Omsorg for barn (langt)

[Gjest Lisboa]

Jeg skriver fordi en person i min nærhet tydelig lider av anoreksi. Hun er så tynn at benene ligger helt ut i huden (og slik var hun ikke tidligere). Dessverre vet jeg litt om hva hun sliter men av egen erfaring. Derfor er jeg ganske så sikker i min "diagnose". Men det er ikke derfor jeg skriver.

Hun har et barn. Som hun på mange måter ikke klarer å ta seg av. Hun innser ikke at hun trenger hjelp. Reagerer med sinne og drar sin veg, dersom noen sier noe eller "kommer med gode råd". Barnet rives derfor opp fra sine omgivelser og finner ingen trygghet. Hun lever det fra seg til alle som er villige til å passe - og blir lenge borte. Hun har ingen ro til å være sammen med det, så de farter rundt.

Problemet er at hun ikke ser dette selv (eller klarer i alle fall ikke å gjøre noe med det). Hun trenger hjelp til å ta seg av barnet, men skyver bort alle som kunne ha vært en støtte for barnet (og det er faktisk mange som vil hjelpe og som har stilt opp). Barnet har fått mye tid og trygghet hos et familiemedlem, men nå er forholdet mellom moren og denne personen så dårlig at moren har nektet all kontakt. Så gikk barnet glipp av denne personens omsorg (som har passert det nesten hver eneste natt og dag).

Dette ble rotete, men som dere skjønner er jeg fortvilet. Det vi har forsøkt så langt har i alle fall ikke virket. Hun virker som om "virkeligheten" ikke trenger inn, hun drar bare vider i raseri når hun konfronteres med den. Er dette vanlig ved anoreksi, eller er det noe annet som kan være galt? Hvor kan man få hjelp? Og hvordan nærmer vi oss henne på en måte slik at vi kan være til hjelp for barnet?

I utgangspunktet er jeg veldig åpen for at folk kan ta vare på barna sine på ulike måter, så det er ikke for å fordømme henne. Men for meg er det viktig at barnet har det godt. Og det har det dessverre tydelig IKKE i dette tilfellet. Hvor går grensen for omsorgssvikt slik at noen kan gripe inn?

[ariadne]

Depresjon er svært vanlig sammen med spiseforstyrrelser, jeg ville tro det er årsaken til hennes oppførsel.

Det er vanskelig når man vil både barnets og mors beste. I mine øyne er likevel barnet uten tvil viktigst. Når mange har forsøkt å hjelpe, men blir avvist, og man samtidig ser at barnet ikke har det bra, da må man ta affære. Jeg synes du skal gjøre både mor og barn den tjeneste å ta kontakt med barnevernet. Det er svært skjelden de tar over omsorgen av barnet. I nesten alle tilfeller forsøker de å finne hjelp slik at barnet får det bedre hos sine foreldre (her hos sin mor). Det er mulig det er dette som må til for å nå gjennom til mor.

Ikke la det gå lang tid, det gjør uopprettelig skade hos barnet.

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære Lisboa! Flott at du bryr deg,- og det er vår plikt å melde fra når vi har mistanke om at barn lider overlast. Du har fått et råd om å varsle barnevernet, det støtter jeg på det sterkeste. Du kan være anonym dersom du ønsker det, men slik du beskriver dette mor-barn forholdet kommer det tydlig fram at både barn og mor trenger hjelp. Barnevernet har plikt til å undersøke saken nærmere dersom du melder dette. Barnevernet har ikke som mål å skille mor/barn,men hjelpe til så godt det er mulig å få til ordnede forhold for begge parter. Takk for at du bryr deg, slik at hjelpeapparatet blir varslet i denne saken!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider,lege