Redd hunder

[Gjest problematisk]

I min egosime har jeg mange ganger ønsket at det skulle vært forbudt med hunder, men jeg skjønner jo at folk vil ha hund, noen til jakt,noen til selskap osv.

Men jeg er altså redd hunder, veldig redd til og med. Det ødelegger mye av min frihet til å bevege med utendørs, går jeg tur og en hund står og gneldrer begynner jeg å svette, får hjertebank og snur. Det at hunden står i bånd hjelper ikke det minste, den kan jo slite seg. Etter hvert har det ført til at jeg ikke lenger går turer ute, det er jo hunder omtrent overalt. Utenfor annenhvert hus står det en hund og gneldrer. Føler meg ganske dum av og til når jeg går store omveier for å slippe å gå forbi et hus med en hund på utsiden. Bare for å ende opp med å være nødt til å gå forbi et annet hus med hund i bånd. Og hvis jeg møter noen med hund med seg, ja, det ser sikkert dumt ut med alle mine plutselige innfall om at jeg skal snu, gå en annen vei osv.

Som sagt - jeg har forståelse for at folk vil ha hund - men har dere med hund forståelse for at det går an å bli så redd at en blir hemmet når det gjelder å bevege seg utendørs. Tenker dere noen ganger over at det kan være folk som er redd for den snille, søte hunden din som aldri gjør en katt fortred?

[stone]

Jeg har full forståelse for at folk kan være redd eller engstelig for hunder. Jeg har selv to hunder, og passer alltid på at de er i bånd når jeg går på tur.

Men som du sier, selv om hundene er i bånd er du redd, og våger nesten ikke å gå ut.......Da har du fått et problem som du trenger hjelp til å løse. Du kan ikke regne med at alle hunder skal forsvinne, så du trenger hjelp til å overvinne redselen for hunder. Du kan like gjerne legge ditt innlegg inn under psykiatri-forumet der, og spørre om noen har noen gode råd for hjelp til deg.

[thrist]

Jeg har stor forståelse for hvordan du har det. Jeg har det likedan med fugler, de er det også helt umulig å komme seg unna, det er ikke bareå snu.

Nå på sommeren når det er mye fugler og fugleunger og svaler (de stuper jo så nært en) har jeg rett og slett funnet hvor disse er, og går ikke på de stedene det er verst. Går jeg turer gjør jeg det helst på kvelden. Jeg går aldri alene i sentrum eller på kaia.

Hvis det kommer folk med hund i band mot deg, gi beskjed om at du er livredd, og be dem sette seg ned med hunden og holde i selen/halsbåndet dems, til dere har passert hverandre. det ville jeg gjort med min hund (som forøvrig jager litt fugler, og hvis ikke er katten min like bak;)

[Gjest Iznogood]

Når en fobi forhindrer meg i å leve et normalt liv er det mitt eget ansvar å søke hjelp slik at jeg kan få bukt med fobien. Det er min egen interesse å kunne leve uten at jeg blir hemmet av dagligdagse ting. Har du ikke lyst til å gjøre noe med dette selv?

Jeg selv var for en del år tilbake vettskremt om jeg var i nærheten av store maskiner. Anleggsmaskiner og kraner og lignende. Det forhindret meg ikke i å gjøre dagligdagse ting, men jeg syntes det var ille dumt. Jeg var fullstendig klar over at det var menneskene inni maskina som hadde kontroll over den, men det hjalp lite. Jeg ble skjelven og svett når jeg stod fire-fem meter ifra ei maskin som var i gang. Jeg bestemte meg for å gjøre noe med denne fobien ved 'eksponeringsterapi'. Meldte meg på et sikkerhetskurs for anleggsmaskinførere. Der fikk jeg innblikk i hvordan disse monstrene virker. Lærte om maskinen i seg selv, og hvordan de kan brukes. Du kan tro jeg var spent på å klatre opp og styre monstrene selv. Etter å ha vært igjennom dette kurset har jeg fått helt bukt med fobien jeg hadde. Uansett kunne jeg ikke be ei gravemaskin gå over til den andre sida av gata fordi jeg var redd den...

[Gjest problematisk]

Når en fobi forhindrer meg i å leve et normalt liv er det mitt eget ansvar å søke hjelp slik at jeg kan få bukt med fobien. Det er min egen interesse å kunne leve uten at jeg blir hemmet av dagligdagse ting. Har du ikke lyst til å gjøre noe med dette selv?

Jeg selv var for en del år tilbake vettskremt om jeg var i nærheten av store maskiner. Anleggsmaskiner og kraner og lignende. Det forhindret meg ikke i å gjøre dagligdagse ting, men jeg syntes det var ille dumt. Jeg var fullstendig klar over at det var menneskene inni maskina som hadde kontroll over den, men det hjalp lite. Jeg ble skjelven og svett når jeg stod fire-fem meter ifra ei maskin som var i gang. Jeg bestemte meg for å gjøre noe med denne fobien ved 'eksponeringsterapi'. Meldte meg på et sikkerhetskurs for anleggsmaskinførere. Der fikk jeg innblikk i hvordan disse monstrene virker. Lærte om maskinen i seg selv, og hvordan de kan brukes. Du kan tro jeg var spent på å klatre opp og styre monstrene selv. Etter å ha vært igjennom dette kurset har jeg fått helt bukt med fobien jeg hadde. Uansett kunne jeg ikke be ei gravemaskin gå over til den andre sida av gata fordi jeg var redd den...

Selvsagt vet jeg at jeg er den eneste som kan gjøre noe med dette, og jeg legger ikke skylda på hundeeierne i det hele tatt. Det er klart at det må være lov til å ha hund!

Har nok tenkt en del ganger at jeg burde oppsøke hjelp for å få bukt med problemet. Men hva hjelper det å ikke være redd for hunder hvis du blir bitt likevel?

LOL

Innlegget mitt var vel bare egentlig et lite hjertesukk, forventer ikke at noen andre enn akkurat jeg kan gjøre noe med det!

[Gjest bjørnhild]

Jeg har full forståelse for at folk kan være redd eller engstelig for hunder. Jeg har selv to hunder, og passer alltid på at de er i bånd når jeg går på tur.

Men som du sier, selv om hundene er i bånd er du redd, og våger nesten ikke å gå ut.......Da har du fått et problem som du trenger hjelp til å løse. Du kan ikke regne med at alle hunder skal forsvinne, så du trenger hjelp til å overvinne redselen for hunder. Du kan like gjerne legge ditt innlegg inn under psykiatri-forumet der, og spørre om noen har noen gode råd for hjelp til deg.

Hei! Jeg var også redd for hunder før. Men problemet mitt var nok at jeg aldri hadde hatt hund, og liksom ikke forstod de. Syntes de så både skumle og skremmende ut, og var alltid redd for at jeg skulle treffe på en løs hund. Var sikkert på da at den ville komme bort og bite meg når den merket hvor nervøs jeg var. Så en dag sa mannen min at han ønsket seg hund. Jeg sa jo at jeg var redd for hunder, men vi dro nå og hilste på valpene likevel. Og de var jo så søte!!!! Vi kjøte en vakker liten bylt av en valp, og sitter her nå med en av landets største dobermanntisper!! Jeg er altså ikke redd for hunder lenger. Nå forstår jeg på en måte hvorfor de oppfører seg som de gjør, og jeg vet også hvordan jeg skal nærme meg en ev. usikker (og som derfor kan virke agressiv) hund. Så mitt råd er: Kjøp deg en hundevalp, eller dra og besøk noen som har en valp eller en voksen, snill og rolig hund. Ev.les noe litteratur om hunder. Kan være at redselen din slipper taket når du forstår at det ikke er noe å være redd for. Lykke til ønsker jeg deg! Hilsen fra