Blir kvalm i (større) familie middager og lingnende...

[Roo]

hei jeg er en gutt på 20 år som har en del problemer,men en av dem er altså å spise sammen med andre.

Når jeg var i millitæret så pratet en psykolog litt om det til alle nye rekruttene.

(Selv om dette handlet om å spise I store forsammlinger,regner med at det er det samme)

Han sa det var helt vanlig at noen hadde disse problemene.

Vel jeg hadde sannelig dette,jeg gikk en uke uten mat nesten. Jeg drakk bare vann når vi spiste,og ellers så tok jeg med meg frukt eller lagde matpakke,de gangene jeg ikke ble for dårlig.Og dårlig ble jeg veldig de første dagene når jeg prøvde å presse ned maten.Holdt på å kaste opp,hver gang jeg prøvde.

Dette gikk heldigvis over etter en stund,og jeg spiste normalt.Pleier å gå over etter vært.

Men hver gang det er no nytt som skal skje(begravelse,konfirmasjon,Jul,etc)

Så kommer det tilbake.

Timene før eventen så går følelsene litt opp og ned,sier til meg selv at dette skal gå bra,og føler meg ok,men sekunder senere så kan tankene begynne å streife rundt om at jeg sikkert blir kvalm.Sån går det opp og ned.

Når vi så skal spise så er det det samme,jeg vet lissom ikke om jeg blir kvalm eller ikke.

Har ikke no si om jeg er sulten eller ikke.

Når jeg da ikke vet om jeg blir uvel eller ikke så prøver jeg å spise.Tar meg en prosjon og når jeg så ser maten på talerknen så merker jeg det. Det setter seg en klump i halsen og magen blir tung på en måte.

Rører litt I maten og tar en liten bit.Med en gang jeg begynner å tygge,så vokser klumpen i halsen,jeg blir varm,svetter,føler at alle ser på meg og det vokser for vært tygg.

Det er nå jeg skulle ønske jeg ikke hadde tatt mat på talerknen.

Mens jeg sitter der og holder på å kaste opp,så merker jeg alle de ekle lydene fra alle som tygger,og støyen fra praten er som ..vel..det er helt fryktelig.

Tror nok at jeg blir veldig rød i ansiktet.Kinna mine brenner i allefall opp...

Etter å ha tygget på en bit så lenge som det er mulig uten å vekke mistanke.Holdt nede oppkast,5-10 ganger.Så klarer jeg å svelge litt.Og etter vært får jeg ned resten.

Her blir det bare flaut.Jeg spiser ikke mere,og føler at alle synes jeg er rar,så jeg prater ikke stort heller.Blir bare sittende der...

Her sitter jeg med Familien min,og allslags venner av den. (noen som jeg kjenner andre some jeg ikke kjenner)

Mens alle har det hyggelig og prater og spiser,untatt meg...

hjelp...

[avil]

Gå til lege, få henvisning til psykolog.

Høres ut som sosialfobi, men siden du ikke forteller om annet enn akkurat maten, er det ikke godt å si.

Fobier kan man få hjelp mot, ikke vits i å slite med dette unødvendig.

*sommerklem*

[Roo]

Gå til lege, få henvisning til psykolog.

Høres ut som sosialfobi, men siden du ikke forteller om annet enn akkurat maten, er det ikke godt å si.

Fobier kan man få hjelp mot, ikke vits i å slite med dette unødvendig.

*sommerklem*

Jo,jeg får angst bare av å tenke på å gå i butikken...men jeg vet ikke...Argh,jeg vil ha hjelp,men det er så vanskelig...er det ikke en måte en kan bygge opp sevlsikkerheten litt først ?

[Roo]

Jo,jeg får angst bare av å tenke på å gå i butikken...men jeg vet ikke...Argh,jeg vil ha hjelp,men det er så vanskelig...er det ikke en måte en kan bygge opp sevlsikkerheten litt først ?

Skulle gjerne hatt noen råd om hva jeg kan jobbe med selv når det gjelder matproblemet før jeg kommer meg til psykologen........

[avil]

Jo,jeg får angst bare av å tenke på å gå i butikken...men jeg vet ikke...Argh,jeg vil ha hjelp,men det er så vanskelig...er det ikke en måte en kan bygge opp sevlsikkerheten litt først ?

Hehe, det er en knipe det der.

Nei, det er liksom lettest å bygge opp selvtilliten NÅR du går i terapi, og du trenger altså IKKE ha tenkt gjennom alt mulig eller være forberedet, og det er helt i orden å være kjempenervøs.

*spark i rævva*

[Roo]

Hehe, det er en knipe det der.

Nei, det er liksom lettest å bygge opp selvtilliten NÅR du går i terapi, og du trenger altså IKKE ha tenkt gjennom alt mulig eller være forberedet, og det er helt i orden å være kjempenervøs.

*spark i rævva*

Du snakker så lett om det

kan ta et eksempel.

5 ganger har jeg hatt time på Brilleland for å få linser(igjen).

3 av gangene har jeg ikke kommet meg ut av huset.

De andre 2 har jeg blitt sjuk på t-banen. Dette gjorde meg veldig deppa,siden jeg aldri har fått angst av ting som det før.

Mat problemet var det første jeg merket av "angsten" så jeg tenkte å starte med det,men det går vel dypere?

Jeg skal nok prøve å gå til en psykolog en gang...en lang gang!

[avil]

Du snakker så lett om det

kan ta et eksempel.

5 ganger har jeg hatt time på Brilleland for å få linser(igjen).

3 av gangene har jeg ikke kommet meg ut av huset.

De andre 2 har jeg blitt sjuk på t-banen. Dette gjorde meg veldig deppa,siden jeg aldri har fått angst av ting som det før.

Mat problemet var det første jeg merket av "angsten" så jeg tenkte å starte med det,men det går vel dypere?

Jeg skal nok prøve å gå til en psykolog en gang...en lang gang!

Jeg snakker lett om det, men jeg tar det samtidig svært alvorlig.

Jeg arbeider hele halve dagen med folk som har det slik som deg. Det tar dem kanskje fem år å komme hit, og fem måneder å bli veldig mye bedre.

Og de fleste er rystende nervøse første gangen de våger seg inn hit, og da syns jeg det er ok å lette litt på stemningen :-)

*sparker deg i rævva en gang til*

[Gjest Patron]

Skulle gjerne hatt noen råd om hva jeg kan jobbe med selv når det gjelder matproblemet før jeg kommer meg til psykologen........

Hei !!!

jeg er en jente på omtrent samme alder som har slitt med det samme. Jeg sliter fremdeles med dette problemet men har blitt mye bedre. (går til psykolog) Var livredd for å kaste opp over alt før!, og det verste var selvsalgt familieselskaper og situasjoner der det ville blitt veldig pinlig !!

For meg var løsningen å begynne spy på forhånd før jeg skulle ut, og i stede for å være livredd for å kaste opp så er det bedre å gå på do å frmfremkalle brekninger og spy bort angsten din for å spy!!!.... :-))

Eneste rissikoen ved dette er at du kan utvikle bulimi i stede, men det er ihvertfall bedre enn å isolere seg

klem!

[Roo]

Jeg snakker lett om det, men jeg tar det samtidig svært alvorlig.

Jeg arbeider hele halve dagen med folk som har det slik som deg. Det tar dem kanskje fem år å komme hit, og fem måneder å bli veldig mye bedre.

Og de fleste er rystende nervøse første gangen de våger seg inn hit, og da syns jeg det er ok å lette litt på stemningen :-)

*sparker deg i rævva en gang til*

Ja,3 år til jeg kommer da! ;p

huff,da er jeg 23.vel 22,19 nå 20 i september..så det går jo ikke,må fixe dette a.s.a.p.

usikker på om psykologen kan hjelpe også. Jeg har vært innlagt på en ungdomsavdeling.

(frivillig tvang) Var 14 år,måtte jo egentlig gå med på det siden foreldra mine hadde hatt så mye problemer åra før(søstra mi var(er) litt vill)

Vil ikke nevne sted og navn.

Først var jeg sendt til et sted når jeg var 12-13.Dette godtok jeg.Det var et sted for "problem barn" som ikke har tilknytning til Barneværnet.(der begynte jeg å røyke foresten) Vel,der var det en masse "gangstere" små-kriminelle mindreårige og pøbler. Jeg var ingen av delene. Jeg nektet bare å gå på skolen.(vet ikke hvorfor,det bare ble en vane til slutt)

Jeg hadde aldri angst for å gå på skolen,og ikke ble jeg mobbet.

Husker på starten at jeg noen ganger ikke ville gå på skolen fordi jeg ikke var på skolen dagen før,etc...

De følelsene forsvant relativt fort,ettervært som det ble akseptert at; 'roo': "Han er jo aldri på skolen" ;o)

Og plagde meg ikke at klassekameratene sa det.

Det var kansje litt tøft(kult) på starten men ble bare en plage ettervært som foreldra mine ble nærvøse "hva skal skje med 'roo'?", "hva skal vi gjøre med 'roo'?"

En gang ville ikke klasseforstanderen ha meg med på Klassetur fordi jeg aldri var på skolen.Det brydde meg ikke.

Så en dag streiket hele klassen fordi jeg ikke fikk komme med.De nektet å gjøre lekser og jobbe på skolen.Da ga han lærern seg.(som jeg likte usansett(Brydde meg ikke om noe på den tiden)) Og jeg fikk bli med på klasseturen som jeg egentlig ikke hadde lyst til å bli med på,men når klassen streiker for en sak!

(er det gruppepress?q=) )

Jeg sov i en sån 'stompa' seng med seng nede og oppe en stund.

En morra jeg hadde lagt meg øverst for å minimalisere 'peset' fra foreldra mine,lå jeg plutselig I den nederste sengen.Da faren min hadde dratt ut senge-bunden,og jeg falt ned

hehe,kan le av det nå...^q=p

Men uansett.Tilbake til stedet jeg ble sendt.Der varre ville ungdom,12-16 år gammle som for det meste bare ville sloss og rane folk.

Jeg hadde det kjempe gøy.Ikke at jeg fløy rundt å ranet folk eller slo noen.

Men det ble en veldig spesiell stemning og fleste parten av oss hadde det veldig bra.

Untatt de uheldige som falt utenfor gruppa.Prøvde noen ganger å få dem med,men de andre aksepterte dem bare ikke.

Her var det ingen psykologer,ingen evaluering gjort av andre en,hva skal man kalle dem...tja...normale folk som jobber fra 8-14 som har tatt et kveldskurs,og nå regner seg som experter på hjernen din!

(hadde 2 samtale på 1 år om hvorfor jeg var der,1 var når jeg ble motatt)

Etter nesten et år der,så fant de ut at de ikke hadde hjulpet meg og ikke kunne hjelpe meg.

Så da er det jo bare rimlig å tro at problemet forsatt er der.

Vel jeg vet ikke jeg fikk ikke prøvd meg på vanlig skole igjen.

Og uten at jeg viste det så hadde en klinikk I oslo bestemt seg for at jeg var deprimert,etter en massevis av samtaler med foreldra mine.

Jeg hadde vært hos dem 2-3 ganger før jeg ble sendt til det "stedet" nevnt over.Og aldri pratet med dem noen ganger senere en det.

De mente jeg hadde fått et post-traumatisk syndrom eller no,jeg fikk ikke vite mye.En følge av at morra mi var blit sjuk når jeg var 7.

Så,nå kan ikke akkurat oslo kommune sende en deprimert liten gutt tilbake til skolen.Det ville jo være helt uansvarlig og tenk på om jeg saksøkte dem når jeg ble eldre(skrik)

huff huff,hva skal vi gjøre med den lille gutten som ikke vil gå på skolen.

Når man først tenker i a4,så er det ingen vei videre..

Så de søkte om plass på et av norges beste psykiatriske avdelinger for ungdom.Og det at jeg kom in gjør at jeg hater meg selv litt nå i ettertid.

Dette er et av de stedene I norge hvor de sender,offre for incest,misbruk og tunge deprisjoner.

Og her kommer jeg,gutten som ikke ville gå på skolen.

Depresjon,ja...Nei,jeg var ikke deprimert. Det er trolig at jeg er litt deprimert nå,men jeg var det ikke da.

Senere har jeg lest at de måtte ha en inleggnings grunn for å legge meg in,og at deprisjon var det nærmeste.

Greit nok jeg sov lenge,men jeg var pokker så aktiv ellers.

Auda! Nå har Tour de France Startet..forsette side..!

Var gøy dette,skrive litt om days gone by og den kommende inkompitansen hoss psykologer(helt sån på random)

etter touren!

Løp se på EuroSport ^^

[Roo]

Ja,3 år til jeg kommer da! ;p

huff,da er jeg 23.vel 22,19 nå 20 i september..så det går jo ikke,må fixe dette a.s.a.p.

usikker på om psykologen kan hjelpe også. Jeg har vært innlagt på en ungdomsavdeling.

(frivillig tvang) Var 14 år,måtte jo egentlig gå med på det siden foreldra mine hadde hatt så mye problemer åra før(søstra mi var(er) litt vill)

Vil ikke nevne sted og navn.

Først var jeg sendt til et sted når jeg var 12-13.Dette godtok jeg.Det var et sted for "problem barn" som ikke har tilknytning til Barneværnet.(der begynte jeg å røyke foresten) Vel,der var det en masse "gangstere" små-kriminelle mindreårige og pøbler. Jeg var ingen av delene. Jeg nektet bare å gå på skolen.(vet ikke hvorfor,det bare ble en vane til slutt)

Jeg hadde aldri angst for å gå på skolen,og ikke ble jeg mobbet.

Husker på starten at jeg noen ganger ikke ville gå på skolen fordi jeg ikke var på skolen dagen før,etc...

De følelsene forsvant relativt fort,ettervært som det ble akseptert at; 'roo': "Han er jo aldri på skolen" ;o)

Og plagde meg ikke at klassekameratene sa det.

Det var kansje litt tøft(kult) på starten men ble bare en plage ettervært som foreldra mine ble nærvøse "hva skal skje med 'roo'?", "hva skal vi gjøre med 'roo'?"

En gang ville ikke klasseforstanderen ha meg med på Klassetur fordi jeg aldri var på skolen.Det brydde meg ikke.

Så en dag streiket hele klassen fordi jeg ikke fikk komme med.De nektet å gjøre lekser og jobbe på skolen.Da ga han lærern seg.(som jeg likte usansett(Brydde meg ikke om noe på den tiden)) Og jeg fikk bli med på klasseturen som jeg egentlig ikke hadde lyst til å bli med på,men når klassen streiker for en sak!

(er det gruppepress?q=) )

Jeg sov i en sån 'stompa' seng med seng nede og oppe en stund.

En morra jeg hadde lagt meg øverst for å minimalisere 'peset' fra foreldra mine,lå jeg plutselig I den nederste sengen.Da faren min hadde dratt ut senge-bunden,og jeg falt ned

hehe,kan le av det nå...^q=p

Men uansett.Tilbake til stedet jeg ble sendt.Der varre ville ungdom,12-16 år gammle som for det meste bare ville sloss og rane folk.

Jeg hadde det kjempe gøy.Ikke at jeg fløy rundt å ranet folk eller slo noen.

Men det ble en veldig spesiell stemning og fleste parten av oss hadde det veldig bra.

Untatt de uheldige som falt utenfor gruppa.Prøvde noen ganger å få dem med,men de andre aksepterte dem bare ikke.

Her var det ingen psykologer,ingen evaluering gjort av andre en,hva skal man kalle dem...tja...normale folk som jobber fra 8-14 som har tatt et kveldskurs,og nå regner seg som experter på hjernen din!

(hadde 2 samtale på 1 år om hvorfor jeg var der,1 var når jeg ble motatt)

Etter nesten et år der,så fant de ut at de ikke hadde hjulpet meg og ikke kunne hjelpe meg.

Så da er det jo bare rimlig å tro at problemet forsatt er der.

Vel jeg vet ikke jeg fikk ikke prøvd meg på vanlig skole igjen.

Og uten at jeg viste det så hadde en klinikk I oslo bestemt seg for at jeg var deprimert,etter en massevis av samtaler med foreldra mine.

Jeg hadde vært hos dem 2-3 ganger før jeg ble sendt til det "stedet" nevnt over.Og aldri pratet med dem noen ganger senere en det.

De mente jeg hadde fått et post-traumatisk syndrom eller no,jeg fikk ikke vite mye.En følge av at morra mi var blit sjuk når jeg var 7.

Så,nå kan ikke akkurat oslo kommune sende en deprimert liten gutt tilbake til skolen.Det ville jo være helt uansvarlig og tenk på om jeg saksøkte dem når jeg ble eldre(skrik)

huff huff,hva skal vi gjøre med den lille gutten som ikke vil gå på skolen.

Når man først tenker i a4,så er det ingen vei videre..

Så de søkte om plass på et av norges beste psykiatriske avdelinger for ungdom.Og det at jeg kom in gjør at jeg hater meg selv litt nå i ettertid.

Dette er et av de stedene I norge hvor de sender,offre for incest,misbruk og tunge deprisjoner.

Og her kommer jeg,gutten som ikke ville gå på skolen.

Depresjon,ja...Nei,jeg var ikke deprimert. Det er trolig at jeg er litt deprimert nå,men jeg var det ikke da.

Senere har jeg lest at de måtte ha en inleggnings grunn for å legge meg in,og at deprisjon var det nærmeste.

Greit nok jeg sov lenge,men jeg var pokker så aktiv ellers.

Auda! Nå har Tour de France Startet..forsette side..!

Var gøy dette,skrive litt om days gone by og den kommende inkompitansen hoss psykologer(helt sån på random)

etter touren!

Løp se på EuroSport ^^

Flytta TV'en in til PCen.(ja jeg er kjempe lat!)

ok hvor var jeg... jo...

Så her ble jeg altså sendt.14 år og ville ikke gå på skolen.

Innlegnings grunn : deprisjon,ikke følte jeg meg deppa,var gla mesteparten av tiden.

Frivillig tvang ble det her. Hvis jeg ikke hadde gått med på det,så hadde saken godt til barnevernet og foreldra mine som sleit som værst med min ville søster.(fest,fest og atter fest,litt lommebok tyveri fra far og mere fest)

Skrekk historier om barnevernet rullet på tv nyhetene også,så her hadde jeg jo ikke mye valg.Jeg ville jo ikke akurat bli sendt på foster hjem,Dette var fantasien min som malte fryktelige bilder i hodet mitt.

men dette kunne ha skjedd nok ha skjedd,hvis de kom hjem til oss.

Etter at morra mi ble sjuk,så var det IKKE særlig rent og ryddig.Faren min som var enebarn og hadde fått(og får) vilja si hele sitt liv,kunne ikke rydde,og var veldig i villrede for hva han skulle gjøre med saker og ting. Han har jobbet og tjent penger mens mamma har passet på hjemmet,hun jobbet også veldig mye.Men ikke så mye,så pappa har aldri lært husarbeid.

Nå har du kansje en del fæle tanker om den fæle faren min,men sån er han bare.Sån har det vært i hundrer av år,og han ble født på 40 tallet i en familie hvor mor var hjemme og far jobbet..

Og det kan umulig ha vært lett for ham med en kone sjuk og 2 barn som ikke har nådd puberteten enda. Han kunne nok ha trengt litt mere hjelp fra verden når morra mi ble sjuk,men de eneste som dukket opp var en snill dame fra frelsesarmen.

A...Uansett..

Jeg ble innlagt,og her var det hyppig besøk hoss psykolog.3-4 ganger vær uke. Hu dama var rå(liker alle jeg vist).

Etter 6 månder med samtaler med psykolog så fant hun ikke ut en eneste ting.De samme spørsmålene kom vær gang.Hele tiden det samme.

Hvorfor tror du det?

Hvorfor tror du det var sån? og den hjerte varmende

"mmmhmm...fortsett"

og hvem kan glemme

"Ja,dette var intresant"

For ikke å nevne

"Nå tror jeg vi kommer en vei".

En fæl episode var når...vel 2 fæle episoder,(var så mange flere...hehe). Var en gang jeg hadde sagt at jeg hatet foreldrene mine,og senere den måneden hvor foreldrene mine hadde "tatt seg tid" til å komme til en samtale så var det jo helt opplagt at psykologen hadde fortalt dem hva jeg hadde sagt.

Jeg kunne nok ha hatet dem da,for at de lot meg være der så lenge.

andre gangen var overlegen ute å farta.

Han fikk meg til å gå med på å være med på å time,hvor han,og psykologen min,skulle stille spørsmålene.

En liten ting å merke seg her er at de skulle ikke akuratt være alene,her var det studenter som skulle bli psykologer og andre umulige yrker som det tar ørten år på uni for å bli,og fjøtten i praksis.

Først så var det bestemt at de skulle sitte i et annet rom og se meg i en TV'skjerm.

Det ville jeg derimot ikke.Så in i bøttekottet kom de.

Alle 20..Og her satt vi i en time.Hvor jeg ble spurt ut om allslags ting.

Veldig mange "mmmhmm.." i rommet.

Jeg hadde det litt gøy med dem,her vi satt i det klamme bøttekottet.Pratet mye tull.

Vel det med studentene var ikke så ille.Hadde vært bedre om dere bare skjulte kameraer overalt og lot dem se på dem i stedet damen.

Så,etter et år på dette stedet gadd jeg ikke gå til psykologen lenger.De viste ikke hva som var feil med meg og hvorfor jeg ikke gikk på skolen. Nå var det ikke noe spesielt problem å komme seg på skolen her på stedet da men. For her ble vi dratt opp om morran uansett.

15 åring og ikke vil gå på skole. Nå hadde det vært 2 år siden jeg i det heletatt hadde prøvd da men.Og de beste psykologene i kongeriket på barne psykiatri viste ikke hva som feilte meg,men de klynga fælt til deprisjonen sin;o

nå er jeg så lei av å skrive her...

De slapp meg ut etter nesten 2 år.Dagen jeg lærte å lyve kan vi vel si.Jeg lovte og gå på skolen.

er så lei av å skrive ble så brå slutt,men det gjort godt å prate litt om det.Skjedde ting på det stedet jeg har snakket om over,som ikke er bra for en 14åring å se.

Kan ta non eksempler før jeg logger av.

.bæsj ved siden av doen(gjerne i en bøtte???)

** Kan noen forklare meg hvorfor ? ** helt seriøst aldrig skjønt hvorfor han gjorde dette **

.enkelte var ytterst deprimert,ville aldrig gjøre noe som helst,de satt der bare.Prøvde å få dem med på ting og tank men de ville bare ikke.

.blod på badet.

.13-16 åringer som prøvde å kutte pulsårene sine.(for å få oppmerksomhet?)

.innlåsning,etter klokka 8 er de fleste instutisjoner et fengsel,på dagtid er det et fengsel også,men da får du lov til å være utenfor og spille basket!

.jente i hundehalsbånd på tur i byen.

.Lekesloss = Isolat.

"Vi er de beste"

ok men nå gidder jeg ikke du skjønner kansje hvorfor jeg ikke er så begeistret for psykologer,det var så mye mere...

[Roo]

Flytta TV'en in til PCen.(ja jeg er kjempe lat!)

ok hvor var jeg... jo...

Så her ble jeg altså sendt.14 år og ville ikke gå på skolen.

Innlegnings grunn : deprisjon,ikke følte jeg meg deppa,var gla mesteparten av tiden.

Frivillig tvang ble det her. Hvis jeg ikke hadde gått med på det,så hadde saken godt til barnevernet og foreldra mine som sleit som værst med min ville søster.(fest,fest og atter fest,litt lommebok tyveri fra far og mere fest)

Skrekk historier om barnevernet rullet på tv nyhetene også,så her hadde jeg jo ikke mye valg.Jeg ville jo ikke akurat bli sendt på foster hjem,Dette var fantasien min som malte fryktelige bilder i hodet mitt.

men dette kunne ha skjedd nok ha skjedd,hvis de kom hjem til oss.

Etter at morra mi ble sjuk,så var det IKKE særlig rent og ryddig.Faren min som var enebarn og hadde fått(og får) vilja si hele sitt liv,kunne ikke rydde,og var veldig i villrede for hva han skulle gjøre med saker og ting. Han har jobbet og tjent penger mens mamma har passet på hjemmet,hun jobbet også veldig mye.Men ikke så mye,så pappa har aldri lært husarbeid.

Nå har du kansje en del fæle tanker om den fæle faren min,men sån er han bare.Sån har det vært i hundrer av år,og han ble født på 40 tallet i en familie hvor mor var hjemme og far jobbet..

Og det kan umulig ha vært lett for ham med en kone sjuk og 2 barn som ikke har nådd puberteten enda. Han kunne nok ha trengt litt mere hjelp fra verden når morra mi ble sjuk,men de eneste som dukket opp var en snill dame fra frelsesarmen.

A...Uansett..

Jeg ble innlagt,og her var det hyppig besøk hoss psykolog.3-4 ganger vær uke. Hu dama var rå(liker alle jeg vist).

Etter 6 månder med samtaler med psykolog så fant hun ikke ut en eneste ting.De samme spørsmålene kom vær gang.Hele tiden det samme.

Hvorfor tror du det?

Hvorfor tror du det var sån? og den hjerte varmende

"mmmhmm...fortsett"

og hvem kan glemme

"Ja,dette var intresant"

For ikke å nevne

"Nå tror jeg vi kommer en vei".

En fæl episode var når...vel 2 fæle episoder,(var så mange flere...hehe). Var en gang jeg hadde sagt at jeg hatet foreldrene mine,og senere den måneden hvor foreldrene mine hadde "tatt seg tid" til å komme til en samtale så var det jo helt opplagt at psykologen hadde fortalt dem hva jeg hadde sagt.

Jeg kunne nok ha hatet dem da,for at de lot meg være der så lenge.

andre gangen var overlegen ute å farta.

Han fikk meg til å gå med på å være med på å time,hvor han,og psykologen min,skulle stille spørsmålene.

En liten ting å merke seg her er at de skulle ikke akuratt være alene,her var det studenter som skulle bli psykologer og andre umulige yrker som det tar ørten år på uni for å bli,og fjøtten i praksis.

Først så var det bestemt at de skulle sitte i et annet rom og se meg i en TV'skjerm.

Det ville jeg derimot ikke.Så in i bøttekottet kom de.

Alle 20..Og her satt vi i en time.Hvor jeg ble spurt ut om allslags ting.

Veldig mange "mmmhmm.." i rommet.

Jeg hadde det litt gøy med dem,her vi satt i det klamme bøttekottet.Pratet mye tull.

Vel det med studentene var ikke så ille.Hadde vært bedre om dere bare skjulte kameraer overalt og lot dem se på dem i stedet damen.

Så,etter et år på dette stedet gadd jeg ikke gå til psykologen lenger.De viste ikke hva som var feil med meg og hvorfor jeg ikke gikk på skolen. Nå var det ikke noe spesielt problem å komme seg på skolen her på stedet da men. For her ble vi dratt opp om morran uansett.

15 åring og ikke vil gå på skole. Nå hadde det vært 2 år siden jeg i det heletatt hadde prøvd da men.Og de beste psykologene i kongeriket på barne psykiatri viste ikke hva som feilte meg,men de klynga fælt til deprisjonen sin;o

nå er jeg så lei av å skrive her...

De slapp meg ut etter nesten 2 år.Dagen jeg lærte å lyve kan vi vel si.Jeg lovte og gå på skolen.

er så lei av å skrive ble så brå slutt,men det gjort godt å prate litt om det.Skjedde ting på det stedet jeg har snakket om over,som ikke er bra for en 14åring å se.

Kan ta non eksempler før jeg logger av.

.bæsj ved siden av doen(gjerne i en bøtte???)

** Kan noen forklare meg hvorfor ? ** helt seriøst aldrig skjønt hvorfor han gjorde dette **

.enkelte var ytterst deprimert,ville aldrig gjøre noe som helst,de satt der bare.Prøvde å få dem med på ting og tank men de ville bare ikke.

.blod på badet.

.13-16 åringer som prøvde å kutte pulsårene sine.(for å få oppmerksomhet?)

.innlåsning,etter klokka 8 er de fleste instutisjoner et fengsel,på dagtid er det et fengsel også,men da får du lov til å være utenfor og spille basket!

.jente i hundehalsbånd på tur i byen.

.Lekesloss = Isolat.

"Vi er de beste"

ok men nå gidder jeg ikke du skjønner kansje hvorfor jeg ikke er så begeistret for psykologer,det var så mye mere...

men altså...de kan hjelpe meg med angst ? Kan du love det?

[Roo]

Hei !!!

jeg er en jente på omtrent samme alder som har slitt med det samme. Jeg sliter fremdeles med dette problemet men har blitt mye bedre. (går til psykolog) Var livredd for å kaste opp over alt før!, og det verste var selvsalgt familieselskaper og situasjoner der det ville blitt veldig pinlig !!

For meg var løsningen å begynne spy på forhånd før jeg skulle ut, og i stede for å være livredd for å kaste opp så er det bedre å gå på do å frmfremkalle brekninger og spy bort angsten din for å spy!!!.... :-))

Eneste rissikoen ved dette er at du kan utvikle bulimi i stede, men det er ihvertfall bedre enn å isolere seg

klem!

Er nok ikke villig til å gå så langt...Det kan vel ikke være helt bra å kaste opp..Var det et råd du fikk av psykologen?

[snirkel]

men altså...de kan hjelpe meg med angst ? Kan du love det?

Hm. Jeg ville bare si at jeg har hatt god hjelp av å gå til psykolog. Men først etter at jeg tok styringen selv. Det er jo ikke psykologen som skal finne svarene, det er det vi selv som skal gjøre, ellers kommer vi ingen vei. Så skal man ha utbytte av psykolog, må man ta del i hele prosessen selv. Men klart at man kan møte på dårlige psykologer! Dem må man sile ut. Men det lønner seg å gi dem litt tid. Ofte virker de jo helt "idiot" de første gangene. Du får liksom ingenting utav dem. Men det er utav OSS SELV svarene skal komme. Psykologene prøver bare å hjelpe oss med å rydde i tankespinnet. Men bare vi kan kjenne vårt innerste, og hva vi EGENTLIG føler. Det er klart vi kan lure psykologen, for de hører jo bare det vi sier. Ja, og så kroppsspråket da..

Jeg syns du skulle prøvd, jeg! Men da må du ville det, og så må du prøve å se på psykologene med litt "snillere" øyne...

Men jeg SKJØNNER at du må ha fått din dose med det du kaller inkompetanse også! Det var jo ikke akkurat en godnatt-historie du hadde å fortelle!

Jeg håper du får nøstet opp i det!

lykkeønskninger fra

[avil]

men altså...de kan hjelpe meg med angst ? Kan du love det?

Jeg kan ikke gi noen garantier. For det første må du jo være villig til å gå i behandling. Angst-behandling krever jævlig mye av den som har angst. Men ut fra historien din høres det ut som om det kunne være en god idé å prøve.

Faren din høres ikke no særlig ut, mora di var sjuk og gjorde ikke noe hjemme (droppa kanskje omsorgen for dere også?), søstera di fikk all oppmerksomheten ved å være vill, og der satt du. Fant vel en strategi for å takle livet, gjorde ting som du ville. Ikke noe som kunne få positive konsekvenser, men på den annen side....unger er prisgitt foreldra sine. Funker ikke familien, er man dømt til å ha det fælt. Satt og tenkte at barnevernet kanskje ikke hadde vært det verste? Men igjen, hva kan de egentlig gjøre?

Jeg tenker at det er ganske logisk at du sleit og var forvirra, droppa ut og lærte å juge. Men nå er du voksen, og det er jo mulig å gjøre det beste ut av resten av livet ditt.

Ta en opprydning, ta i et tak, og få et bra liv.

Takk for at du delte historien din med oss på nettet. Håper du har mot til å ta i mot hjelp i det "virkelige liv".

*godklem*

og

*enda et velment spark i rævva*

*s*