Opphengt og tenker alt for mye fortsatt på da jeg ble dårlig for 3 år siden, kan det være jeg begynner bli grenepsykotisk?

[AnonymBruker]

Føler jeg har skrevet om dette her inne før, men finner det ikke igjen, så skriver derfor på nytt. Det har uansett blitt mye verre nå. (Jeg tenker på det med jevne mellomrom, men har blitt mye i det siste).

Jeg har tenkt mye på i det siste sist gang jeg ble veldig dårlig, som var for 3 år siden nå. Jeg begynte altså å studere sommer 2019 og måtte avbryte studiet begynnelsen av januar 2020. 

Det begynte med at jeg ble alt for stresset av alt, kjente ingen i byen jeg flyttet til og hadde heller ikke noen behandler, isolerte meg, sov dårlig, spiste lite. Så var det det som tippet det hele over: Det ble tatt opp av foreleser og studieleder at det hadde blitt begått brudd og at enkelte hadde tatt bilde av medstudenter i sårbare situasjoner. Det var så usikkert i forhold til hva som faktisk hadde skjedd da vi ikke fikk informasjon om akkurat hva som hadde skjedd. Og jeg var sikker på at jeg var den som hadde blitt tatt bilde av og uthengt. Og mislikt. Det var før juleferien vi fikk vite om dette og jeg gikk hele julen og bekymret meg og grublet over dette. 

Så hadde vi en av de første forelesningene på nyåret: En psykolog hadde forelesning for oss og jeg følte at han så rett igjennom meg. At de hadde satt opp forelesningen bare for å gjennomskue meg. Det virket så ulogisk at vi skulle ha om psykiatri som tema akkurat da for vi holdt ikke på med noe relatert til dette i det hele tatt. Tema var blant annet "Stress, krise og mestring" og det var jo akkurat det jeg slet med og sto midt i akkurat på det tidspunktet. Tilfeldig? Det trodde i hvert fall ikke jeg.

Så var det da jeg ble skikkelig dårlig. Jeg hadde stresset hele uken, vert lenge på universitetet, sovet minimalt, spist lite. Jeg skulle bare sove. Endte med at jeg ble plukket opp av ambulanse og politi og tvangsinnlagt på psykiatrisk. Og da jeg kom dit var jeg overbevist om at alle i byen visste om meg. Medstudentene i basisgruppa prøvde ta kontakt og jeg svarte aldri. Sa ikke fra om at jeg sluttet en gang. 

Jeg har blitt helt opphengt i dette. Grubler over det til jeg blir helt rar og kjenner jeg nesten begynner å bli paranoid i forhold til dette igjen.

Tror jeg nesten ble grensepsykotisk av hele greia (selv om behandler vurderte meg som ikkepsykotisk).

Hva burde jeg gjøre nå? Det at jeg grubler så mye over dette igjen kan det tyde på at jeg begynner bli grensepsykotisk?

Anonymkode: 8550a...37b

[Kashmir-]

Jeg vet ikke helt hva du tenker så mye på? At det ble stress for deg med ukjent miljø og ukjent by er jo ikke så unormalt. Du isolerte deg, så der tok du et ikke så bra valg, for du hadde jo selvfølgelig klart deg bedre med medstudenter som du kunne snakke med og være sammen med. Å isolere seg er aldri en særlig god idé.

Så nevner du bilder som ble tatt. Hvorfor tror du at du var en av de det ble tatt bilder av? Hvilken anledning skulle det vært? Og, har det i det hele tatt hatt noen konsekvenser for deg på noen måte? For hvis ikke er det meningsløst å tenke på det.

Du nevner første forelesning og at den ikke opplevdes som tilfeldig. Vel, det var nok en planlagt forelesning, og tilfeldig sånn sett i forhold til deg. Men så klart, i din situasjon der og da så oppfattet du det som om det var en mening med den, rettet mot deg. Det var den ikke, det sier seg selv hvis du bruker logikk. Men det skjer mange ganger ting vi føler at har en mening, at det er "skjebnen" og at noen mer okkulte krefter har pekt oss ut til å oppleve noe. Jeg tror ikke at det stemmer i det hele tatt, men vi kan selvfølgelig se en mening i det. Akkurat det kan være veldig verdifullt, selv om det er tilfeldigheter. 

Jeg oppfatter deg ikke som grensepsykotisk. Jeg har kanskje heller ingen forutsetning for å bedømme det. Men at du overtenker og grubler er det ingen tvil om, så du trenger nok å få ryddet opp i de tankene. 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (8 minutter siden):

Jeg vet ikke helt hva du tenker så mye på? At det ble stress for deg med ukjent miljø og ukjent by er jo ikke så unormalt. Du isolerte deg, så der tok du et ikke så bra valg, for du hadde jo selvfølgelig klart deg bedre med medstudenter som du kunne snakke med og være sammen med. Å isolere seg er aldri en særlig god idé.

Så nevner du bilder som ble tatt. Hvorfor tror du at du var en av de det ble tatt bilder av? Hvilken anledning skulle det vært? Og, har det i det hele tatt hatt noen konsekvenser for deg på noen måte? For hvis ikke er det meningsløst å tenke på det.

Du nevner første forelesning og at den ikke opplevdes som tilfeldig. Vel, det var nok en planlagt forelesning, og tilfeldig sånn sett i forhold til deg. Men så klart, i din situasjon der og da så oppfattet du det som om det var en mening med den, rettet mot deg. Det var den ikke, det sier seg selv hvis du bruker logikk. Men det skjer mange ganger ting vi føler at har en mening, at det er "skjebnen" og at noen mer okkulte krefter har pekt oss ut til å oppleve noe. Jeg tror ikke at det stemmer i det hele tatt, men vi kan selvfølgelig se en mening i det. Akkurat det kan være veldig verdifullt, selv om det er tilfeldigheter. 

Jeg oppfatter deg ikke som grensepsykotisk. Jeg har kanskje heller ingen forutsetning for å bedømme det. Men at du overtenker og grubler er det ingen tvil om, så du trenger nok å få ryddet opp i de tankene. 

Jeg tenker mye på hva jeg tenker skjedde og ikke. Hva som var meningen med alt. Hvor mislikt jeg ble. At de andre helt sikkert snakket bak ryggen min. Hvor mye de rundt meg (medelever, forelesere, akuttpsykiatrien, vanlige folk som bare bodde i byen) visste om meg og hva de tenkte om meg. Å isolere meg var ett dårlig valg, ja. Men det var ikke helt bevisst for jeg forsøkte virkelig bli kjent med noen, men fikk det bare ikke til (jeg sliter veldig sosialt). 

Jeg tror jeg var en av de som ble tatt bilder av fordi jeg føler at jeg ofte kan oppføre meg rart. Og at folk tenker jeg er rar. At jeg sier og gjør mye dumt. Det har ikke fått konsekvenser for meg at jeg ble tatt bilde av (hvis jeg ble det), men det er jo utrolig ubehagelig å tenke på  at jeg ble tatt bilde av i en sårbar situasjon uten at jeg faktisk vet i hvilken situasjon bildet ble tatt. Så vidt jeg forsto hadde det blitt sendt til mange på studiet og de som var fotografert ble ikke informert om det i ettertid.

 Så bra du ikke oppfatter meg som grensepsykotisk. Men jeg lurer likevel på om jeg begynner å bli det? For i enkelte perioder kan jeg nesten overbevise meg selv om at alt bare var en eneste stor test, at jeg ble gjennomskuet som psykiatrisk pasient med en gang av forelesere og medstudenter når jeg begynte på studiet.  At det på en måte var en større mening med det?

Anonymkode: 8550a...37b

[AnonymBruker]

Jeg burde sikkert ta det opp med psykepleier? Men er usikker på om jeg tør? Hva om de misforstår? Eller jeg blir innlagt?

Anonymkode: 8550a...37b

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tenker mye på hva jeg tenker skjedde og ikke. Hva som var meningen med alt. Hvor mislikt jeg ble. At de andre helt sikkert snakket bak ryggen min. Hvor mye de rundt meg (medelever, forelesere, akuttpsykiatrien, vanlige folk som bare bodde i byen) visste om meg og hva de tenkte om meg. Å isolere meg var ett dårlig valg, ja. Men det var ikke helt bevisst for jeg forsøkte virkelig bli kjent med noen, men fikk det bare ikke til (jeg sliter veldig sosialt). 

Jeg tror jeg var en av de som ble tatt bilder av fordi jeg føler at jeg ofte kan oppføre meg rart. Og at folk tenker jeg er rar. At jeg sier og gjør mye dumt. Det har ikke fått konsekvenser for meg at jeg ble tatt bilde av (hvis jeg ble det), men det er jo utrolig ubehagelig å tenke på  at jeg ble tatt bilde av i en sårbar situasjon uten at jeg faktisk vet i hvilken situasjon bildet ble tatt. Så vidt jeg forsto hadde det blitt sendt til mange på studiet og de som var fotografert ble ikke informert om det i ettertid.

 Så bra du ikke oppfatter meg som grensepsykotisk. Men jeg lurer likevel på om jeg begynner å bli det? For i enkelte perioder kan jeg nesten overbevise meg selv om at alt bare var en eneste stor test, at jeg ble gjennomskuet som psykiatrisk pasient med en gang av forelesere og medstudenter når jeg begynte på studiet.  At det på en måte var en større mening med det?

Anonymkode: 8550a...37b

Noen ganger er det ikke noen mening med det som skjer. Så enkelt og så vanskelig kan det være. Hvis du finner en mening med det, så greit nok. Dette handler jo ikke om noe annet enn tankene dine. Det er dem som stresser deg maks, og ikke hva som skjedde og ikke skjedde. Kun tankene dine på det.

Har du noen å drøfte disse tankene og "tilstanden" din med, -en fysisk person? 

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg burde sikkert ta det opp med psykepleier? Men er usikker på om jeg tør? Hva om de misforstår? Eller jeg blir innlagt?

Anonymkode: 8550a...37b

Hvis du blir innlagt, så trenger du det jo. Men det ser ikke så alvorlig ut ang hvordan du formulerer deg. Men du virker i overkant stresset...Så du bør få landet litt. Snakk gjerne med noen ja. 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (1 minutt siden):

Noen ganger er det ikke noen mening med det som skjer. Så enkelt og så vanskelig kan det være. Hvis du finner en mening med det, så greit nok. Dette handler jo ikke om noe annet enn tankene dine. Det er dem som stresser deg maks, og ikke hva som skjedde og ikke skjedde. Kun tankene dine på det.

Har du noen å drøfte disse tankene og "tilstanden" din med, -en fysisk person? 

Ja. Du har rett i at det er tankene. Ganske plagsomt. Klarer bare ikke slutte å gruble over det... Har du noen råd til hvordan få tankene over på noe annet?

Ja, jeg har psykepleier. Eller psykepleiere blir vel mer rett å si. Følges opp av ett team.

Anonymkode: 8550a...37b

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja. Du har rett i at det er tankene. Ganske plagsomt. Klarer bare ikke slutte å gruble over det... Har du noen råd til hvordan få tankene over på noe annet?

Ja, jeg har psykepleier. Eller psykepleiere blir vel mer rett å si. Følges opp av ett team.

Anonymkode: 8550a...37b

Nei, jeg vet ikke helt. Hvis tanker plager meg, så prøver jeg å rydde opp i det ved å være helt ærlig mot meg selv. Hva problemet egentlig er. Hvis det er annet stress, så leser jeg, hører på musikk eller maler. Eller går ut og får frisk luft. 

Kanskje noen har bedre råd her. 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (1 minutt siden):

Nei, jeg vet ikke helt. Hvis tanker plager meg, så prøver jeg å rydde opp i det ved å være helt ærlig mot meg selv. Hva problemet egentlig er. Hvis det er annet stress, så leser jeg, hører på musikk eller maler. Eller går ut og får frisk luft. 

Kanskje noen har bedre råd her. 

Takk for råd.

Jeg tenker på det å ta opp problemet med teamet. Vet ikke om det at de er flere vil vanskeliggjør det? De har jo alle helt sikkert flere forskjellige meninger om det hver og en av dem. Men jeg får vel forsøke? Hva tenker du er viktigst å få frem ut i fra det jeg har skrevet? Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne å forklare uten at forklaringen blir veldig lang... 

Anonymkode: 8550a...37b

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for råd.

Jeg tenker på det å ta opp problemet med teamet. Vet ikke om det at de er flere vil vanskeliggjør det? De har jo alle helt sikkert flere forskjellige meninger om det hver og en av dem. Men jeg får vel forsøke? Hva tenker du er viktigst å få frem ut i fra det jeg har skrevet? Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne å forklare uten at forklaringen blir veldig lang... 

Anonymkode: 8550a...37b

Det er jo ikke sikkert at de alle har forskjellige meninger? De kan kanskje ha ulike syn på hvorfor du tenker på det, men da kan dere jo drøfte det sammen. 

Det gjør jo ingenting om forklaringen blir lang. Du sier jo det du har på hjertet, og så lytter de. Det er jo det de skal i første omgang. 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (4 minutter siden):

Det er jo ikke sikkert at de alle har forskjellige meninger? De kan kanskje ha ulike syn på hvorfor du tenker på det, men da kan dere jo drøfte det sammen. 

Det gjør jo ingenting om forklaringen blir lang. Du sier jo det du har på hjertet, og så lytter de. Det er jo det de skal i første omgang. 

Nei, det er jo ikke sikkert. Jeg bare tenker at siden de har delte meninger om det meste annet så vil de ha det om denne problemstillingen også. Slik som enkelte av dem er kjempepositive til å seponere medisiner i mens andre synes det er en skikkelig dårlig ide og oppskrift på katastrofe nærmest. 

Ja, du har vel rett. Jeg får bare forsøke forklare så godt jeg kan så får det gå som det går. Jeg regner med det ikke er grunnlag nok til innleggelse, jeg er jo tross alt ganske oppegående og innser at en del av disse tankene er syke tanker.

Anonymkode: 8550a...37b

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (13 minutter siden):

Det er jo ikke sikkert at de alle har forskjellige meninger? De kan kanskje ha ulike syn på hvorfor du tenker på det, men da kan dere jo drøfte det sammen. 

Det gjør jo ingenting om forklaringen blir lang. Du sier jo det du har på hjertet, og så lytter de. Det er jo det de skal i første omgang. 

Tusen takk for at du har tatt deg til å svare forresten. Setter pris på det. (Glemte skrive det i ste). Jeg kom forresten på at jeg kanskje bare kunne vise dem den teksten som jeg har skrevet her? Eller burde jeg heller gå for å fortelle muntlig med egne ord? Hva tenker du er best?

Anonymkode: 8550a...37b

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tusen takk for at du har tatt deg til å svare forresten. Setter pris på det. (Glemte skrive det i ste). Jeg kom forresten på at jeg kanskje bare kunne vise dem den teksten som jeg har skrevet her? Eller burde jeg heller gå for å fortelle muntlig med egne ord? Hva tenker du er best?

Anonymkode: 8550a...37b

Bare hyggelig. Du kan jo vise dem teksten, men samtidig,- den skal jo være grei å formidle muntlig også. Begge deler går vel helt fint skulle jeg tro. 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (2 minutter siden):

Bare hyggelig. Du kan jo vise dem teksten, men samtidig,- den skal jo være grei å formidle muntlig også. Begge deler går vel helt fint skulle jeg tro. 

Hm. Ja, jeg vet ikke helt hva som er best jeg. Jeg er bedre på å ordlegge meg skriftlig da, så spørs om det må bli det. Det tar nok kortere tid også, det å lese igjennom en tekst vs. det å få den fortalt. De kommer i morgen, så burde vel forsøke si noe om det da. Vil jo ikke risikere å bli dårlig heller... 

Anonymkode: 8550a...37b

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hm. Ja, jeg vet ikke helt hva som er best jeg. Jeg er bedre på å ordlegge meg skriftlig da, så spørs om det må bli det. Det tar nok kortere tid også, det å lese igjennom en tekst vs. det å få den fortalt. De kommer i morgen, så burde vel forsøke si noe om det da. Vil jo ikke risikere å bli dårlig heller... 

Anonymkode: 8550a...37b

Da får du vise dem skriftlig. Det går nok bra, og så er det fint at de kommer i morgen. Det stresset du har med tankene er jo ikke heldig. 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (7 minutter siden):

Da får du vise dem skriftlig. Det går nok bra, og så er det fint at de kommer i morgen. Det stresset du har med tankene er jo ikke heldig. 

Nei, stresset er ikke bra. Er skikkelig redd for å bli grensepsykotisk. Eller ennå verre, psykotisk.

Anonymkode: 8550a...37b