Føler du deg avhengig av psykiatrien?

[AnonymBruker]

Eller klarer du deg fint uten?

Anonymkode: c3da2...04f

[Havfruen]

Jeg har begynt hos privat psykolog. Vært der ca 10 ganger. Kjenner meg ikke akkurat avhengig, men opplever at jeg har behov for samtale-terapi, ja.

[Havfruen]

Hva med deg?

[Ikkeanonymnok]

Jeg har ikke en avhengighet til psykiatrien nei. 
Men jeg klarer meg heller ikke «fint uten» som du skriver. 
I mine øyne er det to ytterpunkter. 

Eksempel:

Jeg har til nå overlevd sommerferiene. Jeg har ikke klart meg fint, men som sagt overlevd. 
Når jeg ikke får mine ukentlige møter med psykiatri får jeg mer angst, blir mer urolig, mer irritert, mer sint, får mer voldsbehov/tanker, er mer aktiv her inne, er vesentlig mer aktiv irl (til et sykelig nivå), har vanskeligere for å kjempe mot de intense depressive tankene, forsvinner letter inn i min egen verden, blir raskere paranoid. Osv, listen blir lang. 
Og nei, det hjelper ikke å treffe «folk» generelt sett, det har jeg prøvd. Jeg trenger å få møtene med psykiatrien og å få pratet om det som opptar meg der og da for å ta toppen av alt slik at jeg holder meg gående til neste avtale. 

Men om psykiatrien nå sa at fra og med nå får du ikke mer tilbud fra oss så hadde jeg antakelig pustet en stund til, livet hadde bare vært enda mer bedrøvelig.

Edit: Jeg har oppfølging av kommunen minst to ganger i uken. Mer ved behov.

Endret 29 minutter siden av Ikkeanonymnok

[Havfruen]

Ikkeanonymnok skrev (12 minutter siden):

Jeg har ikke en avhengighet til psykiatrien nei. 
Men jeg klarer meg heller ikke «fint uten» som du skriver. 
I mine øyne er det to ytterpunkter. 

Eksempel:

Jeg har til nå overlevd sommerferiene. Jeg har ikke klart meg fint, men som sagt overlevd. 
Når jeg ikke får mine ukentlige møter med psykiatri får jeg mer angst, blir mer urolig, mer irritert, mer sint, får mer voldsbehov/tanker, er mer aktiv her inne, er vesentlig mer aktiv irl (til et sykelig nivå), har vanskeligere for å kjempe mot de intense depressive tankene, forsvinner letter inn i min egen verden, blir raskere paranoid. Osv, listen blir lang. 
Og nei, det hjelper ikke å treffe «folk» generelt sett, det har jeg prøvd. Jeg trenger å få møtene med psykiatrien og å få pratet om det som opptar meg der og da for å ta toppen av alt slik at jeg holder meg gående til neste avtale. 

Men om psykiatrien nå sa at fra og med nå får du ikke mer tilbud fra oss så hadde jeg antakelig pustet en stund til, livet hadde bare vært enda mer bedrøvelig.

Kan jeg spørre hvilken lidelse du har? Bp og unnvikende pf her.