Har jeg asperger og dårlig selvinnsikt eller kan jeg ha unnvikende pf og hva bør jeg gjøre videre - Hva tenker dere?

[AnonymBruker]

Sjø skrev (11 minutter siden):

Ja, det kan hende  

Kanskje? Jeg fikk bare inntrykk av at behandlerne mine der jeg er innlagt mener at det ikke er mulig å fikse eller få hjelp for det fordi det kommer av asperger? Men det kan hende jeg har misforstått dem?

Du har inntrykk av, spør dem direkte heller.

konkretiser mer hva du mener du trenger hjelp til  av det hjelpeapparatet du har rundt deg for de kan jo faktisk hjelpe deg med akkurat det du skriver om i denne tråden. Men du må jo også bidra mye, de kan ikke bare servere deg en dose selvtillit.

Anonymkode: 98d23...e5d

[AnonymBruker]

Sjø skrev (4 minutter siden):

Få bedre selvtillit, mindre selvhat, klare å få nye relasjoner og få bedre kontakt med følelser.

Og det mener legene at du ikke kan få til pga diagnosen din? Gå privat!

Anonymkode: 38ad3...be4

[Sjø]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Du har inntrykk av, spør dem direkte heller.

konkretiser mer hva du mener du trenger hjelp til  av det hjelpeapparatet du har rundt deg for de kan jo faktisk hjelpe deg med akkurat det du skriver om i denne tråden. Men du må jo også bidra mye, de kan ikke bare servere deg en dose selvtillit.

Anonymkode: 98d23...e5d

Ja, det er et godt poeng. Det er jeg som må gjøre jobben.

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Og det mener legene at du ikke kan få til pga diagnosen din? Gå privat!

Anonymkode: 38ad3...be4

De sa ikke direkte at de tingene jeg lister opp kan jeg ikke få hjelp med, men de sa at det ikke var mulig å få hjelp med det som jeg sliter med og jeg tenker at det er de tingene jeg sliter mest med. Jeg har dessverre ikke råd til å gå privat, men jeg har inntrykk av at sykepleieren jeg går til i kommunen tenker at hun kan hjelpe meg da.

[frosken]

Sjø skrev (24 minutter siden):

Ja, det er et godt poeng. Det er jeg som må gjøre jobben.

De sa ikke direkte at de tingene jeg lister opp kan jeg ikke få hjelp med, men de sa at det ikke var mulig å få hjelp med det som jeg sliter med og jeg tenker at det er de tingene jeg sliter mest med. Jeg har dessverre ikke råd til å gå privat, men jeg har inntrykk av at sykepleieren jeg går til i kommunen tenker at hun kan hjelpe meg da.

Hva slags innleggelse er det du har nå? Er den begrenset til kun å gjennomføre ketaminbehandling eller finnes det andre målsetninger?

Det virker litt absurd at du spinner sånn rundt skillet mellom asperger og upf her - mens du er innlagt og burde hatt har god mulighet ti å få stilt spørsmål?

[Sjø]

frosken skrev (3 minutter siden):

Hva slags innleggelse er det du har nå? Er den begrenset til kun å gjennomføre ketaminbehandling eller finnes det andre målsetninger?

Det virker litt absurd at du spinner sånn rundt skillet mellom asperger og upf her - mens du er innlagt og burde hatt har god mulighet ti å få stilt spørsmål?

Jeg har ikke spurt, men jeg regner med den er begrenset til å kun gjennomføre ketaminbehandling. Tenker du det er noen andre målsetninger jeg burde hatt (siden du spør)?

Jeg har ikke tenkt på dette med asperger og upf på en stund siden jeg bestemte meg for å la det ligge etter samtalen jeg hadde med sykepleier i kommunen for en stund tilbake. Så jeg har ikke hatt samtale med behandler der jeg er innlagt siden jeg begynte å tenke på det igjen, har derfor ikke fått spurt de spørsmål om det.

[frosken]

Sjø skrev (2 minutter siden):

Jeg har ikke spurt, men jeg regner med den er begrenset til å kun gjennomføre ketaminbehandling. Tenker du det er noen andre målsetninger jeg burde hatt (siden du spør)?

Jeg har ikke tenkt på dette med asperger og upf på en stund siden jeg bestemte meg for å la det ligge etter samtalen jeg hadde med sykepleier i kommunen for en stund tilbake. Så jeg har ikke hatt samtale med behandler der jeg er innlagt siden jeg begynte å tenke på det igjen, har derfor ikke fått spurt de spørsmål om det.

Har du ikke samtaler med en behandler mens du er innlagt? Hva ønsker dere å oppnå med ketamin?

[Sjø]

frosken skrev (Akkurat nå):

Har du ikke samtaler med en behandler mens du er innlagt? Hva ønsker dere å oppnå med ketamin?

Jo, jeg har samtaler med behandler. Jeg forklarte meg nok litt dårlig, skal forsøke forklare det bedre: Jeg har ikke tenkt på det med asperger og unnvikende personlighetsforstyrrelse mens jeg har vært innlagt før for noen dager siden og jeg har dermed ikke fått snakket om det med behandler. Men jeg håper på at jeg får samtale i morgen så skal ta det opp da. Det vi ønsker å oppnå ketamin behandling er bedring av depresjon og selvmordstanker (og jeg har blitt bedre heldigvis). 

[Sokk]

Sjø skrev (5 minutter siden):

Jeg har ikke spurt, men jeg regner med den er begrenset til å kun gjennomføre ketaminbehandling. Tenker du det er noen andre målsetninger jeg burde hatt (siden du spør)?

Jeg har ikke tenkt på dette med asperger og upf på en stund siden jeg bestemte meg for å la det ligge etter samtalen jeg hadde med sykepleier i kommunen for en stund tilbake. Så jeg har ikke hatt samtale med behandler der jeg er innlagt siden jeg begynte å tenke på det igjen, har derfor ikke fått spurt de spørsmål om det.

Jeg synes du skal drøfte dette med behandler og miljøpersonale.

Jeg er nok blant dem som er mer positiv til revurdering av diagnose. Av flere grunner: du tenker på det stadig vekk, endret diagnose kan kanskje gjøre at du blir møtt med litt mer behandlingsoptimisme, og du kan få tilgang til gruppeterapi, som kanskje, men ikke nødvendigvis, vil hjelpe deg.

Men mest av alt synes jeg du skal gjøre det fordi DU vil. Gjennomgående fremstår du som ekstremt uselvstendig, noe som egentlig er helt naturlig hvis jeg husker riktig om at du har tilbrakt store deler av ditt voksne liv som psykisk syk, med mange innleggelser og tett oppfølging.

Jeg har ikke så veldig tro på behandlingen du får fra sykepleieren i Asperger-teamet. Hun er sikkert dyktig og god til å følge deg opp, men jeg tror ikke du kan forvente å motta virksom terapi fra sykepleieren, og jeg tror også du må jobbe på andre måter hvis du skal klare å endre helt grunnleggende mønstre ved deg selv. (Så må du også spørre deg selv om du orker, for du må faktisk gi opp dine unnvikende mønstre og uselvstendigheten din dersom du skal oppnå endring, og det kan være både skummelt og vanskelig). 

[Sjø]

Sokk skrev (25 minutter siden):

Jeg synes du skal drøfte dette med behandler og miljøpersonale.

Jeg er nok blant dem som er mer positiv til revurdering av diagnose. Av flere grunner: du tenker på det stadig vekk, endret diagnose kan kanskje gjøre at du blir møtt med litt mer behandlingsoptimisme, og du kan få tilgang til gruppeterapi, som kanskje, men ikke nødvendigvis, vil hjelpe deg.

Men mest av alt synes jeg du skal gjøre det fordi DU vil. Gjennomgående fremstår du som ekstremt uselvstendig, noe som egentlig er helt naturlig hvis jeg husker riktig om at du har tilbrakt store deler av ditt voksne liv som psykisk syk, med mange innleggelser og tett oppfølging.

Jeg har ikke så veldig tro på behandlingen du får fra sykepleieren i Asperger-teamet. Hun er sikkert dyktig og god til å følge deg opp, men jeg tror ikke du kan forvente å motta virksom terapi fra sykepleieren, og jeg tror også du må jobbe på andre måter hvis du skal klare å endre helt grunnleggende mønstre ved deg selv. (Så må du også spørre deg selv om du orker, for du må faktisk gi opp dine unnvikende mønstre og uselvstendigheten din dersom du skal oppnå endring, og det kan være både skummelt og vanskelig). 

Ja, jeg tenker jeg skal drøfte det med dem. Jeg har jo vært innlagt der jeg er nå i 2 måneder nå så de kjenner meg vel forhåpentligvis godt nok til å si noe om diagnoser? Jeg bare synes det er litt skummelt å spørre om, men jeg skal gjøre det likevel.

Du har gode poenger her. Jeg er usikker på om poliklinikken jeg hører til tilbyr gruppeterapi, men bare det å kunne få vanlig terapi og noen som har tro på at jeg kan endre meg tror jeg hadde hjulpet (kanskje minst like godt).

Ja, jeg er nok uselvstendig og du har rett i at jeg har tilbrakt store deler av mitt voksne liv som psykisk syk med mange innleggelser og tett oppfølging. Litt skummelt at du kjenner meg igjen og husker så godt må jeg si, hehe. 

Hvilke andre måter tenker du at jeg må jobbe på hvis jeg skal klare å endre de grunnleggende mønstrene? (Hadde vært interessant å høre dine tanker om det). Det kan godt hende du har rett i at sykepleieren ikke kan hjelpe meg, men jeg er litt tilbakeholden og kvier meg ift å avslutte henne og teamet siden jeg føler at de passer meg så bra. De er eneste teamet der man får oppfølging av de samme to personene hele uka og de er også veldig fleksible på at jeg kan få oppfølging hver dag i perioder ved behov og også mulighet for å få 2-3 timer møter sammenhengende hvis det trengs. Jeg vet ikke om jeg er klar for å gi opp det? Men kanskje er det akkurat det jeg trenger også (bli mer selvstendig, klare meg selv i større grad)?

Endret 2. mai av Sjø

[frosken]

Sjø skrev (5 minutter siden):

Ja, jeg tenker jeg skal drøfte det med dem. Jeg har jo vært innlagt der jeg er nå i 2 måneder nå så de kjenner meg vel forhåpentligvis godt nok til å si noe om diagnoser? Jeg bare synes det er litt skummelt å spørre om, men jeg skal gjøre det likevel.

Du har gode poenger her. Jeg er usikker på om poliklinikken jeg hører til tilbyr gruppeterapi, men bare det å kunne få vanlig terapi og noen som har tro på at jeg kan endre meg tror jeg hadde hjulpet (kanskje minst like godt).

Ja, jeg er nok uselvstendig og du har rett i at jeg har tilbrakt store deler av mitt voksne liv som psykisk syk med mange innleggelser og tett oppfølging. Litt skummelt at du kjenner meg igjen og husker så godt må jeg si, hehe. 

Hvilke andre måter tenker du at jeg må jobbe på hvis jeg skal klare å endre de grunnleggende mønstrene? Det kan godt hende du har rett i at sykepleieren ikke kan hjelpe meg, men jeg er litt tilbakeholden og kvier meg ift å avslutte henne og teamet siden jeg føler at de passer meg så bra. De er eneste teamet der man får oppfølging av de samme to personene hele uka og de er også veldig fleksible på at jeg kan få oppfølging hver dag i perioder ved behov og også mulighet for å få 2-3 timer møter sammenhengende hvis det trengs. Jeg vet ikke om jeg er klar for å gi opp det? Men kanskje er det akkurat det jeg trenger også (bli mer selvstendig, klare meg selv i større grad)?

Dette er helt klart noe du bør drøfte med de ansatte der du er innlagt.  Jeg tror du kan få god hjelp til å jobbe med de unnvikende strategiene dine av det teamet som følger deg opp. Sammen med dem kan du prøve å komme frem til hvilke problemer som er viktigst for deg å jobbe med den kommende tiden og på hvilke måter du kan gjøre det. 

Det er veldig avhengig av lokale forhold hvor man kan få best hjelp. Noen steder er det på DPS, andre steder kan kommune-psykiatrien gi vel så god hjelp i en lengre tidsperiode. At du selv er fornøyd med den oppfølgningen du får, kan tyde på at du er av de som er heldige nok til å få god oppfølgning over tid. Det er svært mange som IKKE får det, dessverre. 

[Sjø]

frosken skrev (2 minutter siden):

Dette er helt klart noe du bør drøfte med de ansatte der du er innlagt.  Jeg tror du kan få god hjelp til å jobbe med de unnvikende strategiene dine av det teamet som følger deg opp. Sammen med dem kan du prøve å komme frem til hvilke problemer som er viktigst for deg å jobbe med den kommende tiden og på hvilke måter du kan gjøre det. 

Det er veldig avhengig av lokale forhold hvor man kan få best hjelp. Noen steder er det på DPS, andre steder kan kommune-psykiatrien gi vel så god hjelp i en lengre tidsperiode. At du selv er fornøyd med den oppfølgningen du får, kan tyde på at du er av de som er heldige nok til å få god oppfølgning over tid. Det er svært mange som IKKE får det, dessverre. 

Ja, jeg skal drøfte det med dem. Men vet du om behandler på en sykehuspost kan utrede og endre en diagnose hvis det blir aktuelt eller må jeg henvises til et DPS? For ordens skyld så fikk jeg diagnosen for noen år siden av behandler på DPS døgnpost og jeg er innlagt nå på en avdeling tilhørende sykehuset. Jeg har jo fått informasjon om at hvis jeg sender inn henvisning om ønske om revurdering av diagnose må det gjøres hos et DPS som ikke tilhører samme foretak som satte diagnosen. Men jeg tenkte bare at hvis behandler der jeg er innlagt er enig i min teori om at jeg heller har unnvikende pf kan han kanskje utrede på nytt og evnt. sette diagnosen hvis han mener at det er riktig? Slik at jeg slipper hele den prosessen det er med second opinion/revurdering? (Beklager for et litt kronglete og langt stilt spørsmål, jeg er litt overtrøtt).

Nå har jeg jo sagt tidligere at jeg egentlig har bestemt meg for å droppe fokus på diagnose og heller fokusere på symptomer og behandling av de og hva jeg kan gjøre for å bli bedre, men spørsmålet om hva som er det riktige valget popper opp igjen i tankene stadig vekk med jevne mellomrom likevel. Og da jeg leste svaret til Sokk så synes jeg hun hadde gode poenger så det fikk meg til å i alle fall i det minste ville utforske muligheten for å få en ny behandlers nye vurdering på om jeg faktisk kan ha unnvikende pf. Nåværende sykepleier i kommunen har jo bare sagt at mange symptomer kan ligne og at mange har begge diagnosene men at hun ikke kan sette noe diagnose, men at hun tenker at hun ser flere symptomer på asperger hos meg så det er ikke slik at hun tenker jeg er feildiagnostisert akkurat. Også er det jo det med at jeg i 2019 scoret nok til å få unnvikende pf diagnosen da jeg ble utredet for personlighetsforstyrrelse sist og det tenker jeg taler jo egentlig for at jeg burde hatt diagnosen på papiret? Jeg synes det er vanskelig dette med å vurdere hvor viktig det er dette med om man bør ha en diagnose på papiret eller om det ikke er så viktig så langt man bare får behandling og hjelp for symptomene man har?

Det er ett godt poeng. Jeg er litt usikker på hva som gjelder her jeg bor, selv om jeg har vært pasient så og si "alle" steder. Jeg har dog ikke like stor tro på at jeg ville fått hjelp på DPS igjen hvis jeg skulle bli henvist dit igjen. Spørs om det hadde blitt annerledes hvis jeg hadde fått en ny diagnose da, men det er vel uansett ett stykke frem i tid hvis det i det hele tatt blir aktuelt. Ja, jeg er absolutt heldig mtp oppfølgingen jeg får og jeg er evig takknemlig for all hjelpen jeg har fått hele veien i alle årene jeg har vært psyk.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.4.2026 den 20.08):

Det jo ikke sånn at om du har en aspergerdiagnose, så kan du ikke gjøre noe med øvrige plager. Du kan ha alle de symptomene du nevner over, og få behandling for de. 

Det er viktig å ta tak i, for det er like plagsomt for de som har asperger, som for befolkningen forøvrig. Du må få hjelp til å finne ut hva som kan gjøres for at du kan få ha det bra. En utredning til endrer ikke plagene dine. 

Anonymkode: 9f3ec...826

Nja, da jeg fikk diagnosen ble alle mine plager lagt på diagnosen og da er det ikke noe vits å behandle sa dem. Så ble jeg avslutta og har siden bare blitt avvist av dps

Anonymkode: f51ee...60e

[Glitter]

Jeg hadde asperger før, men den ble tatt vekk da jeg fikk shizoaffektiv. Nå får jeg i stedet oppfølging av psykoseteamet og det passer meg bedre tror jeg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Nja, da jeg fikk diagnosen ble alle mine plager lagt på diagnosen og da er det ikke noe vits å behandle sa dem. Så ble jeg avslutta og har siden bare blitt avvist av dps

Anonymkode: f51ee...60e

Men du får jo behandling og oppfølging hos sykepleier og teamet der du er nå. Jeg har ikke noe tro på at du vil slå deg til ro med det om du får en revurdering av diagnosen. 

Når det er sagt har jeg ikke sansen for at DPS fraskriver seg ansvar fordi man har asperger. Det er som å ha diabetes og få en infeksjon, men legen sier "vi behandler ikke infeksjoner hos diabetikere, det ligger til diagnosen". Det er ikke noen automatikk i det at å ha asperger innebærer å ha et så dårlig liv at du oppfyller kriteriene for unnvikende pf. 

 

 

Anonymkode: 9f3ec...826

[Sokk]

Sjø skrev (10 timer siden):

Ja, jeg tenker jeg skal drøfte det med dem. Jeg har jo vært innlagt der jeg er nå i 2 måneder nå så de kjenner meg vel forhåpentligvis godt nok til å si noe om diagnoser? Jeg bare synes det er litt skummelt å spørre om, men jeg skal gjøre det likevel.

Du har gode poenger her. Jeg er usikker på om poliklinikken jeg hører til tilbyr gruppeterapi, men bare det å kunne få vanlig terapi og noen som har tro på at jeg kan endre meg tror jeg hadde hjulpet (kanskje minst like godt).

Ja, jeg er nok uselvstendig og du har rett i at jeg har tilbrakt store deler av mitt voksne liv som psykisk syk med mange innleggelser og tett oppfølging. Litt skummelt at du kjenner meg igjen og husker så godt må jeg si, hehe. 

Hvilke andre måter tenker du at jeg må jobbe på hvis jeg skal klare å endre de grunnleggende mønstrene? (Hadde vært interessant å høre dine tanker om det). Det kan godt hende du har rett i at sykepleieren ikke kan hjelpe meg, men jeg er litt tilbakeholden og kvier meg ift å avslutte henne og teamet siden jeg føler at de passer meg så bra. De er eneste teamet der man får oppfølging av de samme to personene hele uka og de er også veldig fleksible på at jeg kan få oppfølging hver dag i perioder ved behov og også mulighet for å få 2-3 timer møter sammenhengende hvis det trengs. Jeg vet ikke om jeg er klar for å gi opp det? Men kanskje er det akkurat det jeg trenger også (bli mer selvstendig, klare meg selv i større grad)?

Det kan hende det er vanskelig for dem å si noe om Asperger og pf siden de hovedsakelig har sett deg under depresjon. Men ta det opp med dem uansett, for det er ufarlig å få nei eller annen «negativ» respons, og det er god trening for deg i å tørre å ta opp ting i det virkelige liv.

Jeg vet ikke hva slags behandling eller andre tiltak som vil hjelpe deg mest. Men jeg tror at du uansett må endre innstilling og forventninger til behandling. Jeg synes jeg ser veldig ofte at du har en eller annen utfordring eller problem, også tar du det opp her på DOL eller med sykepleieren også forventer du å få noen teknikker eller triks som du bare kan anvende også er problemet løst. Men de tingene du har lyst til å jobbe med er ikke en intellektuell øvelse som du kan løse med tenke riktig eller finne på noe smart alene for deg selv, eller ved å få en oppskrift fra noen andre.

Jeg tror du rett og slett bare må eksponere deg, begynne å leve livet gradvis og sammen med andre. Dyrke hobbyer er en veldig god start. Og finne fellesskap med andre der du kan øve deg, enten det er i jobb, i en hobby eller gruppeterapi. Det virker som du er klar og motivert for dette og jeg tror det er veien å gå. Ingen diagnose eller behandler kan gi deg magiske verktøy for å få bedre selvtillit, mer selvstendighet, bedre relasjoner og å tørre mer. 

Jeg er enig i at det virker som du har et godt team og god oppfølging rundt deg. Kanskje kan de være en god støtte mens du selv forsøker å eksponere deg mer og leve mer. Men tenk da på dem som nettopp en støtte, og ikke som «behandler». For løsningen finnes ikke gjennom smarte verktøy eller terapi med sykepleieren.

Som før når du har reist dette spørsmålet er det både plusser og minuser med å forsøke å fjerne diagnosen. Derfor er det lurt å drøfte det med dem som kan dette best, så snakk med behandler der du er innlagt nå. Det tør du. 

[Sjø]

Sokk skrev (1 time siden):

Det kan hende det er vanskelig for dem å si noe om Asperger og pf siden de hovedsakelig har sett deg under depresjon. Men ta det opp med dem uansett, for det er ufarlig å få nei eller annen «negativ» respons, og det er god trening for deg i å tørre å ta opp ting i det virkelige liv.

Jeg vet ikke hva slags behandling eller andre tiltak som vil hjelpe deg mest. Men jeg tror at du uansett må endre innstilling og forventninger til behandling. Jeg synes jeg ser veldig ofte at du har en eller annen utfordring eller problem, også tar du det opp her på DOL eller med sykepleieren også forventer du å få noen teknikker eller triks som du bare kan anvende også er problemet løst. Men de tingene du har lyst til å jobbe med er ikke en intellektuell øvelse som du kan løse med tenke riktig eller finne på noe smart alene for deg selv, eller ved å få en oppskrift fra noen andre.

Jeg tror du rett og slett bare må eksponere deg, begynne å leve livet gradvis og sammen med andre. Dyrke hobbyer er en veldig god start. Og finne fellesskap med andre der du kan øve deg, enten det er i jobb, i en hobby eller gruppeterapi. Det virker som du er klar og motivert for dette og jeg tror det er veien å gå. Ingen diagnose eller behandler kan gi deg magiske verktøy for å få bedre selvtillit, mer selvstendighet, bedre relasjoner og å tørre mer. 

Jeg er enig i at det virker som du har et godt team og god oppfølging rundt deg. Kanskje kan de være en god støtte mens du selv forsøker å eksponere deg mer og leve mer. Men tenk da på dem som nettopp en støtte, og ikke som «behandler». For løsningen finnes ikke gjennom smarte verktøy eller terapi med sykepleieren.

Som før når du har reist dette spørsmålet er det både plusser og minuser med å forsøke å fjerne diagnosen. Derfor er det lurt å drøfte det med dem som kan dette best, så snakk med behandler der du er innlagt nå. Det tør du. 

Ja, det er et godt poeng. Jeg skal ta det opp med behandler, tenker det er verdt det for å muligens få et svar. Jeg tenker i alle fall det kan være nyttig å få et svar selv om de ikke har kjent meg så lenge. I alle fall behandler er jo kompetent til å sette diagnose og miljøpersonal kan jo også ha nyttige innspill.

Jeg tar til meg rådene du kommer med og tenker jeg skal forsøke fokusere mer på å endre innstilling, forventning og begynne å eksponere meg. Jeg må nesten snart bare ta det første steget og slutte å utsette det. Jeg er så redd for å angre på å aldri ha turt å leve det livet jeg egentlig ønsker leve.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Men du får jo behandling og oppfølging hos sykepleier og teamet der du er nå. Jeg har ikke noe tro på at du vil slå deg til ro med det om du får en revurdering av diagnosen. 

Når det er sagt har jeg ikke sansen for at DPS fraskriver seg ansvar fordi man har asperger. Det er som å ha diabetes og få en infeksjon, men legen sier "vi behandler ikke infeksjoner hos diabetikere, det ligger til diagnosen". Det er ikke noen automatikk i det at å ha asperger innebærer å ha et så dårlig liv at du oppfyller kriteriene for unnvikende pf. 

 

 

Anonymkode: 9f3ec...826

Nei, har ikke behandling eller oppfølging hos sykepleier, men jeg er ikke TS heller

Anonymkode: f51ee...60e

[Sjø]

Glitter skrev (På 3.5.2026 den 8.39):

Jeg hadde asperger før, men den ble tatt vekk da jeg fikk shizoaffektiv. Nå får jeg i stedet oppfølging av psykoseteamet og det passer meg bedre tror jeg. 

La merke til nå at jeg hadde glemt å svare deg i går. Er det diagnosen eller teamet som du mener passer deg bedre, eller begge deler?

For meg tenker jeg slik: asperger teamet er det teamet som passer meg best, men jeg kjenner meg mest igjen i unnvikende pf diagnosen og føler den passer meg best. Men jeg synes det er litt vanskelig å vite om jeg bare mangler selvinnsikt og har sett meg litt blind på det? Samtidig som jeg jo også har fått inntrykk av at unnvikende pf kan behandles mens asperger bare må lære å leves med? Det gjør jo også at jeg helst vil ha unnvikende pf.

Samtidig kan det jo hende at jeg bare har trekk fra unnvikende pf og at jeg ikke er nok påvirket til å faktisk få diagnosen på papiret. Men det kan jo bare en behandler og en eventuell ny utredning svare på. Det er så vanskelig å ta det endelige valget om hva jeg skal velge å gjøre, men jeg skal i alle fall ta det opp med behandler på avdelingen så får vi se hva de sier. Kanskje det blir litt klarere hva jeg bør gjøre videre når jeg svar fra de.

Endret 4. mai av Sjø

[AnonymBruker]

Sjø skrev (39 minutter siden):

La merke til nå at jeg hadde glemt å svare deg i går. Er det diagnosen eller teamet som du mener passer deg bedre, eller begge deler?

For meg tenker jeg slik: asperger teamet er det teamet som passer meg best, men jeg kjenner meg mest igjen i unnvikende pf diagnosen og føler den passer meg best. Men jeg synes det er litt vanskelig å vite om jeg bare mangler selvinnsikt og har sett meg litt blind på det? Samtidig som jeg jo også har fått inntrykk av at unnvikende pf kan behandles mens asperger bare må lære å leves med? Det gjør jo også at jeg helst vil ha unnvikende pf.

Samtidig kan det jo hende at jeg bare har trekk fra unnvikende pf og at jeg ikke er nok påvirket til å faktisk få diagnosen på papiret. Men det kan jo bare en behandler og en eventuell ny utredning svare på. Det er så vanskelig å ta det endelige valget om hva jeg skal velge å gjøre, men jeg skal i alle fall ta det opp med behandler på avdelingen så får vi se hva de sier. Kanskje det blir litt klarere hva jeg bør gjøre videre når jeg svar fra de.

Jeg ville definitivt tatt opp temaet og bedt om ny vurdering! 

Anonymkode: 38ad3...be4

[Glitter]

Sjø skrev (50 minutter siden):

La merke til nå at jeg hadde glemt å svare deg i går. Er det diagnosen eller teamet som du mener passer deg bedre, eller begge deler?

For meg tenker jeg slik: asperger teamet er det teamet som passer meg best, men jeg kjenner meg mest igjen i unnvikende pf diagnosen og føler den passer meg best. Men jeg synes det er litt vanskelig å vite om jeg bare mangler selvinnsikt og har sett meg litt blind på det? Samtidig som jeg jo også har fått inntrykk av at unnvikende pf kan behandles mens asperger bare må lære å leves med? Det gjør jo også at jeg helst vil ha unnvikende pf.

Samtidig kan det jo hende at jeg bare har trekk fra unnvikende pf og at jeg ikke er nok påvirket til å faktisk få diagnosen på papiret. Men det kan jo bare en behandler og en eventuell ny utredning svare på. Det er så vanskelig å ta det endelige valget om hva jeg skal velge å gjøre, men jeg skal i alle fall ta det opp med behandler på avdelingen så får vi se hva de sier. Kanskje det blir litt klarere hva jeg bør gjøre videre når jeg svar fra de.

Psykoseteamet passer meg bedre, men vet ikke om jeg er enig i shizoaffektiv da jeg ikke opplever meg som psykotisk. Men de mener jo jeg er det. 

Sikkert lurt å be om ny vurdering.