Tvangstanker

[stjernestøv]

Glitter skrev (1 time siden):

Jeg har ikke skadet noen andre bare så det er sagt. 

Men ja kanskje det er noe annet enn tvangstanker. Men det har i hvert fall aldri blitt tatt alvorlig som noe mer enn at "tanker er ikke farlig". Men i mitt tilfelle er det ikke alltid sant. 

Leit å høre hva du har opplevd. Det må ha vært veldig tungt.

I mine dårlige perioder var jeg redd for å skade noen og måtte opp på nettene for å se om de levde, trodde jeg hadde drept dem. Var redd de skulle drepe meg og, det var forferdelig. Men jeg skadet dem ikke. 

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Lurer bare på om det er forskjell på tvang til å gjøre noe man ikke vil eller en trang til å gjøre noe man ikke burde. Ved tvang vil man for en hver pris unngå noe man er redd for men ved en trang til å gjøre noe er det vanskeligere å stå imot?. Man må jo ta et valg for å gjøre noe. Jeg vet ikke, dette er bare gjetning. Fint om noen som vet hadde gitt svar. 

Anonymkode: a4ed5...0e8

Det er definitivt stor angst for å ende opp med å gjøre noe. Ikke trang til det. Jeg ønsker det ikke. 

frosken skrev (1 time siden):

Tanker ER ikke farlig, men selvfølgelig blir det farlig dersom du handler i samsvar med destruktive tanker. Det er fortsatt ikke tankene som er problemet, men evnen din til å unnlate å agere som er problemet. 

Det er ikke de vanlige destruktive tankene jeg snakker om. De er noe annet.

Jeg prøver bare å finne ut hva det er for noe. For det er ikke sant at det ikke kan bli farlig. Jeg har lært at tvangstanker ikke fører til handling. 

Jeg har jo ifølge rettspsykiatrisk vurdering vært i en mindre sterk bevissthetsforstyrrelse, og den "tilstanden" eller hva kalle det for, har jeg vært i i etterkant også, bare at da har det kun gått ut over meg selv. Er det da rart en blir redd sine egne tanker?

stjernestøv skrev (46 minutter siden):

I mine dårlige perioder var jeg redd for å skade noen og måtte opp på nettene for å se om de levde, trodde jeg hadde drept dem. Var redd de skulle drepe meg og, det var forferdelig. Men jeg skadet dem ikke. 

Ja det har jeg også vært redd for. 

Endret 20. mars 2023 av Glitter

[ISW]

Tvangstanker er egentlig et dårlig ord. Jeg tror opprinnelsen handler om at man føler seg tvunget til å gjøre en nøytraliserende handling av tankene. Men dette må ikke misforstås med at man handler ut fra tankene.

Eksempelvis: En tvangstanke kan være "Jeg er skitten på fingrene". Tvangshandlingen blir da "Jeg må vaske meg" og ikke "Jeg må slikke meg selv på fingrene". På samme måte vil en lidelse som mest handler om tvangstanker og ikke tvangshandlinger handle om tanker man får fordi man er redd for ett eller annet. Eksempelvis redd for at barnet sitt skal dø, og da ser man for seg at man mister kontroll og hiver barnet ut av vinduet. Grunnen til at disse tankene er så angstskapende og fortvilende er at de handler om det man er aller mest redd for (f.eks. at noen man er glad i skal bli skadet eller at man selv dør). 

Til deg Glitter: Tankene dine er ikke tvangstanker. Du føler deg tvunget til selvdestruktivitet, og da handler det om selvdestruktive tanker (selvmord og selvskade). Hadde du hatt tvangstanker hadde det siste i verden du ville gjøre vært å skade deg selv.

Du har selvmordstanker som til en viss grad er ego-dystone.

Endret 20. mars 2023 av ISW

[Glitter]

ISW skrev (29 minutter siden):

Tvangstanker er egentlig et dårlig ord. Jeg tror opprinnelsen handler om at man føler seg tvunget til å gjøre en nøytraliserende handling av tankene. Men dette må ikke misforstås med at man handler ut fra tankene.

Eksempelvis: En tvangstanke kan være "Jeg er skitten på fingrene". Tvangshandlingen blir da "Jeg må vaske meg" og ikke "Jeg må slikke meg selv på fingrene". På samme måte vil en lidelse som mest handler om tvangstanker og ikke tvangshandlinger handle om tanker man får fordi man er redd for ett eller annet. Eksempelvis redd for at barnet sitt skal dø, og da ser man for seg at man mister kontroll og hiver barnet ut av vinduet. Grunnen til at disse tankene er så angstskapende og fortvilende er at de handler om det man er aller mest redd for (f.eks. at noen man er glad i skal bli skadet eller at man selv dør). 

Til deg Glitter: Tankene dine er ikke tvangstanker. Du føler deg tvunget til selvdestruktivitet, og da handler det om selvdestruktive tanker (selvmord og selvskade). Hadde du hatt tvangstanker hadde det siste i verden du ville gjøre vært å skade deg selv.

Du har selvmordstanker som til en viss grad er ego-dystone.

Okei. Men jeg opplever det ikke som at jeg ønsker å utføre disse handlingene. Jeg føler ikke trang til det, men tvang. Og det føles som noe som er nødt til å gjøres. Så jeg unngår feks visse steder fordi jeg er redd for å høre på tankene. For jeg vil feks ikke dø lenger. Og hvis jeg må dra til de stedene så bruker jeg mye energi på å ikke høre på tankene. Det er som en tvang som kommer utenifra.

Hva er ego-dystone?

Jeg prøvde å google, men ble ikke klok. Tanker fra underbevisstheten som går imot det en egentlig ønsker selv? 

Eller kan du forklare meg? Hvordan blir jeg kvitt det hvis det er hva jeg har? Som sagt føler jeg at tvangen er fra utsiden og ikke innenfra. Men mulig jeg misforstår signalene.

Endret 20. mars 2023 av Glitter

[Gjest Vendi]

Glitter skrev (35 minutter siden):

Okei. Men jeg opplever det ikke som at jeg ønsker å utføre disse handlingene. Jeg føler ikke trang til det, men tvang. Og det føles som noe som er nødt til å gjøres. Så jeg unngår feks visse steder fordi jeg er redd for å høre på tankene. For jeg vil feks ikke dø lenger. Og hvis jeg må dra til de stedene så bruker jeg mye energi på å ikke høre på tankene. Det er som en tvang som kommer utenifra.

Hva er ego-dystone?

Jeg prøvde å google, men ble ikke klok. Tanker fra underbevisstheten som går imot det en egentlig ønsker selv? 

Eller kan du forklare meg? Hvordan blir jeg kvitt det hvis det er hva jeg har? Som sagt føler jeg at tvangen er fra utsiden og ikke innenfra. Men mulig jeg misforstår signalene.

Har du snakket med noen om dette med at du føler tankene kommer utenfra og ikke fra deg selv? Jeg har fått høre (og lært) at det er psykosesymptomer. Jeg har det i perioder at jeg føler jeg får tanker og stemmer som ikke er mine egne, som kommer utenfra og inn i hodet mitt. Sier ikke at du har psykosesymptomer, men for meg kan det nesten høres sånn ut. Men ikke ta det jeg sier for god fisk da, for jeg vet jo ikke hvordan det eksakt er for deg.  

Endret 20. mars 2023 av Vendi

[ISW]

Glitter skrev (35 minutter siden):

Okei. Men jeg opplever det ikke som at jeg ønsker å utføre disse handlingene. Jeg føler ikke trang til det, men tvang. Og det føles som noe som er nødt til å gjøres. Så jeg unngår feks visse steder fordi jeg er redd for å høre på tankene. For jeg vil feks ikke dø lenger. Og hvis jeg må dra til de stedene så bruker jeg mye energi på å ikke høre på tankene. Det er som en tvang som kommer utenifra.

Hva er ego-dystone?

Jeg prøvde å google, men ble ikke klok. Tanker fra underbevisstheten som går imot det en egentlig ønsker selv? 

Eller kan du forklare meg? Hvordan blir jeg kvitt det hvis det er hva jeg har? Som sagt føler jeg at tvangen er fra utsiden og ikke innenfra. Men mulig jeg misforstår signalene.

Hei,

Egodystone tanker er tanker du ikke ønsker fordi de bryter med den du er (f.eks. å få selvmordstanker hvis du ikke vil dø). Tvangstanker er også egodystone tanker men ikke alle egodystone tanker er tvangstanker.

Men prøv å tenke litt på dette: Hvis du har tvangstanker om smitte og skittenhet, så er tvangshandlingen det motsatte (vaske hender). En slik person føler seg ikke tvunget til å slikke seg på fingrene.

Hvis du på en måte føler deg tvunget til selvdestruktivitet til tross for at du egentlig ikke ønsker det, så tror jeg egentlig at Vendi er litt inne på det - da er man nok mer over i noe som minner om F2 i ICD-10.

[Glitter]

Vendi skrev (20 minutter siden):

Har du snakket med noen om dette med at du føler tankene kommer utenfra og ikke fra deg selv? Jeg har fått høre (og lært) at det er psykosesymptomer. Jeg har det i perioder at jeg føler jeg får tanker og stemmer som ikke er mine egne, som kommer utenfra og inn i hodet mitt. Sier ikke at du har psykosesymptomer, men for meg kan det nesten høres sånn ut. Men ikke ta det jeg sier for god fisk da, for jeg vet jo ikke hvordan det eksakt er for deg.  

Jeg har sagt jeg føler meg tvunget, men er usikker på om de skjønner hva jeg mener. 

Jeg har ikke tenkt at det er noe psykotisk ved det, eller jeg har vel lurt i bedre perioder, spesielt fordi jeg føler det er så vanskelig å ikke gjøre det. Det føles som noe jeg må gjøre. 

ISW skrev (15 minutter siden):

Hei,

Egodystone tanker er tanker du ikke ønsker fordi de bryter med den du er (f.eks. å få selvmordstanker hvis du ikke vil dø). Tvangstanker er også egodystone tanker men ikke alle egodystone tanker er tvangstanker.

Men prøv å tenke litt på dette: Hvis du har tvangstanker om smitte og skittenhet, så er tvangshandlingen det motsatte (vaske hender). En slik person føler seg ikke tvunget til å slikke seg på fingrene.

Hvis du på en måte føler deg tvunget til selvdestruktivitet til tross for at du egentlig ikke ønsker det, så tror jeg egentlig at Vendi er litt inne på det - da er man nok mer over i noe som minner om F2 i ICD-10.

Ok. Jeg skjønner den med at en tvangshandling vil være å gjøre det motsatte eller for å hindre. 

Blir litt forvirret, men tror jeg skjønner. Skal lese på nytt når jeg kommer hjem.

[Glitter]

Googlet F2 og så hva slags diagnoser det er. Skvatt litt. 

Men HVIS det er psykotiske symptomer når jeg får den tvangen så er jeg vel likevel ikke psykotisk. Jeg har vært i rusutløst psykose flere ganger og det er ikke som nå. Nå fungerer jeg jo ganske greit. Bortsett fra dette med tankene og sånt.

[Gjest Vendi]

Glitter skrev (58 minutter siden):

Googlet F2 og så hva slags diagnoser det er. Skvatt litt. 

Men HVIS det er psykotiske symptomer når jeg får den tvangen så er jeg vel likevel ikke psykotisk. Jeg har vært i rusutløst psykose flere ganger og det er ikke som nå. Nå fungerer jeg jo ganske greit. Bortsett fra dette med tankene og sånt.

Tror det hele koker ned til hvor mye du er overbevist. Hos meg kan det være rom for tvil, men noen ganger er det ikke tvil. Likevel har jeg fått Schizoaffektiv som diagnose. Ett av mine ankepunkt er nettopp som ditt, at jeg synes jeg fungerer for bra til å tro på at det er noe "psykosegreier" som feiler meg. Tror nesten at jeg hadde blitt kvitt diagnosen hvis noen andre hadde utredet meg, men det er nå en annen sak. 

Så er det dette med hvor mye det plager deg i hverdagen. Hvis du er veldig plaget, finnes det jo AP og psykoedukasjon.

Jeg følte at mine "ting" ikke plaget meg så nevneverdig i det daglige. Jeg klarte for det meste å leve helt greit med slike symptomer. Men så var det en "luring" (overlege) som under en samtale med meg fikk det for seg at det var noe psykosesuspekt og henviste meg til psykosepoliklinikken hvor jeg fikk diagnosen. Hadde jeg ikke nevnt det den gangen med overlegen, og hadde jeg ikke følt meg presset til å utbrodere tankene og opplevelsene mine på psykosepoliklinikken, hadde jeg fremdeles hatt BP1 i dag. Det kan nemlig ikke synes på meg, og jeg snakker aldri med noen om det. For andre virker jeg helt upåfallende, bortsett fra når jeg blir paranoid. Da merker mannen min det. 

Dette ble mye snakk om meg, men for å prøve å oppsummere hva jeg mener så tror jeg det altså bunner i hvor mye du tror på det/hvor mye du er overbevist, og hvor mye det påvirker deg i hverdagen din. 

Endret 20. mars 2023 av Vendi

[Glitter]

Vendi skrev (11 minutter siden):

Tror det hele koker ned til hvor mye du er overbevist. Hos meg kan det være rom for tvil, men noen ganger er det ikke tvil. Likevel har jeg fått Schizoaffektiv som diagnose. Ett av mine ankepunkt er nettopp som ditt, at jeg synes jeg fungerer for bra til å tro på at det er noe "psykosegreier" som feiler meg. Tror nesten at jeg hadde blitt kvitt diagnosen hvis noen andre hadde utredet meg, men det er nå en annen sak. 

Så er det dette med hvor mye det plager deg i hverdagen. Hvis du er veldig plaget, finnes det jo AP og psykoedukasjon.

Jeg følte at mine "ting" ikke plaget meg så nevneverdig i det daglige. Jeg klarte for det meste å leve helt greit med slike symptomer. Men så var det en "luring" (overlege) som under en samtale med meg fikk det for seg at det var noe psykosesuspekt og henviste meg til psykosepoliklinikken hvor jeg fikk diagnosen. Hadde jeg ikke nevnt det den gangen med overlegen, og hadde jeg ikke følt meg presset til å utbrodere tankene og opplevelsene mine på psykosepoliklinikken, hadde jeg fremdeles hatt BP1 i dag. Det kan nemlig ikke synes på meg. For andre virker jeg helt upåfallende, bortsett fra når jeg blir paranoid. Da merker mannen min det. 

Dette ble mye snakk om meg, men for å prøve å oppsummere hva jeg mener så tror jeg det altså bunner i hvor mye du tror på det/hvor mye du er overbevist, og hvor mye det påvirker deg i hverdagen din. 

Takk for at du deler.

okei. Jeg har tvil både mtp paranoiaen jeg opplever akkurat nå (sivilpolitiet), men selv om jeg har tvil så får jeg stadig vekk angst på butikken pga det. Og den tvangen føles helt reell. Så er det bare hvor den tvangen kommer fra jeg kan bli i tvil om. Men for meg oppleves det som sterk energi fra universet og den energien gjør at jeg får tanker om at jeg må gjøre x eller y for å straffe meg selv. Selv om jeg ikke ønsker det. Men så blir jeg i tvil fordi jeg hadde jo ikke sånne type tanker før. Sliter derimot med å finne en annen forklaring og det har jo skjedd at jeg har gjort som tankene sier fordi jeg har blitt utslitt av å stå i mot. Jeg har sagt til helsevesenet at jeg føler meg direkte tvunget, men da har de bare sagt at tanker er ikke farlig. Jeg mener at mine tanker ER farlig. Så ja. 

Men det er bare i perioder jeg har det så ille at jeg føler jeg må unngå visse steder og at jeg blir redd for å gjøre noe. Det har vært borte en god periode nå, men nå begynner det å komme igjen. Enn så lenge klarer jeg å stå imot, men hver gang det kommer så blir jeg redd for at det skal bli som de gangene jeg har mistet kontroll og gitt etter. 

til sammenligning den destruktive adferden jeg kan ha feks når jeg drikker meg full ved å dra på byen, eller for mange år siden da jeg drev med mild selvskading det er bare destruktive tanker og handlinger som jeg på en helt annen måte føler kontroll over og som jeg ikke frykter. 

Interessant det du forteller om hvordan du endte opp med diagnosen. Det er vel litt forskjellig fra behandler til behandler hvordan de ser pasienter. 

huff jeg skulle egentlig skrevet som anonym kjenner jeg nå. Men men. 

Endret 20. mars 2023 av Glitter

[Gjest Vendi]

Glitter skrev (33 minutter siden):

Interessant det du forteller om hvordan du endte opp med diagnosen. Det er vel litt forskjellig fra behandler til behandler hvordan de ser pasienter. 

Ja, det virker nesten tilfeldig og vilkårlig. 

Men ja, selv om jeg også kan ha tvil om ting kan det også for meg føre til adferd som om jeg tror på det. Vanskelig å forklare, men jeg kan få angst og bekymring, og jeg kan unngå ting og/eller ta forholdsregler for å hindre at det jeg er redd for skal skje. Når jeg f.eks føler meg (ubegrunnet) iakttatt av levende mennesker når jeg er hjemme, kan jeg dra ned persiennene og jeg blir bevisst på hvordan jeg sitter, står og går inne. Må liksom oppføre meg pent og dannet. Sitte ordentlig med rett rygg, osv. (Helt sykt egentlig 😆) Når jeg er ute kan jeg få følelsen av at folk glor på meg og følger med på meg. De kan sitte i parkerte biler for å følge med og ha kontakt med noen inne på kjøpesenteret eller privathus og si: "Nå kommer hun". Da unngår jeg å gå ut, men nedverdiger meg til det når jeg MÅ ut for å gjøre ærender. Føler jeg da går en slags kanossagang og driter meg ut. Fryktelig nedverdigende. Men jeg har også opplevelsen av at jeg blir iakttatt fra åndeverdenen, og det kan være veldig plagsomt til tider. Jeg har tenkt og trodd at disse symptomene har vært pga min sosial angst, og det er vel det tidligere behandler også har ment siden jeg fikk den diagnosen i sin tid. Nå er den borte siden siste behandlingssted mente at Schizoaffektiv bedre forklarer symptomene. Jeg hører også stemmer i blant, de kommenterer meg direkte og snakker seg imellom om meg (indirekte). Det skumleste er når de blir imparative og de kommanderer meg til å gjøre vonde ting mot meg selv. Opplever du imparative stemmer? 

(Huff, nå har jeg utlevert meg skikkelig, men jeg driter i det. Ingen kjenner meg her uansett, bortsett fra noen få). 

Endret 20. mars 2023 av Vendi

[Glitter]

Vendi skrev (20 minutter siden):

Ja, det virker nesten tilfeldig og vilkårlig. 

Men ja, selv om jeg også kan ha tvil om ting kan det også for meg føre til adferd som om jeg tror på det. Vanskelig å forklare, men jeg kan få angst og bekymring, og jeg kan unngå ting og/eller ta forholdsregler for å hindre at det jeg er redd for skal skje. Når jeg f.eks føler meg (ubegrunnet) iakttatt av levende mennesker når jeg er hjemme, kan jeg dra ned persiennene og jeg blir bevisst på hvordan jeg sitter, står og går inne. Må liksom oppføre meg pent og dannet. Sitte ordentlig med rett rygg, osv. (Helt sykt egentlig 😆) Når jeg er ute kan jeg få følelsen av at folk glor på meg og følger med på meg. De kan sitte i parkerte biler for å følge med og ha kontakt med noen inne på kjøpesenteret eller privathus og si: "Nå kommer hun". Da unngår jeg å gå ut, men nedverdiger meg til det når jeg MÅ ut for å gjøre ærender. Føler jeg da går en slags kanossagang og driter meg ut. Fryktelig nedverdigende. Men jeg har også opplevelsen av at jeg blir iakttatt fra åndeverdenen, og det kan være veldig plagsomt til tider. Jeg har tenkt og trodd at disse symptomene har vært pga min sosial angst, og det er vel det tidligere behandler også har ment siden jeg fikk den diagnosen i sin tid. Nå er den borte siden siste behandlingssted mente at Schizoaffektiv bedre forklarer symptomene. Jeg hører også stemmer i blant, de kommenterer meg direkte og snakker seg imellom om meg (indirekte). Det skumleste er når de blir imparative og de kommanderer meg til å gjøre vonde ting mot meg selv. Opplever du imparative stemmer? 

(Huff, nå har jeg utlevert meg skikkelig, men jeg driter i det. Ingen kjenner meg her uansett, bortsett fra noen få). 

Utleverer meg selv også nå, så vi er litt i samme båt der. 😃

Jeg også kan føle meg fulgt med på av andre. Akkurat nå ser jeg sivilpolitiet over alt når jeg er ute og tenker de følger med på meg fordi de har lagt merke til at vi ikke har vært i kontakt med hverandre på en stund, og at det har gjort de mistenksom ovenfor meg. At de tror jeg holder på med narkotokasalg igjen. Så jeg kjenner endel ubehag på kjøpesenter, når visse typer biler kjører forbi etc. Men så klarer jeg å riste på hodet og si til meg selv at "Nei Glitter nå tuller du", men så sitter følelsen av det hele likevel fast. Det er plagsomt, men går ikke ut over funksjonen i hverdagen. 

Jeg har ikke noen form for stemmer ei heller ser ting. Det er mer en energi som kommer utenifra og som gjør at jeg får tvangstanker eller hva jeg skal kalle de, om å gjøre visse ting. Jeg har det ikke sånn nå, men innimellom ser jeg en del tegn. Slik som en brun varebil det står "pay back" på som jeg så flere steder i byen. Det følte jeg var tegn fra universet om at jeg skulle straffes. Men så går det hele over etter en stund, for så at det senere kommer tilbake igjen. 

Jeg vet ikke helt hva det er med meg jeg. Jeg vil bare slippe å ha den tvangen. 

 

Endret 20. mars 2023 av Glitter

[Gjest Vendi]

Nei, dette med diagnoser er ikke lett. Jeg har begynt å tenke for egen del at det egentlig ikke er så viktig hva som står som diagnose på meg. Spesielt ikke nå som jeg har avsluttet DPS. Da ligger det der hos dem og trenger ikke å "forfølge" meg resten av livet. Det et liksom et avsluttet kapittel nå, og jeg kan leve livet mitt som alle andre. Synes at hver gang jeg var til time der så var det en konstant påminner om at jeg var syk, noe jeg ikke føler meg som. Og det var i grunnen plagsomt. 

Jeg har egentlig ingen grunn til å tro at folk er ute etter meg, for jeg har aldri gjort noe alvorlig galt. Men tror mye bunner i dårlig selvbilde og selvtillit. Når jeg føler levende og døde iakttar meg er det fordi jeg er så stygg og jævlig å se på at de må snakke om meg og følge med på meg, gjerne for å få seg en god latter også. Så derfor sikkert dette har blitt tolket som sosial angst tidligere, både av meg og tidligere behandlere. Men nå lar jeg det hele gå i glemmeboka og ser framover. Dette er som sagt et avsluttet kapittel for meg nå. Jeg føler meg frisk, og det er vel det som er det viktigste. Det eneste jeg føler jeg sliter med (eller i alle fall sliter mest med), er stemningssvingninger. Det kan være veldig plagsomt, og jeg vet jeg kan bli veldig syk av det. Det er liksom det jeg vil forholde meg til. Det andre glemmer jeg. 

Endret 20. mars 2023 av Vendi

[AnonymBruker]

Glitter skrev (54 minutter siden):

Utleverer meg selv også nå, så vi er litt i samme båt der. 😃

Jeg også kan føle meg fulgt med på av andre. Akkurat nå ser jeg sivilpolitiet over alt når jeg er ute og tenker de følger med på meg fordi de har lagt merke til at vi ikke har vært i kontakt med hverandre på en stund, og at det har gjort de mistenksom ovenfor meg. At de tror jeg holder på med narkotokasalg igjen. Så jeg kjenner endel ubehag på kjøpesenter, når visse typer biler kjører forbi etc. Men så klarer jeg å riste på hodet og si til meg selv at "Nei Glitter nå tuller du", men så sitter følelsen av det hele likevel fast. Det er plagsomt, men går ikke ut over funksjonen i hverdagen. 

Jeg har ikke noen form for stemmer ei heller ser ting. Det er mer en energi som kommer utenifra og som gjør at jeg får tvangstanker eller hva jeg skal kalle de, om å gjøre visse ting. Jeg har det ikke sånn nå, men innimellom ser jeg en del tegn. Slik som en brun varebil det står "pay back" på som jeg så flere steder i byen. Det følte jeg var tegn fra universet om at jeg skulle straffes. Men så går det hele over etter en stund, for så at det senere kommer tilbake igjen. 

Jeg vet ikke helt hva det er med meg jeg. Jeg vil bare slippe å ha den tvangen. 

 

Nå skal ikke jeg gjette hva som feiler deg. Lurer på om du er mye alene i hverdagen? Det å være mer sosial og opptatt med ting hjalp meg. Dessuten å få behandling for tvang. Håper du får god hjelp. Ikke bekymre deg for å dele av livet ditt med oss på forumet. De fleste har noe å stri med. 

Anonymkode: a4ed5...0e8

[Glitter]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Nå skal ikke jeg gjette hva som feiler deg. Lurer på om du er mye alene i hverdagen? Det å være mer sosial og opptatt med ting hjalp meg. Dessuten å få behandling for tvang. Håper du får god hjelp. Ikke bekymre deg for å dele av livet ditt med oss på forumet. De fleste har noe å stri med. 

Anonymkode: a4ed5...0e8

Jo jeg er mye alene og alene med egne tanker. 

Kunne trengt å være mer sosial ja. 

Takk. Det er sant.

[Glitter]

Vendi skrev (43 minutter siden):

Nei, dette med diagnoser er ikke lett. Jeg har begynt å tenke for egen del at det egentlig ikke er så viktig hva som står som diagnose på meg. Spesielt ikke nå som jeg har avsluttet DPS. Da ligger det der hos dem og trenger ikke å "forfølge" meg resten av livet. Det et liksom et avsluttet kapittel nå, og jeg kan leve livet mitt som alle andre. Synes at hver gang jeg var til time der så var det en konstant påminner om at jeg var syk, noe jeg ikke føler meg som. Og det var i grunnen plagsomt. 

Jeg har egentlig ingen grunn til å tro at folk er ute etter meg, for jeg har aldri gjort noe alvorlig galt. Men tror mye bunner i dårlig selvbilde og selvtillit. Når jeg føler levende og døde iakttar meg er det fordi jeg er så stygg og jævlig å se på at de må snakke om meg og følge med på meg, gjerne for å få seg en god latter også. Så derfor sikkert dette har blitt tolket som sosial angst tidligere, både av meg og tidligere behandlere. Men nå lar jeg det hele gå i glemmeboka og ser framover. Dette er som sagt et avsluttet kapittel for meg nå. Jeg føler meg frisk, og det er vel det som er det viktigste. Det eneste jeg føler jeg sliter med (eller i alle fall sliter mest med), er stemningssvingninger. Det kan være veldig plagsomt, og jeg vet jeg kan bli veldig syk av det. Det er liksom det jeg vil forholde meg til. Det andre glemmer jeg. 

Sikkert en bra ting å ikke tenke for mye på hvilken diagnose du måtte ha. Bare gjør det som er best for deg selv så går det nok bra.

[AnonymBruker]

Vendi skrev (1 time siden):

Men nå lar jeg det hele gå i glemmeboka og ser framover. Dette er som sagt et avsluttet kapittel for meg nå. Jeg føler meg frisk, og det er vel det som er det viktigste. Det eneste jeg føler jeg sliter med (eller i alle fall sliter mest med), er stemningssvingninger. Det kan være veldig plagsomt, og jeg vet jeg kan bli veldig syk av det. Det er liksom det jeg vil forholde meg til. Det andre glemmer jeg. 

Du kan ikke bare glemme at du har en sykdom. Den vil jo være der selv om du prøver å glemme den. 

Anonymkode: ae37d...d5e