Når traumer ødelegger deg emosjonelt

[AnonymBruker]

Da jeg var 5 år flyttet vi til en bygd der alle kjente alle. Jeg husker så godt at jeg møtte ei på samme alder på lekeplassen og at jeg var så sjenert og følte meg mindre verd enn henne. Forsto ikke hvorfor hun snakket med meg, jeg var jo ikke verd noen ting. Men jeg smilte, slik jeg ellers gjør, da også. 

Frem til jeg var 7 år forgrep pappa seg på meg. Jeg ble hans sexpartner fordi han ikke nøyde seg med bare mamma. Han hadde også andre sexpartnere, jeg husker så godt de parene som kom hjem til oss og at jeg fant bilder av dem på boden. I tillegg var det mye fysisk og psykisk vold hjemme. Pappa var en tyrann og voldtok også mamma. 

Jeg startet på skolen og var ekstremt sjenert. Jeg følte at jeg var så lite verdt, og jeg slapp ikke andre inn på meg. Jeg følte meg så skitten og motbydelig. Ingen måtte bli sett med meg eller ta på meg. Det var ikke verd å bruke tid på meg eller snakke med meg. Jeg måtte være usynlig, og jeg skjulte smerten for å ikke bry noen, snakket ikke med noen om det. Men jeg smilte og var i følge en lærer en solstråle, det var min forsvarsmekanisme, og den bruker jeg fortsatt. får høre det idag også, at jeg aldri er sur og at jeg er så blid. Jeg tror det reddet meg. Men jeg hadde store fysiske plager som gjorde at jeg til slutt ville ta livet mitt. Jeg var da 14 år, og jeg skrev et brev til mamma om det fordi jeg ikke turte å si det, og som tok meg med tll lege og fikk meg undersøkt uten å få mere hjelp enn det. 

Andre tok mer og mer avstand til meg, og jeg gikk sammen med lærere som hadde utevakt i friminuttene, jeg hadde ingen andre å være sammen med på barneskolen og skammet meg over det. På ungdomskolen var jeg alene, eller så skulket jeg fordi jeg skammet meg så fælt over at alle så at ingen ville være sammen med meg. Jeg ser det for meg den dag idag, at jeg står der og skammer meg. Jeg faket også en kneskade og skadet meg selv mange ganger så jeg slapp unna gym og basseng fordi jeg ikke klarte at noen tok på meg, dessuten var jeg den som aldri ble valgt, noe jeg også skammet meg over. 

Jeg hadde et par venner på fritiden De kunne være sammen med meg på tomannshånd, i det skjulte, når de ikke hadde andre å være sammen med. De ville ikke bli sett sammen med meg på skolen, og da hang de sammen med grupper.

Alt dette (og mer jeg iike har skrevet om) og det å ikke føle seg bra nok og bli behandlet som luft satte så dype spor i meg at jeg plages av det den dag idag. Jeg gjenopplever ting. Følelsene er så sterke og uhåndterlige at jeg trekker meg unna. 

Da jeg var 15 flyttet jeg inn til en voldelig mann. Jeg ble mishandlet i 15 år før jeg til slutt ble syk og med hjelp kom meg ut av det. I de 15 årene trodde jeg at jeg fortjente det fordi jeg var så lite verdt.  

Jeg er sterkt traumatisert av dette i fortiden,  og det jeg har fått høre er at jeg er sykelig opptatt av rangering. Er jeg virkelg det med min bakgrunn? 

Er det noen som har opplevd noe lignende som meg og som takler det? Finnes det måter jeg kan lære meg å takle det på? Jeg føler at det ikke er håp for meg og at jeg må leve med dette resten av livet. Jeg har prøvd å takle det i mangr år. Jeg kommer ikke til å søke mer hjelp, jeg orker det ikke, så jeg tenker at jeg må lære meg å lever med disse vonde følelelsene og skadene pappa og skolen påførte meg. Jeg var lite verdt helt fra jeg var liten jente og kommer alltid til å være det. Jeg håper sykdom vil gjøre livet kort. 

 

Anonymkode: 7a01a...657

[AnonymBruker]

Tillegg: før jeg søkte hjelp var jeg overbevist om at også barna mine var mindre verd enn andres barn fordi jeg var deres mor, men jeg fortalte det aldri til noen og holdt det for meg selv. 

Anonymkode: 7a01a...657

[AnonymBruker]

Kan @Admin slette denne tråden fordi den er for utleverende? Det er ingen som kan hjelpe meg, så det er ingen grunn til at den blir stående her heller. 

Anonymkode: 7a01a...657

[Everybody]

Wow, synes du skriver veldig bra. Har også erfaring med det å føle seg mindreverdig. Har du vært i behandling og prøvd medisiner? Du virker som en veldig sterk person som har kommet deg gjennom en traumatiserende oppvekst. Er ikke mange som har opplevd det du har opplevd og jeg synes du er tøff som har stått i det, det er jo ikke rart at du utviklet denne mindreverdighetskomplekset som du snakker om, det hadde alle med den personligheten du hadde og det du har opplevd. Jeg håper du får hjelp til å komme deg ut av dette og at du har det bedre i dag.

[AnonymBruker]

Everybody skrev (17 minutter siden):

Wow, synes du skriver veldig bra. Har også erfaring med det å føle seg mindreverdig. Har du vært i behandling og prøvd medisiner? Du virker som en veldig sterk person som har kommet deg gjennom en traumatiserende oppvekst. Er ikke mange som har opplevd det du har opplevd og jeg synes du er tøff som har stått i det, det er jo ikke rart at du utviklet denne mindreverdighetskomplekset som du snakker om, det hadde alle med den personligheten du hadde og det du har opplevd. Jeg håper du får hjelp til å komme deg ut av dette og at du har det bedre i dag.

En  behandler kalte meg løvetannbanrn. De fleste ville vært utfør og/eller rusmisbruker sa han, og jeg er ingen av delene. Det er ikke mulig å hjelpe meg. Men så lenge jeg holder meg unna grupper og ting som minner meg om fortiden går det bra, og det er det jeg må gjøre for å klare å fungere. Jeg trekker meg unna når ting blir vanskelig for meg. 

Anonymkode: 7a01a...657

[Glitter]

Hei. 

Jeg synes også du skriver veldig bra. Bortsett fra overgrep og vold fra far så har jeg hatt det mye likt som deg. Siden jeg ikke har opplevd incest og sånt så kan jeg ikke sammenligne oss sånn egentlig, men den følelsen av å være mindreverdig og alle de såre følelsene du har har jeg også. Noe av det har blitt bedre, noe verre. 

Jeg ble deprimert første gang da jeg var ni, måtte vitne mor stefar i retten da jeg var 16 og havnet i et hovedsakelig psykisk voldelig forhold 16 år gammel som varte i ni år, men har også vært i et kortvarig grovt voldelig fysisk forhold med forfølgelse,  rettsak osv. 

Jeg som deg ble veldig syk etter hvert, og svært selvdestruktiv. Det har vært noen år med et levende helvete, men det begynner endelig å bli litt bedre virker det som. 

Jeg vet ikke egentlig hva som har gjort det. Jeg har jo gått i behandling, men det har vært mest i akuttpsykiatrien. Jeg har nok fått mye grunnlag til å kunne jobbe med meg selv gjennom disse årene pga mye hjelp og støtte, men er først i løpet av i år og spesielt siste halvår kanskje at jeg har begynt å kjenne meg annerledes. 

Det jeg gjør når jeg får alle de stygge og selvhatende tankene det er å si de i mot. Jeg øver meg også på å si "nei, JEG fortjener ikke straff", kontra å snakke til meg selv i tredjeperson. Det kan nok kanskje bli mer vanskelig når tanker om universet og sånt vil med meg eventuelt kommer tilbake, men nå når det ikke har den påvirkningen på meg så jobber jeg hardt med å rette opp i den oppfatningen. 

Din historie er sterk og det er ikke så mange som deler åpent om å ha opplevd overgrep fra nær familie. Men du er ikke alene om det. Det er ikke sikkert noen andre her på forumet vil stå fram i dag, men du er ikke alene. ❤

Endret 5. desember 2022 av Glitter

[Glitter]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

En  behandler kalte meg løvetannbanrn. De fleste ville vært utfør og/eller rusmisbruker sa han, og jeg er ingen av delene. Det er ikke mulig å hjelpe meg. Men så lenge jeg holder meg unna grupper og ting som minner meg om fortiden går det bra, og det er det jeg må gjøre for å klare å fungere. Jeg trekker meg unna når ting blir vanskelig for meg. 

Anonymkode: 7a01a...657

Det er sterkt gjort å ha klart å unngå det.

[AnonymBruker]

Tusen takk, Glitter. Du er også sterk ❤️ takk for at du delte din historie også.

Anonymkode: 7a01a...657

[Kashmir]

Jeg er enig med de andre her. Du skriver godt, og jeg ble sittende å lese alt. Det du skrev her berørte meg hardt. For en reflektert og sterk person du er. Jeg vet dessverre ikke hva mer jeg skal si, men du har fått fine svar, og håper noen som har opplevd mer av det samme vil svare deg. 

[Gjest Vendi]

Klem til deg ❤️ 

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk, Glitter. Du er også sterk ❤️ takk for at du delte din historie også.

Anonymkode: 7a01a...657

Takk. ❤

[Stormwind]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Da jeg var 5 år flyttet vi til en bygd der alle kjente alle. Jeg husker så godt at jeg møtte ei på samme alder på lekeplassen og at jeg var så sjenert og følte meg mindre verd enn henne. Forsto ikke hvorfor hun snakket med meg, jeg var jo ikke verd noen ting. Men jeg smilte, slik jeg ellers gjør, da også. 

Frem til jeg var 7 år forgrep pappa seg på meg. Jeg ble hans sexpartner fordi han ikke nøyde seg med bare mamma. Han hadde også andre sexpartnere, jeg husker så godt de parene som kom hjem til oss og at jeg fant bilder av dem på boden. I tillegg var det mye fysisk og psykisk vold hjemme. Pappa var en tyrann og voldtok også mamma. 

Jeg startet på skolen og var ekstremt sjenert. Jeg følte at jeg var så lite verdt, og jeg slapp ikke andre inn på meg. Jeg følte meg så skitten og motbydelig. Ingen måtte bli sett med meg eller ta på meg. Det var ikke verd å bruke tid på meg eller snakke med meg. Jeg måtte være usynlig, og jeg skjulte smerten for å ikke bry noen, snakket ikke med noen om det. Men jeg smilte og var i følge en lærer en solstråle, det var min forsvarsmekanisme, og den bruker jeg fortsatt. får høre det idag også, at jeg aldri er sur og at jeg er så blid. Jeg tror det reddet meg. Men jeg hadde store fysiske plager som gjorde at jeg til slutt ville ta livet mitt. Jeg var da 14 år, og jeg skrev et brev til mamma om det fordi jeg ikke turte å si det, og som tok meg med tll lege og fikk meg undersøkt uten å få mere hjelp enn det. 

Andre tok mer og mer avstand til meg, og jeg gikk sammen med lærere som hadde utevakt i friminuttene, jeg hadde ingen andre å være sammen med på barneskolen og skammet meg over det. På ungdomskolen var jeg alene, eller så skulket jeg fordi jeg skammet meg så fælt over at alle så at ingen ville være sammen med meg. Jeg ser det for meg den dag idag, at jeg står der og skammer meg. Jeg faket også en kneskade og skadet meg selv mange ganger så jeg slapp unna gym og basseng fordi jeg ikke klarte at noen tok på meg, dessuten var jeg den som aldri ble valgt, noe jeg også skammet meg over. 

Jeg hadde et par venner på fritiden De kunne være sammen med meg på tomannshånd, i det skjulte, når de ikke hadde andre å være sammen med. De ville ikke bli sett sammen med meg på skolen, og da hang de sammen med grupper.

Alt dette (og mer jeg iike har skrevet om) og det å ikke føle seg bra nok og bli behandlet som luft satte så dype spor i meg at jeg plages av det den dag idag. Jeg gjenopplever ting. Følelsene er så sterke og uhåndterlige at jeg trekker meg unna. 

Da jeg var 15 flyttet jeg inn til en voldelig mann. Jeg ble mishandlet i 15 år før jeg til slutt ble syk og med hjelp kom meg ut av det. I de 15 årene trodde jeg at jeg fortjente det fordi jeg var så lite verdt.  

Jeg er sterkt traumatisert av dette i fortiden,  og det jeg har fått høre er at jeg er sykelig opptatt av rangering. Er jeg virkelg det med min bakgrunn? 

Er det noen som har opplevd noe lignende som meg og som takler det? Finnes det måter jeg kan lære meg å takle det på? Jeg føler at det ikke er håp for meg og at jeg må leve med dette resten av livet. Jeg har prøvd å takle det i mangr år. Jeg kommer ikke til å søke mer hjelp, jeg orker det ikke, så jeg tenker at jeg må lære meg å lever med disse vonde følelelsene og skadene pappa og skolen påførte meg. Jeg var lite verdt helt fra jeg var liten jente og kommer alltid til å være det. Jeg håper sykdom vil gjøre livet kort. 

 

Anonymkode: 7a01a...657

Du forteller jo at det er noen som har gjort noe mot deg da. Du er jo ikke mindre verdt av den grunn. Du valgte en voldelig partner på grunn av at din far også var voldelig. Det var dette mønsteret du var "kjent " med.  

Dersom du går i terapi, så vil du lære og finne ut om hvordan du kan bryte dette mønsteret og om du vil , så kan du lære å se etter trekk hos menn som ikke er voldelige. 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (4 timer siden):

Jeg er enig med de andre her. Du skriver godt, og jeg ble sittende å lese alt. Det du skrev her berørte meg hardt. For en reflektert og sterk person du er. Jeg vet dessverre ikke hva mer jeg skal si, men du har fått fine svar, og håper noen som har opplevd mer av det samme vil svare deg. 

Tusen takk for fine ord, Kashmir ❤️ jeg føler jo at jeg ikke fortjener disse ordene, jeg føler at det er andre og ikke jeg som fortjener den. Men jeg setter stor pris på dem og tar dem til meg ❤️

Anonymkode: 7a01a...657

[AnonymBruker]

Vendi skrev (4 timer siden):

Klem til deg ❤️ 

Tusen takk, Vendi ❤️

Anonymkode: 7a01a...657

[AnonymBruker]

Stormwind skrev (1 time siden):

Du forteller jo at det er noen som har gjort noe mot deg da. Du er jo ikke mindre verdt av den grunn. Du valgte en voldelig partner på grunn av at din far også var voldelig. Det var dette mønsteret du var "kjent " med.  

Dersom du går i terapi, så vil du lære og finne ut om hvordan du kan bryte dette mønsteret og om du vil , så kan du lære å se etter trekk hos menn som ikke er voldelige. 

Ja, jeg trodde at det var normalen, jeg visste ikke av noe annet. Jeg prøver å lære og har gått en lang vei når det kommer til menn. Jeg husker jeg ble så overrasket da jeg var sammenn med menn som ikke var voldelige, for jeg forventet at de skulle bli sinte osv. Det var så rart. Men jeg har det bra idag og jeg omgås menn uten problemer, har lært mye. 

Anonymkode: 7a01a...657

[AnonymBruker]

Everybody skrev (6 timer siden):

Wow, synes du skriver veldig bra. Har også erfaring med det å føle seg mindreverdig. Har du vært i behandling og prøvd medisiner? Du virker som en veldig sterk person som har kommet deg gjennom en traumatiserende oppvekst. Er ikke mange som har opplevd det du har opplevd og jeg synes du er tøff som har stått i det, det er jo ikke rart at du utviklet denne mindreverdighetskomplekset som du snakker om, det hadde alle med den personligheten du hadde og det du har opplevd. Jeg håper du får hjelp til å komme deg ut av dette og at du har det bedre i dag.

Tusen takk for ditt fine svar, Everybody, og dere andres også ❤️

Anonymkode: 7a01a...657

[Kashmir]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Tusen takk for fine ord, Kashmir ❤️ jeg føler jo at jeg ikke fortjener disse ordene, jeg føler at det er andre og ikke jeg som fortjener den. Men jeg setter stor pris på dem og tar dem til meg ❤️

Anonymkode: 7a01a...657

Du ser det ikke selv, men du fortjener dem altså 🙂❤

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (11 timer siden):

Du ser det ikke selv, men du fortjener dem altså 🙂❤

❤️

Anonymkode: 7a01a...657

[AnonymBruker]

Glitter skrev (På 5.12.2022 den 15.29):

Hei. 

Jeg synes også du skriver veldig bra. Bortsett fra overgrep og vold fra far så har jeg hatt det mye likt som deg. Siden jeg ikke har opplevd incest og sånt så kan jeg ikke sammenligne oss sånn egentlig, men den følelsen av å være mindreverdig og alle de såre følelsene du har har jeg også. Noe av det har blitt bedre, noe verre. 

Jeg ble deprimert første gang da jeg var ni, måtte vitne mor stefar i retten da jeg var 16 og havnet i et hovedsakelig psykisk voldelig forhold 16 år gammel som varte i ni år, men har også vært i et kortvarig grovt voldelig fysisk forhold med forfølgelse,  rettsak osv. 

Jeg som deg ble veldig syk etter hvert, og svært selvdestruktiv. Det har vært noen år med et levende helvete, men det begynner endelig å bli litt bedre virker det som. 

Jeg vet ikke egentlig hva som har gjort det. Jeg har jo gått i behandling, men det har vært mest i akuttpsykiatrien. Jeg har nok fått mye grunnlag til å kunne jobbe med meg selv gjennom disse årene pga mye hjelp og støtte, men er først i løpet av i år og spesielt siste halvår kanskje at jeg har begynt å kjenne meg annerledes. 

Det jeg gjør når jeg får alle de stygge og selvhatende tankene det er å si de i mot. Jeg øver meg også på å si "nei, JEG fortjener ikke straff", kontra å snakke til meg selv i tredjeperson. Det kan nok kanskje bli mer vanskelig når tanker om universet og sånt vil med meg eventuelt kommer tilbake, men nå når det ikke har den påvirkningen på meg så jobber jeg hardt med å rette opp i den oppfatningen. 

Din historie er sterk og det er ikke så mange som deler åpent om å ha opplevd overgrep fra nær familie. Men du er ikke alene om det. Det er ikke sikkert noen andre her på forumet vil stå fram i dag, men du er ikke alene. ❤

Hei igjen Glitter, kan jeg spørre deg om en ting? Hvis det er noe fra fortiden som trigger deg så sterkt at du blir sterkt preget av det:  unngår du da de tingene, eller tenker du feks «jeg skal klare det for meg selv»?

Jeg opplever ting som plager meg så sterkt at jeg vurderer å trekke meg fra en gruppe, og jeg har allerede gjort noen ting som vil hjelpe meg. Det er mye i meg som sier jeg må gi opp, men der er  også mye i meg som sier at om jeg gir opp blir jeg skuffet over meg selv fordi jeg da har tapt den «kampen» og latt fortidens smerte og opplevelser vinne over meg. Jeg ønsker å kjempe denne kampen, men det er også slitsomt. 

Anonymkode: 7a01a...657

[Glitter]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hei igjen Glitter, kan jeg spørre deg om en ting? Hvis det er noe fra fortiden som trigger deg så sterkt at du blir sterkt preget av det:  unngår du da de tingene, eller tenker du feks «jeg skal klare det for meg selv»?

Jeg opplever ting som plager meg så sterkt at jeg vurderer å trekke meg fra en gruppe, og jeg har allerede gjort noen ting som vil hjelpe meg. Det er mye i meg som sier jeg må gi opp, men der er  også mye i meg som sier at om jeg gir opp blir jeg skuffet over meg selv fordi jeg da har tapt den «kampen» og latt fortidens smerte og opplevelser vinne over meg. Jeg ønsker å kjempe denne kampen, men det er også slitsomt. 

Anonymkode: 7a01a...657

Hei.

Det kommer litt an på. Jeg tørr feks ikke fortsette å bruke tinder for å finne meg kjæreste for jeg er så redd pga ting jeg har opplevd. Men jeg ønsker jo noen å dele livet med. Har ikke klart å komme over den kneika. 

Mens andre ting kan jeg velge å pushe meg og stå i ubehaget. Jeg er nok ingen ekspert på eksponering, men jeg har alltid måttet presse meg i sosiale situasjoner og jeg ble bedre og bedre I slike settinger. Om enn ikke så avslappet. Men har falt en del tilbake nå og det sitter langt inne å begynne å presse seg igjen.