Gå til innhold

forvirrende følelser


Hugmee

Anbefalte innlegg

For tiden føler jeg meg ganske forvirra. På den ene siden er jeg kjempe lykkelig over at vi endelig er i gang og ønsker at alt går raskt. På den andre siden er jeg livredd for at vi kanskje ikke blir godkjent og all den sorgen det vil medføre. Dette er vår eneste sjanse til å bli foreldre.

Vi har nå fått bekreftende papirer fra VB og brev fra barnevernet som sier at de tar kontakt til høsten for avtale videre ( på tlf regnet de med hjemmebesøk i august/september).

Jeg kan gå i butikker å ha lyst til å handle ting til barneverelse som etterhvert skal lages istand, men vet ikke om jeg tør gjøre noe som helst før vi er godkjent både i Norge og Thailand. Ellers vil jo ting bare minne meg på hva vi har "mistet" hvis vi får avslag.

Alle jeg har snakket med mener at jeg ikke bør være så redd for dette - at det er svært lite sansynlig. Men nå kjenner jeg at redslen kommer krypende og blir stadig sterkere.

Hva skal jeg gjøre om vi får nei og aldri vil få oppfyllt vårt høyeste ønske?

Holder jeg på å gå fra vettet eller er det bare en helt normal fase jeg går gjennom?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Du kan nok ta det helt med ro, Hugmee! Sannsynligvis er du helt normal, hvis da ikke _jeg_ er halvgal:-) For jeg kjenner meg så til de grader igjen fra vi selv startet den første adopsjonsprosessen. Visste at dette var vår eneste sjanse til å bli foreldre til et etterlengtet barn og holdt derfor jubelen tilbake helt til vi var godkjente... Hadde mange av de samme tankene som du beskriver og var ofte i villrede om jeg/ vi egentlig orket dette her. Åh, så glad jeg er for alle de som oppmuntret og støttet oss selv på et tidlig stadium i prosessen. For allerede da var vår sønn født!

Likevel, på ett tidspunkt, selv etter godkjennelsen her i Norge, så det ut til at vår drøm aldri ville gå i oppfyllelse. Og jeg kan love deg at det var min svarteste sommer noensinne, på tross av masse sol...

Hva vil jeg egentlig si med dette? Jo, jeg tror at det er en sunn fase en går gjennom med de bekymringer og refleksjoner en gjør seg om dersom hvis det ikke går slik vi håper og som det i 95 % av tilfellene gjør. Det gjør oss istand til også å takle motbør som _kan_ komme, enten ved en manglende anbefaling fra barnevernet, et Nei fra BUFA eller fra myndighetene i giverlandet.

Selvsagt kunne vi gjerne vært alle disse bekymringene foruten, og noen er så heldige å være skapt slik at de ikke tenker det verste...

Kos deg med å ta ett skritt av gangen, Hugmee. Se frem mot første hjemmebesøk og den delen av prosessen. Når det er overstått, tar du neste skritt. Og ang. det å shoppe utstyr, leker og kanskje klær til et evt. fremtidig barn, så brukte jeg hele det første året mens vi ventet på godkjenning, til å bare _se_ på alt det fine jeg engang skulle få lov til å kjøpe til _vårt_ barn! Da tildelingen endelig kom, var det en fryd å gå i de samme butikkene igjen og faktisk _kjøpe_ noe:-))) *mimre, mimre*

Mange oppmuntringsklemmer fra

Lenke til kommentar
Del på andre sider

brilleslangen

Bare ta det med ro. Tror ikke det er noe unormalt i de følelsene du opplever.

Før jeg begynte prosessen vurderte jeg adopsjon flere ganger , men slo det fra meg av frykt for ikke å bli godkjent. Til slutt kom jeg fram til at jeg har ingenting å tape på å søke. Det verste som kan skje er at jeg får et nei, og da blir det ikke noe barn på meg. Da ville situasjonen minbli ganske lik den jeg hadde før prossessen startet, og jeg hadde det da ganske bra da også...Og det er mange som har fått et godt liv uten barn, så når den verste skuffelsen legger seg går da sikkert livet videre. Og når jeg først kom fram til dette tok jeg mot til meg og søkte.

Da jeg begynte prosessen fikk jeg beskjed om at jeg måtte være forberedt på at følelsene ville gå i bølgedaler. Det kom til å bli både oppturer og nedturer.

Selv opplevde jeg spenningen rundt sosialkontorets vurdering som stor. Og nå er det spenningen rundt svaret fra BUFA som er stor(ikke akkurat nå da, for nå er jeg inne i en periode da jeg vet at det ikke er noen vits i å vente for det måtte skrives tilleggsrapport) Men jeg har opplevd den, og vil komme til å oppleve en ny spenningsperiode på nytt når det nærmer seg tiden for svar. Og sikkert også når det nærmer seg tiden for evt tildeling osv.

Tror alle opplever denne spenningen. Den ligger der nok hele tiden, men topper seg i perioder. Ikke noe unormalt i det!!!!

Og inntil man vet om man er godkjent er det jo veldig usikkert alt sammen, da er det ikke noe rart om man blir litt usikker selv heller. Nå er det slik at når man først er godkjent i sitt eget land så blir man som regel godkjent i det landet man skal adoptere fra også. Det hører med til sjeldenhetene at man ikke blir det, og det er ikke mange tilfeller der man har fått avslag i det landet søknaden sendes til. Derfor vil jeg føle meg ganske trygg på at om jeg først blir godkjent så går det greit.

Men det er jo kanskje greit å ha i bakhodet at det faktisk kan komme et avslag. Men siden sjansen er liten trenger man nok ikke gå å tenke på det hele tiden.Dessuten;blir dere godkjent av BUFA men ikke av det opprinnelige landet er det er smal sak å skifte land.

Selv hadde jeg som mål å vente til godkjenningen forhåpentlig var i boks før jeg begynte å handle inn ting og tang. Men jeg har rettog slett ikke greid å la det være. Har begrenset meg ja, men et par småting har jeg kjøpt fordi jeg ikke greide å motstå fristelsen.

Lykke til videre!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hei på deg! Dette høres kjent ut synes jeg. Jeg var helt "på tuppa" ved møtene med barnevernet - og var livredd for at vi ikke skulle bli godkjent. Bedre var det ikke mens søknaden lå hos SUAK heller. Men selv etter dette har jeg vært bekymret for at noe skulle gå galt og slike skrekkelige historier som den fra Kina klarer man ikke å glemme så lett. Den siste dagen før vi (overaskende) fikk tildeling sa jeg til mannen min at "jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken om at vi likevel ikke blir godkjent i Thailand". Men dagen etter ringte telefonen-og nå vet vi hvem barnet vårt er-selv om vi aldri har møtt han enda.

Det er mulig at vi begge er ganske "forvirret" - men jeg tror det er ganske vanlig å bekymre seg og glede seg. Derfor sier jeg (som sikkert mange andre) "det går ganske sikkert bra skal du se" - om 2 år sitter du med barnet ditt på fanget!!! Tenk det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Been there, done that... Du vet jo at dere vil bli godkjent!!! Det er en sånn forventning og glede å handle småsaker og klær til det nye, ukjente barnet, at jeg synes du skal unne deg å kjøpe litt nå og da, jeg var veldig tilbakeholdende der, og angrer i ettertid på at jeg ikke fråtsa mer underveis - det er jo så STORT endelig å kunne kjøpe noe til SITT EGET barn, og ikke til tanteunger, venners barn, men DITT.

Ellers er de tankene du har fullstendig normale, jeg var livredd for ikke å bli godkjent i SUAK bl. a. fordi vi på det tidspunkt ikke eide egen bolig, men så lenge man er forholdsvis normal, stabil inntekt og ingenting kriminelt på rullebladet, så kommer det en konvolutt i posten der det står at Staten anser dere som egnede foreldre. Da kan du ihvertfall gå og shoppe litt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest mathilde

Akkurat sånn er det med oss også. Følelsene går i bølgedaler, fra stor optimisme til stor bekymring. Men jeg prøver å ikke ta sorgene på forskudd.... Har heller ikke turt å handle en eneste liten ting enda, men jeg pusser opp et rom som alltids kan brukes som kontor om vi ikke blir godkjent!! (bank i bordet!) Lykke til videre!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Kinabarn

Du høres akkurat ut som meg. Tror dette er helt normalt - også ved fødsler. Da jeg skulle ha nr. 1 nektet jeg å kjøpe inn noe som helst i tilfelle noe skulle gå galt under graviditeten eller fødselen. Min fornuftige mor fikk meg heldigvis på andre tanker.

Med nummer to var jeg helt avslappet, men jeg merker at nå som vi skal igang med en adopsjon er følelsene der igjen.

Før vi ble godkjent i SUAK kjøpte jeg riktignok en kjole - under ville protester fra min eldste sønn: Mamma, tenk om vi ikke blir godkjent og tenkt om det blir en gutt?!?!

Jeg forsvarte meg med at jeg kunne gi vekk kjolen til mine kommende tantebarn, selv om jeg nok vil synes det er vanskelig:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...