Småbarnsmor og singel venninne - et venninneproblem...

[Gjest Hu sirompa satte?]

Jeg har ei venninne jeg har hatt i 13 år, en mann jeg har hatt i 10 år og et barn jeg har hatt i 2 år, og de har stort sett vært til glede hele tiden alle tre ;-)

Men nå i det siste har jeg begynt å slite såpass med venninnen min at det omtrent tar nattesøvnen, og derfor sitter jeg her og øser ut av meg nå, i stedet for å sove søtt slik jeg burde...

Altså! Venninnen min har jeg hatt i 13 år. Venninnen min er ikke alltid den letteste å være venner med, og hun har mange ganger takket meg for at jeg ikke har gitt vennskapet vårt opp. Men det har jeg ikke, fordi jeg er veldig glad i venninnen min, hun er en real venn, til å stole på, ærlig og festlig. Eller var i alle fall alt dette....

Når ting begynte å endre seg? Etter jeg ble mamma, vil jeg tro. Jeg er i full jobb, har hus, og som sagt mann og barn. Jeg innrømmer gladelig at jeg ikke har det helt store overskuddet lengre. Klokka ringer klokken 06, og når jobben er over, barnet i seng og huset ikke ser _helt_ bomba ut er det stort sett sofaen som frister mest. Jeg prioriterer mann og barn, men tar meg innimellom tid til venner. Jeg trener to dager uken, en drøy time, mannen tilsvarende, men to andre dager. Vi har hver vår ukedag hvor vi har "fri" til å treffe venner etc. Hvis vi orker, vel å merke...

Jeg skjemmes ikke over å si at jeg prioriterer familien min. Og det er det min single venninne synes jeg gjør for mye av... Jeg har rett og slett for lite tid til henne, synes hun. Eller enda verre, når jeg først tar meg tid til henne, så får hun ikke min fulle oppmerksomhet. Det går på alt fra at jeg snakker til mannen min når hun er på besøk til at jeg går hjem tidligere enn hun ønsker når vi er ute på byen. Og alt skal skje på mine premisser, sier hun. Tidligere, i de 11 årene før jeg ble mor, var det meg som besøkte henne i ni av ti tilfeller. Fordi det var greiest sånn - hun bodde alene og hadde ikke bil. Nå har _hun_ bil, og det er på mange måter greiest at hun kommer til meg. Hun liker ikke den forandringen, kan man trygt si...

Nå er det blitt sånn at _hver_ gang vi treffes ender vi opp i en kjempekrangel om dette. Og jeg har rett og slett begynt å grue meg til å treffe henne... I stedet for å kose oss, krangler vi, og jeg ender opp med å føle meg som en drittsekk som forsømmer ei god venninne :-(

Nå lurer jeg på om jeg _er_ skikkelig sirompa og alt for familiekjær som ikke finner den helt store gleden i å feste til 05 om morgenen, men synes det er ok å gå hjem klokken 02. Og som synes det er mer lettvint at hun kommer på besøk til meg enn motsatt (jeg besøker min alenemor-venninne som ikke kommer seg fra, for det er naturligvis lettest der).

Hvor ofte er det vanlig at man treffer venner. Jeg ser stort sett denne venninnen en gang i uka, men har fått beskjed om at det ikke er særlig kvalitet over det samværet (jeg sa jo hun var ærlig....). Dette er heller ikke min eneste venninne, men den jeg treffer oftest. og (heldigvis) den eneste som klager...

Det verste er jo at hun mer enn antyder at det er mannen min som ikke lar meg få lov til å gå ut!! Og som "tvinger" meg til å gå hjem tidlig når vi er ute på byen! Jeg håper inderlig ikke at kompisene hans tror det samme om meg når han ikke vil ut eller går hjem tidlig.... Prøver å forklare henne at vi deler broderlig, og at det er nok av ganger _han_ må si nei til ting. Men hun tror ikke helt på meg. Har glemt at vi hadde null problemer med dette før jeg ble mamma.

Dråpen for meg kom helgen som var. Vi hadde avtalt å gå ut på fredagen. Jeg kom i skade å nevne at vi hadde planer for hele lørdagen, og da begynte maset - "du skal vel ikke gå hjem tidlig for det??". Svarte som sant er at jeg skulle være ute så lenge jeg hadde det kjekt, og at morgendagen ble mitt problem. Men hun ble sur for det, mente at det var dårlig gjort av meg å legge planer for lørdagen siden vi hadde en avtale på fredagen. Mente at det gjorde at jeg ikke kunne ta den helt ut på fredagen. Med andre ord - dårlig gjort av meg å ha en familie jeg skulle være sammen med dagen etterpå....

Og så ble jeg sittende som skurken fordi jeg i motsetning til henne ikke kan sove til 16 dagen derpå. Dvs jeg kan selvfølgelig, men jeg har ikke lyst!! Jeg har rett og slett ikke lyst til å ødelegge en hel lørdag (eller søndag) med bakrus. Jeg synes ikke det er nødvendig å drikke seg _så_ bossfull for å ha det kjekt! Jeg har _aldri_ vært den som er ute lenge, går på nattklubb en gang hvert skuddår og synes nachspiel er noe kjedelig dritt. Og etter at jeg fikk barn ble helgene enda mer viktige.

Og alt dette prøver jeg å si til min venninne. Sier at døgnet har bare så mange timer, og at jeg må fordele tiden min. Sier at fordi jeg går ut med henne på fredagen, så må jeg fremdeles fungere på lørdagen. Og sier at jeg går hjem når jeg er lei av å feste uavhengig av hvem jeg er sammen med.

Huff, dette er rotete, gitt. og jeg ser jo at det aller meste av problemene mine med venninnen min er knyttet opp til at jeg er mamma. Og at jeg prioriterer barnet mitt. Høres jeg ut som en hønemor, så må jeg fortelle at jeg allerede i år har hatt to helger med "husmorferier" uten mann og barn. Og at jeg er ute både nå og da - men jeg har som sagt flere enn en venninne....

Ja, ja, jeg fikk i alle fall øst ut frustrasjonene mine :-)

Er like irritert på venninnen min, og har fremdeles like lite lyst til å "leke" med henne, dessverre. Råd om krisehjelp for slitte vennskap mottas med takk!

[Gjest Segina]

Det er venninnen din som har et problem og ikke du. Og det er ikke særlig pent av henne å gi deg skyldfølelse. Så jeg syns du skulle si i fra hva du mener, og om hun ikke vil skjerpe seg, så si at da orker du rett å slett ikke å ha det slik.

Det er ikke noe godt vennskap når den ene holder på slik hele tiden. Hun lager det jo rett og slett utrivelig.

Når man gifter seg og får barn forandrer livet seg totalt, og det er det ikke alle single som forstår. Skulle bare mangle at du ikke prioriterte familien din.

Lykke til!

[Tonette]

Har hun ingen andre venninner å gå ut med? er det derfor hun er så masete på deg?

Du får si til henne at du ikke synes at hun er noen god venninne, så lenge hun ikke kan respektere at du tenker annerledes om ting etter at du fikk barn. Hun kommer sikkert til å bli fornærmet, og du slipper å se henne på ei stund. Men forhåpentligvis tar hun til vett og begynner å høre på deg.

Jeg synes hun høres forferdelig slitsom ut. Det er vel ikke meningen at venner skal utmatte hverandre? Jeg treffer ingen av mine venner så ofte som en gang i uken. Har man familie og barn er de naturligvis 1. prioritet.

[Gjest Susann]

Det er venninnen din som har et problem og ikke du. Og det er ikke særlig pent av henne å gi deg skyldfølelse. Så jeg syns du skulle si i fra hva du mener, og om hun ikke vil skjerpe seg, så si at da orker du rett å slett ikke å ha det slik.

Det er ikke noe godt vennskap når den ene holder på slik hele tiden. Hun lager det jo rett og slett utrivelig.

Når man gifter seg og får barn forandrer livet seg totalt, og det er det ikke alle single som forstår. Skulle bare mangle at du ikke prioriterte familien din.

Lykke til!

Herregud!!! Fikk nesten fnatt av å lese dette! At du orker å ha en sån venninde? Hun virker jo utrolig egosentrert! "meg, meg og meg!" Hun setter seg jo ikke inn i din situasjon i det hele tatt! Virker som om hun kun tenker på hva som er best for seg selv! At du i det hele tatt har tid og ork til å møte henne en gang i uken står det respekt av ! Jeg har ingen barn, men har heller ikke tid eller ork til å møte en venninde en gang i uken! Jeg har jo flere venninder og familie som jeg også må treffe, det har sikkert du også.

Dessverre så vokser man "vekk" fra en del venninder, selv om man har kjent hverandre et hav av tid, det er sikkert mye bedre for deg å være sammen med andre venninder som har barn de også, som skjønner litt mer av gleden og ansvaret som følger av å ha barn! Dette er noe hun tydligvis ikke aner eller skjønner noe av! Hadde nok vært anderledes om hun hadde hatt barn selv.

Synd at hun krever så mye av deg, og jeg synes oppriktig synd på deg som ikke får sove pga. henne! Du bør nok tenke litt mer på deg selv og din familie+ andre venner, begynn å nedprioriter henne, høres ikke ut som hun fortjener noe annet, dessverre.

Uansett, lykke til videre!

[laban]

Jeg synes du strekker deg rikelig langt nok. Ingen, uansett familiestatus, kan tvinges til å feste / "more seg" når de ikke ønsker det selv. Du høres helt normal ut, og jeg har stor forståelse for at du synes det er slitsomt. Hun høres ut som en sjalu bortskjemt unge.

Jeg synes du skal si klart fra om to ting neste gang hun klager på deg: At det slett ikke er mannen din som styrer deg, og at heller ikke hun kan gjøre det. Og at hun bør gå oftere ut alene (i betydningen uten deg), fordi du ikke ønsker å være med på det kjøret i like stor grad, og da vil hun kanskje bli kjent med noen andre som har mer sammenfallende interesser enn henne.

Det er mulig hun egentlig er redd for å miste deg, men i så fall har hun valgt feil taktikk

synes

[Gjest ova]

Du verden, sier jeg, dette går da ikke an.

Dere har jo ikke de samme interessene lenger , og det er helt naturlig at det ikke kan fortsette i samme gate som før.

Egentlig synes jeg at du er verldig flink til å holde kontakten med henne, og er ikke dette nok så vet ikke jeg.

Du møter henne en gang pr uke. Nei, så ofte holde ikke jeg kontakten med mine venninner, selv om jeg nå ikke har barn som jeg må hensyn til lenger.

Hun forstår nok ikke din situasjon - og i tillegg er hun kansje litt sjalu, eller redd for å miste deg.

Du bør nok fortelle henne hvor landet egenlig ligger- og at du ikke kan bli med på

hennes opplegg lenger.

Jeg kjenner igjen situasjon- jeg hadde en skolevenninne som ville vi skulle "forsette som før". Men det gikk da ikke- men vi holdt

kontakten- på et mer avslappet nivå- og noen år senere, da hun selv hadde fått mann og barn, ble det naturlig at vi holdt mer sammen igjen.

Prioriter familien din !!

[Gjest Hu sirompa satte?]

Tusen takk for svar, det var deilig å få "bekreftet" at jeg ikke nødvendigvis er så kjiip som venninnen min vil ha det til!

Jeg ser jeg får råd om å ta dette opp med henne og si i fra hvor landet ligger - og tro meg, jeg har forsøkt!! Jeg har sagt klart i fra hvorfor ting er som det er, jeg har gitt klar beskjed om at jeg ikke styres av mannen min, men at jeg selv setter grenser for hva jeg orker (og minnet henne på at dette faktisk ikke var noe problem eller tema før jeg fikk full jobb og barn....). Vi når som regel en slags "enighet" hver gang vi krangler om dette, men likvel blir det samme leksa hver gang :-(((

Mine argumenter om at jeg går hjem når jeg er trøtt uavhengig av hvem jeg er ute med, og at hun er den eneste som klager på at vi er lite sammen osv, selv om hun er den jeg treffer mest blir møtt med "det betyr ikke at andre ikke også er misfornøyd!"....

Jeg har sagt i fra at det har vært et slit å være venninnen hennes for tiden, og at jeg gruer meg til å være med hennei stedet for å se fram til det. Men det siver liksom ikke inn... Hun bare nører videre om at vi kun treffes på mine premisser, og om det at vi treffes når jeg har tid og lyst til å treffe henne, ja så gjør vi vel det! Men så glemmer hun at det hender at hun ikke kan når jeg spør om vi kan treffes....

Mann og et par andre venninner sier det samme som er blitt sagt her - dropp henne om det er så slitsomt! Men jeg klarer ikke det heller. Hun har en ekstremt kiiip periode i livet sitt nå, så det er vel hovedgrunnen til at hun er som hun er. Hun er en krevende venninne, ja, men har som sagt tidligere satt stor pris på vennskapet vårt. Men jeg kjenner jo at et par grenser er vel overskrede....

Nei, jeg tror at neste gang hun setter i gang med "krav" jeg føler er urimelige, eller gnål om dårlig kvalitet på samværet vårt, så kommer jeg til å sette foten ned og si at hvis hun ikke er fornøyd, så får hun klare seg uten meg, for jeg orker ikke å gå rundt med konstant dårlig samvittighet!!

Hun klager over at det er så vanskelig for meg å gå ut med henne, men at jeg finner tid til å gå ut med andre venner, og neste gang skal jeg være ærlig og si det som det er - jeg liker bedre å gå ut med dem fordi de stiller null krav til hvor mye jeg skal drikke og hvor lenge jeg skal være ute. Punktum. Så får vi se hvor det hele fører henn...

[Gjest kjennermegigjen]

Min aller beste venninne og jeg har hengt sammen siden vi var 5 år. Hun er vakker, singel, godt utdannet, flott jobb og barnløs.

Jeg er 36 år, og har vært sammen med samme mann siden vi var 16. Vi har tre barn, og attpåtil er jeg hjemmeværende.

Vi har absolutt ingenting felles lenger, og det er fryktelig trist. Jeg har aldri snakket om barna mine til henne, for jeg kan bare forestille meg hvilket kjedelig emne det må være for en som ikke har barn.

Resultatet er at hun ikke kjenner dem. Ser dem toppen en gang annethvert år, og da er det bare hei og høflighetsfraser.