Jeg søkte hjelp men.....

[Emiliy]

Hei!

For litt over en måned siden samlet jeg alt jeg hadde igjen av mot og krefter, og søkte hjelp hos en lege...

Jeg fortalte ham om mine spiseforstyrrelser, misbruket av avføringspiller osv. Jeg er en person som er ganske innestengt og har vanskelig for å prate om meg selv til andre. Derfor må jeg si at det kostet meg alt mitt mot, og all min vilje å fortelle om min sf. Men jeg gjorde det i håp om å få et bedre liv, for å ta et skritt i riktig retning, fordi jeg var (og enda er) fullstendig utslitt.

Nå sitter jeg igjen med skuffelse og sinne! Legen jeg pratet med var grei nok. Han henviste meg til psyk avd på sykehuset. En uke senere mottok jeg et brev med masse spørreskjemaer og en advarsel om at hvis ikke jeg svarte innen 14 dager, ville jeg bli strøket fra sykehusets behandlingsliste. Da mistet jeg nesten motet, og tenkte at hvis dette var støtten og hjelpen jeg skulle få, kunne alt være det samme....

Tror jeg gråt, spiste og tok avføringspiller i en uke, men lot fornuften overtale meg til å svare på de spørreskjemaene alikavel....

Selve spørrekjemaene var avkryssningsskjema hvor "svaralternativene" ikke beskrev hvordan jeg hadde det i det hele tatt. De gikk bare på spisevaner og vekt, og ingenting om hva jeg tenkte og følte.

Nok en uke gikk, og jeg gikk med håp om at NÅ skulle jeg endelig få hjelp... Da mottok jeg et nytt brev, hvor det stod at søknaden min var blitt behandlet og at jeg var blitt satt på venteliste hvor ventetiden var tre mnd. Dersom jeg ombestemte meg, måtte jeg straks ringe å gi beskjed!

Nå er det gått tre uker siden jeg fikk denne siste beskjeden, og alt er blitt enda verre enn før. Jeg ønsker bare å dø, orker ikke lengre tanken på å få hjelp. Den byr meg heller i mot. Føler det er for sent. Er oppe i 200 avføringspiller, og må snart bryte studiene fordi jeg ikke klarer å følge med. Hva er vitsen med å fortsette å leve? Ser virkelig ingen vei ut.

Blir ikke tatt på alvor av noen. Legen halte ut av meg at jeg ofte tenkte på å dø,og hvordan jeg hadde tenkt å gjøre det slutt. Hadde egentlig ikke noe lyst til å fortelle om det, men tenkte at det kanskje var riktig. Nå angrer jeg. Jeg har ikke fått noe igjen for det, bortsett fra at alt er blitt verre og om mulig: enda mer tomt.

Føler at jeg må bli sykelig tynn for at jeg må bli tatt på alvor. Ikke bare føler det, men vet det! Det er dem som kommer foran meg på listen... Forstår det jo men....det er vondt.

Sitter bare å gråter nå. Ønsker at mamma ikke hadde kommet hjem den dagen, i forrige uke, hvor jeg nesten rakk å gjøre det slutt.... Det er kanskje feigt å utsette familie og venner for dette, men jeg orker virkelig ikke mer. Kreftene har tatt slutt. Jeg prøvde i det minste....

Vet at det er dumt å skrive dette her. Mener ikke å ta motet i fra noen av dere. Ønsker bare å formidle hvor urettferdig livet er (selv om dere sikkert allerede har merket det).

Tro det eller ei, jeg vil alikavel oppfordre dere alle til å søke hjelp. Jeg håper og tror at ikke alle vil oppleve det samme som meg. Dessuten vet jeg at den eneste billetten ut av sf helvete må være å motta hjelp... Det er bare at jeg ikke orker noen av delene lengre. Jeg håper ingen av dere går så langt som meg. Prøv å stopp sfen mens dere kan!

Lykke til alle sammen!

Mange varme klemmer fra

[Gjest nille]

Hei Emiliy!

Jeg synes du skal ta kontakt med legen din igjen i morgen! Fortell ham akkurat det du skrev her nå. Du kan gjerne ta en utskrift av innlegget ditt og vise ham. Han kan purre på psykiatrisk poliklinikk og sørge for at du får komme inn før. Det høres ut som om du trenger hjelp raskt.

Det er dessverre lange ventelister og alt for dårlig kapasitet i psykiatrien nå. På en måte kan man si at du faktisk har vært blant de heldige som i hele tatt har fått tilbud om plass. Det burde vært helt selvsagt, men det er det dessverre ikke.

Samtidig er det viktig at du formidler til legen din hvor vondt du har det nå. Han kan ikke gjøre noe uten at han vet hvor ille du har det, det er dessverre få leger som skjønner slikt uten å få det fortalt i klare ordelag. Særlig vanskelig er det når pasienten er litt ordknapp og ikke viser så lett hvor ille det er.

Kanskje du kan be moren din om hjelp til å mase på legen din?

Uansett synes jeg du skal ta kontakt på nytt og be om å få time raskt. Ikke legg skjul på noe som helst.

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære Emiliy! Du har dessverre møtt noe av helsenorge- ventetiden og kapasitetsproblemer. Du har klart å søke hjelp, kjempebra og det er viktig at du ikke gir opp nå, selv om mye kan virke/oppleves som vanskelig. Jeg vil råde deg til å få en ny time hos legen. Legen kan purre på psykiatrisk avd. Du skriver psykiatrisk avd., betyr det at din lege ikke har henvist deg til din nærmeste DPS (Distriktspsykiatrisk senter) ? Vanligvis er det ofte god kontakt mellom avdelingene og poliklinikkene, kanskje du kunne få kontakt med en behandler på poliklinikken, mens du venter på plass på avdelingen.Din lege kan ringe og be om at du får en vurderingssamtale ved din nærmeste psykiatriske poliklinikk så raskt som mulig for deg. Det er viktig at du forteller legen din om virkelig hvordan du har det, og som nille har foreslått kan du bruke utdrag fra det du skriver i forumet eller skrive et brev til legen. Jeg ønsker deg lykke til videre på veien til å få hjelp!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege