bare kjærlighetssorg?

[Gjest (ikke undertegnet)]

Har for første gang i mitt liv blitt skikkelig forelska, men han er ikke innteresert i meg. Jeg drømmer om han, tenker på ham hele dagen. Er ikke det minste innterisert i å gjøre noe som helst. Er deppa. Alt er et ork å gjøre. Har mest lyst til å dø, men lever pga av et håp om at han kanskje ombestemmer seg. Er dette bare vanlig kjærlighetssorg som alle opplever og som vil gå over, eller er mine følelser vel overdrevent?

[Line]

Ikke mye overdrevent det der, nei. Bare sørg for å ikke grave deg ned i sorgen, kom deg ut og hold deg i aktivitet isteden. Vær sosial og gjør ting du liker. Det er faktisk eneste måten å komme videre på.

Og tro meg, jeg har vært der.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Ikke mye overdrevent det der, nei. Bare sørg for å ikke grave deg ned i sorgen, kom deg ut og hold deg i aktivitet isteden. Vær sosial og gjør ting du liker. Det er faktisk eneste måten å komme videre på.

Og tro meg, jeg har vært der.

Hvor lang tid tar det?

Kom du virkelig over ham, eller har du bare lært deg å leve med savnet?

[Line]

Hvor lang tid tar det?

Kom du virkelig over ham, eller har du bare lært deg å leve med savnet?

Man kommer aldri over slikt, ikke om det er noen man virkelig har elsket og satt veldig høyt. Man blir vel aldri kvitt sorgen, men lærer seg å leve med den.

Et eksempel...jeg var sammen en fyr i et år, men det ble slutt da jeg hadde gått noen måneder på videregående, samme skole som ham. Bruddet kom brått og aldeles uventet, og vi mistet kontakten helt. I over to år etterpå klarte jeg ikke så mye som å se i retning andre gutter, og selv om jeg traff han som senere ble far til mine tre barn etter to år, så ble følelsen aldri noe tilsvarende. Savnet forble der, men jeg vet egentlig ikke om det var den utrolig gode vennen, eller den altoppslukende forelskelsen som var mest savnet. Kanskje en blanding av begge.

Med tida så falmet savnet litt, men det hender fortsatt, mer enn tolv år etter, at jeg tar meg selv i å føle et sårt stikk langt inni sjela når jeg tenker på ham. Slik vil det nok alltid være. Kanskje hadde det vært lettere om det ikke hadde skjedd så brått, om jeg hadde fått snakket ut med ham.

Trodde jeg skulle dø de første ukene etter bruddet, men det gjorde jeg ikke. En del av hjertet mitt vil for alltid være tilegnet ham, selv om vi ikke har noen som helst kontakt lenger.

Har enda et brudd tilbakelagt også, men og det var førti ganger tøffere. Men det vil jeg helst slippe å prate noe om.

Det eneste som hjalp, og fortsatt hjelper, er å unngå å tenke for mye. Og da er beste medisin å holde seg i aktivitet, isteden for å mure seg inne og tro at alt er over. Det var forresten det jeg nok hadde kommet til å gjøre selv, om jeg ikke var tvunget til å ta meg sammen pga ungene. De skulle ikke bli mer skadelidende enn de allerede var, og det var det bare jeg som kunne gjøre noe med.

Du klarer dette! Æredsord!

[Gjest Mrs Miss]

Ta det med ro. Det er bare kjærlighetssorg.

Jeg har vært der selv. Man kommer aldri over det. Har man først elsket et menneske, slutter man aldri å elske det, selv om man treffer andre, forelsker seg og elsker igjen. Man lærer seg å leve med savnet. En av mine beste venner i dag er en fyr jeg var veldig forelsket i en gang. Selv nå kan jeg kjenne et stikk langt inne et sted når jeg ser på ham, men jeg lever er helt ok liv med savnet, og har ingen interesse av å bli sammen med ham...

Fortell noen gode venner hvordan du har det, og de vil garantert få deg med på noe for å få deg til å tenke på noe annet. Det hjelper.

[Gjest Mrs Miss]

Ta det med ro. Det er bare kjærlighetssorg.

Jeg har vært der selv. Man kommer aldri over det. Har man først elsket et menneske, slutter man aldri å elske det, selv om man treffer andre, forelsker seg og elsker igjen. Man lærer seg å leve med savnet. En av mine beste venner i dag er en fyr jeg var veldig forelsket i en gang. Selv nå kan jeg kjenne et stikk langt inne et sted når jeg ser på ham, men jeg lever er helt ok liv med savnet, og har ingen interesse av å bli sammen med ham...

Fortell noen gode venner hvordan du har det, og de vil garantert få deg med på noe for å få deg til å tenke på noe annet. Det hjelper.

[Gjest Gutt27]

Heisann.

Jeg vet hvordan du har det og føler virkelig med deg.

Jeg er der selv og har det fælt.

Det er noe alle må igjennom en eller flere ganger i livet og det er forferdelig hver gang.

Men prøv å gjøre andre ting sammen med venner og etter hvert vil du tenke mindre og mindre på ham.

Jeg selv har for tre mnd. siden hvert igjennom et samlivsbrudd med barn inne i bildet, og da er det mer enn en person å sørge over. Barnet er ikke mitt, men det er utrolig hvor glad man blir i det likevel.

Jeg ble dumpet til fordel for en annen og det er et ekstra slag i trynet det også.

Jeg er likevel like forelsket i henne.

Kan du skjønne det? Slik er det bare og man må bare akseptere det.

Du må ikke grave deg ned i sorgen men prøve å leve slik som du gjorde før du møtte ham.

Ja, det er hardt og du kommer aldri til å glemme ham.

Det har jeg også innsett om henne. Hun har rørt ved deler av mitt hjerte som ingen har rørt ved før, men prøv å tenke at han ikke fortjente deg og at du fortjener og helt sikkert finner deg en annen som du vil like mye bedre enn han som sviktet deg.

Håper at jeg kunne hjelpe deg litt iallfall.

*Trøsteklem*

[Gjest (ikke undertegnet)]

Heisann.

Jeg vet hvordan du har det og føler virkelig med deg.

Jeg er der selv og har det fælt.

Det er noe alle må igjennom en eller flere ganger i livet og det er forferdelig hver gang.

Men prøv å gjøre andre ting sammen med venner og etter hvert vil du tenke mindre og mindre på ham.

Jeg selv har for tre mnd. siden hvert igjennom et samlivsbrudd med barn inne i bildet, og da er det mer enn en person å sørge over. Barnet er ikke mitt, men det er utrolig hvor glad man blir i det likevel.

Jeg ble dumpet til fordel for en annen og det er et ekstra slag i trynet det også.

Jeg er likevel like forelsket i henne.

Kan du skjønne det? Slik er det bare og man må bare akseptere det.

Du må ikke grave deg ned i sorgen men prøve å leve slik som du gjorde før du møtte ham.

Ja, det er hardt og du kommer aldri til å glemme ham.

Det har jeg også innsett om henne. Hun har rørt ved deler av mitt hjerte som ingen har rørt ved før, men prøv å tenke at han ikke fortjente deg og at du fortjener og helt sikkert finner deg en annen som du vil like mye bedre enn han som sviktet deg.

Håper at jeg kunne hjelpe deg litt iallfall.

*Trøsteklem*

Takk for oppmuntrende ord selv om alt virker håpløst nå..

Det er igrunn ganske rart alt dette her med kjærlighet, at man faller fullstendig for en person blandt alle mennskene som eksisterer.

Så er det hele ekstra irriterende når alle mine nærmeste venner er lykkelige i et forhold nå - burde jo egentlig glede meg over dem, men klarer ikke.

Så går jeg rundt og er sur hele tiden - helt bevisst og uten grunn. Prøver å ta meg sammen - men klarer bare ikke å se for meg at jeg noen gang vil kunne elske en annen. Kanskje det er fordi han var den første og den eneste som jeg har ligget med. Han var så forsiktig og snill. Men kanskje det er bare er nærheten jeg savner..?

-Vel uansett.. Det er helt jævlig.

Men, det er godt å vite at jeg ikke er alene!

Takk for alle svar!