Redusere medisiner om legen er enig?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tviler på at psykiatrien gjør det, med mindre du mener mennesker med psykoselidelse. 

Anonymkode: 1fd5a...6ee

Tenker blant annet på FACT.

Anonymkode: 15050...247

[ISW]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Psykiatrien mener jeg har BP1. Jeg har diagnosen i papirene mine. Hva det egentlig innebærer og om psykiatrien kan bomme, har jeg blitt mer og mer undrende til og åpen for. Jeg lever i dag et rikt liv med familie, full jobb, mye ansvar og har aldri hatt det bedre. Livet begynte da jeg lot være å forholde meg til diagnose og behandling av den. Ikke sånn for alle men for meg er det sånn og det er mange med min type historie. Jeg mener disse stemmene bør få en mer sentral plass 

Anonymkode: a73a2...339

Det skal være fysisk umulig å få diagnosen BP1 uten å ha hatt en mani.

Enten er behandleren din komplett inkompetent eller så er det noe annet veldig galt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Greit å si det til henne, men til syvende og sist er det ingenting hun kan gjøre. Det er kun opp til oss. Jeg bestemte meg for å holde på medisinering da jeg merket at effekten av medisinene ble dårligere for hver gang jeg seponerte/startet opp igjen. 

Anonymkode: 1fd5a...6ee

Forstår at det til syvende og sist er opp til meg selv å velge. Det jeg tenkte med å nevne det for henne var kanskje mer i retning av at da kan hun være «den voksne i rommet» og kanskje stille litt kritiske spørsmål til meg om jeg en dag dukker opp på kontoret hennes med et klart budskap om å slutte på ad og ss… 

Jeg har jo erfart at seponering brått og uten at noen har visst det og kunnet stoppe meg/fraråde meg, ikke har fungert og jeg har havnet inn i depresjon igjen. Dette ønsker jeg bestemt å unngå, og derfor tror jeg at jeg ikke vil gjøre det på denne måten igjen, jeg ønsker meg i så fall en kontrollert og «godkjent av lege» nedtrappingsplan. Da kan det være fornuftig at legen på forhånd er klar over min ambivalens og tidligere erfaringer, og kan virke som en motvekt til mitt (impulsive) ønske og ikke bare la seg rive med, for jeg ville sannsynligvis klart å argumentere godt for mitt syn ovenfor henne og fått viljen min, tror jeg i hvert fall selv da 🫣 

Anonymkode: e71d2...584

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg syns det er vel lav toleranse her inne for å kunne drøfte bakdelen av å bruke medisiner, uten å slås ned i støvlene. Kanskje medisinsk personell som selv ikke bruker faste psykofarmaka kunne svare på en mer ydmyk og imøtekommende måte, tross erfaringer som psykiater og kunnskap som fagperson. Tilsvarende sitter det en haug mennesker men svært dårlige erfaringer etter bruk av psykofarmaka. Selv har jeg i en femten års periode blitt fortalt at jeg ikke kan leve et liv uten medisiner uten å bli syk. Jeg lyttet og led meg gjennom stygge og funksjonsnedsettende bivirkninger.  Til slutt gjorde jeg som ikke anbefalt, autoseponerte, og fikk et langt bedre liv med mer kontakt med egne emosjoner, egne valg, verdier og langt bedre helse og funksjon. Livet mitt er definitivt bedre uten medisiner. Nå, tre år etter seponering, er fastlege enig, men hun ville ikke vært det om jeg ba om lov til å slutte eller hjelp til å trappe ned. Av og til tar psykiatrien feil, det som ser ut som kroniske og stygge diagnoser i et ungt liv kan være umodenhet, traumer og vansker med regulering. Alder og erfaring kan bidra positivt. Medisiner kan være viktig og livsviktig i perioder. Men å påstå generelt at det er feil å slutte, det er jeg uenig i og jeg angrer på at jeg var flink pasient så lenge. Hilsen BP1, påståtte psykotiske symptom og 20 års historikk fra psykiatrien på CV-en, nå helt frisk og med langt større livskvalitet enn da jeg gikk på medisiner. Jeg har hatt null tilbakefall og null tendenser til tilbakefall de siste 3,5 årene. Kommer aldri til å bruke medisiner igjen, ikke verdt kostnaden 

Anonymkode: a73a2...339

Takk for at du deler din historie. Det viser at det kan fungere for noen og det er vel og bra, men jeg vet også at det dessverre ikke er tilfellet for alle, og er usikker på om jeg selv tilhører den første eller siste gruppen basert på de erfaringer jeg har gjort frem til nå. 
 

Jeg også følte at tonen i noen av svarene var litt krasse og tidvis nedlatende mot meg (tror det sier seg sel hvilke jeg tenker på så nevner ingen navn). Klare og tydelige svar har jeg ikke så problemer med, men den mer «spydige måten» noen av svarene bar preg av opplevde sårende der og da. 
 

Ser i ettertid at jeg kanskje hadde et litt for snevert tunellsyn og først og fremst lette etter de svarene som kunne legitimere ønsket mitt, så mulig jeg trengte å få litt motstand og ikke bare «milde motsvar» som jeg kunne argumentere bort. Den ambivalensen jeg føler er slitsomt å dvele ved alene, muligens er det et tegn på umodenhet og sykelighet, men selv føler jeg at det bare er menneskelig å tvile iblant.

Anonymkode: e71d2...584

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

men selv føler jeg at det bare er menneskelig å tvile iblant.

Det er det absolutt. Selv tar jeg bare 1 mg risperidon nå og klarer meg godt på det og psykiatrien lar meg styre det selv, de sier jeg kjenner meg selv best. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (2 minutter siden):

Det er det absolutt. Selv tar jeg bare 1 mg risperidon nå og klarer meg godt på det og psykiatrien lar meg styre det selv, de sier jeg kjenner meg selv best. 

🙏🏻

Anonymkode: e71d2...584

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Den ambivalensen jeg føler er slitsomt å dvele ved alene, muligens er det et tegn på umodenhet og sykelighet, men selv føler jeg at det bare er menneskelig å tvile iblant.

Anonymkode: e71d2...584

Jeg mener det er forskjell på å tvile iblant og å gjentatte ganger auto-seponere selv når man ser at det går dårlig hver gang.

Anonymkode: 15050...247

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg mener det er forskjell på å tvile iblant og å gjentatte ganger auto-seponere selv når man ser at det går dårlig hver gang.

Anonymkode: 15050...247

Ja kanskje du har rett. Føler jo at den diskusjonen jeg har med meg selv nå ( hvor jeg søker råd fra andre), er en helt annen enn det jeg impulsivt gjør når jeg slutter brått i en «god periode» hvor jeg tror at jeg klarer meg uten medisiner. Det er nettopp derfor jeg tolker det som mer menneskelig ambivalens og ikke som et sykdomstegn. 

Anonymkode: e71d2...584