Kupton: hva er vanlig behandlingstid? Og har en behandler en tanke om det fra starten av?

[AnonymBruker]

Jeg har gått i terapi i mange år. Går 2-3 ganger i mnd. Først det siste året har jeg blitt mye bedre. Min avtalespesialist ser ut til å ville ha meg som pasient i det uendelige. Er det opp til meg å ta opp tidsperspektivet på behandlingen?Jeg tror at jeg er en lett pasient å ha slik jeg er nå. Samtalene glir lett, jeg er motivert og gjør fremgang. Trodde man måtte være veldig dårlig for å ha rett på samtale?. Har hatt flere behandlere tidligere og ingen har avsluttet behandlingen selv uten at jeg har spurt eller gitt meg noe tidsperspektiv. Gått fra psykolog til spesialistteam innen DPS til psykiater, til kriseterapi, tilbake til DPS og videre til avtalespesialist osv. Hver behandler har jeg hatt i flere år. Har alltid lurt på hva som er vanlig behandlingstid. Skulle også ha visst tidlig i behandlingen litt om dette med behandlingstid og hva de tenker rundt det. Fordi det stresser meg litt å ikke vite. 
 

Anonymkode: d7931...8ed

[Gjest Vendi]

Du spør kupton, men jeg har et innspill hvis det er greit? 🙂

[AnonymBruker]

Nei man må ikke være veldig dårlig for å ha rett på samtale eller for å bli prioritert. Det offentlige helsevesenet prioriterer faktisk de som enda fungerer greit, som er i jobb, fungerer sosialt osv. 

Anonymkode: 5ecc8...fad

[kupton]

De finnes ingen vanlig behandlingstid. Grunnen er selvsagt at det finnes så mange ulike typer sykdom og alvorlighetsgrader.

Når det er sagt, er noe av det vanligste vi veileder yngre behandlere i, er hvordan en avslutter en behandlingsserie. Svært mange har utfordringer med det å få avsluttet en behandling, og ikke sjelden er det pasienten som må ta initiativet til avslutning.

Jeg kan si noe om noen prinsipper en bør handle etter.  Problemstillingen/diagnosen som skal behandles/som en er henvist for. Om dette er en depresjon, behandler en til depresjonen er borte. Pasienten kan ha andre utfordringer i livet - en vanskelig partner, håpløs svigermor eller en dement far, men dette skal ikke gjøre at behandlingen forlenges. Dette kan pasienten ta opp med fastlegen, og om denne mener at det må behandles i spesialisthelsetjenesten, må det sendes en ny henvisning. Videre bør det skje omtrent slik: Utredning/diagnostikk/problembeskrivelse - bli enige om tiltak - gjøre tiltakene - evaluere etter avtalt tid/med avtalte mellomrom f.eks hver 12 time - forlenge eller avslutte som følge av evalueringen. Planlegge avslutning - dette skal ikke komme som julenissen på kjerringa, men avslutning skal snakkes om og forberedes flere timer før det avsluttes.

Så må jeg legge til at det i mange behandlinger kan være nyttig å avtale lengre pauser på noen mnd. I den tiden for pasienten evaluert hvordan det går uten timer. Det kan også dukke opp nye måter å se ting på som kan være nyttige å snakke om når en tar en ny runde med behandling.

[AnonymBruker]

kupton skrev (26 minutter siden):

Jeg kan si noe om noen prinsipper en bør handle etter.  Problemstillingen/diagnosen som skal behandles/som en er henvist for. Om dette er en depresjon, behandler en til depresjonen er borte. Pasienten kan ha andre utfordringer i livet - en vanskelig partner, håpløs svigermor eller en dement far, men dette skal ikke gjøre at behandlingen forlenges. Dette kan pasienten ta opp med fastlegen, og om denne mener at det må behandles i spesialisthelsetjenesten, må det sendes en ny henvisning.

Det høres helt riktig og fornuftig ut. Har bare et spørsmål..i eksempelet med depresjon: om behandler etter hvert finner ut at depresjonen bunner i en annen diagnose, gjelder det samme da? Altså hvis pasienten er henvist pga depresjon, vil dette «andre» som ligger bak ha noe å si eller blir det kun behandling av symptomet depresjon og så må evt ny henvisning sendes etterpå? 🤔

Anonymkode: 815b3...de7

[Gjest Vendi]

kupton skrev (43 minutter siden):

Når det er sagt, er noe av det vanligste vi veileder yngre behandlere i, er hvordan en avslutter en behandlingsserie. Svært mange har utfordringer med det å få avsluttet en behandling, og ikke sjelden er det pasienten som må ta initiativet til avslutning.

Det har jeg merket. Jeg tok nettopp en beslutning om å avslutte selv, siden det virket som om de hadde vondt for å slippe meg. Skrev om det i tråden som heter "Å si farvel til psykiatrien", hvor jeg er ts. 

[kupton]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Altså hvis pasienten er henvist pga depresjon, vil dette «andre» som ligger bak ha noe å si eller blir det kun behandling av symptomet depresjon og så må evt ny henvisning sendes etterpå? 🤔

Det kommer nok helt an på hva det er. Om det skyldes at en mistet et barn i en ulykke nylig. vil en sikkert få tilbud om å bearbeide dette. Hvis det skyldes at en ikke trives med partneren, vil jeg tro en blir bedt om å søke hjelp om det andre steder.

Så er det jo noen som tror på at "det må ligge noe bak" siden en er deprimert selv om dette er ukjent for pasienten. Da håper jeg psykiatrien har kommet så langt at en lar dette ligge i stedet for å starte på en ørkesløs leting etter"det bakenforliggende".

[AnonymBruker]

Tusen takk for nyttige svar. Dette å ta en noen uker pause for så å treffes igjen var en god ide og dette å avtale avslutning i god tid. Vi har nok kommet over på litt andre problemstillinger enn selve traumeopplevelsene som skulle taes tak i. Men samtidig snakker vi om det å leve videre med en psykisk lidelse. Mer det å mestre livet igjen. Og der gjør jeg fremskritt. Og samtidig har jeg plutselige tilbakefall. Så litt skummelt å slutte helt. Derfor greit med en planlagt gradvis avslutning. 

Anonymkode: d7931...8ed

[AnonymBruker]

kupton skrev (2 timer siden):

Det kommer nok helt an på hva det er. Om det skyldes at en mistet et barn i en ulykke nylig. vil en sikkert få tilbud om å bearbeide dette. Hvis det skyldes at en ikke trives med partneren, vil jeg tro en blir bedt om å søke hjelp om det andre steder.

Så er det jo noen som tror på at "det må ligge noe bak" siden en er deprimert selv om dette er ukjent for pasienten. Da håper jeg psykiatrien har kommet så langt at en lar dette ligge i stedet for å starte på en ørkesløs leting etter"det bakenforliggende".

Tenkte mer på tilfeller der behandler finner ut at personen også har en annen psykisk lidelse. Vanskelig å komme med gode eksempler når jeg ikke har så mye peiling, men har lest flere ganger at feks noen med unnvikende personlighetsforstyrrelse først kommer i kontakt med helsevesenet i forbindelse med depresjon eller angst. Mener jeg også har lest at noen psykiske lidelser ubehandlet kan føre til depresjon? Om behandler «oppdager» dette, vil pasienten også da kun få behandling for depresjonen, eller angsten eller hva det nå var som førte til henvisningen?

Anonymkode: 815b3...de7

[kupton]

Da behandler en depresjonen som vedkommende ble henvist for. Så blir det en diskusjon med pasienten om behandling for unnvikende pf  er ønskelig, om pasienten er villig til å investere det som er nødvendig osv osv.  Siden unnvikende pf ikke er ø.hj. blir en vanligvis satt på en ny venteliste om det skal gjøres en ny behandlingsserie. Kanskje er det også en annen behandler som er mer kvalifisert.

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det høres helt riktig og fornuftig ut. Har bare et spørsmål..i eksempelet med depresjon: om behandler etter hvert finner ut at depresjonen bunner i en annen diagnose, gjelder det samme da? Altså hvis pasienten er henvist pga depresjon, vil dette «andre» som ligger bak ha noe å si eller blir det kun behandling av symptomet depresjon og så må evt ny henvisning sendes etterpå? 🤔

Anonymkode: 815b3...de7

Jeg ble henvist med tanke på en depresjon. Fastlegen min, som kjenner meg veldig godt, skrev til og med at jeg nok ikke trengte langvarig behandling.

Jeg har gått til behandling i over fem år, i flere år så ofte som tre ganger i uken. Hos meg fant de en personlighetsforstyrrelse (som jeg er uenig i), PTSD, tilbakevendende depresjon og overspisingslidelse. I tillegg utviklet jeg kronisk suicidalitet, selv om det jo ikke er en diagnose. Jeg har fått behandling lenge etter at depresjonen var over.

[AnonymBruker]

kupton skrev (5 timer siden):

De finnes ingen vanlig behandlingstid. Grunnen er selvsagt at det finnes så mange ulike typer sykdom og alvorlighetsgrader.

Når det er sagt, er noe av det vanligste vi veileder yngre behandlere i, er hvordan en avslutter en behandlingsserie. Svært mange har utfordringer med det å få avsluttet en behandling, og ikke sjelden er det pasienten som må ta initiativet til avslutning.

Jeg kan si noe om noen prinsipper en bør handle etter.  Problemstillingen/diagnosen som skal behandles/som en er henvist for. Om dette er en depresjon, behandler en til depresjonen er borte. Pasienten kan ha andre utfordringer i livet - en vanskelig partner, håpløs svigermor eller en dement far, men dette skal ikke gjøre at behandlingen forlenges. Dette kan pasienten ta opp med fastlegen, og om denne mener at det må behandles i spesialisthelsetjenesten, må det sendes en ny henvisning. Videre bør det skje omtrent slik: Utredning/diagnostikk/problembeskrivelse - bli enige om tiltak - gjøre tiltakene - evaluere etter avtalt tid/med avtalte mellomrom f.eks hver 12 time - forlenge eller avslutte som følge av evalueringen. Planlegge avslutning - dette skal ikke komme som julenissen på kjerringa, men avslutning skal snakkes om og forberedes flere timer før det avsluttes.

Så må jeg legge til at det i mange behandlinger kan være nyttig å avtale lengre pauser på noen mnd. I den tiden for pasienten evaluert hvordan det går uten timer. Det kan også dukke opp nye måter å se ting på som kan være nyttige å snakke om når en tar en ny runde med behandling.

En ting jeg lurer på er om pasienten vanligvis blir fortalt hva som står i henvisningen?. Jeg vet enda ikke hva som har stått i ulike henvisninger og har noen ganger merket at jeg og behandler snakker forbi hverandre. Første gang jeg kom til fastlegen og var akutt psykisk dårlig var jeg fullstendig overveldet av lidelsestrykket og desperat etter hjelp. Jeg hadde flashback hele døgnet, intens angst, depresjon og vrangforestillinger. Ville bare dø. Da jeg endelig fikk komme til på DPSen brukte psykologen bare tid på spørreskjemaer og var lite interessert i å høre på mine klager. Kanskje legen hadde bestilt utredning mens jeg egentlig trengte umiddelbar medikamentell behandling og terapi. Aner ikke hva legen skrev i henvisningen. Psykologen stilte en diagnose og satte meg på venteliste til en annen behandler og tiden gikk. Denne lange ventetiden er det tøffeste jeg noen gang har opplevd. 

Anonymkode: d7931...8ed

[kupton]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

En ting jeg lurer på er om pasienten vanligvis blir fortalt hva som står i henvisningen?

Hos oss brukte vi å lese opp henvisningen eller spørre om pasienten ville lese og kommentere.

[kupton]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Da jeg endelig fikk komme til på DPSen brukte psykologen bare tid på spørreskjemaer og var lite interessert i å høre på mine klager.

Ja, det har blitt slik. Når en får tilsyn, sjekkes kun at en har utført og journalført standard vurdering. Det er ingen kred å få for empati, omtanke og lytting.

[AnonymBruker]

kupton skrev (7 minutter siden):

Ja, det har blitt slik. Når en får tilsyn, sjekkes kun at en har utført og journalført standard vurdering. Det er ingen kred å få for empati, omtanke og lytting.

Lurer litt på om du da tenker at det må være slik? Blir enda kvalm med tanke på mitt første møte med psykiatrien. Man forventer akutt hjelp når man blir akutt syk. Jeg hadde aldri vært i psykiatrien før og forstod ikke hvordan ting fungerte. Alle er nå enige om at jeg skulle hatt medisin umiddelbart. Er i dag uføretrygdet og glad jeg overlevde. 

Anonymkode: d7931...8ed

[kupton]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Lurer litt på om du da tenker at det må være slik? Blir enda kvalm med tanke på mitt første møte med psykiatrien. Man forventer akutt hjelp når man blir akutt syk. Jeg hadde aldri vært i psykiatrien før og forstod ikke hvordan ting fungerte. Alle er nå enige om at jeg skulle hatt medisin umiddelbart. Er i dag uføretrygdet og glad jeg overlevde. 

Anonymkode: d7931...8ed

Nei, det verken må eller bør være slik. Jeg har skrevet lengre innlegg om dette her på dol en del ganger.

Myndighetene/media (og befolkningen?) har et svært emosjonelt forhold til suicid. Det har med jevne mellomrom vært iverksatt tiltak en mener skal få redusert dette. Helsemyndighetene sitt bidrag er å lage skjema. Skjema som skal følges slavisk. Spørsmål som må stilles, ark som må fylles ut, og selvsagt må alt dokumenteres nøyaktig i journal. Om dette ikke er fylt ut, blir behandler eller institusjon å bebreide. Fagpersoner lengre oppe i hierarkiet enn jeg var, har advart mot disse tiltakene og forutsett at de ikke har effekt. Men det er dette som myndighetene pålegger psykiatrien. Rammebetingelsene gjør en ingenting med.

Hva ville ha hjulpet? Flere spesialister - tilsvarende som i somatikken. Bedre utredninger med mer sikker diagnostikk og behandling som er adekvat. Bedre muligheter til lengre kontakt enten det er poliklinisk eller innleggelse. At behandlere kan bruke mer tid på pasienter og mindre tid på dokumentasjon og rapporter.

Min påstand er at det er relasjonen som i hovedsak berger liv. "Jeg ser deg og hører hva du sier. Jeg er ekspert på dette og skal få deg gjennom dette. Jeg vil bruke all min kraft og utholdenhet på å hjelpe deg tilbake til der du var før dette rammet deg".

[AnonymBruker]

kupton skrev (1 time siden):

Nei, det verken må eller bør være slik. Jeg har skrevet lengre innlegg om dette her på dol en del ganger.

Myndighetene/media (og befolkningen?) har et svært emosjonelt forhold til suicid. Det har med jevne mellomrom vært iverksatt tiltak en mener skal få redusert dette. Helsemyndighetene sitt bidrag er å lage skjema. Skjema som skal følges slavisk. Spørsmål som må stilles, ark som må fylles ut, og selvsagt må alt dokumenteres nøyaktig i journal. Om dette ikke er fylt ut, blir behandler eller institusjon å bebreide. Fagpersoner lengre oppe i hierarkiet enn jeg var, har advart mot disse tiltakene og forutsett at de ikke har effekt. Men det er dette som myndighetene pålegger psykiatrien. Rammebetingelsene gjør en ingenting med.

Hva ville ha hjulpet? Flere spesialister - tilsvarende som i somatikken. Bedre utredninger med mer sikker diagnostikk og behandling som er adekvat. Bedre muligheter til lengre kontakt enten det er poliklinisk eller innleggelse. At behandlere kan bruke mer tid på pasienter og mindre tid på dokumentasjon og rapporter.

Min påstand er at det er relasjonen som i hovedsak berger liv. "Jeg ser deg og hører hva du sier. Jeg er ekspert på dette og skal få deg gjennom dette. Jeg vil bruke all min kraft og utholdenhet på å hjelpe deg tilbake til der du var før dette rammet deg".

De siste setningene du skriver får tårene til å trille. Akkurat det hadde jeg trengt å høre. 

Anonymkode: d7931...8ed