To spørsmål rundt det med dating, å bli kjærester og sex (mulig jeg spør dumt nå men har så og si ingen erfaring)

[Trinity80]

Lillemus skrev (59 minutter siden):

😂 Jeg traff på en sånn fyr den tiden jeg datet jeg også! Han fikk rimelig klar beskjed om at så lenge han bodde sammen med kona (!) så var det bare å glemme. Han hadde uansett ikke vært "my cup of tea", men det er jo en helt annen sak.

Herlighet, hører faktisk om mange med slike og liknende historier. Lurer på om jeg har vært borti lignende uten å vite det 🤔 Ser jo tilbake på livet og tror at jeg har vært ganske naiv i forhold og samboerskap.

Men verden er nok ikke slik den var før, mye har endret seg. 

[AnonymBruker]

Grendel skrev (2 timer siden):

Jeg vet svært lite om det du spør om, men kan dele et par, tre tanker.

1. Mange er nok like usikre som deg på hva som er skikk og bruk.

2. De som vet mest om hva som er vanlig på date er de som har hatt minst suksess med å finne en partner.

3. Noen har sikkert sterke meninger om når man skal ha sex (ref pkt 2), men det bestemmer du. Du må nok være tydelig på at du er interessert i et forhold sånn at daten ikke bare opplever det som avvisning og manglende interesse. 

Du har noen gode poeng her må jeg si. I forhold til punkt 3. ville det være naturlig å si det rett ut da? "Jeg ønsker ikke ha sex ennå men jeg er likevel interessert i deg altså!" Eller blir det rart? Beklager om jeg spør dumt men er helt grønn på dette.

Anonymkode: 02aae...a19

[AnonymBruker]

Lillemus skrev (1 time siden):

1. Ikke tenk så hardt på det, ta det som det kommer og ha sex når du har lyst! Jeg tror at mannen min og jeg hadde sex den andre gangen vi møttes, men det var høyst frivillig fra begge parter.  Jeg var da 36 år og tenkte at "her er det bare å ta for seg når man har sjansen! Hvem vet når jeg får muligheten igjen?!" 😂

2. På vårt tredje møte, vi var hjemme hos ham, snakket vi litt om dette at vi hadde møttes på nettet og at han hadde skrevet i sin kontaktannonse at han ønsket et uforpliktende forhold, det skrev jo alle den gangen (2005). Jeg husker jeg sa at det ville føles veldig ubehagelig om han skulle fortsette å treffe andre kvinner nå og da svarte han fort at det ikke var aktuelt. Da spurte jeg om jeg nå kunne kalle ham kjæresten min og det kunne jeg.  Nå har vi vært i lag i over 18,5 år og er lykkelig gift. ❤️ Men det er jo helt individuelt hvor lang tid det går til man definerer seg som et par.

Takk for at du deler av dine erfaringer og veldig koselig å høre at du har vært sammen med din mann i over 18,5 år. Jeg er nok veldig en overtenker og liker å ha tenkt igjennom alle slags mulige scenarioer på forhånd så jeg vet hva jeg skal gjøre når jeg faktisk havner i situasjonen. Jeg er vel kanskje også det man kan kalle kontrollfreak? Til en viss grad i alle fall, haha. Sikkert ikke den beste kombinasjonen kanskje? Men det går seg kanskje til når jeg faktisk tørr å hoppe i det og faktisk begynne å date?

Anonymkode: 02aae...a19

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei, skulle gjerne hørt andres erfaringer rundt det med å date...

Jeg har veldig lite erfaring med dating. Med det mener jeg da altså at jeg har vært på en eneste date i hele mitt 30 år lange liv. Vi møttes på kafe en gang og det gikk for så vidt greit, flyten i praten gikk sånn passe og jeg følte vi passet sånn passe sammen, men det ble bare den ene daten selv om vi egentlig hadde planer om å møtes igjen.

1) Når man har begynt å date og avtales å møtes flere ganger når forventer de fleste at man skal ha sex egentlig? Jeg er jo uerfaren så personlig kunne jeg tenke meg å gi det kanskje i alle fall minst en måned eller to der vi har møttes minst en 5-8 ganger før det ble tema? 

2) Er det vanlig å spørre hverandre rett ut om å bli kjærester? Hvor langt ute i prosessen er det vanlig så fall? (Tenker da på hvor lenge man må ha datet før man eventuell spør?).

Anonymkode: 02aae...a19

Nå har jeg ikke lest diskusjonen, men tenkte å svare likevel. Jeg er eldre enn deg, i midten av førtiårene. Men hadde min første date på over tjue år i høst.

Vi traff hverandre på Tinder. Snakket endel der før vi møttest etter to uker. Jeg hadde sagt fra at vi måtte gå sakte fremover, men på tredje date ble det kyssing. Dagen etter møttest vi hos han og vi hadde sex. 

I etterkant har han fortalt at han egentlig hadde forberedt seg på at det kunne ta noen måneder før jeg ville overnatte hos han så han var tålmodig. Men så gikk ting fortere enn noen av oss hadde tenkt oss.

Han var ganske tidlig klar for å definere oss som kjærester. Jeg syntes det var en veldig rart ting. Men etter noen uker var jeg også klar til å definere oss som kjærester.

Det gikk halvannen måned fra jeg sveipet på han til vi sa høyt at vi var kjærester. Mye raskere enn jeg i utgangspunktet var klar for, men ting utviklet seg raskt og fint.

Jeg tror ikke du skal overtenke dette. Hvert forhold et forskjellig. La ting utviklet seg naturlig.

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (24 minutter siden):

Nå har jeg ikke lest diskusjonen, men tenkte å svare likevel. Jeg er eldre enn deg, i midten av førtiårene. Men hadde min første date på over tjue år i høst.

Vi traff hverandre på Tinder. Snakket endel der før vi møttest etter to uker. Jeg hadde sagt fra at vi måtte gå sakte fremover, men på tredje date ble det kyssing. Dagen etter møttest vi hos han og vi hadde sex. 

I etterkant har han fortalt at han egentlig hadde forberedt seg på at det kunne ta noen måneder før jeg ville overnatte hos han så han var tålmodig. Men så gikk ting fortere enn noen av oss hadde tenkt oss.

Han var ganske tidlig klar for å definere oss som kjærester. Jeg syntes det var en veldig rart ting. Men etter noen uker var jeg også klar til å definere oss som kjærester.

Det gikk halvannen måned fra jeg sveipet på han til vi sa høyt at vi var kjærester. Mye raskere enn jeg i utgangspunktet var klar for, men ting utviklet seg raskt og fint.

Jeg tror ikke du skal overtenke dette. Hvert forhold et forskjellig. La ting utviklet seg naturlig.

Det med å ikke overtenke og la ting utvikle seg naturlig er nok ett godt råd og noe jeg burde bli bedre på. Jeg regner med du ikke leste svaret mitt til Lillemus over her siden du skrev at du ikke har lest diskusjonen så jeg sier det igjen: Jeg er nok veldig en overtenker og liker å ha tenkt igjennom alle slags mulige scenarioer på forhånd så jeg vet hva jeg skal gjøre når jeg faktisk havner i situasjonen. Jeg er vel kanskje også det man kan kalle kontrollfreak? Til en viss grad i alle fall, haha. Sikkert ikke den beste kombinasjonen kanskje? Men det går seg kanskje til når jeg faktisk tørr å hoppe i det og faktisk begynne å date?

Anonymkode: 02aae...a19

[Lillemus]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Takk for at du deler av dine erfaringer og veldig koselig å høre at du har vært sammen med din mann i over 18,5 år. Jeg er nok veldig en overtenker og liker å ha tenkt igjennom alle slags mulige scenarioer på forhånd så jeg vet hva jeg skal gjøre når jeg faktisk havner i situasjonen. Jeg er vel kanskje også det man kan kalle kontrollfreak? Til en viss grad i alle fall, haha. Sikkert ikke den beste kombinasjonen kanskje? Men det går seg kanskje til når jeg faktisk tørr å hoppe i det og faktisk begynne å date?

Anonymkode: 02aae...a19

Jeg tror det går helt fint jeg.  Ikke heng deg så kraftig opp i det du har tenkt gjennom som sannsynlige scenarier at du ikke kan gjøre noe annet om situasjonen oppstår - vær fleksibel.  

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det med å ikke overtenke og la ting utvikle seg naturlig er nok ett godt råd og noe jeg burde bli bedre på. Jeg regner med du ikke leste svaret mitt til Lillemus over her siden du skrev at du ikke har lest diskusjonen så jeg sier det igjen: Jeg er nok veldig en overtenker og liker å ha tenkt igjennom alle slags mulige scenarioer på forhånd så jeg vet hva jeg skal gjøre når jeg faktisk havner i situasjonen. Jeg er vel kanskje også det man kan kalle kontrollfreak? Til en viss grad i alle fall, haha. Sikkert ikke den beste kombinasjonen kanskje? Men det går seg kanskje til når jeg faktisk tørr å hoppe i det og faktisk begynne å date?

Anonymkode: 02aae...a19

Jeg er også en kontrollfreak. Til en sånn grad at jeg har en personlighetsforstyrrelse med tvangspregete trekk. Jeg prøvde desperat å ha kontroll og bestemme meg på forhånd hva jeg skulle gjøre og hva som kunne skje. Det fungerer jo ikke. Det var derfor ganske utfordrende for meg de første månedene. Ting går jo sjelden slik man har sett for seg. Og det var jo helt greit. Det har ført til et veldig fint forhold hvor jeg nå føler meg trygg 

[AnonymBruker]

Lillemus skrev (1 time siden):

Jeg tror det går helt fint jeg.  Ikke heng deg så kraftig opp i det du har tenkt gjennom som sannsynlige scenarier at du ikke kan gjøre noe annet om situasjonen oppstår - vær fleksibel.  

Ja, jeg har vel egentlig troen på at det vil gå helt fint jeg også. Jeg skal forsøke bli mindre opphengt, det er noe jeg jobber med. Det største problemet mitt nå er vel egentlig det at jeg ikke tør å ta det steget og faktisk begynne å date (eller lete etter noen å faktisk spørre på date da). Jeg hadde vel tenkt jeg skulle forsøke møte noen IRL, så det er det å faktisk finne en arena, hobby, sted med mulighet for å møte noen og det å tørre å møte opp alene. Men når jeg faktisk tør det så tror jeg det største problemet mitt vil være det å tørre å vise interesse og å ta mot til meg å spørre noen på date. Jaja, jeg får vel forsøke ta det steg for steg?

Anonymkode: 02aae...a19

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (52 minutter siden):

Jeg er også en kontrollfreak. Til en sånn grad at jeg har en personlighetsforstyrrelse med tvangspregete trekk. Jeg prøvde desperat å ha kontroll og bestemme meg på forhånd hva jeg skulle gjøre og hva som kunne skje. Det fungerer jo ikke. Det var derfor ganske utfordrende for meg de første månedene. Ting går jo sjelden slik man har sett for seg. Og det var jo helt greit. Det har ført til et veldig fint forhold hvor jeg nå føler meg trygg 

Nei, det fungerer vel heller dårlig det å forsøke å ha kontroll og bestemme seg på forhånd så jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg forsøker hehe. Men veldig godt å høre det at du nå har ett fint forhold og føler deg trygg da. Håper jeg også kommer dit, en dag. Jeg må bare tørre å hoppe i det og begynne å date... 

Anonymkode: 02aae...a19

[Lillemus]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei, det fungerer vel heller dårlig det å forsøke å ha kontroll og bestemme seg på forhånd så jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg forsøker hehe. Men veldig godt å høre det at du nå har ett fint forhold og føler deg trygg da. Håper jeg også kommer dit, en dag. Jeg må bare tørre å hoppe i det og begynne å date... 

Anonymkode: 02aae...a19

Det kan jo være greit å tenke gjennom noen problemstillinger på forhånd slik at man har en Plan B om noe skulle dukke opp, men ikke henge seg sånn opp i dem at man ikke klarer å vike fra programmet.  

[AnonymBruker]

Lillemus skrev (1 time siden):

Det kan jo være greit å tenke gjennom noen problemstillinger på forhånd slik at man har en Plan B om noe skulle dukke opp, men ikke henge seg sånn opp i dem at man ikke klarer å vike fra programmet.  

Ja, det er sant. Dersom man henger seg for mye opp i det så kan det nok ødelegge mye tenker jeg. Men hvilke problemstillinger burde jeg egentlig tenke igjennom? Er det noe som er viktigere enn annet, har du (og andre for så vidt) noe tanker rundt det?

Anonymkode: 02aae...a19

[Lillemus]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ja, det er sant. Dersom man henger seg for mye opp i det så kan det nok ødelegge mye tenker jeg. Men hvilke problemstillinger burde jeg egentlig tenke igjennom? Er det noe som er viktigere enn annet, har du (og andre for så vidt) noe tanker rundt det?

Anonymkode: 02aae...a19

Jeg pleide alltid å sørge for at noen visste hvem jeg skulle møte, når og hvor og avtalte at dersom de ikke hørte noe fra meg innen et visst klokkeslett så skulle de ringe meg. Fikk heldigvis aldri bruk for det, så det er meget mulig jeg overdrev litt der.

Ellers tenker jeg at det kan være greit å ha tenkt på hva man skal gjøre om det blir ubehagelig på en eller annen måte, jeg opplevde aldri det selv altså, det skal være sagt! Med ett unntak møtte jeg alle ute på et offentlig sted første gangen og med ett annet unntak visste alltid noen hvor, med hvem og når, som sagt. Det var sistnevnte unntak som ble mitt livs kjærlighet.

[Grendel]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Du har noen gode poeng her må jeg si. I forhold til punkt 3. ville det være naturlig å si det rett ut da? "Jeg ønsker ikke ha sex ennå men jeg er likevel interessert i deg altså!" Eller blir det rart? Beklager om jeg spør dumt men er helt grønn på dette.

Anonymkode: 02aae...a19

Jeg synes det er greit å være åpen og direkte, ja. 

[morsan]

Kashmir skrev (På 14.1.2024 den 15.31):

Akkurat det der med å treffe "riktige menneske" tror jeg kommer av at man møter flere mot bedre vitende. Man ser og skjønner på ett nivå at den personen ikke er rette å møte, men så tar man likevel sjansen og/ eller risikoen, for så og etterpå sitte med mange kyniske tanker. Det er ikke så vanskelig å stille noen "kontroll"- spørsmål før en date? 

Can confirm! Jeg har heldigvis ingen slike erfaringer som enkelte forteller om her om lureri osv, men jeg vet at jeg etter at jeg ble skilt fra min første mann hadde flere korte dater som var temmelig bortkastet! Det var menn jeg hadde kommer i kontakt med via datingapper og hvor jeg burde visst bedre, eller burde funnet ut mer på forhånd.

Dette var typisk kaffetreff o.l., men selv om de er korte, så tar det jo likevel tid og krefter. Og man kan også bli lei seg fordi slike dater gjør at det virker håpløst å skulle finne noen som passer. 

I noen tilfeller, tenkte jeg selv på forhånd at jeg var usikker på om vedkommende var noe for meg, men valgte likevel å treffe for å se om de fremstå annerledes i virkeligheten enn på nettet. Det gjorde de ikke! Jeg burde ikke tenkt at nettdating er noe veldig annerledes enn å treffes «RL». Nettdating ER også «real Life», med ekte folk, og folk er den de er. 

I noen andre tilfeller, var det mannfolka som var veldig lite interessert i å chatte før man skulle treffes på date. Det gjentatte mantraet var:  «Vi er vel ikke her for å finne en brevvenn! Det er viktig å møtes for å se om det er kjemi!» Jeg er jo ikke uenig i noe av det, men hadde de spandert noen minutter på å prate litt i chatten, og fortelle litt mer om seg selv, ville det kunne bli tydelig at det ikke ville være noen vits i å møtes. Jeg burde tenkt mer: Hvis de ikke engang gidder å chatte, hvorfor skal man gidde å sette av tid til å treffes?! 

Så traff jeg han som jeg nå er gift med, og da var det jo åpenbart fra første stund at dette var noe helt annet. Chatten løp lett og ledig hele kvelden, og de neste dagene. Vi hadde ikke anledning til å treffes før 5-6 dager etter at vi fikk kontakt i datingappen, men første date varte i 9 timer før vi måtte dra hjem til hver vår tenåring 🥰

[Nicklusheletida]

morsan skrev (23 minutter siden):

Can confirm! Jeg har heldigvis ingen slike erfaringer som enkelte forteller om her om lureri osv, men jeg vet at jeg etter at jeg ble skilt fra min første mann hadde flere korte dater som var temmelig bortkastet! Det var menn jeg hadde kommer i kontakt med via datingapper og hvor jeg burde visst bedre, eller burde funnet ut mer på forhånd.

Dette var typisk kaffetreff o.l., men selv om de er korte, så tar det jo likevel tid og krefter. Og man kan også bli lei seg fordi slike dater gjør at det virker håpløst å skulle finne noen som passer. 

I noen tilfeller, tenkte jeg selv på forhånd at jeg var usikker på om vedkommende var noe for meg, men valgte likevel å treffe for å se om de fremstå annerledes i virkeligheten enn på nettet. Det gjorde de ikke! Jeg burde ikke tenkt at nettdating er noe veldig annerledes enn å treffes «RL». Nettdating ER også «real Life», med ekte folk, og folk er den de er. 

I noen andre tilfeller, var det mannfolka som var veldig lite interessert i å chatte før man skulle treffes på date. Det gjentatte mantraet var:  «Vi er vel ikke her for å finne en brevvenn! Det er viktig å møtes for å se om det er kjemi!» Jeg er jo ikke uenig i noe av det, men hadde de spandert noen minutter på å prate litt i chatten, og fortelle litt mer om seg selv, ville det kunne bli tydelig at det ikke ville være noen vits i å møtes. Jeg burde tenkt mer: Hvis de ikke engang gidder å chatte, hvorfor skal man gidde å sette av tid til å treffes?! 

Så traff jeg han som jeg nå er gift med, og da var det jo åpenbart fra første stund at dette var noe helt annet. Chatten løp lett og ledig hele kvelden, og de neste dagene. Vi hadde ikke anledning til å treffes før 5-6 dager etter at vi fikk kontakt i datingappen, men første date varte i 9 timer før vi måtte dra hjem til hver vår tenåring 🥰

Du hadde stikk motsatt holdning enn meg Jeg gadd rett og slett ikke å bruke for mye tid på skriving utenom det aller nødvendigste. Jeg synes det var bedre å møtes kjapt ute til kaffe eller en pub og ta det derifra. Jeg tenkte at det var bortkastet å sitte skrive så mye og så viste det seg kanskje at det var null gnist når vi møttes. Jeg må se folk og høre dem snakke før jeg vet om det er interessant

[Nicklusheletida]

Nicklusheletida skrev (16 minutter siden):

Du hadde stikk motsatt holdning enn meg Jeg gadd rett og slett ikke å bruke for mye tid på skriving utenom det aller nødvendigste. Jeg synes det var bedre å møtes kjapt ute til kaffe eller en pub og ta det derifra. Jeg tenkte at det var bortkastet å sitte skrive så mye og så viste det seg kanskje at det var null gnist når vi møttes. Jeg må se folk og høre dem snakke før jeg vet om det er interessant

Og jeg husker faktisk at jeg kunne sitte på dol om kvelden og at det kunne komme inn noe fra en potensiell date jeg måtte svare på, så så jeg det som en forstyrrelse 😀 Jeg var ikke ute etter å finne meg en brevvenn jeg heller. 

[morsan]

Nicklusheletida skrev (1 time siden):

Du hadde stikk motsatt holdning enn meg Jeg gadd rett og slett ikke å bruke for mye tid på skriving utenom det aller nødvendigste. Jeg synes det var bedre å møtes kjapt ute til kaffe eller en pub og ta det derifra. Jeg tenkte at det var bortkastet å sitte skrive så mye og så viste det seg kanskje at det var null gnist når vi møttes. Jeg må se folk og høre dem snakke før jeg vet om det er interessant

Jeg synes det var kjipt å sette av tid til date, ordne og fikse meg, typisk komme med en nødløgn til tenåringen, dra inn til byen og treffe en fyr som jeg ikke trengte å få bekreftet manglende gnist for ved å møte han personlig. Hadde han bydd litt mer på seg selv i forkant hadde jeg trolig skjønt at han var utelukket uansett.  Man rekker å skrive MYE på den tiden som hadde gått med til daten! 😅

[Nicklusheletida]

morsan skrev (41 minutter siden):

Jeg synes det var kjipt å sette av tid til date, ordne og fikse meg, typisk komme med en nødløgn til tenåringen, dra inn til byen og treffe en fyr som jeg ikke trengte å få bekreftet manglende gnist for ved å møte han personlig. Hadde han bydd litt mer på seg selv i forkant hadde jeg trolig skjønt at han var utelukket uansett.  Man rekker å skrive MYE på den tiden som hadde gått med til daten! 😅

Ja, skjønner det .  Jeg synes det var mer stress å skrive. Jeg skrev kort, men delte det viktigste og sørget for å få vite nok til  at det var ok med et møte. Men jeg vet i ettertid at min nåværende samboer hadde stusset på dette. Han synes det var litt rart at jeg skrev så lite og trodde derfor jeg var uinteresset.   men så ble det full klaff når vi møttes da

 

For meg var ikke kaffedater noe stress. Jeg tok heller masse møter i steden for å skrive lange brev i øst og vest  Jeg opplevde ingen ting som skadet meg. Heller ting jeg ler litt av i ettertid. Jeg traff kjæresten akkurat på et tidspunkt jeg gikk lei og tenkte at jeg ville roe meg ned. Det tok jo under et år fra jeg var skilt til jeg traff han. Det var hektisk aktivitet i det året og jeg opplevde mye morsomt også, men i ettertid ser jeg på det som en slags flukt. Men jeg har også tenkt det var bra jeg levde livet og traff mange, for jeg er nemlig så veldig trygg på at jeg endte opp med den helt riktige . Jeg har et bredt sammenligningsgrunnlag

Vi var heldige både du og jeg 

Endret 19. januar 2024 av Nicklusheletida

[morsan]

Nicklusheletida skrev (1 time siden):

Ja, skjønner det .  Jeg synes det var mer stress å skrive. Jeg skrev kort, men delte det viktigste og sørget for å få vite nok til  at det var ok med et møte. Men jeg vet i ettertid at min nåværende samboer hadde stusset på dette. Han synes det var litt rart at jeg skrev så lite og trodde derfor jeg var uinteresset.   men så ble det full klaff når vi møttes da

 

For meg var ikke kaffedater noe stress. Jeg tok heller masse møter i steden for å skrive lange brev i øst og vest  Jeg opplevde ingen ting som skadet meg. Heller ting jeg ler litt av i ettertid. Jeg traff kjæresten akkurat på et tidspunkt jeg gikk lei og tenkte at jeg ville roe meg ned. Det tok jo under et år fra jeg var skilt til jeg traff han. Det var hektisk aktivitet i det året og jeg opplevde mye morsomt også, men i ettertid ser jeg på det som en slags flukt. Men jeg har også tenkt det var bra jeg levde livet og traff mange, for jeg er nemlig så veldig trygg på at jeg endte opp med den helt riktige . Jeg har et bredt sammenligningsgrunnlag

Vi var heldige både du og jeg 

Kan kjenne meg igjen i det med hektisk aktivitet, morsomt, men også at det var en slags flukt. 🙂

 

Og helt enig i at vi har vært heldige begge to 🙂