Gå til innhold

Når traumer ødelegger deg emosjonelt


AnonymBruker
 Del

Anbefalte innlegg

AnonymBruker
Glitter skrev (57 minutter siden):

Hei. :)

Det kommer litt an på. Jeg tørr feks ikke fortsette å bruke tinder for å finne meg kjæreste for jeg er så redd pga ting jeg har opplevd. Men jeg ønsker jo noen å dele livet med. Har ikke klart å komme over den kneika. 

Mens andre ting kan jeg velge å pushe meg og stå i ubehaget. Jeg er nok ingen ekspert på eksponering, men jeg har alltid måttet presse meg i sosiale situasjoner og jeg ble bedre og bedre I slike settinger. Om enn ikke så avslappet. Men har falt en del tilbake nå og det sitter langt inne å begynne å presse seg igjen.

Jeg tror det er viktig at vi begge ikke gir opp. Vi må bare fortsette å prøve og kjempe. Til slutt så seirer vi ❤️

Anonymkode: 7a01a...657

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Glitter
AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jeg tror det er viktig at vi begge ikke gir opp. Vi må bare fortsette å prøve og kjempe. Til slutt så seirer vi ❤️

Anonymkode: 7a01a...657

Ja. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eva Sofie

Det å bære på så mye tung og knugende skam, er en vond bør. Det jeg vil si til deg, er at skammen ikke er din - den tilhører den eller de som går rundt og har gjort urett mot deg. Det gjorde stort inntrykk på meg da jeg innså i et innlegg her på DOL for et par år siden at svært ofte er det de som har mest å skamme seg over, som går skamløse rundt. De som burde ha gått fri for skam, tar på seg all skam og litt mer.

Jeg vil anta at du har anklaget deg selv, tenkt at "her er bekreftelsen" siden det har vært vanskelig å få venner eller opplevd mange avvisende, tolket mange små tegn i sosiale sammenkomster som at "hva var det jeg visste - jeg er verdiløs...". Du er ikke verdiløs. Tvert imot. Gi en god og realistisk begrunnelse for hvorfor DU skal være mindre verdt enn andre innbyggere her i Norge? Selv måtte jeg svare og begrunne det seriøst hos min psykolog. Han godtok ikke dårlige svar. Jeg kom til kort.

Jeg vil tro at du ofte kan ha litt samme kroppsspråk som meg selv. I dårlige perioder kan jeg ha nedslått blikk, kle meg godt inn, gjøre meg liten, velge steder å sitte på hvor jeg tror jeg er minst usynlig etc. Noen foretrekker også solbriller, ha hår fremfor ansiktet osv., men i vårt forsøk på å gjøre oss usynlige, gjør vi oss også svært synlige.  Mye av kroppsspråket vårt er ubevisst, og mange vet også (ubevisst) å utnytte seg av det. Det at du kom inn i et voldelig forhold, er ikke overraskende. Det kan ha mange forklaringer, men bl.a. at man blir oppsøkt  gjennom kroppspråk og annet, som en som er lett å overtale og er ettergivende, nettopp pga. tidligere erfaringer (dette kalles reviktimisering). Og DU har ingen skyld i dine tidligere erfaringer.

Vi mennesker er eksperter på å legge skylden på oss selv, ser vi et snitt til det, gjør vi det også.

Selv synes jeg det kan være nyttig å sette min egen situasjon som om den tilhører en god venn, og se den utenfra. Hva ville jeg ha rådet min venn til om h*n var i samme situasjon? Ofte er det et stort skille der, mellom hva man anbefaler seg selv og venner. Og hvorfor? Da kan en igjen forsøke å komme med en god og realistisk begrunnelse på hvorfor det skal være slik? Jeg kom til kort der også da min psykolog ba meg om det.

Men den følelsen av å være mindre verdt er ikke lett å gå med. Men jeg heier på deg for at du setter ord på dette - vi er så mange som kjemper med den følelsen du gjør. Jeg også. Men ikke gi opp. Ditt liv er like mye verdt. Etter hvert vil det gå i perioder. Jeg håper selv at periodene med følelse av verdiløshet vil bli kortere og færre med tiden. For 7 år siden var den der kontinuerlig. Nå kommer den svært sterkt frem en til to ganger i året... Men jeg er heldig og får gå i traumeterapi og satser alt på det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
Eva Sofie skrev (12 timer siden):

Det å bære på så mye tung og knugende skam, er en vond bør. Det jeg vil si til deg, er at skammen ikke er din - den tilhører den eller de som går rundt og har gjort urett mot deg. Det gjorde stort inntrykk på meg da jeg innså i et innlegg her på DOL for et par år siden at svært ofte er det de som har mest å skamme seg over, som går skamløse rundt. De som burde ha gått fri for skam, tar på seg all skam og litt mer.

Jeg vil anta at du har anklaget deg selv, tenkt at "her er bekreftelsen" siden det har vært vanskelig å få venner eller opplevd mange avvisende, tolket mange små tegn i sosiale sammenkomster som at "hva var det jeg visste - jeg er verdiløs...". Du er ikke verdiløs. Tvert imot. Gi en god og realistisk begrunnelse for hvorfor DU skal være mindre verdt enn andre innbyggere her i Norge? Selv måtte jeg svare og begrunne det seriøst hos min psykolog. Han godtok ikke dårlige svar. Jeg kom til kort.

Jeg vil tro at du ofte kan ha litt samme kroppsspråk som meg selv. I dårlige perioder kan jeg ha nedslått blikk, kle meg godt inn, gjøre meg liten, velge steder å sitte på hvor jeg tror jeg er minst usynlig etc. Noen foretrekker også solbriller, ha hår fremfor ansiktet osv., men i vårt forsøk på å gjøre oss usynlige, gjør vi oss også svært synlige.  Mye av kroppsspråket vårt er ubevisst, og mange vet også (ubevisst) å utnytte seg av det. Det at du kom inn i et voldelig forhold, er ikke overraskende. Det kan ha mange forklaringer, men bl.a. at man blir oppsøkt  gjennom kroppspråk og annet, som en som er lett å overtale og er ettergivende, nettopp pga. tidligere erfaringer (dette kalles reviktimisering). Og DU har ingen skyld i dine tidligere erfaringer.

Vi mennesker er eksperter på å legge skylden på oss selv, ser vi et snitt til det, gjør vi det også.

Selv synes jeg det kan være nyttig å sette min egen situasjon som om den tilhører en god venn, og se den utenfra. Hva ville jeg ha rådet min venn til om h*n var i samme situasjon? Ofte er det et stort skille der, mellom hva man anbefaler seg selv og venner. Og hvorfor? Da kan en igjen forsøke å komme med en god og realistisk begrunnelse på hvorfor det skal være slik? Jeg kom til kort der også da min psykolog ba meg om det.

Men den følelsen av å være mindre verdt er ikke lett å gå med. Men jeg heier på deg for at du setter ord på dette - vi er så mange som kjemper med den følelsen du gjør. Jeg også. Men ikke gi opp. Ditt liv er like mye verdt. Etter hvert vil det gå i perioder. Jeg håper selv at periodene med følelse av verdiløshet vil bli kortere og færre med tiden. For 7 år siden var den der kontinuerlig. Nå kommer den svært sterkt frem en til to ganger i året... Men jeg er heldig og får gå i traumeterapi og satser alt på det...

Jeg kjenner meg så mye igjen i det du skriver.. tusen takk ❤️

Anonymkode: 7a01a...657

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eva Sofie
AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg kjenner meg så mye igjen i det du skriver.. tusen takk ❤️

Anonymkode: 7a01a...657

Ja, jeg ville anta det. Og vit at det er helt normale reaksjoner du har. Det kan jo kanskje være en mager trøst, tross alt, for i blant kan jo tankene slå en, om en er blitt splitter pine gal...

Du spør @Glitter om det kan være en god strategi å unngå det som trigger minner o.l. va jeg har lest og selv har erfart er at unngåelsesadferd hos traumatiserte, viser seg på lang sikt å ikke bedre tilstanden, men tvert imot begrense livet og friheten i større og større grad, jo mer omfattende unngåelsene blir. Jeg arbeider i dag med å frigjøre meg fra alle restriksjonene jeg har lagt på meg selv for å unngå ulike triggere, og det er et langtekkelig arbeid med mye motstand. Det har tatt tid å bygge opp, og det tar tid å rive det ned igjen. Det kan være så mange typer unngåelsesadferd man kan lage seg, alt fra å gå på steder, kroppslige bevegelser, type klær, mennesker, sosiale relasjoner, handlinger, type mat, oppsøke hjelp etc. som kan gi minner/flashbacks. Også mye jeg ikke har nevnt her...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
Eva Sofie skrev (På 8.12.2022 den 12.33):

Ja, jeg ville anta det. Og vit at det er helt normale reaksjoner du har. Det kan jo kanskje være en mager trøst, tross alt, for i blant kan jo tankene slå en, om en er blitt splitter pine gal...

Du spør @Glitter om det kan være en god strategi å unngå det som trigger minner o.l. va jeg har lest og selv har erfart er at unngåelsesadferd hos traumatiserte, viser seg på lang sikt å ikke bedre tilstanden, men tvert imot begrense livet og friheten i større og større grad, jo mer omfattende unngåelsene blir. Jeg arbeider i dag med å frigjøre meg fra alle restriksjonene jeg har lagt på meg selv for å unngå ulike triggere, og det er et langtekkelig arbeid med mye motstand. Det har tatt tid å bygge opp, og det tar tid å rive det ned igjen. Det kan være så mange typer unngåelsesadferd man kan lage seg, alt fra å gå på steder, kroppslige bevegelser, type klær, mennesker, sosiale relasjoner, handlinger, type mat, oppsøke hjelp etc. som kan gi minner/flashbacks. Også mye jeg ikke har nevnt her...

Takk for dine svar. 
Jeg har tenkt på to ting idag. Det ene er at jeg snakker annerledes til meg selv enn til andre. Det jeg tenker om meg selv faller meg ikke inn å tenke om andre. Akkurat som du skrev noe om; at jeg må se for meg å gi råd til en annen. Hvorfor snakker jeg meg selv så mye ned. Hvorfor kan jeg tenke og si ting til meg selv som jeg aldri ville tenkt om eller si til andre.  

Det andre er at det som generelt plager meg er  dette, og for å prøve å gi en forståelse av hva jeg sllter med kommer jeg med et eks fra min arbeidsdag: brannalarmen gikk og en kollega gikk ut i bare tesjkjorte og uten jakke i 15 minusgrader. En annen ansatt ga henne jakka si. Om det var jeg og henne som manglet jakke og det var bare en jakke tilgjengelig er jeg overbevist om at vedkommede hadde valgt å gi jakka til henne og ikke meg - og slik vil det alltid være for meg. Jeg håper jeg har klart å sette ord pp det. 

Anonymkode: 7a01a...657

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eva Sofie
AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Takk for dine svar. 
Jeg har tenkt på to ting idag. Det ene er at jeg snakker annerledes til meg selv enn til andre. Det jeg tenker om meg selv faller meg ikke inn å tenke om andre. Akkurat som du skrev noe om; at jeg må se for meg å gi råd til en annen. Hvorfor snakker jeg meg selv så mye ned. Hvorfor kan jeg tenke og si ting til meg selv som jeg aldri ville tenkt om eller si til andre.  

DET HØRES POSITIVT UT AT DU HAR Det høres positivt ut at du har begynt å stille spørsmålstegn ved dine egne tanker og ikke gå på autopilot. Og før jeg fortsetter, må jeg få understreke at jeg uttaler meg som en privatperson, som selv har gjort meg mine egne erfaringer her i livet, slik vi alle gjør her på forumet.

Mulig det er fordi du har påtatt deg det synet andre en gang så ut til å ha om deg? Det bærer du nå videre... Det er veldig vanlig, dessverre. Det å snakke seg selv ned. Presse seg selv ned (depressed). Det "positive" (i anførselstegn) når det er påført av andre, er at det er mulig å kjempe seg fri fra det fiskegarnet.

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det andre er at det som generelt plager meg er  dette, og for å prøve å gi en forståelse av hva jeg sllter med kommer jeg med et eks fra min arbeidsdag: brannalarmen gikk og en kollega gikk ut i bare tesjkjorte og uten jakke i 15 minusgrader. En annen ansatt ga henne jakka si. Om det var jeg og henne som manglet jakke og det var bare en jakke tilgjengelig er jeg overbevist om at vedkommede hadde valgt å gi jakka til henne og ikke meg - og slik vil det alltid være for meg. Jeg håper jeg har klart å sette ord pp det. 

Anonymkode: 7a01a...657

Jeg synes du setter godt ord på dine følelser - jeg kan selv kjenne meg igjen i tankegangen og måten å "argumentere" på, selv om den logisk sett er irrasjonell. Jeg har kopiert ut deler av ditt første innlegg, for å illustrere litt av hvor kanskje opphavet til disse tankene om deg selv ligger, om en tenker at de har opphav i oppveksten:

Jeg følte at jeg var så lite verdt, og jeg slapp ikke andre inn på meg. Jeg følte meg så skitten og motbydelig. Ingen måtte bli sett med meg eller ta på meg. Det var ikke verd å bruke tid på meg eller snakke med meg."

At du i dag fortsetter å snakke ned deg selv. Men om du ser deg rundt med helt objektive øyne, eller hadde turt å spørre en kollega om hun eller han kunne beskrive helt ærlig hva h*n tenkte om deg? Siden du fremstår som en solstråle, den glade og smilende, har jeg vondt for å tro at de har mye negativt å tenke om deg. Det er trolig noe du pålegger deg selv - men jeg vet det mest trolig hjelper lite å si det... Jeg sier det likevel, for å vise deg at vi er flere. Jeg har selv undret meg over hvor godt den overbevisningen sitter om mindreverdighetsfølelse. Selv går det mer i perioder. Nå er jeg i en dårligere periode, men jeg håper det er en fremgang at det kun kommer i perioder av året.

Du snakket om fysiske plager. Selv har jeg nylig kommet over en bok som heter "Når kroppen sier nei" og som handler om hvordan kroppen påvirkes av følelser, oppvekst, ensomhet, opplevelser, traumer etc. Det finnes en godt voksen bok med samme tema + litt til som har blitt anerkjent av mange terapeuter de siste par årene - "Når kroppen holder regnskap". Vel brukt tid.

Endret av Eva Sofie
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...