Gå til innhold

Redusere medisiner om legen er enig?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg lurer på hvor lenge en bør være stabil før en kan prøve å trappe ned på antidepressiva og stemningsstabiliserende behandling ved depresjon (de har satt diagnosen BP2, men jeg mener det kanskje bare er tilbakevendende depresjoner jeg har? Om det har betydning). Skal legges til at jeg i flere omganger har autoseponert og brått sluttet å ta medisiner - uten å ta dette opp med lege og helsepersonell både før og  etterpå. Denne strategien fungerer heller dårlig for meg , da jeg hver gang blitt dårligere igjen etter kort tid…

 

Jeg har jo på en måte bare  to valg føler krg: Jeg: Å godta og fortsette opplegget med ta faste medisiner i lang tid, ellers kan jeg jo igjen prøve å trappe forsiktig ned ( i kontakt med helsepersonell). Hva tenker du/dere er beste måten å gå frem her?   Ønske mitt er å klare meg mest mulig uten medisiner, det er blitt en frykt for når jeg er klar for å forsøke på nytt.
 

Bør vel kanskje legge til at det hver gang jeg har slutta på egenhånd så har jeg blitt dårligere etter kort tid og jeg har valgt selv å starte opp igjen (til tross for den kjedelige langsomme opptrappingen på den ene medisinen jeg tar.

 

🤔 Er jeg en bra kandidat for å trappe ned/seponere helt både  ss og ad nå som jeg føler meg stabil over litt tid? Har tenkt til å gjøre dette i samarbeid med fastlegen kanskje vil være det beste, men da er jeg jo avhengig av at vedkommende er enig med meg 🫣

Anonymkode: e71d2...584

Videoannonse
Annonse
Skrevet
AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg lurer på hvor lenge en bør være stabil før en kan prøve å trappe ned på antidepressiva og stemningsstabiliserende behandling ved depresjon (de har satt diagnosen BP2, men jeg mener det kanskje bare er tilbakevendende depresjoner jeg har? Om det har betydning). Skal legges til at jeg i flere omganger har autoseponert og brått sluttet å ta medisiner - uten å ta dette opp med lege og helsepersonell både før og  etterpå. Denne strategien fungerer heller dårlig for meg , da jeg hver gang blitt dårligere igjen etter kort tid…

 

Jeg har jo på en måte bare  to valg føler krg: Jeg: Å godta og fortsette opplegget med ta faste medisiner i lang tid, ellers kan jeg jo igjen prøve å trappe forsiktig ned ( i kontakt med helsepersonell). Hva tenker du/dere er beste måten å gå frem her?   Ønske mitt er å klare meg mest mulig uten medisiner, det er blitt en frykt for når jeg er klar for å forsøke på nytt.
 

Bør vel kanskje legge til at det hver gang jeg har slutta på egenhånd så har jeg blitt dårligere etter kort tid og jeg har valgt selv å starte opp igjen (til tross for den kjedelige langsomme opptrappingen på den ene medisinen jeg tar.

 

🤔 Er jeg en bra kandidat for å trappe ned/seponere helt både  ss og ad nå som jeg føler meg stabil over litt tid? Har tenkt til å gjøre dette i samarbeid med fastlegen kanskje vil være det beste, men da er jeg jo avhengig av at vedkommende er enig med meg 🫣

Anonymkode: e71d2...584

Jeg har også bp2. Har autoseponert medisiner flere ganger med samme resultat som deg. Dårligere igjen etter kort tid. Jeg jobber også med å akseptere diagnosen, men har kommet frem til at jeg må stå på medisinene for å lette noe av smerten.

Skrevet
Havfruen skrev (32 minutter siden):

Jeg har også bp2. Har autoseponert medisiner flere ganger med samme resultat som deg. Dårligere igjen etter kort tid. Jeg jobber også med å akseptere diagnosen, men har kommet frem til at jeg må stå på medisinene for å lette noe av smerten.

Det du skriver kjenner jeg meg veldig igjen i. Kan jeg spørre hvilke medisiner du tar? Tenker du å ta disse «livet ut», eller er du som meg og har lyst til å prøve å leve uten medisiner - og at det i så fall bør skje i samråd med legen din?

Anonymkode: e71d2...584

Skrevet

Det er vel oppnåelig å klare seg uten medisiner når man har vært stabil over lengre tid? 🤷🏼‍♀️ (De har gitt meg diagnosen bp2, men jeg er noe usikker på om det stemmer, da jeg i hovedsak har hatt tilbakevendende depresjoner de senere årene - om dette er av betydning?) 🤔

Anonymkode: e71d2...584

Skrevet
AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Det du skriver kjenner jeg meg veldig igjen i. Kan jeg spørre hvilke medisiner du tar? Tenkeru å ta disse «livet ut», eller er du som meg og har lyst til å prøve å leve uten medisiner - og at det i så fall bør skje i samråd med legen din?

Anonymkode: e71d2...584

Ja, jeg tar Litium, Lamictal og Imovane. Jeg har alltid villet klare meg uten medisiner, men jeg får det dessverre ikke til! Om jeg vurderte det måtte det vært sammen med fastlegen, ja. Hva tenker du fremover?

AnonymBruker
Skrevet
Havfruen skrev (2 timer siden):

Ja, jeg tar Litium, Lamictal og Imovane. Jeg har alltid villet klare meg uten medisiner, men jeg får det dessverre ikke til! Om jeg vurderte det måtte det vært sammen med fastlegen, ja. Hva tenker du fremover?

Tenker hovedsakelig på om det er dumt av meg å slutte (selv om det nok er det jeg ønsker å gjøre), for de gangene jeg har prøvd det selv (uten avtale med legen og kuttet brått), så har jeg havnet inn i depresjon igjen ganske raskt. 

Også er jeg redd for at fastlegen ikke skal være enig med meg om dette, for da er det nok en mulighet for at jeg gjør det på egenhånd igjen.

Det bør vel være mulig å gjennomføre en kontrollert nedtrapping over litt tid - fremfor å slutte helt en dag - å unngå nye depresjoner? Eller er jeg skrudd sammen slik at jeg ikke klarer det slik du beskriver? Jeg har stått på medisiner i flere år og opplever meg selv stabil på disse, og de gangene jeg har valgt å slutte så har jeg dessverre bare erfart at jeg blir sykere igjen, og dermed har jeg måttet starte opp igjen med medisiner. Den ene medisinen jeg tar (lamictal) er det dessverre veldig lang opptrappingsplan på og det har derfor tatt tid å komme seg tilbake til funksjonen jeg hadde. Er vel på en måte også litt redd for at dette skal skje på nytt, for det er den erfaringen jeg sitter med, men er også usikker på om det er bra å ta medisiner «livet ut»… 🫣

Anonymkode: e71d2...584

Skrevet
AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Tenker hovedsakelig på om det er dumt av meg å slutte (selv om det nok er det jeg ønsker å gjøre), for de gangene jeg har prøvd det selv (uten avtale med legen og kuttet brått), så har jeg havnet inn i depresjon igjen ganske raskt. 

Også er jeg redd for at fastlegen ikke skal være enig med meg om dette, for da er det nok en mulighet for at jeg gjør det på egenhånd igjen.

Det bør vel være mulig å gjennomføre en kontrollert nedtrapping over litt tid - fremfor å slutte helt en dag - å unngå nye depresjoner? Eller er jeg skrudd sammen slik at jeg ikke klarer det slik du beskriver? Jeg har stått på medisiner i flere år og opplever meg selv stabil på disse, og de gangene jeg har valgt å slutte så har jeg dessverre bare erfart at jeg blir sykere igjen, og dermed har jeg måttet starte opp igjen med medisiner. Den ene medisinen jeg tar (lamictal) er det dessverre veldig lang opptrappingsplan på og det har derfor tatt tid å komme seg tilbake til funksjonen jeg hadde. Er vel på en måte også litt redd for at dette skal skje på nytt, for det er den erfaringen jeg sitter med, men er også usikker på om det er bra å ta medisiner «livet ut»… 🫣

Anonymkode: e71d2...584

Nå har jeg bipolar med psykose, så ikke helt det samme. Har selv autoseponert medisiner noen ganger og spesielt den siste gangen ble jeg skikkelig dårlig. Så dårlig at det står for meg som et skrekkens eksempel på det å slutte med medisiner.  Allikevel får jeg innimellom lyst til å kutte ut medisinene, men da tenker jeg på de rundt meg. For meg er det ikke riktig å belaste de så mye med at jeg skal bli syk igjen. Så da greier jeg å dytte bort de tankene.

Hvis du har blitt dårligere hver gang du har sluttet, hva får deg til å tro at det blir noe annerledes nå?

AnonymBruker
Skrevet
emilie321 skrev (32 minutter siden):

Nå har jeg bipolar med psykose, så ikke helt det samme. Har selv autoseponert medisiner noen ganger og spesielt den siste gangen ble jeg skikkelig dårlig. Så dårlig at det står for meg som et skrekkens eksempel på det å slutte med medisiner.  Allikevel får jeg innimellom lyst til å kutte ut medisinene, men da tenker jeg på de rundt meg. For meg er det ikke riktig å belaste de så mye med at jeg skal bli syk igjen. Så da greier jeg å dytte bort de tankene.

Hvis du har blitt dårligere hver gang du har sluttet, hva får deg til å tro at det blir noe annerledes nå?

Vil det ikke kunne være en forskjell på det å slutte brått (på dagen) fremfor en kontrollert nedtrapping over litt tid? Er ikke sjansen større for at det vil lykkes da - eller tenker jeg feil? 

Anonymkode: e71d2...584

AnonymBruker
Skrevet

Kan ss og ad virke som et «beskyttende skall» mot ting som skjer ellers i livet? Det består jo både av ok dager, men også nederlag og krevende situasjoner. Vil jeg bli mer sårbar for negative følelser uten disse medisinene, og tåle mindre før jeg havner inn igjen i depresjon? 

Anonymkode: e71d2...584

AnonymBruker
Skrevet

Har et ønske om å klare meg uten medisiner, og føler en form for ambivalens og samtidig frykt for å gå på en ny smell/ny sykdoms episode… Forsøker å finne ut om det er dumt av meg å slutte eller ikke - ønsker ikke bli syk igjen.

Anonymkode: e71d2...584

AnonymBruker
Skrevet

En tilleggsfaktor er at jeg i høst ble tildelt ny fastlege. Hun kjenner meg derfor ikke og har ikke vært med på å oppleve nedturene mine. Hun kan sikkert se hvilke diagnoser jeg fikk av psykiateren på dps og at jeg har stått på disse medisinene i flere år, men hun vet muligens ikke om min historie med å slutte å ta medisiner. 
 

Nå er jeg også (har vært det en god stund) ganske stabil, og jeg tror nok at hvis jeg hadde gått inn for det så kunne jeg fått henne med på prosjektet mitt om å slutte hvis jeg ønsker det. Føler derfor at avgjørelsen er mye min egen, men samtidig er jeg redd for konsekvensene ved å velge feil og havne ned i en ny runde med depresjon, for det tar nesten livet av meg bokstavelig talt. Er vel derfor jeg lagde denne tråden, for på en måte å få litt bedre innsikt og høre om andres erfaringer, slik at valget er veloverveid og ikke på impuls slik det har vært tidligere…

Anonymkode: e71d2...584

Ikkeanonymnok
Skrevet (endret)

Jeg forstår ikke hvorfor dere som har medisiner med tydelig effekt ønsker å slutte å ta dem. Det blir like fjernt som at en med diabetes skal slutte ned insulin fordi «livet har fungert bra en periode nå». Jeg forstår det bare ikke. Men nok om det. 

Du nevner flere ganger at du har vært stabil «en god stund» men du spesifiserer ingen steder hva det vil si. For noen er det en måned, for andre seks måneder og for helsepersonell antageligvis flere år i en setting som dette.

Med din historikk tror jeg uansett det er en dårlig idé. Du skriver at du har fått ny fastlege og at du er usikker på om hun vet om din historikk med å slutte med medisiner. Jeg råder deg til å være helt ærlig med fastlegen din, kun da kan hun gi deg god helsehjelp.

Du skriver også «Også er jeg redd for at fastlegen ikke skal være enig med meg om dette, for da er det nok en mulighet for at jeg gjør det på egenhånd igjen.» Disse tankene bør du bare legge fra deg med én gang, det er mildt sagt barnslig. Du vet at bråseponering gjør deg dårlig, da er det ufattelig tåpelig å i det hele tatt tenke tanken nå hvis du ikke får viljen hos legen.  

Endret av Ikkeanonymnok
Skrivefeil
Skrevet
AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Tenker hovedsakelig på om det er dumt av meg å slutte (selv om det nok er det jeg ønsker å gjøre), for de gangene jeg har prøvd det selv (uten avtale med legen og kuttet brått), så har jeg havnet inn i depresjon igjen ganske raskt. 

Også er jeg redd for at fastlegen ikke skal være enig med meg om dette, for da er det nok en mulighet for at jeg gjør det på egenhånd igjen.

Det bør vel være mulig å gjennomføre en kontrollert nedtrapping over litt tid - fremfor å slutte helt en dag - å unngå nye depresjoner? Eller er jeg skrudd sammen slik at jeg ikke klarer det slik du beskriver? Jeg har stått på medisiner i flere år og opplever meg selv stabil på disse, og de gangene jeg har valgt å slutte så har jeg dessverre bare erfart at jeg blir sykere igjen, og dermed har jeg måttet starte opp igjen med medisiner. Den ene medisinen jeg tar (lamictal) er det dessverre veldig lang opptrappingsplan på og det har derfor tatt tid å komme seg tilbake til funksjonen jeg hadde. Er vel på en måte også litt redd for at dette skal skje på nytt, for det er den erfaringen jeg sitter med, men er også usikker på om det er bra å ta medisiner «livet ut»… 🫣

Anonymkode: e71d2...584

Hva tenker du er "ikke bra" med å ta medisiner livet ut? Jeg bruker også Lamictal og som deg har det tatt like lang tid å oppnå samme effekt igjen etterpå. Kjenner faktisk på at effekten ikke bli like god som ved første gangs bruk.

AnonymBruker
Skrevet
Havfruen skrev (22 minutter siden):

Hva tenker du er "ikke bra" med å ta medisiner livet ut? Jeg bruker også Lamictal og som deg har det tatt like lang tid å oppnå samme effekt igjen etterpå. Kjenner faktisk på at effekten ikke bli like god som ved første gangs bruk.

Takk for at du deler din erfaring. Tenker jo på om det finnes noen konsekvenser av lang tids bruk, som ikke er avdekket ennå, kan det være skadelig senere i livet? 🫣

Anonymkode: e71d2...584

AnonymBruker
Skrevet
Ikkeanonymnok skrev (28 minutter siden):

Jeg forstår ikke hvorfor dere som har medisiner med tydelig effekt ønsker å slutte å ta dem. Det blir like fjernt som at en med diabetes skal slutte ned insulin fordi «livet har fungert bra en periode nå». Jeg forstår det bare ikke. Men nok om det. 

Du nevner flere ganger at du har vært stabil «en god stund» men du spesifiserer ingen steder hva det vil si. For noen er det en måned, for andre seks måneder og for helsepersonell antageligvis flere år i en setting som dette.

Med din historikk tror jeg uansett det er en dårlig idé. Du skriver at du har fått ny fastlege og at du er usikker på om hun vet om din historikk med å slutte med medisiner. Jeg råder deg til å være helt ærlig med fastlegen din, kun da kan hun gi deg god helsehjelp.

Du skriver også «Også er jeg redd for at fastlegen ikke skal være enig med meg om dette, for da er det nok en mulighet for at jeg gjør det på egenhånd igjen.» Disse tankene bør du bare legge fra deg med én gang, det er mildt sagt barnslig. Du vet at bråseponering gjør deg dårlig, da er det ufattelig tåpelig å i det hele tatt tenke tanken nå hvis du ikke får viljen hos legen.  

Til det siste du skriver først. Mulig det er barnslig, men jeg har jo tenkt å unngå bråseponering for det har jeg erfart tidligere at ikke fungerer. Det jeg spør om er om det er en mulighet for meg å «mestre livet uten støttehjul», om det vil være mulig for meg? Og da i form av en planlagt og sakte nedtrapping nettopp for å unngå tilbakefall. Det er uansett opp til meg selv å avgjøre dette, uansett hva legen måtte mene (kjenner henne ikke så godt), da jeg tar medisinene frivillig.

Livet går jo i bølgedaler, så litt opp og ned har det jo vært (blant annet er jul/nyttår en vanskelig tid på året), men har følt meg ganske stabil til tross for dårlige dager innimellom. Nå er jeg inne i en bedre periode, og slik Harvey vært i flere måneder, i hvert fall siden før påsken, når det gikk mot vår og lysere tider.

 

Anonymkode: e71d2...584

Ikkeanonymnok
Skrevet
AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Til det siste du skriver først. Mulig det er barnslig, men jeg har jo tenkt å unngå bråseponering for det har jeg erfart tidligere at ikke fungerer. Det jeg spør om er om det er en mulighet for meg å «mestre livet uten støttehjul», om det vil være mulig for meg? Og da i form av en planlagt og sakte nedtrapping nettopp for å unngå tilbakefall. Det er uansett opp til meg selv å avgjøre dette, uansett hva legen måtte mene (kjenner henne ikke så godt), da jeg tar medisinene frivillig.

Livet går jo i bølgedaler, så litt opp og ned har det jo vært (blant annet er jul/nyttår en vanskelig tid på året), men har følt meg ganske stabil til tross for dårlige dager innimellom. Nå er jeg inne i en bedre periode, og slik Harvey vært i flere måneder, i hvert fall siden før påsken, når det gikk mot vår og lysere tider.

 

Anonymkode: e71d2...584

Selv om du tar medisiner frivillig betyr det ikke at det er fornuftig å slutte. 
Uansett, om det er mulig eller ei å mestre livet uten kan i grunn ingen her svare på. Vi kjenner deg ikke. Den som er best kvalifisert til å svare på dette er legen din som har tilgang til journalen din og etter samtale med deg kan komme med en informert tilbakemelding. Så kan du selvfølgelig velge å si fuck off og gjøre det du vil uansett hva legen måtte mene. 

Å ha vært stabil siden påske i år er ikke lenge nok til å slutte på medisiner med den diagnosen du har. 

«Det er uansett opp til meg selv å avgjøre dette, uansett hva legen måtte mene» Vel, da gjør du som du vil da. Høres ut som du har bestemt deg uansett. Kan du bare la være å oppta tid og ressurser i helsevesenet når det klikker for deg neste gang? Så kanskje noen som faktisk vil ha hjelp kan få det.

Skrevet
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vil det ikke kunne være en forskjell på det å slutte brått (på dagen) fremfor en kontrollert nedtrapping over litt tid? Er ikke sjansen større for at det vil lykkes da - eller tenker jeg feil? 

Anonymkode: e71d2...584

Jeg kan ikke noe om dette, så det blir bare noen tanker fra meg. Jeg vil tro at kroppen vil få større "sjokk" hvis en bråslutter, men samtidig vil kanskje resultatet bli det samme hvis en trapper ned.... at en blir dårlig når en tar bort noe kroppen trenger for å holde seg friskes mulig.

Skrevet
AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Til det siste du skriver først. Mulig det er barnslig, men jeg har jo tenkt å unngå bråseponering for det har jeg erfart tidligere at ikke fungerer. Det jeg spør om er om det er en mulighet for meg å «mestre livet uten støttehjul», om det vil være mulig for meg? Og da i form av en planlagt og sakte nedtrapping nettopp for å unngå tilbakefall. Det er uansett opp til meg selv å avgjøre dette, uansett hva legen måtte mene (kjenner henne ikke så godt), da jeg tar medisinene frivillig.

Livet går jo i bølgedaler, så litt opp og ned har det jo vært (blant annet er jul/nyttår en vanskelig tid på året), men har følt meg ganske stabil til tross for dårlige dager innimellom. Nå er jeg inne i en bedre periode, og slik Harvey vært i flere måneder, i hvert fall siden før påsken, når det gikk mot vår og lysere tider.

 

Anonymkode: e71d2...584

Stabil siden påske? Det er vel langt fra lenge nok.  

Det at en tar medisiner frivillig betyr ikke at det er spesielt lurt å slutte med de. 

Du velger selv, men da velger du faktisk å bli dårlig igjen også. Sjansen for å bli dårlig vil jeg tro er mye større enn å bli frisk.

Ville du tenkt å slutte hvis det feks var hjertemedisiner du tok?

Selv tar jeg veldig mange medisiner, både for psykisk og fysisk sykdom. Er møkk lei mang en gang, også bivirkningene, men det må være bedre med de bivirkningene jeg har enn å være svært dårlig (eventuelt død)

AnonymBruker
Skrevet

Jeg kjenner jeg blir litt provosert av å lese ting som dette. Her sliter mange og får ikke hjelp og må klare seg selv. Så er det de som er så heldige at de får hjelp og vil ikke ha den. Og helsevesenet og folk rundt må bruke tid og energi på å overtale disse folkene om å fortsette å ta i mot hjelpen. 

Det er direkte respektløst.

Anonymkode: 15050...247

AnonymBruker
Skrevet
Ikkeanonymnok skrev (23 minutter siden):

Selv om du tar medisiner frivillig betyr det ikke at det er fornuftig å slutte. 
Uansett, om det er mulig eller ei å mestre livet uten kan i grunn ingen her svare på. Vi kjenner deg ikke. Den som er best kvalifisert til å svare på dette er legen din som har tilgang til journalen din og etter samtale med deg kan komme med en informert tilbakemelding. Så kan du selvfølgelig velge å si fuck off og gjøre det du vil uansett hva legen måtte mene. 

Å ha vært stabil siden påske i år er ikke lenge nok til å slutte på medisiner med den diagnosen du har. 

«Det er uansett opp til meg selv å avgjøre dette, uansett hva legen måtte mene» Vel, da gjør du som du vil da. Høres ut som du har bestemt deg uansett. Kan du bare la være å oppta tid og ressurser i helsevesenet når det klikker for deg neste gang? Så kanskje noen som faktisk vil ha hjelp kan få det.

Du vet ingenting om mitt liv. Jeg er usikker på om diagnosen bp2 er riktig til tross for noen tidligere episoder som ble tolket som hypomani (dette er flere år siden). Det er depresjon jeg sliter klart mest med, og nei jeg har ikke tenkt til å ta opp noen plass i helsevesenet (går ikke i behandling lengre heller).

Anonymkode: e71d2...584

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...