Dere som har voksne barn

[emilie321]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Okey. Da har ikke du opplevd å måtte være glad for å bli påtvunget noe man egentlig har takket nei til. Greit det. Men kan du fortelle litt om hva du ønsker at denne takknemligheten skal bestå av? Er det antall klemmer, antall takk? Antall ganger det blir tatt opp igjen senere? Hvor begeistret skal man være være for eksempel en kopp kaffe vs. en flybillett vs. en restaurantmiddag? 

Anonymkode: 78515...610

Har ikke opplevd det fra familie, men fra venner/bekjente. 

Det er vel egentlig ikke hvor takknemlig vedkommende blir som er så viktig, men at vedkommende ikke skal ta gaven som en selvfølge. Da er det ikke så gøy å gi. Tenker da på gaver utenom bursdag og jul.

[AnonymBruker]

emilie321 skrev (Akkurat nå):

Har ikke opplevd det fra familie, men fra venner/bekjente. 

Det er vel egentlig ikke hvor takknemlig vedkommende blir som er så viktig, men at vedkommende ikke skal ta gaven som en selvfølge. Da er det ikke så gøy å gi. Tenker da på gaver utenom bursdag og jul.

Men da må man vel slutte å gi gaver som om det er en selvfølge? Er det barna eller foreldrene som har ansvaret for at barna er blitt bortskjemte? Hvis det ikke er gøy å gi, slutt med det! Jeg hadde i hvert fall blitt mer takknemlig om foreldrene mine hadde sluttet å gi "gaver" jeg ikke trenger, og ikke vil ha. Jeg liker best å betale for meg selv. Jeg liker i hvert fall ikke å måtte spille et takknemmelighetsspill, for det er jo det dette blir, en evig runddans.

Spill i det minste med med åpne kort: "Jeg har et behov for at du blir glad, fordi da kan jeg føle meg gavmild for at jeg gir deg ting".

Jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig for ikke-autister å skjønne disse tingene. 

Anonymkode: 78515...610

[Fionys]

Ja hver måned for å kunne fullføre videregående.

[emilie321]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Men da må man vel slutte å gi gaver som om det er en selvfølge? Er det barna eller foreldrene som har ansvaret for at barna er blitt bortskjemte? Hvis det ikke er gøy å gi, slutt med det! Jeg hadde i hvert fall blitt mer takknemlig om foreldrene mine hadde sluttet å gi "gaver" jeg ikke trenger, og ikke vil ha. Jeg liker best å betale for meg selv. Jeg liker i hvert fall ikke å måtte spille et takknemmelighetsspill, for det er jo det dette blir, en evig runddans.

Spill i det minste med med åpne kort: "Jeg har et behov for at du blir glad, fordi da kan jeg føle meg gavmild for at jeg gir deg ting".

Jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig for ikke-autister å skjønne disse tingene. 

Anonymkode: 78515...610

Jeg har da aldri sagt at datteren ikke har blitt glad eller at hun tar det som en selvfølge å få gaver/penger. Det jeg har sagt, er at jeg synes det ikke hadde vært gøy å gi hvis datteren nærmest hadde krevd å få noe/tatt det som en selvfølge. 

Skjønner at du tydeligvis ikke liker å få gaver/penger utenom, men nå er det slik at veldig mange liker å få gaver/penger av foreldrene. Og noen som nærmest krever å få penger av foreldrene og det er det jeg ikke hadde likt, hvis det var slik.

[Grendel]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hvor mange ganger har du ikke stått bak noen i kassa på cafe som holder på med dette tullet: "jeg kan spandere", "nei, jeg kan", "nei jeg insisterer", "nei, jeg insisterer". Altså for f. bare betal hver for dere og bli ferdig med det, da blir i hvert fall jeg veldig takknemlig.  

Det har jeg opplevd og jeg er enig i at det er et dumt spill. Det er en ting generasjonen over meg driver med og det er nok ment som høflighetsfraser. 

Hvis noen insisterer på å spandere så sier jeg bare "takk, det var veldig hyggelig". 

[påskelilje]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg problematiserer fordi jeg ofte har kjent på dette: givingen er gjentatt, forutsigbar og presset frem (insistering), og samtidig skal det føles spontant og frivillig hver gang.

Eksempel: En gir, den andre avslår, giveren insisterer, og mottakeren gir til slutt etter. Dette gjentas så ofte at utfallet er forutsigbart. Likevel forventes det at mottakeren hver gang reagerer som om det er spontant, med tydelig takknemlighet.

Når mottakeren til slutt slutter å spille rollen, hopper over avslaget eller ikke viser den forventede reaksjonen, blir det oppfattet som feil eller utakknemlig. Selv om mottakeren gjentatte ganger tidligere faktisk har avslått. Man orker bare ikke å spille det meningsløse spillet lenger. 

Hvor mange ganger har du ikke stått bak noen i kassa på cafe som holder på med dette tullet: "jeg kan spandere", "nei, jeg kan", "nei jeg insisterer", "nei, jeg insisterer". Altså for f. bare betal hver for dere og bli ferdig med det, da blir i hvert fall jeg veldig takknemlig.  

 

Anonymkode: 78515...610

Det spiller du beskriver her, er noe helt annet enn det jeg nevnte. Jeg husker min farmor og min mor holdt på litt med det da jeg var barn, i helt godmodig tone.

Jeg kan ikke huske å ha observert det de siste 30-40 årene.

Det er altså ikke snakk om noen som helst vil betale for seg selv og som føler seg påtvunget en gave.

I min krets, utenom foreldre-barn-relasjoner, er det ikke vanlig å spandere eller bli spandert på. Vi betaler for oss selv, vi som er voksne og har inntekt.

[emilie321]

påskelilje skrev (55 minutter siden):

Det spiller du beskriver her, er noe helt annet enn det jeg nevnte. Jeg husker min farmor og min mor holdt på litt med det da jeg var barn, i helt godmodig tone.

Jeg kan ikke huske å ha observert det de siste 30-40 årene.

Det er altså ikke snakk om noen som helst vil betale for seg selv og som føler seg påtvunget en gave.

I min krets, utenom foreldre-barn-relasjoner, er det ikke vanlig å spandere eller bli spandert på. Vi betaler for oss selv, vi som er voksne og har inntekt.

Jeg har bare sett det spillet mellom venner/bekjente og aldri mellom familiemedlemmer. Med venner og særlig bekjente, så liker jeg best å betale for meg selv. 

[morsan]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Okey. Da har ikke du opplevd å måtte være glad for å bli påtvunget noe man egentlig har takket nei til. Greit det. Men kan du fortelle litt om hva du ønsker at denne takknemligheten skal bestå av? Er det antall klemmer, antall takk? Antall ganger det blir tatt opp igjen senere? Hvor begeistret skal man være være for eksempel en kopp kaffe vs. en flybillett vs. en restaurantmiddag? 

Anonymkode: 78515...610

Jeg tror ikke andre i denne tråden snakker om tilfeller der noen blir påtvunget noe man egentlig har takket nei til, og så attpåtil forventes å utvise overraskelse og takknemlighet. Temaet noen har tatt opp, er mer forventningen om at foreldrenes overflødighetshorn aldri skal slutte å drysse over dem  

Det er forskjell på at foreldre med god råd alltid tar regningen når de er på restaurant med sine voksne barn, og det at de voksne barna ikke tilpasser sitt generelle forbruk til sin ordinære økonomi, men forventer at foreldrene skal bidra.