hei igjen.lever enda...

[Gjest chili her]

hei igjen alle sammen.

jeg har skrevet et inlegg her før for en ganske god stund siden og takker for hjelpen fra de som svarte på det.

I tiden fra jeg skrev det inlegge og til nå har det skjedd en stor del. jeg har hatt sommerferie , og jeg kan ikke si at dette gikk så veldig bra. Om dagen spiste jeg helt normalt og var sammen med venner , men om kvelden da jeg satt sammen med min mor fikk jeg disse spisecikka og gikk en halvtime snere opp på do og spøy ut det meste av det jeg hadde stappa i meg. Slik var det hele sommerferien , men alikevel følte jeg at jeg este utover.. Jeg har kranglet veldig mye med mine foreldre og på en måte så trekker jeg meg unna vennene mine for jeg vil ikke at de skal ta del i mine problemer. Det er liksom så trasig å laste andre med mine problemer snår de har problemer selv... men isåfall har jeg overlevd sommeren , selv om jeg har tenkt selvmordstanken flere ganger.. Noen ganger liksom så blokker jeg helt ut.. Spiser , spyr og kutter meg opp på armen.. Jeg vet det ikke er bra , menjeg føler liksom at dette er eneste måten jeg kan få en tillfredsstillende følelse med meg selv...

Etter at vi begynte på skolen har det faktisk vært bra med spisingen , men jeg har hatt fler sinneutrudd en normalt og dager går hvor jeg sitter og tenker og jeg går inn i meg selv på en måte...,Jeg tvang meg selv til å ikke kaste opp , men dette varte helt til for 14dager siden. Min mor og far kranglet skikkelig og mamma dro avgårde mens pappa ble sittendes i stua...Plutselig fikk jeg skylda for at mamma hadde dratt og jeg var den store familiefiaskoen som ikke klarte noen ting... Da randt det over...Selv om min mor kom tilbake randt det over for meg... Jeg gikk på doen og tvang ut det jeg hadde spist og med ett var jeg ute på "kjøret" igjen... Etter det har det gått opp og ned.. Venninene mine sier at jeg har blitt tynnere , men jeg føler at jeg fortsetter å ese ut...

Men jeg prøver å holde ut selv om dagene kan bli lange og nettene bli søvnløse... Jeg prøver iallefall å bli kvitt sinneutbruddene mine og selvmordstankene...

Bare en ting jeg tenker ofte på.. Kommer jeg noen gang til å bli bedre.. med tanke på at jeg har hatt det sånn her opp og ned siden jeg var 14....Hmmm...en ting som er umulig å svare på tror jeg....

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære chili her! Ut i fra det du skriver kan jeg få inntrykk av at det er mye uro i din familie. Det er ofte at foreldre som skjønner at deres barn lider av en spiseforstyrrelse blir rådville og "leter etter skyld". Hva har vi gjort galt? Å være foreldre er en krevende oppgave. Foreldrene har et ansvar og foreldrene er de viktigste i barns oppvekst, og de vil ofte være de beste hjelperne. Når et barn i en familie får en spiseforstyrrelse er det en ekstra utfordring for foreldrene til å vise at de er voksne, og en trygg person for sine barn. Jeg vil råde deg til å snakke med dine foreldre om sammen å søke hjelp. Det er mange barn som har fått hjelp med sin spiseforstyrrelse enten ved at foreldrene har gått til samtaler/ i terapi uten barnet tilstede, men familiesamtaler har ofte vist seg som beste behandlingsform. Det er mulig for dine foreldre å ta direkte kontakt med BUP (Barne - og ungdomspsykiatrisk poliklinikk)i din kommune for å forhøre seg hvor dere kan få hjelp. Håper dine foreldre er med på dette ellers vil jeg råde deg til at helsesøster, lege snakker med dine foreldre. Du kan snakke med din lærer som kan få ordnet en time hos helsesøster, eller gå direkte til helsesøster selv. Hvis alt dette virker for skremmende for deg, går det også å skrive et brev til lærer/ helsesøster/legen din om hvordan du har det- og be om en time, lykke til på veien videre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

[Gjest chili her]

Kjære chili her! Ut i fra det du skriver kan jeg få inntrykk av at det er mye uro i din familie. Det er ofte at foreldre som skjønner at deres barn lider av en spiseforstyrrelse blir rådville og "leter etter skyld". Hva har vi gjort galt? Å være foreldre er en krevende oppgave. Foreldrene har et ansvar og foreldrene er de viktigste i barns oppvekst, og de vil ofte være de beste hjelperne. Når et barn i en familie får en spiseforstyrrelse er det en ekstra utfordring for foreldrene til å vise at de er voksne, og en trygg person for sine barn. Jeg vil råde deg til å snakke med dine foreldre om sammen å søke hjelp. Det er mange barn som har fått hjelp med sin spiseforstyrrelse enten ved at foreldrene har gått til samtaler/ i terapi uten barnet tilstede, men familiesamtaler har ofte vist seg som beste behandlingsform. Det er mulig for dine foreldre å ta direkte kontakt med BUP (Barne - og ungdomspsykiatrisk poliklinikk)i din kommune for å forhøre seg hvor dere kan få hjelp. Håper dine foreldre er med på dette ellers vil jeg råde deg til at helsesøster, lege snakker med dine foreldre. Du kan snakke med din lærer som kan få ordnet en time hos helsesøster, eller gå direkte til helsesøster selv. Hvis alt dette virker for skremmende for deg, går det også å skrive et brev til lærer/ helsesøster/legen din om hvordan du har det- og be om en time, lykke til på veien videre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

jeg tror ikke at mine foreldre vet om at jeg har sf. jehg synes dette er ganske bra for de har nok problemer som det er.. jeg gikk til helsesøster et halvt år fordi min venninde som også gikk der syntes det var en god ide. men når helsesøster begynte å ane at det var sf inne i bildet og ikke bare krangling og alkoholisme i familien sluttet jeg å møte opp i de timene som jeg hadde fått. For noen måneder siden før jeg flyttet fikk jeg et brev fra helsesøster der det stod at hun håpet jeg hadde det bra. Dette er helt greit nok og jeg synes dette var innmari positivt , men i frykt for at hun skulle finne ut at jeg har sf. kastet jeg brevet og lot som ingenting hadde skjedd.

Jeg vil på en måte at det skal ut slik at dte blir gjort noe med , men så lenge jeg føler at jeg eser ut nå som jeg kaster opp maten..hvordan vil jeg da føle meg når jeg ikke får mulighet til å få opp maten..

Jeg vet en stor del om spiseforsturrelser og vet hva det kan føre med seg. en venninde av meg har bulimia og to andre har bulimia og anoreksia. Jeg ser hvordan de sliter selv om de alle får hjelp.. jeg er der og hjelper dem selv og på den måten får jeg skyvd mine problemer til siden og tankene får rullet over til noen andre..

de har spurt meg om hva jeg egentlig driver med , men hver gang de spør blånekter jeg.... jeg klarer ikke prate om slike ting til folk.. selv om jeg vet jeg burde kommer jeg aldri i livet til å takle det...