NHD: depresjon?

[Gjest TotallyLost]

Jeg er snart sykepleier. Har 2 små barn og lite hjelp og avlastning. Har ellers nok å gjøre med både studier og familieliv og ble skilt for 4 år siden. Jeg ser nå i ettertid at skilsmissen var et resultat av at jeg var overbelastet etter 2 barn med ca 1 års mellomrom og begge barna ble tatt med keisersnitt. Mannen min var den gang mye borte. Jeg ble etter hvert alvorlig deprimert og "alt" gikk galt. Ble derfor alene med barna.

De siste årene har gått med til studier og barn og til å prøve å komme meg ovenpå. Noe jeg ikke føler at jeg helt lykkes med. Ting er bedre men ikke bra. Jeg føler meg konstant sliten og har egentlig ikke lyst til å gjøre annet enn å sitte i ro. Ønsker stort sett å få være i fred. Føler ansvaret er belastende. Vet at jeg burde ha lekt mer med barna. Vet at jeg burde vært på flere turer med dem. Vet at jeg burde smilt mer og vært mere glad og mere "tilstede", for egentlig er jeg enormt heldig. Jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet - selv om jeg vet at jeg gjør det meste av det en mor skal - og mere til. Jeg synger og leser og koser - men jeg føler ikke at jeg egentlig klarer det eller VIL det. Syns ikke at jeg "lever". Jeg har i tillegg mye smerter i ryggsøylen - inne i leddene på en måte - føler det er tungt å sitte oppreist og vil helst bare legge meg - men det kan jeg jo ikke pga barna.

Når kvelden kommer er jeg ufattelig trøtt - sykt trøtt - men jeg får ikke sove. Det ender med at jeg står opp igjen, slik som nå.

jeg vet at jeg kanskje burde prate med fastlegen min om dette - men det igjen betyr at jeg må "utlevere meg" - noe jeg føler blir vanskelig. Bor på en liten plass og vil snart måtte samarbeide med div. leger - og jeg føler at en depresjons-diagnose vil sette meg i "et dårlig lys", og at jeg av den grunn ikke vil bli tatt på alvor når jeg skal ut å praktisere som sykepleier. Føler at jeg vil bli sett på som "syk" med dårlig evne til å mestre og tilpasse meg situasjoner. For alt jeg vet; kanskje er jeg slik....? Nå føles det bare som om jeg går på "auto-pilot" veldig ofte...... vil ikke ha det slik lengre..... det er fryktelig tungt i lengden. Kommer meg liksom ikke helt ovenpå etter alt som har vært og er.

kan du gi meg en løsning på denne problemstillingen?

På forhånd takk. Takker også for en fin spalte!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg forstår at energikontoen er oppbrukt. Det gir ofte symptomer som ligner på depresjon. Dessuten kommer du lett inn i vonde sirkler.

Du beskriver en slik ond sirkel her. Du er så sliten at du ikke greier å sove.

Jeg synes du bør søke hjelp hos fastlegen din. Denne vil forstå at du er sliten og trenger hjelp. Det vil ikke påvirke deres evt fremtidige samarbeidsforhold.

Det første du kan få hjelp med er søvnen. En svak innsovningsmedisin som f.eks. Stilnoct, vil gi deg lengre og bedre søvn. Du vil bli mer opplagt på dagtid osv,osv.

Husk at det kun er små barn i den rikeste delen av den vestlige verden de siste 30 år som har foreldre som tror de skal ha jobben som fritidskonsulenter og aktivitører for dem. Alle andre barn har foreldre som må bruke all sin tid for å holde familien i live med hus og mat. Personlighetsmessig har det gått minst like bra for dem.

Lykke til videre :-)

[Gjest Galemarta]

Hei!

Jeg kjente meg igjen i dine beskrivelser. Konstant trøtt, utslitt, dårlig samvittighet, følte meg som en dårlig mor og kone, ville bare sove for å slippe unna bevisstheten. Søvnen kom ikke, i flere måneder bare døste jeg mens hjernen jobbet på helspreng for å finne ting jeg kunne ha dårlig samvittighet for.

Jeg orket ikke mer av det, så jeg gjorde to ting: Jeg begynte å skrive dagbok hver kveld, når jeg ikke fikk sove. Skrev ned tankene som surret rundt, og rundt i hodet mitt. Det var deilig å få tankene ut av hodet og ned på papiret. Senere leste jeg igjennom det jeg hadde skrevet, og måtte erkjenne at jeg var veldig kritisk til meg selv. Så svart som jeg malte bildet av meg selv i disse tunge stundene samsvarte ikke med virkeligheten.

Det som var viktig for meg var å bli bevisst disse destruktive tankene, slik at de ikke fikk herje fritt i nattens døs.

Det andre jeg gjorde, var å begynne med Johannes urt kapsler. De får du kjøpt på apoteket, og er resetfrie. Jeg har aldri brukt medikamenter, og ville ikke begynne med reseptbelagte sådanne.

Kapslene roet ned tankevirksomheten, og ga meg ro til å sove om natten. Kapslene brukte jeg i 3 mnd. Nå har jeg kuttet dem ut, og det går veldig bra.

Fremdeles dukker det opp tanker som er urettferdige og onde mot meg selv, men nå skriver jeg dem ned i dagboka, og smeller den hardt igjen når det er gjort: "Sånn, da har jeg skrevet dere ned, så dere ikke blir glemt, da trenger ikke jeg å gå rundt til stadighet å minne meg selv om hvor udugelig jeg er".

Lykke til!

(Og jeg syns du er en skikkelig flink mamma som studerer og står på for barna dine og deg selv!).

Med hilsen,