Frykten for å bli frisk eller symptomfri fra psykiske lidelser. Andre som kjenner på det?

[AnonymBruker]

Hallo alle sammen. I dag vil jeg gjerne snakke litt om ett tema som jeg vil tippe på at andre psykisk syke også kan føle på. Nemlig den redselen og frykten for å bli frisk, eller bedre eller symptomfri. Symptomfri er kanskje ett bedre ord å bruke, for mange psykiske lidelser kan man vel kanskje ikke faktisk bli frisk fra? Så vidt jeg har skjønt i alle fall så er det det som gjelder for de diagnsoene som jeg har fått. Beklager forresten at posten her ble så lang, men jeg hadde visst mye på hjertet i natt...

Jeg har vert så kaldt alvorlig psykisk syk de siste 8-9 årene. Jeg ble syk helt i starten av 20-årene og jeg er nå snart 30. Jeg har ikke regnet nøyaktig på det men jeg har nok vært innlagt på akuttpost og DPS døgn i til sammen over 1-2 år og mer av livet mitt til sammen sammenlagt i denne perioden som jeg har vært syk. Også har jeg stort sett hatt samtaler med poliklinisk behandler en dag i uka nesten alle årene samtidig med oppfølging i kommunen og fastlege flere dager i uka. Jeg ble først diagnostisert med schizofreni så ja, psykoser er noe jeg har slitt en del med. Også alvorlige depresjoner da. Der jeg har mistet alt håp om å noen gang bli bedre osv. Jeg har også vært underlagt mye tvang dessverre. Da både langvarig tvangsmedisinering og fastholding og beltelegging. Noe jeg også har slitt litt med i ettertid. 

Men nå siste 2 årene har ting virkelig snudd for meg. Jeg har fått rette diagnoser, jeg er stabil på medisiner, har gått til en fantastisk behandler som har hjulpet meg mye i over 2 år (men som nå dessverre har sluttet i jobben så jeg går ikke til henne lenger). Jeg opplevde at jeg tillot henne å bry seg om meg og at jeg tillot henne og nå inn til meg og hjelpe meg. Jeg trodde virkelig på henne når hun sa at hun brydde seg om meg og at hun ville mitt beste. Alle de tingene jeg har sagt til meg selv igjen og igjen at jeg ikke fortjener. (Jeg fortjener ikke å oppleve at andre bryr seg om meg og er glade i meg og alt det som følger med). Jeg har endelig fått en mer stabil og høyere inntekt nå når jeg har blitt ufør i tillegg til at jeg har fått en fast deltidsjobb. Det har gjort at jeg har også endelig fått kjøpt meg egen leilighet som jeg stortrives med å bo i alene. Bare for en 5 års tid siden var det egentlig utenkelig at jeg skulle klare å bo alene og ikke i en heldøgns bemannet bolig med tett oppfølging og også lengre innleggelser på døgnpost med fastvakt ved behov.

Dette med å være "frisk"/symptomfri er ett helt nytt liv for meg. Jeg var sist innlagt en kort uke i november/desember i fjor og før det var det faktisk 1 år siden sist innleggelse! Noe som er en stor ting for meg å være altså... Jeg klarer meg bedre og bedre helt selv. Uten både hjelp fra familie og hjelpeapparat. Jeg er mer selvstendig, trygg i meg selv, selvivaretagende i stedet for selvdestruktiv. Jeg har også blitt frivillig og aktiv på fontenehuset og tatt opp igjen hobbyer som jeg har hatt kjempelyst til å drive med i mange år men som jeg aldri har turt å ta steget til å begynne med.

Men så til poenget: Frykten for å bli frisk og symptomfri og det å ha det bra. Som sagt er det veldig uvant for meg å faktisk ha en bra hverdag. En hverdag der jeg tenker på hverdagslige ting som hva jeg skal ha til middag, hvilken farge jeg skal male veggen på soverommet, hva jeg skal finne på sammen med venninnen min (ja, jeg har endelig en ny venninne nå etter å ha mistet kontakten med de fra barneskolen siden de har flyttet til andre byer). En helt ny hverdag som ikke dreier seg mest mulig om destruktivitet, selvmordstanker, selvskading og altoppslukende mørke. Deprimert har jeg ikke vært på over ett halvt år nå og selvmordstankene har forsvunnet helt nå! (Jeg som til og med ble sett på som 'kronisk suicidal' - har aldri likt det begrepet).

Jeg er så urolig redd for å bli frisk og/eller symptomfri fordi da blir fallhøyden så stor. Og det gjør så vondt å bli dårlig igjen. Og hva om jeg faktisk klarer å bygge opp det livet som jeg hele tiden har drømt om men tenkt var uoppnåelig for en som var/er så syk som meg? Ett liv med egen bolig, samboer og barn og venninner. En trygg hverdag med forutsigbarhet og det å oppleve å bli elsket av noen andre for den man er og faktisk akseptere og elske seg selv også for alt det en er på godt og vondt også. Både positivt og negativt. Å lære å bygge seg selv opp og ikke bryte seg selv ned gang på gang "fordi jeg ikke fortjener å ha det bra". For det er det som hele veien har vært en sannhet for meg: Jeg fortjener ikke å ha det bra. Jeg er ikke verdt noen ting. Ingen liker meg virkelig. Jeg er stygg, håpløs, en ond person som ikke fortjener at noen er glad i eller elsker. Så jeg har aldri hatt kjæreste f.eks og jeg synes det er vanskelig når venner og familie sier at de bryr seg og er glade i meg. Jeg fortjener det ikke er en setning som går igjen i hode mitt. Jeg har ett stort og omfattende selvhat mot meg selv. 

Hva om livet mitt ender opp med å bli bra? Hva om livet mitt blir ett liv som jeg føler er verdt å leve? Det er en så ufattelig skummel tanke det. Å tillate seg selv å ha det bra, å tørre å føle på de gode følelsene og gi plass til bedring.

HVA ER DINE TANKER OM DETTE? HAR DU OGSÅ EN REDSEL FOR BEDRING OG DET Å BLI SYMPTOMFRI ELLER FRISK? GJERNE DEL DIN ERFARING...

Anonymkode: 7c02e...d0f

[AnonymBruker]

Ett spørsmål til: Kan/burde jeg vise denne teksten til min behandler neste time? Jeg har nettopp fått henne som behandler og møtt henne for første gang sist time så jeg har aldri snakket med henne om dette før. Den første timen var var bare en 'bli kjent' time der jeg fortalte litt generelt om meg selv og det friske livet mitt som jeg kaller det. Altså om familie og venner og hvilke hobbyer jeg gjør og hva jeg jobber med osv.

Anonymkode: 7c02e...d0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ett spørsmål til: Kan/burde jeg vise denne teksten til min behandler neste time? Jeg har nettopp fått henne som behandler og møtt henne for første gang sist time så jeg har aldri snakket med henne om dette før. Den første timen var var bare en 'bli kjent' time der jeg fortalte litt generelt om meg selv og det friske livet mitt som jeg kaller det. Altså om familie og venner og hvilke hobbyer jeg gjør og hva jeg jobber med osv.

Anonymkode: 7c02e...d0f

Klart du kan vise henne teksten du har skrevet. Lykke til!

Anonymkode: 3a40d...405

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Klart du kan vise henne teksten du har skrevet. Lykke til!

Anonymkode: 3a40d...405

Takk for det. Da skal jeg ta en (for meg) stor sjanse og være ærlig, åpen og sårbar med behandler og vise henne denne teksten. Jeg har ikke printer da så jeg må så fall lagre det som notat på telefonen min og la henne lese det fra den. Tror du det er greit? Eller tror du kanskje hun syntes det er knotete å skulle lese en så lang tekst på en mobiltelefon? Jeg har ikke e-post adressen hennes og jeg vet heller ikke om hun hadde syntes det var greit at jeg sendte henne denne teksten på e-post heller...?

Anonymkode: 7c02e...d0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for det. Da skal jeg ta en (for meg) stor sjanse og være ærlig, åpen og sårbar med behandler og vise henne denne teksten. Jeg har ikke printer da så jeg må så fall lagre det som notat på telefonen min og la henne lese det fra den. Tror du det er greit? Eller tror du kanskje hun syntes det er knotete å skulle lese en så lang tekst på en mobiltelefon? Jeg har ikke e-post adressen hennes og jeg vet heller ikke om hun hadde syntes det var greit at jeg sendte henne denne teksten på e-post heller...?

Anonymkode: 7c02e...d0f

E-post er ikke å regne som "sikkert" nok, så jeg tror ikke hun vil at du skriver det der. Du kan la henne lese teksten på telefonen din, det går bra☺️

Anonymkode: 3a40d...405

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk for det. Da skal jeg ta en (for meg) stor sjanse og være ærlig, åpen og sårbar med behandler og vise henne denne teksten. Jeg har ikke printer da så jeg må så fall lagre det som notat på telefonen min og la henne lese det fra den. Tror du det er greit? Eller tror du kanskje hun syntes det er knotete å skulle lese en så lang tekst på en mobiltelefon? Jeg har ikke e-post adressen hennes og jeg vet heller ikke om hun hadde syntes det var greit at jeg sendte henne denne teksten på e-post heller...?

Anonymkode: 7c02e...d0f

Jeg heier på deg!

Anonymkode: 3a40d...405

[AnonymBruker]

Mine tanker om dette er at mange psykisk syke sitter fast i "pasientrollen". En rolle som kun dreier seg om å være pasient, å være i behandling, gå til psykologen sin på dps osv. De føler selv at verden går under om de ikke har en psykolog å snakke med, selvom de har gått til det i mange år allerede. Da tenker jeg det er viktig å klare å komme ut av denne pasientrollen sånn at ikke alt dreier seg om å være syk eller om å glede seg til neste psykologtime. 

Anonymkode: 703e3...33b

[emilie321]

Det med å være redd for å bli frisk, handler mye om det vante og trygge. En vet hva en har når man er syk, men en vet ikke hvordan det er å være frisk...og med alt som følger med det.  (for de som har vært syk lenge)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

E-post er ikke å regne som "sikkert" nok, så jeg tror ikke hun vil at du skriver det der. Du kan la henne lese teksten på telefonen din, det går bra☺️

Anonymkode: 3a40d...405

Åja, okei. Da satser jeg på det da 😊

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg heier på deg!

Anonymkode: 3a40d...405

Takk for det!

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mine tanker om dette er at mange psykisk syke sitter fast i "pasientrollen". En rolle som kun dreier seg om å være pasient, å være i behandling, gå til psykologen sin på dps osv. De føler selv at verden går under om de ikke har en psykolog å snakke med, selvom de har gått til det i mange år allerede. Da tenker jeg det er viktig å klare å komme ut av denne pasientrollen sånn at ikke alt dreier seg om å være syk eller om å glede seg til neste psykologtime. 

Anonymkode: 703e3...33b

Ja, jeg tror det er ett godt poeng. Og jeg tror nok jeg definitivt er 'skyldig' i å ha havnet i pasientrollen. Men det gjelder nok mest tidligere i livet mitt og ikke så mye nå. Jeg avsluttet jo all kontakt med behandlingsapparatet mitt utenom fastlegen i fjor så har til nå vært helt uten det jeg ville kalt ordentlig behandling i nesten ett halvt år nå før jeg fikk ny behandler (hadde første timen med henne i forrige uke). 

Jeg har blitt veldig bevisst på (vil jeg si selv) i alle fall det siste året eller to dette med å ha ett liv utenom psykiatrien som jeg da kaller det. Og med det mener jeg å gjøre såkalte 'friske' ting som å jobbe, ha hobbyer, møte venner og slike ting. Så jeg vil nok si selv at jeg ikke er inne i denne pasientrollen nå for tiden. Men jeg var det definitivt før da, og kanskje spesielt da i begynnelsen da jeg først ble syk. Da var jeg svært dårlig. Og da handlet vel alt bare mest om å overleve mellom time til time med behandleren min som jeg da hadde og også dette med å være selvdestruktiv var jeg svært god på. Kanskje mest psykisk men også psykisk. Jeg orket ikke en gang forsøke begrense skade. For jeg hatet meg selv så mye at jeg fortjente ikke noe annet enn å ha det vondt og ha det mest mulig vondt, mente jeg da. Heldigvis har jeg fått en mye bedre evne til selvivaretagelse nå da. Så selvskading er ikke noe jeg driver med nå og det å trykke meg selv ned og hate meg selv har jeg blitt flinkere til å la være. Selv om jeg fortsatt sliter litt med det i perioder da. Kanskje mest når jeg er dårlig da, ikke så mye når jeg har det bra nå lenger. 

En annen ting som jeg glemte å skrive om i hovedinnlegget er at jeg har fått en merkelig trang til å selv sabotere. Sabotere for meg selv altså. Slik at jeg blir dårligere igjen og ikke trenger å føle på denne redselen for å bli bedre/frisk/symptomfri. Men det vil nok ikke være noe jeg faktisk kommer til å gjøre da. Jeg kjenner bare på impulsene til det.

emilie321 skrev (3 minutter siden):

Det med å være redd for å bli frisk, handler mye om det vante og trygge. En vet hva en har når man er syk, men en vet ikke hvordan det er å være frisk...og med alt som følger med det.  (for de som har vært syk lenge)

Ja, der tror jeg du har ett veldig godt og viktig poeng. Jeg har jo også vært syk lenge nå. Snart 10 år jo. Så mesteparten av mitt voksene liv har jeg vel nærmest hatt som (en del av) identiteten min å være psykisk syk. Og ikke bare det, fra 20 og til 30 år blir vel sett på som veldig viktige år for å finne seg selv og for selvutvikling og slikt? Finne ut hvem man er som menneske, hva man står for, hvilke verdier man har og hva man ønsker av livet videre? Altså hva man ønsker å jobbe med, hvilke vennskap man ønsker og om dette med å finne en kjæreste/samboer og finne ut om man ønsker barn eller ikke (om det ikke er noe man har ønsket hele livet da). Så jeg føler jo at jeg har mistet veldig mye av meg selv til psykisk sykdom. Og at jeg helt ikke helt vet hvem jeg er nå i dag.

Og jeg må begynne nå i 30-årene og finne ut av mine verdier og hvem jeg er og hva jeg står for og brenner for. Og om jeg vil og ønsker å få barn. Spesielt med tanke på at jeg nå har en psykisk sykdom som kan ramme det barnet som jeg eventuelt velger å få negativt. Enten ved at jeg blir syk etter fødsel eller i løpet av barnets liv eller at barnet arver en av eller begge diagnosene. Så det er jo ett kjempestort valg å ta som vil kunne få eventuelle store konsekvenser for ett annet menneskes liv. Og de fleste ville nok også rådet meg til å aldri få barn. Og det er jo også sårt - å skulle velge å bli barnløs på grunn av egen psykisk sykdom.

Anonymkode: 7c02e...d0f

[Vendi]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Mine tanker om dette er at mange psykisk syke sitter fast i "pasientrollen". En rolle som kun dreier seg om å være pasient, å være i behandling, gå til psykologen sin på dps osv. De føler selv at verden går under om de ikke har en psykolog å snakke med, selvom de har gått til det i mange år allerede. Da tenker jeg det er viktig å klare å komme ut av denne pasientrollen sånn at ikke alt dreier seg om å være syk eller om å glede seg til neste psykologtime. 

Anonymkode: 703e3...33b

Jeg tror også at dette like mye er behandlingsapparatet sin "feil". Noen har nok litt vanskeligheter med å slippe pasientene sine. I stedet for å gjøre dem klare for verden og hverdagen så gjør de heller pasientene avhengige av seg. Sikkert ikke helt meningen, men tror det er relativt vanlig. Pasienter kan jo ikke gå år ut og år inn i behandling på eksempelvis DPS uten at det anses som "nødvendig" av hjelpeapparatet. Man kan ikke selv beholde plassen sin hvis ikke det anses som et "behov" fra behandlingsapparatet sin side. På den annen side er det jo opp til pasientene om de vil takke ja til stadig videre oppfølging, eller ikke,  så sant det ikke dreier seg om tvang. 

[AnonymBruker]

Vendi skrev (2 minutter siden):

Jeg tror også at dette like mye er behandlingsapparatet sin "feil". Noen har nok litt vanskeligheter med å slippe pasientene sine. I stedet for å gjøre dem klare for verden og hverdagen så gjør de heller pasientene avhengige av seg. Sikkert ikke helt meningen, men tror det er relativt vanlig. Pasienter kan jo ikke gå år ut og år inn i behandling på eksempelvis DPS uten at det anses som "nødvendig" av hjelpeapparatet. Man kan ikke selv beholde plassen sin hvis ikke det anses som et "behov" fra behandlingsapparatet sin side. På den annen side er det jo opp til pasientene om de vil takke ja til stadig videre oppfølging, eller ikke,  så sant det ikke dreier seg om tvang. 

Dette tenker jeg også er ett viktig poeng. Hun behandleren som jeg nevnte som har vært den beste for meg og som jeg gikk lengst til (altså 2 år) fortsatte å sette opp timer ukentlig selv om jeg nok også kunne hatt godt av timer med henne sjeldnere i de bra periodene mine for å føle på å klare meg selv mer.  Kanskje? Jeg følte også at hun gjorde mye "ekstra" for meg. Som en gang så ble hun med meg hjem i leiligheten min for at jeg skulle gi fra meg tablettene mine som jeg hadde til henne og en annen gang så fikk hun åpnet en plass på døgnposten bare for meg som de egentlig hadde stengt pga kapasitetsproblemer. Så ja, jeg følte nesten at hun gjorde for mye for meg om jeg kan si det sånn? Ikke at jeg ikke satte pris på det og var takknemlig overfor henne altså for det var jeg altså så helt klart.

Men kanskje jeg hadde hatt større utbytte av behandlingen om hun bare behandlet meg som "hvilken som helst annen pasient" som hun bare brydde seg om på helt vanlig måte? Vanskelig å forklare ordentlig, men jeg følte på en måte litte grann at hun brydde seg ekstra mye om meg? Men det var kanskje på en annen side også veldig godt og bra og positivt for meg å oppleve at hun oppriktig brydde seg om meg på denne måten og gjorde ekstra ting bare for meg som hun ikke hadde gjort for hvem som helst? (I alle fall tenker jeg på de tingene hun gjorte for meg sånn). For jeg følte meg ikke som bare en pasient hos henne. Ikke at jeg følte at vi var venner heller altså, men at jeg kanskje var litt spesiell på en måte? Ikke helt spesiell heller da, men sliter litt med å finne det rette ordet her. Men du skjønner kanskje hva jeg forsøker å få frem og forklare likevel?

Anonymkode: 7c02e...d0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Åja, okei. Da satser jeg på det da 😊

Takk for det!

Ja, jeg tror det er ett godt poeng. Og jeg tror nok jeg definitivt er 'skyldig' i å ha havnet i pasientrollen. Men det gjelder nok mest tidligere i livet mitt og ikke så mye nå. Jeg avsluttet jo all kontakt med behandlingsapparatet mitt utenom fastlegen i fjor så har til nå vært helt uten det jeg ville kalt ordentlig behandling i nesten ett halvt år nå før jeg fikk ny behandler (hadde første timen med henne i forrige uke). 

Jeg har blitt veldig bevisst på (vil jeg si selv) i alle fall det siste året eller to dette med å ha ett liv utenom psykiatrien som jeg da kaller det. Og med det mener jeg å gjøre såkalte 'friske' ting som å jobbe, ha hobbyer, møte venner og slike ting. Så jeg vil nok si selv at jeg ikke er inne i denne pasientrollen nå for tiden. Men jeg var det definitivt før da, og kanskje spesielt da i begynnelsen da jeg først ble syk. Da var jeg svært dårlig. Og da handlet vel alt bare mest om å overleve mellom time til time med behandleren min som jeg da hadde og også dette med å være selvdestruktiv var jeg svært god på. Kanskje mest psykisk men også psykisk. Jeg orket ikke en gang forsøke begrense skade. For jeg hatet meg selv så mye at jeg fortjente ikke noe annet enn å ha det vondt og ha det mest mulig vondt, mente jeg da. Heldigvis har jeg fått en mye bedre evne til selvivaretagelse nå da. Så selvskading er ikke noe jeg driver med nå og det å trykke meg selv ned og hate meg selv har jeg blitt flinkere til å la være. Selv om jeg fortsatt sliter litt med det i perioder da. Kanskje mest når jeg er dårlig da, ikke så mye når jeg har det bra nå lenger. 

En annen ting som jeg glemte å skrive om i hovedinnlegget er at jeg har fått en merkelig trang til å selv sabotere. Sabotere for meg selv altså. Slik at jeg blir dårligere igjen og ikke trenger å føle på denne redselen for å bli bedre/frisk/symptomfri. Men det vil nok ikke være noe jeg faktisk kommer til å gjøre da. Jeg kjenner bare på impulsene til det.

Ja, der tror jeg du har ett veldig godt og viktig poeng. Jeg har jo også vært syk lenge nå. Snart 10 år jo. Så mesteparten av mitt voksene liv har jeg vel nærmest hatt som (en del av) identiteten min å være psykisk syk. Og ikke bare det, fra 20 og til 30 år blir vel sett på som veldig viktige år for å finne seg selv og for selvutvikling og slikt? Finne ut hvem man er som menneske, hva man står for, hvilke verdier man har og hva man ønsker av livet videre? Altså hva man ønsker å jobbe med, hvilke vennskap man ønsker og om dette med å finne en kjæreste/samboer og finne ut om man ønsker barn eller ikke (om det ikke er noe man har ønsket hele livet da). Så jeg føler jo at jeg har mistet veldig mye av meg selv til psykisk sykdom. Og at jeg helt ikke helt vet hvem jeg er nå i dag.

Og jeg må begynne nå i 30-årene og finne ut av mine verdier og hvem jeg er og hva jeg står for og brenner for. Og om jeg vil og ønsker å få barn. Spesielt med tanke på at jeg nå har en psykisk sykdom som kan ramme det barnet som jeg eventuelt velger å få negativt. Enten ved at jeg blir syk etter fødsel eller i løpet av barnets liv eller at barnet arver en av eller begge diagnosene. Så det er jo ett kjempestort valg å ta som vil kunne få eventuelle store konsekvenser for ett annet menneskes liv. Og de fleste ville nok også rådet meg til å aldri få barn. Og det er jo også sårt - å skulle velge å bli barnløs på grunn av egen psykisk sykdom.

Anonymkode: 7c02e...d0f

Tror ikke at man med schizofrenidisgnose kan velge å selv beholde barnet eller ikke. Jeg tror de fleste psykologer vil mene at man med schizofreni ikke er istand til å ta vare på et barn. En annen ting er selvsagt det at veldig mange med schizofreni faktisk blir helt friske. Det er jo en som tidligere hadde schizofreni, men som ble frisk og som nå er psykolog. Så det går jo ann. 

Jeg tror det er viktig at man ikke går til psykolog kun for "kaffeslabberas" også, men at man er der for mer konkret behandling. Også må man ta i bruk de rådene man får ute i det virkelige liv. Dersom man ikke gjør det så kan man fortsette å gå til psykolog resten av livet uten bedring. 

Anonymkode: 703e3...33b

[AnonymBruker]

Vendi skrev (13 minutter siden):

Jeg tror også at dette like mye er behandlingsapparatet sin "feil". Noen har nok litt vanskeligheter med å slippe pasientene sine. I stedet for å gjøre dem klare for verden og hverdagen så gjør de heller pasientene avhengige av seg. Sikkert ikke helt meningen, men tror det er relativt vanlig. Pasienter kan jo ikke gå år ut og år inn i behandling på eksempelvis DPS uten at det anses som "nødvendig" av hjelpeapparatet. Man kan ikke selv beholde plassen sin hvis ikke det anses som et "behov" fra behandlingsapparatet sin side. På den annen side er det jo opp til pasientene om de vil takke ja til stadig videre oppfølging, eller ikke,  så sant det ikke dreier seg om tvang. 

Men dersom pasienten er på aap eller sykemeldt så kan på en måte ikke psykiatrien kvitte seg med pasienten heller tror jeg. Men er alt for mange unge uføre og generelt unge folk utenfor arbeidslivet idag. Tror mange unge hadde hatt godt av å bli litt mindre dullet med. Å bli sykemeldt for utbrenthet, angst og depresjon gjør det bare enda vanskeligere å komme seg ut i arbeidsliv eller studentlivet igjen. 

Anonymkode: 703e3...33b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tror ikke at man med schizofrenidisgnose kan velge å selv beholde barnet eller ikke. Jeg tror de fleste psykologer vil mene at man med schizofreni ikke er istand til å ta vare på et barn. En annen ting er selvsagt det at veldig mange med schizofreni faktisk blir helt friske. Det er jo en som tidligere hadde schizofreni, men som ble frisk og som nå er psykolog. Så det går jo ann. 

Jeg tror det er viktig at man ikke går til psykolog kun for "kaffeslabberas" også, men at man er der for mer konkret behandling. Også må man ta i bruk de rådene man får ute i det virkelige liv. Dersom man ikke gjør det så kan man fortsette å gå til psykolog resten av livet uten bedring. 

Anonymkode: 703e3...33b

Jeg har ikke schizofrenidiagnosen lengre. Diagnosen ble endret til bipolar. Men jeg har jo likevel hatt psykoser da. Så vet ikke om en vil se på en bipolar diagnose som noe bedre enn en schizofreni diagnose sånn sett da? Jeg har heldigvis ikke hatt psykose på noen år nå da, så det er jo positivt sånn sett. Depresjoner er det jeg har slitt mest med egentlig. 

Gode poeng. Jeg har allerede kommet til min nye behandlere med flere punkt som jeg ønsker konkret hjelp med første time med henne. I tillegg til at jeg forsøker være mer bevisst på å øve på å få det bedre i livet mitt og faktisk bruke de mestringsstrategiene og tankemønstrene som jeg har lært i terapi hittil. Selv om de fleste årene mine med terapi har vært aller mest så kalt brannslukking da. Og støttesamtaler tror jeg at de kalte det? Så for det meste i terapien har jeg ikke lært noe annet enn å holde hodet over vannet egentlig. Men jeg merker at jeg er klar for en mer konkret, målrettet og effektiv type behandling og hjelp nå da. Så det har jeg troen på at blir bra med denne nye behandleren.

Anonymkode: 7c02e...d0f

[AnonymBruker]

Nå tenker jeg så mye på dette at jeg ikke får sove. Hehe. Hvorfor ble akkurat JEG syk? Og hvor kommer alt det forferdelige selvhatet mitt fra egentlig? Jeg hadde en helt vanlig oppvekst vil jeg si og hadde/har både venner og familie som alltid har vært glade i meg som den jeg er. Som har roset meg, snakket positivt til meg, alltid stilt opp og akseptert meg for akkurat den jeg er. Både positive og mer negative sider. Eneste som kanskje var litt annerledes i barndommen min var at mamma og pappa skilte seg da jeg var 6 år. Men det var egentlig mer positivt enn negativt og det mente jeg allerede som barn også. Fordi de fungerte rett og slett dårlig som kjærester og samboere, de fungerte mye bedre sammen som venner/bekjente som tok vare på to barn sammen. Utenom det så kan jeg egentlig ikke komme på noe spesifikt negativt med verken barndom eller ungdomstiden min. Jeg var kanskje i overkant innadvendt og litt enstøing kanskje... Men jeg hadde jo to venninner likevel da. Gjennom hele barne og ungdomsskolen og videregående. Det var ikke før de (venninnene mine) begynte å studere at vi mistet kontakten mer og mer. 

Jeg vil si at jeg alltid har hatt ett ganske stort selvhat. Men som barn så lå det kanskje mer begravd 'bak der i bakgrunnen' og det var ikke noe jeg reflekterte så mye over eller var helt bevisst på. Jeg hatet meg selv. Sånn var det bare. Så kom puberteten og med den ble jeg nok mer bevisst i hatet mot meg selv også brøt det ut helt for fult i det jeg ble psykisk syk, psykotisk og etter hvert også deprimert. Dette selvhatet er også en stor grunn til at jeg sliter med å få nye bekjente og venner. Fordi jeg hater meg selv så mye at jeg er overbevist om at når folk som ikke kjenner meg så godt vil bli ordentlig kjent med meg så vil de innse hvor ond jeg er og hvor dårlig menneske jeg er. Kanskje ikke direkte ond men i alle fall ett dårlig menneske? Og selv om jeg til og med til tider kan mene at jeg er ond (det er kanskje mest ett problem jeg får og som jeg føler på når jeg blir/er psykotisk). Så klarer jeg ikke nevne en eneste konkret  grunn til at jeg er ond og egentlig ikke til hvorfor jeg er ett dårlig menneske heller. Det går kanskje mest på at jeg bare føler meg som ett ondt og dårlig menneske uten så spesielt mye grunnlag for det? Kanskje litt ting som at jeg tenker mye på meg selv og har satt familie og venner i vanskelige situasjoner når de i ettertid har fått vite om selvmordsforsøk og slikt da.

Beklager at dette blir så langt. Om dere ikke gidder lese så skjønner jeg det veldig godt altså. Men jeg hadde så mye tanker og følelser og ting på hjertet akkurat nå i natt visstnok. Dette er også tanker og følelser som jeg aldri har åpnet opp til noen om før så det føles også veldig privat og sårt... Håper ingen reagerer negativt på noe av det som jeg skriver. Kanskje kommer jeg til å angre fælt på at jeg er så åpen og ærlig når jeg våkner i morgen tidlig? Eller kanskje ikke, for her er jeg jo helt anonym og ingen vet hvem jeg er på ekte heller. Så det er kanskje verdt det å gjøre seg selv sårbar og åpen i bytte mot å kanskje få noen gode råd om hvordan jeg kan endre meg for å få det bedre?

Men jeg merker i alle fall på meg selv nå at jeg er veldig motivert for å få til endring, for å få det varig bedre. For å få leve det livet jeg innerst inne har drømt om og ønsker meg. Jeg har tro på at jeg en dag kan føle at jeg fortjener å ha det bra og slite mindre med alle disse negative, vanskelige, vonde, motstridende følelsene som jeg har mot meg selv. Men det er vanskelig for meg dette med å føle meg så mye bedre nå enn det jeg har gjort før. For før var det mye mørke. Alt var bare vondt, mørkt, håpløst. Det var det som var hverdagslig for meg og hverdagen min. Det ble helt greit til slutt for jeg ble helt nummen og kunne ikke brydd meg mindre. Og som nevnt lenger oppe i noen andres svar her så blir det jo akkurat dette vonde og vanskelige som blir det vante og trygge og da vil man kanskje ikke en gang vekk fra det eller har noe ønske eller håp om å bli bedre heller. Det er egentlig litt skummelt hvordan man blir veldig ubevisst på akkurat dette når man er inne i situasjonen. Eller sånn var/er det i alle fall for meg og dette med psykisk smerte og ha det vanskelig. Jeg ble egentlig ikke helt bevisst på hvor ødeleggende dette er og hvordan det henger sammen før ganske så nylig. Og det er jo vanskelig å gjøre noe med dette dersom man faktisk ikke er bevisst på det, sant? Men nå er alt veldig klart for meg og jeg er klar for å kjempe mot og gjøre noe med det og få det bedre.

Jeg bare håper jeg ikke begynner å bli psykotisk eller hypoman nå? For det er litt det jeg forbinder å "se klart" og skrive lange tekster om alt mulig... I alle mine psykoser og også hypomanier så har jeg fått en veldig sterk følelse av at jeg ser alt så veldig klart og at jeg vet alt og skjønner alt. Men jeg går jo på en grei dose antipsykotika nå da? Så da er det vel ikke stor sjanse for å bli psykotisk eller hypoman? Kanskje jeg bare føler på litt sterke følelser fordi dette er så personlig for meg? Og at jeg føler at jeg har endelig fått en slags åpenbaring overfor hva jeg trenger å gjøre med livet mitt for å endelig få ett liv jeg føler er verdt å leve?

Anonymkode: 7c02e...d0f

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg bare håper jeg ikke begynner å bli psykotisk eller hypoman nå? For det er litt det jeg forbinder å "se klart" og skrive lange tekster om alt mulig... I alle mine psykoser og også hypomanier så har jeg fått en veldig sterk følelse av at jeg ser alt så veldig klart og at jeg vet alt og skjønner alt. Men jeg går jo på en grei dose antipsykotika nå da? Så da er det vel ikke stor sjanse for å bli psykotisk eller hypoman?

Anonymkode: 7c02e...d0f

Jeg velger å svare på dette først, for jeg tenker at dette er det viktigste dersom det skulle være en så smått yrende hypomani. Har du og hjelpeapparatet ditt laget en plan i fredstid hva du skal gjøre dersom du opplever slik X og Y symptomer på hypomani for å få tidligst mulig stoppet den? Det er også en stor del av selvivaretakelsen når det gjelder din sykdom. Å klare å se når du trenger nok søvn, gode rutiner - og annet. Jeg er ikke den som kjenner godt nok til bipolar. Hvordan har natten din vært? Hvordan er dagsformen i dag?

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvorfor ble akkurat JEG syk? Og hvor kommer alt det forferdelige selvhatet mitt fra egentlig? 

Må det komme fra et sted? Endrer det dagens situasjon ved å forsøke å nøste opp i om det kommer fra det eller det... Jeg vil tenke at det viktigste for din del er å fortsette på den jobben du nå allerede har påbegynt, å ta hverdagen din tilbake så best du kan.

 

Om det var en av dine søsken, om du har det, som var i din situasjon, hadde du hatt de tankene du har om deg selv rettet mot de, fordi du opplevde at du belastet og bekymret de? Jeg antar at svaret er nei. I så fall, hvorfor er det andre regler for deg?

 

Jeg tenker du har mange kloke tanker om hvordan komme ut av identiteten som psykisk syk. Jeg har hatt det som deg, at jeg har tenkt at jeg ikke vil klare meg uten psykiatrien, det var senest i 2014-2015. Jeg tror det er vanskelig å peke på én årsak til hvorfor det blir slik generelt i det psykiatriske helsevesenet. For noen kan det være manglende nettverk og kontakt utenom helsevesenet. Andre ganger er det terapeuter som ikke ansvarliggjør pasienter for egne tanker og handlinger (du gir selv et slikt eksempel overfor). Jeg mener at når helsepersonell aktivt går inn og henter medisiner hos pasienter, er det godt ment fra helsepersonellets side, men pasienten lærer ikke å ta ansvar og ivareta seg selv. Pasienten blir den passive i relasjonen og tar lite ansvar i situasjonen - men det burde være motsatt. Jeg har selv vært der - det eneste som skjedde var at jeg ble sint på helsepersonell og jeg samlet opp på nytt. For min del var det ingen læring i det.

 

Det å lage seg et liv utenfor psykiatrien har vært viktig for meg. Det å sette av tider hvor jeg jobber med terapien, men ellers benytter jeg uken til andre ting. Finne aktiviteter og hobbyer utenom helsevesenet.

 

Om det vil gå fint for deg å være uten samtaler med terapeuten i f.eks. 2 måneder, er du på god vei til å leve et eget liv uten helsevesenets støtte, vil jeg si. Selv pleier jeg nå å se på feriene og oppholdene fra terapien når min terapeut er bortreist på seminarer m.m. som min egen "ferie fra terapien". Før så jeg på det som en ulempe. Først de par siste årene klarer jeg å se på det som noe positivt. Selvsagt kan skjær i sjøen dukke opp, men jeg vet at det kommer en time om noen uker. Og ofte er min erfaring at det største trykket gir seg etter noen dager.

 

PS: Å sende et dokument pr. e-post. Jeg har sendt dokument pr. e-post til både psykolog og somatikk, dersom jeg passordbeskytter det først. Det har jeg fått beskjed om at er greit, men selvsagt ikke skriv passordet i e-posten...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har ikke schizofrenidiagnosen lengre. Diagnosen ble endret til bipolar. Men jeg har jo likevel hatt psykoser da. Så vet ikke om en vil se på en bipolar diagnose som noe bedre enn en schizofreni diagnose sånn sett da? Jeg har heldigvis ikke hatt psykose på noen år nå da, så det er jo positivt sånn sett. Depresjoner er det jeg har slitt mest med egentlig. 

Gode poeng. Jeg har allerede kommet til min nye behandlere med flere punkt som jeg ønsker konkret hjelp med første time med henne. I tillegg til at jeg forsøker være mer bevisst på å øve på å få det bedre i livet mitt og faktisk bruke de mestringsstrategiene og tankemønstrene som jeg har lært i terapi hittil. Selv om de fleste årene mine med terapi har vært aller mest så kalt brannslukking da. Og støttesamtaler tror jeg at de kalte det? Så for det meste i terapien har jeg ikke lært noe annet enn å holde hodet over vannet egentlig. Men jeg merker at jeg er klar for en mer konkret, målrettet og effektiv type behandling og hjelp nå da. Så det har jeg troen på at blir bra med denne nye behandleren.

Anonymkode: 7c02e...d0f

Det er ikke nødvendigvis diagnose som avhør om du er kapabel til å få et barn, men funksjonsnivå. Jeg har samme diagnose som deg og har 2 barn og fulltidsjobb og 8 års høyere utdanning. Jeg er veldig heldig mao. Jeg ville ikke fått barn om jeg var kronisk avhengig av behandlingsapparatet og årlig ble innlagt, slet med psykoser, hadde dårlige nettverk og generelt dårlig fungering.

Anonymkode: 15f56...05e

[AnonymBruker]

Veldig spennende tema! Jeg har Bipolar og kan kjenne meg igjen i dette. Jeg vil jo aldri bli frisk i den rette forstand, i og med at bipolar er kronisk. Men jeg vil kunne være symptomfri, helt eller delvis, gjennom episodene.

Jeg har hatt Bipolar lenge, så har blitt vant til å leve med det. Har akseptert at slik er det. Jeg kan faktisk sette pris på både opp- og nedturer, bare de ikke for kraftige.. Syns begge kan ha noe positivt ved seg og det tror jeg er en sunn tankemåte med denne diagnosen.

Så er det ikke til å stikke under en stol at jeg har levd lenge med ulike diagnoser, som har satt sine spor i form av slitasje og opplevelser; Jeg har gått glipp av ganske mye i barndom og ungdomstid pga mine diagnoser. Selv nå som voksen kan jeg ikke jobbe. Jeg har ikke studert og gjort disse vanlige tingene som ungdommen gjør. Det gjør at jeg føler meg litt utenfor samfunnet. Det gjør vel kanskje at jeg også ser på meg selv som syk, og aldri helt er frisk vel?

Det å bli symptomfri er fint. Det å aldri vite når en episode kommer er vanskelig. det kan komme så brått. Jeg prøver å leve så godt jeg kan med denne diagnosen

Anonymkode: 4dad4...6a2

[Glitter]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Veldig spennende tema! Jeg har Bipolar og kan kjenne meg igjen i dette. Jeg vil jo aldri bli frisk i den rette forstand, i og med at bipolar er kronisk. Men jeg vil kunne være symptomfri, helt eller delvis, gjennom episodene.

Jeg har hatt Bipolar lenge, så har blitt vant til å leve med det. Har akseptert at slik er det. Jeg kan faktisk sette pris på både opp- og nedturer, bare de ikke for kraftige.. Syns begge kan ha noe positivt ved seg og det tror jeg er en sunn tankemåte med denne diagnosen.

Så er det ikke til å stikke under en stol at jeg har levd lenge med ulike diagnoser, som har satt sine spor i form av slitasje og opplevelser; Jeg har gått glipp av ganske mye i barndom og ungdomstid pga mine diagnoser. Selv nå som voksen kan jeg ikke jobbe. Jeg har ikke studert og gjort disse vanlige tingene som ungdommen gjør. Det gjør at jeg føler meg litt utenfor samfunnet. Det gjør vel kanskje at jeg også ser på meg selv som syk, og aldri helt er frisk vel?

Det å bli symptomfri er fint. Det å aldri vite når en episode kommer er vanskelig. det kan komme så brått. Jeg prøver å leve så godt jeg kan med denne diagnosen

Anonymkode: 4dad4...6a2

Lege her jeg er innlagt kalte min bipolar for å være i remisjon. Det synes jeg var godt ordvalg. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (21 minutter siden):

Lege her jeg er innlagt kalte min bipolar for å være i remisjon. Det synes jeg var godt ordvalg. 

Det er en tilstand og en diagnosekode å være bipolar i remisjon, ikke et tilfeldig ordvalg fra en lege 

Anonymkode: 15f56...05e