Den perfekte skilsmisse......

[Atene]

Sånne historier har jeg hørt om. Gjett om det var et slag i trynet på barna da de skjønte eller fikk vite at foreldrene hadde holdt sammen, holdt ut, ofret seg, hva du vil... 'for barnas skyld'.

Jeg hadde blitt helt forjævlig rasende selv og ikke en tøddel takknemlig.

For ikke å snakke om at barna gjerne skjønner det ubevisst før den tid.

Venninnen min som er psykiater, har etpar anoreksipasienter med en sånn bakgrunn. Yngste barnet i en familie der foreldrene bare ventet på at hun skulle bli voksen, så de kunne skilles. Så hva gjør barnet ? Får en sykdom som sørger for at hun forblir barn lengst mulig. Hun tar ansvaret for å holde familien samlet på sine skuldre.

[Nikki]

..."problemet" med en slik løsning er at det ikke er sikkert at noen av foreldrene blir regnet som eneforsørgere selv om barna bor fast hos den ene. Men om økonomien ikke er noe problem, er det klart at for barna så er det flott å ha foreldrene i nærheten av hverandre. Men det forutsetter et veldig godt vennskap og et par som er enige om å skilles tror jeg. For hva skjer når den ene får seg ny kjæreste? Det vil bli veldig tungt for den andre parten. Jeg tror også at det kan bli vanskeligere for barna å forstå at mamma og pappa faktisk er skilt, og dermed kan nye forhold bli et større problem.

[Solsikke]

Og jeg tror ikke du skal uttale deg om hva du ville greie dersom hvis såfremt ifall.

De fleste greier det ikke. De fleste er vanlige mennesker, akkurat som deg, som aldri trodde dette skulle skje dem. I sånne situasjoner dukker det opp vanskelige følelser hos oss alle.

Alle de som klager over håpløse ekser og håpløse nåværende til håpløse ekser samt håpløse ekser til nåværende (og dem er det nok av !) - de har kanskje alle tenkt som deg en gang. Kanskje tenker de det tilogmed fortsatt, at dette må være mulig, og at den eneste grunnen til at det ikke går i deres tilfelle, er at enellerannen _annen_ person er vanskelig - "psykopat" som man gjerne sier.

Jeg tror de fleste er helt normale.

Ja de fleste er nok normale Atene, det vet jeg. Og jeg vet at de fleste ikke greier leve slik jeg her beskrev. De personene som greier det er unike og ikke mange av.

Heldigvis så slipper jeg å forholde meg til noen som helst ekser, siden det er så lenge siden noen av oss har hatt ekser.

Hmm det begynner faktisk å bli 13 år siden det.

[Atene]

Ja de fleste er nok normale Atene, det vet jeg. Og jeg vet at de fleste ikke greier leve slik jeg her beskrev. De personene som greier det er unike og ikke mange av.

Heldigvis så slipper jeg å forholde meg til noen som helst ekser, siden det er så lenge siden noen av oss har hatt ekser.

Hmm det begynner faktisk å bli 13 år siden det.

Da skulle jeg likt å vite hva som får deg til å tro at du er en av disse unike personene ? Dette smaker faktisk av "se-ned-på" holdninger.

[favn]

For ikke å snakke om at barna gjerne skjønner det ubevisst før den tid.

Venninnen min som er psykiater, har etpar anoreksipasienter med en sånn bakgrunn. Yngste barnet i en familie der foreldrene bare ventet på at hun skulle bli voksen, så de kunne skilles. Så hva gjør barnet ? Får en sykdom som sørger for at hun forblir barn lengst mulig. Hun tar ansvaret for å holde familien samlet på sine skuldre.

Du sa det. Snakker om å skvise det kjæreste de har i en komplett feilslått strategi...

[Gjest Martine]

At foreldrenes boliger er i gå- (evt sykle-) avstand og samme skolekrets er absolutt en stor fordel, og at foreldrene kan snakke sammen og omgås på en skikkelig måte likeså. Men samme hus tror jeg ikke bare er en fordel, tror det kan være vanskeligere for barna å forstå at foreldrene er skilt, og at det gjentatte ganger vil komme skuffelser (forstå litt mer at foreldrene ikke flytter sammen igjen, for hver gang det kommer en ny partner, man ikke reiser på ferie sammen osv osv). Dessuten må man ha god råd for å kunne gjøre det slik på en lovlig måte, man mister stønadsordninger når man bor så tett.

Men at man blir boende i samme skolekrets synes jeg høres best ut.

[favn]

Og jeg tror ikke du skal uttale deg om hva du ville greie dersom hvis såfremt ifall.

De fleste greier det ikke. De fleste er vanlige mennesker, akkurat som deg, som aldri trodde dette skulle skje dem. I sånne situasjoner dukker det opp vanskelige følelser hos oss alle.

Alle de som klager over håpløse ekser og håpløse nåværende til håpløse ekser samt håpløse ekser til nåværende (og dem er det nok av !) - de har kanskje alle tenkt som deg en gang. Kanskje tenker de det tilogmed fortsatt, at dette må være mulig, og at den eneste grunnen til at det ikke går i deres tilfelle, er at enellerannen _annen_ person er vanskelig - "psykopat" som man gjerne sier.

Jeg tror de fleste er helt normale.

Enig.

[flisa]

Da skulle jeg likt å vite hva som får deg til å tro at du er en av disse unike personene ? Dette smaker faktisk av "se-ned-på" holdninger.

Jeg er også en slik som kunne ha klart å bo sånn. men jeg ville ikke. (vi snakket om det) Jeg syns ikke man skal kunne forlange det av evnt. NYE partnere heller å "dele" noe sånt. Enda vi flyttet fra hverandre, og jeg etterhvert fikk ny samboer - så levde enda barna i det håpet om at vi skulle finne tilbake til hverandre - det har vel gått opp for dem nå da - etter snart 9 år at så ikke vil skje. Vi er begge nå engasjert i nye partnere og barn. - og bor altså 200 meter fra hverandre. :-)

[shandy]

De fleste skilles vel fordi de ikke greier å bli enige om noe, eller krangler om alt og ingenting. Dette forsvinner ikke automatisk om man skilles og man blir ikke plutselig perlevenner og enige om alt - snarere tvert imot.

Den løsningen du her foreslår er derfor særdeles lite gunstig for barna - og de voksne som også har et liv.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Spørs om man får lov å bo under samme tak - om man skal gjøre det riktig rent økonomisk....

Jeg syns det er greit med 200 meter mellom husen våre jeg, -han bør ikke akkurat vite ALT om meg, ..som om han gjorde det før.....*S*

Tja, jeg kunne sikkert levd med å ha exn boende i nabolaget. Men dama hans (en tidligere venninde av meg!) er så redd meg at hun driver en kampanje de lux for å være siker på at han ikke skulle være så uheldig å få en god tone med meg....

Og han er så redd for å være illjojal mot henne at han oppfører seg som dritt mot meg.

Sånn kan det gå når man starter opp et forhold bak ryggen på sin partner.

Jeg prøver å fokusere på ungenes beste, men han ser bare meg.

Og så er kaoset komplett.

[Jane]

Jeg og exsambis er gode venner, men jeg ville aldri i verden hatt han som nabo i en tomannsbolig! Det høres helt latterlig ut spør du meg.

[Solsikke]

Jeg og exsambis er gode venner, men jeg ville aldri i verden hatt han som nabo i en tomannsbolig! Det høres helt latterlig ut spør du meg.

Hei Jane:)

Kanskje latterlig, men det er noen som gjør det sant? Å det ville jo være perfekt for barna. Kanksje ikke nødvendigvis i samme hus, men i samme gate.

[Jane]

Hei Jane:)

Kanskje latterlig, men det er noen som gjør det sant? Å det ville jo være perfekt for barna. Kanksje ikke nødvendigvis i samme hus, men i samme gate.

Halloi Solsikke! :-)

Jeg skjønner ikke at det er noen som gjør det, for hvis de gjør det så vil de få problemer med trygdekontoret ettersom de da bor i samme hus. Jeg har selv hørt om et par som skilte lag, de bodde i firemannsbolig, mannen flyttet inn i en leilighet som ble ledig i det samme huset. Da fikk ikke mor de trygdeytelsene hun hadde krav på som enslig mor, fordi de bodde under samme tak. Far ble "tvunget" til å flytte ut av huset.

Eksen min bor bare 1 km unna oss, og det funker fint. Men jeg hadde ikke villet ha han som nærmeste nabo. Det synes jeg blir for dumt. Men jeg er med på at det er bedre for ungene at far (eller mor) bor noen km unna, enn at han/hun bor flere mil unna, selvfølgelig.