Om det å "ønske" og "ville" ha en spiseforstyrrelse

[AnonymBruker]

Dette sitter langt inne å innrømme men noen ganger lurer jeg på om jeg faktisk "ønsker" og "vil" ha en spiseforstyrrelse. Jeg sliter med så kaldt overspising og underspising. Det er ingen som vet om det og spesielt ikke det at det er ett såpass stort problem for meg (det er bare overspisingen som har blitt nevnt i behandling fordi jeg var veldig overvektig, men det har bare blitt nevnt vi har ikke gått videre inne på det eller behandlet det). Så ja, ettersom at det ikke er noe noen vet om så er det jo ikke som om at jeg gjør det for oppmerksomhet, jeg vet ikke helt... det er vel en måte å ha kontroll på... Jeg tror innerst inne at jeg hadde klart å slutte overspise og spise for lite og kaste opp og teller kalorier om jeg virkelig hadde gått inn for det, men jeg "vil" jo være syk så jeg vil "ikke". 

Hva burde jeg gjøre med denne åpenbaringen? Og er det virkelig slik at jeg ønsker å ha sf? Hva tenker dere?

Anonymkode: 76830...fc7

[AnonymBruker]

Kanskje du ønsker en sf fordi du opplever å ikke få hjelp for andre problemer du har? Er ganske vanlig det. 

Anonymkode: 71627...3be

[FjellOgDalar]

Du nevner et mulig svar på det hele i form av kontrollbehov. SF er gjerne et resultat av det. Dessuten er det ikke uvanlig å frykte et liv med mestringsstrategier man har tyr til, selv om de er aldri så dysfunksjonelle og destruktive gjør man det fordi det gir en følelse av å få dekket kontrfollbehovet. Jeg tror det beste du kan gjøre for deg selv er å være ærlig om dette. Sannsynligvis er det noe behandleren din har vært borti flere ganger før. Å komme videre er en kamp, men det er virkelig verdt det på sikt selv om det føles uoverkommelig nå.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Kanskje du ønsker en sf fordi du opplever å ikke få hjelp for andre problemer du har? Er ganske vanlig det. 

Anonymkode: 71627...3be

Jeg opplever absolutt at jeg får hjelp, så det er ikke det... 

FjellOgDalar skrev (4 timer siden):

Du nevner et mulig svar på det hele i form av kontrollbehov. SF er gjerne et resultat av det. Dessuten er det ikke uvanlig å frykte et liv med mestringsstrategier man har tyr til, selv om de er aldri så dysfunksjonelle og destruktive gjør man det fordi det gir en følelse av å få dekket kontrfollbehovet. Jeg tror det beste du kan gjøre for deg selv er å være ærlig om dette. Sannsynligvis er det noe behandleren din har vært borti flere ganger før. Å komme videre er en kamp, men det er virkelig verdt det på sikt selv om det føles uoverkommelig nå.

Ja, det har du sannsynligvis rett i. Jeg skal ta det opp med behandler etterhvert tenker jeg. Vil bare ikke at det skal bli en stor greie... 

Anonymkode: 76830...fc7