadde det som deg. Jeg klarte å snu om på meg selv med knallhard eksponering kombinert med veiledning av psykiater. Vi jobba skikkellg bra sammen. Nå er jeg velfungerende og gjemmer meg ikke for andre lenger. Jeg nærmer meg 50. 

Hsr du personlighetsforstyrrelsen i dag? 

Anonymkode: 76b32...da8

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd bla.  brintillix, Wellbutrin og aurorix, uten at jeg føler at det har hatt noen positiv effekt. Akkurat nå er jeg uten medisiner og behandlingstilbud, og har ikke tilgang til en kompetent fagperson som kan fortelle meg  hvilken medisin som hadde passet i min situasjon. 

Jeg fikk diagnosen, eller hva man nå kaller det, i 2012. Jeg ser det heller som et sett av destruktive personlighetstrekk som lager livet ditt til et helvede. Føler at disse personlighetstrekkende forsterker seg for hver dag som går, ettersom jeg ikke makter å kontrollere dem. Depresjon og mental utmattelse bidrar til å gjør situasjonen fastlåst.  

Anonymkode: d29b2...3df

[Gjest Hurja]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hsr du personlighetsforstyrrelsen i dag? 

Anonymkode: 76b32...da8

Diagnosen ble fjernet. 

[Gjest Hurja]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg tenker jeg prøvd det meste av det helsevesenet har tilbudt. Eksponering har jo vært en stor del av dette. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har satt meg i kaffekroken med kollegaer, eller vært med på julebord. Det går fryktelig gæernt hver gang. Jeg er helt lammet av frykt, jeg får ikke med meg  hva mine kollegaer snakker om, og klarer ikke å koble meg på samtalene. Jeg blir bare sittende å stirre, fjern, anspent og rød i ansiktet. For meg blir det fryktelig slitsomt, og bare enda en dårlig erfaring å ta med videre i livet. Det er vanskelig å se hvordan dette kan gi meg noe positivt. 

Eksponering fungerer nok bra for de som kan kontrollere sin angst, det kan jeg desverre ikke. Tror også det  er ubehagelig for mine kollegaer med en sånn rar person som bare sitter der uten å si et ord. Tror de er takknemmelig hvis jeg holder meg borte.  

Der jeg bor er det ingen ledige psykologer med avtale, de jeg har vært i kontakt med har mer enn 1 års ventetid. Jeg ble anbefalt en flink behandler som hadde erfaring med unnvikende p.f. og hadde ledig tid med en gang. Timeprisen er kr 1500, dvs ca kr 12000 pr måned med 2 timer i uken. Det er mer enn jeg kan klare, så nå er det bare å vente på første ledige med avtale en gang i fremtiden.

Anonymkode: d29b2...3df

Jeg var kanskje mildere rammet enn deg siden jeg kunne kontrollere min angst. Men jeg hadde uansett ikke blitt frisk uten en indre motivasjon og betydelig egeninnsats. Det var jeg som sto på og jobbet mellom timene. Jeg bringte mine utfordringer på banen og min psykiater hjalp meg å korrigere tanker og følelser, veiledet meg og støttet meg - og jeg jeg gjorde som hn sa og fulgte rådene i kombinasjon med trening og eksponering. Jeg følte jeg gikk utenpå meg selv mange ganger. Jeg bare gjorde som hn sa selv om jeg hadde lyst til å unnvike. Hoppet i ting og bare just did it.  Treningen var alfa omega for å lykkes, og jeg måtte gjøre ting jeg var kjemperedd for. Jeg kunne ikke sitte stile og være usynlig, situasjonen tvang meg til å være synlig og ta del i felleskapet.

Jeg måtte hele tiden jobbe med meg selv og lære meg å kontrollere angsten ved å stå i og samtidig korrigere frykt, angst, tanker og følelser. Det var en enormt krevende prosess som tok noen år. 

Jeg hadde aldri trodd at jeg som var så hemmet skulle bli i stand til å jobbe i butikk og attpåtil ta på meg verv og bli årets medarbeider (og være med helt fremmede kolleger fra andre i kjeden på hotelltur der jeg også måtte dele rom med en helt fremmed jeg aldri hadde møtt før). Jeg kunne delt mye mer. 

Men dette er min erfaring. Det trenger ikke være der samme for deg, men jeg kjenner meg igjen i alt du skriver. Jeg tror det er mulig å nå sine mål om man virkelg er motivert og jobber hardt med seg selv sammen med en behandler. Men jeg vet det koster. 
 

Ps. Jeg mener ikke å skryte og kritisere. Jeg ønsker bare å bidra til å kanskje gi håp 

Endret 11. november 2022 av Hurja

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Timeprisen er kr 1500, dvs ca kr 12000 pr måned med 2 timer i uken

Må det være to timer i uken, da? Én time annenhver uke blir 3000. Det kunne kanskje fungert, det også? Men klart, ser man hindringer heller enn å finne løsninger, så… 

Anonymkode: f8117...547

[Janvl]

Hurja skrev (15 timer siden):

Jeg var kanskje mildere rammet enn deg siden jeg kunne kontrollere min angst. Men jeg hadde uansett ikke blitt frisk uten en indre motivasjon og betydelig egeninnsats. Det var jeg som sto på og jobbet mellom timene. Jeg bringte mine utfordringer på banen og min psykiater hjalp meg å korrigere tanker og følelser, veiledet meg og støttet meg - og jeg jeg gjorde som hn sa og fulgte rådene i kombinasjon med trening og eksponering. Jeg følte jeg gikk utenpå meg selv mange ganger. Jeg bare gjorde som hn sa selv om jeg hadde lyst til å unnvike. Hoppet i ting og bare just did it.  Treningen var alfa omega for å lykkes, og jeg måtte gjøre ting jeg var kjemperedd for. Jeg kunne ikke sitte stile og være usynlig, situasjonen tvang meg til å være synlig og ta del i felleskapet.

Jeg måtte hele tiden jobbe med meg selv og lære meg å kontrollere angsten ved å stå i og samtidig korrigere frykt, angst, tanker og følelser. Det var en enormt krevende prosess som tok noen år. 

Jeg hadde aldri trodd at jeg som var så hemmet skulle bli i stand til å jobbe i butikk og attpåtil ta på meg verv og bli årets medarbeider (og være med helt fremmede kolleger fra andre i kjeden på hotelltur der jeg også måtte dele rom med en helt fremmed jeg aldri hadde møtt før). Jeg kunne delt mye mer. 

Men dette er min erfaring. Det trenger ikke være der samme for deg, men jeg kjenner meg igjen i alt du skriver. Jeg tror det er mulig å nå sine mål om man virkelg er motivert og jobber hardt med seg selv sammen med en behandler. Men jeg vet det koster. 
 

Ps. Jeg mener ikke å skryte og kritisere. Jeg ønsker bare å bidra til å kanskje gi håp 

Ja, man må nok ut å møte utfordringene der de er, og for meg er det for en stor del på jobben.

Det er kanskje en langvarig følelse av mestring som kan snu det, det at du står i det så lenge og så mange ganger at frykten slipper taket.

Motivasjon handler også litt om å ha tro på at man kan lykkes, men troen og kreftene forsvinner etter mange år... 

 og  da er man avhengig av god hjelp og støtte, en god behandler som er med deg på veien. Den hjelpen er det nok mange som ikke får. 

Man kan selvsagt betale for det, slik det kommenteres under her, men med dagens prisnivå på alt fra strøm til drivstoff, blir det håpløst å måtte betale for en psykolog over mange år i tillegg.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg tenker jeg prøvd det meste av det helsevesenet har tilbudt. Eksponering har jo vært en stor del av dette. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har satt meg i kaffekroken med kollegaer, eller vært med på julebord. Det går fryktelig gæernt hver gang. Jeg er helt lammet av frykt, jeg får ikke med meg  hva mine kollegaer snakker om, og klarer ikke å koble meg på samtalene. Jeg blir bare sittende å stirre, fjern, anspent og rød i ansiktet. For meg blir det fryktelig slitsomt, og bare enda en dårlig erfaring å ta med videre i livet. Det er vanskelig å se hvordan dette kan gi meg noe positivt. 

Eksponering fungerer nok bra for de som kan kontrollere sin angst, det kan jeg desverre ikke. Tror også det  er ubehagelig for mine kollegaer med en sånn rar person som bare sitter der uten å si et ord. Tror de er takknemmelig hvis jeg holder meg borte.  

Der jeg bor er det ingen ledige psykologer med avtale, de jeg har vært i kontakt med har mer enn 1 års ventetid. Jeg ble anbefalt en flink behandler som hadde erfaring med unnvikende p.f. og hadde ledig tid med en gang. Timeprisen er kr 1500, dvs ca kr 12000 pr måned med 2 timer i uken. Det er mer enn jeg kan klare, så nå er det bare å vente på første ledige med avtale en gang i fremtiden.

Anonymkode: d29b2...3df

Kanskje julebord og slikt er et for stort steg? Det viktige er jo å eksponere deg på en slik måte at du faktisk oppnår mestring, ikke at du må kaste deg ut i noe som er utenfor hva du klarer og dermed bare få flere dårlige erfaringer.

Anonymkode: df698...e50

[AnonymBruker]

Alle klarer å jobbe. Noe annet er rent latskap! 

Anonymkode: a9c1d...265

[Everybody]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Alle klarer å jobbe. Noe annet er rent latskap! 

Anonymkode: a9c1d...265

Troll? Skrevet for å provosere? Jeg rapporterte denne kommentaren.

[AnonymBruker]

Everybody skrev (4 timer siden):

Troll? Skrevet for å provosere? Jeg rapporterte denne kommentaren.

Nei det var det ikke men jeg innser det var unødvendig av meg. Beklager. Jeg mente ikke og fornærme noen. Trekker det tilbake. 

Anonymkode: a9c1d...265

[Gjest Hurja]

Ja, langvarig følelse av mestring hjelper helt klart, men det er ikke bare å stå i det uten å samtidig korrigere seg selv - iallefall var det slik for meg.   

Etter noen år flyttet jeg og mannen min foresten til et sted vi ikke kjente noen og begynte i en helt ny jobb. Da fikk jeg tilbakefall. Men jeg tvang meg til å stå i det, selv om jeg hadde masse angst og ville unnvike fordi det ble så tøft. Jeg møtte også mange dominerende og sterke personkigheter som ikke gjorde saken lettere. Jeg hadde vondt i magen da jeg var vikar og skulle jobbe sammen med enkelte personer som også andre var redd for. For meg  det et mareritt.  Da hadde jeg bruk for det jeg hadde lært gjennom den andre jobben. Jeg visste det «bare» var ufarlig angst, og at det ikke ville vare evig. Måtte bare stå i det. Nå fungerer jeg utmerket også i denne jobben, og jeg møter mange mennesker hver dag. 

[Janvl]

Jeg veldig usikker hva jeg skal korrigere meg selv til. Når jeg observerer mine kollegaer i kaffekroken, har jeg oppfatning om at de sitter sammen fordi de har oppriktig glede av hverandres selskap. Hvis jeg sitter meg ned blir det annerledes og kunstig, jeg har ingen glede av å sitte der i min tilstand, jeg er 100 prosent fokusert på min angst, og klarer ikke finne hverken  engasjert eller interesse for det de snakker om. Ikke rart at man føler seg mislikt.

Fag har vært min inngangsport til å bli litt integrert på jobben. Er jeg flink faglig vil folk ta kontakt med meg, og da er alt liksom mye enklere. Den strategien fungerer ikke mere. Tror at langvarig depresjon og mentalt stress gjør  at evnen til å konsentrere seg og lære nye ting blir ødelagt. Sliter både med å skrive og huske hva jeg leser, må bruke fryktelig mye energi for å løse enkle arbeidsoppgaver. Jeg blir ikke lenger tatt med i arbeidsgrupper og der ting skjer, men blir sittende alene med enkle oppgaver som jeg klarer hvis jeg får tid nok. 

Huff, jeg blir helt matt av å høre på selv.....

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (På 12.11.2022 den 13.51):

Alle klarer å jobbe. Noe annet er rent latskap! 

Anonymkode: a9c1d...265

Jeg synes det er bra at mange er late. Da blir det mer å gjøre på meg! 

[Gjest Hurja]

Janvl skrev (1 time siden):

Jeg veldig usikker hva jeg skal korrigere meg selv til. Når jeg observerer mine kollegaer i kaffekroken, har jeg oppfatning om at de sitter sammen fordi de har oppriktig glede av hverandres selskap. Hvis jeg sitter meg ned blir det annerledes og kunstig, jeg har ingen glede av å sitte der i min tilstand, jeg er 100 prosent fokusert på min angst, og klarer ikke finne hverken  engasjert eller interesse for det de snakker om. Ikke rart at man føler seg mislikt.

Fag har vært min inngangsport til å bli litt integrert på jobben. Er jeg flink faglig vil folk ta kontakt med meg, og da er alt liksom mye enklere. Den strategien fungerer ikke mere. Tror at langvarig depresjon og mentalt stress gjør  at evnen til å konsentrere seg og lære nye ting blir ødelagt. Sliter både med å skrive og huske hva jeg leser, må bruke fryktelig mye energi for å løse enkle arbeidsoppgaver. Jeg blir ikke lenger tatt med i arbeidsgrupper og der ting skjer, men blir sittende alene med enkle oppgaver som jeg klarer hvis jeg får tid nok. 

Huff, jeg blir helt matt av å høre på selv.....

Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg, men jeg tror dessverre ikke at mine erfaringer vil hjelpe deg. Jeg håper du får svar fra noen som kan hjelpe deg eller at du får den hjelpen du trenger i rl. Lykke til videre.