Flytte eller ikke ?

[Agathe1365380354]

Hei

Skriver til dette forumet i håp om å få et råd. Jeg har samboer og en liten sønn. Samboeren min er en snill og god mann. For ca et år siden møtte jeg en annen mann. Vi har et fantastisk forhold, vi elsker hverandre og jeg er ikke i tvil om at det er han som er den store kjærligheten. Jeg ønsker å forlate samboeren og flytte sammen med kjæresten min. Jeg er klar for flytte fra ham i "hodet", men mangler "magefølelsen";selvom jeg vet at den vil komme. Jeg plages av dårlig samvittighet ovenfor min samboer ved å skulle ta barnet bort fra sin far. Jeg orker ikke tanken på en barnefordeling hvor vi har ham en uke hver. Jeg har også en "gammeldags" oppfatning av at familier ikke skal splittes; nesten uansett grunn. Jeg går i terapi, men savner å kunne høre synspunkter fra "vanlige" mennesker også. Jeg har ikke turt å ta opp dette med noen venninner fordi jeg er redd for reaksjonen deres. Har noen av dere vært i en liknende situasjonen og kan gi meg noen råd ?

[Gjest Shallow_Hal]

En kinkig situasjon...

Det ville kunne argumenteres at din samboer er en bedre far enn du er en mor. Siden du tilsynelatende ikke kan tilby den samme stabiliteten i et forhold. Så at du vil få hovedansvaret skal du IKKE ta for gitt... (Sett deg selv i hans sted!)

Men alt vil jo uansett bli spekulasjon, ingen her kjenner din situasjon.

Dette er noe du må avgjøre ved hjelp av din egen samvittighet. Er du sikker på at ting er grønnere på den sndre siden, når det kommer til stykket?

[Gjest Martin]

En kinkig situasjon...

Det ville kunne argumenteres at din samboer er en bedre far enn du er en mor. Siden du tilsynelatende ikke kan tilby den samme stabiliteten i et forhold. Så at du vil få hovedansvaret skal du IKKE ta for gitt... (Sett deg selv i hans sted!)

Men alt vil jo uansett bli spekulasjon, ingen her kjenner din situasjon.

Dette er noe du må avgjøre ved hjelp av din egen samvittighet. Er du sikker på at ting er grønnere på den sndre siden, når det kommer til stykket?

Blir voldsom provosert over innlegget til Agathe.

Du orker ikke felles omsorg? Du orker ikke for din skyld?

Kan det falle deg inn å tenke på barnet og ikke deg selv?

For barnets skyld håper jeg det er guts i faren og at han ikke vil akseptere noe annet enn å få hovedomsorgen, til nød 50/50. Dersom du vil forlate forholdet, eksisterer det ingen naturlov som sier at mor har førsterett på barnet.

Selv om både du og nærmest alle din medsøstre later til å tro det.

[Nikki]

Orker du ikke delt omsorg har du to alternativer:

1) sats på det forholdet du har med barnefaren, og gå inn for det med hjerte og sjel.

2) gå, men la faren få hovedomsorgen. Det er du som velger å bryte opp forholdet, dermed syns ikke jeg du har noen rett i å nekte faren minst 50% av tiden med barnet.

Når det er sagt: det er ingen av oss som kan fortelle deg hva du skal gjøre. Du må gå i deg selv og finne ut hva du virkelig vil, og tenke gjennom hva de ulike valgene vil medføre.

[Zirine]

Å bryte ut av samboerskap/ekteskap hvor det er barn involvert har mange gjort før deg, det går nok bra og er sikkert det rette å gjøre når du er så bestemt som du er.

"Jeg orker ikke tanken på en barnefordeling hvor vi har ham en uke hver."

Hvis dette er til det beste for barnet så er du pokker meg nødt til det. Et barn har rettigheter - og det er din plikt som omsorgsperson å ivareta disse.

En far har også rettigheter, og hvordan ting blir avhenger i stor grad til hvordan han forholder seg etter bruddet.

Jeg råder deg til å holde fokus på barnet, ikke deg selv, ikke faren - og hele tiden jobbe mot de beste løsningner for h*n. Jeg tror du skal innstille deg på å måtte forsake en hel del for å få oppleve den store kjærligheten. Om det er verd det kan bare du bedømme.

[Gjest poi]

Blir voldsom provosert over innlegget til Agathe.

Du orker ikke felles omsorg? Du orker ikke for din skyld?

Kan det falle deg inn å tenke på barnet og ikke deg selv?

For barnets skyld håper jeg det er guts i faren og at han ikke vil akseptere noe annet enn å få hovedomsorgen, til nød 50/50. Dersom du vil forlate forholdet, eksisterer det ingen naturlov som sier at mor har førsterett på barnet.

Selv om både du og nærmest alle din medsøstre later til å tro det.

Du Martin ikke bli provosert av Agathe og alle hennes medsøstre, den dagen gutta ofrer lønn og karriere for oppdra og være sammen med sine barn kan vi snakkes!

( oops! ble visst provosert av ditt innlegg gitt....)

[Nikki]

Du Martin ikke bli provosert av Agathe og alle hennes medsøstre, den dagen gutta ofrer lønn og karriere for oppdra og være sammen med sine barn kan vi snakkes!

( oops! ble visst provosert av ditt innlegg gitt....)

Jeg blir litt provosert av dere begge jeg...dere skjærer jo alle over en kam. Jeg hater generaliseringer!

Jeg er kvinne (dermed en av medsøstrene) og jeg mener ikke at mor automtaisk skal ha rett til barnet.

Jeg har en mann, som er mer enn villig til å ofre både karriere, lønn og tid på barnet sitt.

Jeg er enig med Zirine: fokus må være på barnet! Om det er mor eller far som bør ha hovedomsorg, eller om den bør være delt må vurderes konkret!

[-Riksklysa]

Du Martin ikke bli provosert av Agathe og alle hennes medsøstre, den dagen gutta ofrer lønn og karriere for oppdra og være sammen med sine barn kan vi snakkes!

( oops! ble visst provosert av ditt innlegg gitt....)

nei dæven... har alltid sagt at når den dagen kommer, (altså ungen), og om min kjære tjener nok til å fø oss alle, ja skal jeg pokker ta meg rusle hjemme med ungen gitt...

når det er sagt, her er det barnet som skal settes i høysetet, og jeg håper inderlig at dere kommer til en enighet rundt dette...

[Jorunn]

Om du skulle velge å flytte fra din samboer og inn til din nye kjæreste er ditt valg, men jeg ville _aldri_ gjort det p.g.a. barnet.

Tenk på den sorgreaksjonen det vil medføre at barnet må flytte fra faren, fra kjente omgivelser og inn til en totalt fremmed. Da ville jeg heller latt ungen bo hos faren og introdusert den nye kjæresten for barnet og latt de bli kjent over lang tid før de eventuelt skal bo i lag.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg oppfatter situasjonen din slik at du er klar for å avvikle samboeren din, altså parforholdet, men sliter med å skille foreldrerollen bort fra parforholdet. Det er en vanskelig prosess det, for mange. Du har kanskje vokst opp med A-4 familie og tanken på noe annet gjør vondt i magen. Jeg har møtt veldig mange foreldre som gruer seg voldsomt for å bli separert fra sitt barn etter et samlivsbrudd. Jeg tror du må prøve å tenke annerledes om dette. Dere to foreldre kan være like nær barnet selv om dere ikke bor sammen. Det viktigste er at barnet bor sammen med dere foreldre, selv om det er hos en av gangen. Forsøk å holde foreldrekontakten levende og nær. De som er rause og godtar forskjeller hos hverandre klarer det best. Magefølelsene din vil nok lenge gjøre vondt, til du godtar at det valget du eventuelt tar, er riktig for deg, og tror at barnet ditt ikke behøver å bli skadet av det. Lykke til!

[Gjest FariHuset]

Om du skulle velge å flytte fra din samboer og inn til din nye kjæreste er ditt valg, men jeg ville _aldri_ gjort det p.g.a. barnet.

Tenk på den sorgreaksjonen det vil medføre at barnet må flytte fra faren, fra kjente omgivelser og inn til en totalt fremmed. Da ville jeg heller latt ungen bo hos faren og introdusert den nye kjæresten for barnet og latt de bli kjent over lang tid før de eventuelt skal bo i lag.

Dette er en kjent situasjon. Etter år med utroskap, løgn og bedrag som nesten tok knekken på meg er jeg nå en oppreist, fri mann. Min kone flytter.

Vi har to barn på 3 og 5 år. Hadde det ikke vært for barna hadde vi vært skilt for lenge siden. Det blir for vanskelig - det kan jeg forstå - og nye løgner gjør det ikke bedre. KOM UT AV LØGNEN. DET BLIR BARE VÆRRE OG VÆRRE!!!

Ordningen blir da at barna bor hos meg i sitt kjente miljø 9 av 14 dager. Vi er eninge i at barna ikke skal ut av dette miljøet. Dette mener jeg er veldig viktig, spesielt når hjemmet splittes. Etterhvert ønsker min kone å kjøpe hus i nærheten av der vi bor. Da vil en 50/50 deling bli aktuell.

Noe for deg? BARNA ER VIKTIGST!!! Glem ikke det. Og så må du nok dessverre regne med et helvete når du slipper nyheten, men er man med på leken så får man tåle steken...

[Gjest svar til agathe]

Jeg blir litt provosert av dere begge jeg...dere skjærer jo alle over en kam. Jeg hater generaliseringer!

Jeg er kvinne (dermed en av medsøstrene) og jeg mener ikke at mor automtaisk skal ha rett til barnet.

Jeg har en mann, som er mer enn villig til å ofre både karriere, lønn og tid på barnet sitt.

Jeg er enig med Zirine: fokus må være på barnet! Om det er mor eller far som bør ha hovedomsorg, eller om den bør være delt må vurderes konkret!

hei! dersom du velger å flytte inn med den nye kjæresten,er mitt råd å flytte så nerme barnefaren som mulig.Mulig dere voksne synes det er ubehagelig,men tenk så deilig for sønnen din å kunne bevege seg mellom mor og far så mye han vil.Samme gate,kanskje samme blokk(hvis dere begge skal bo i leilighet) måtte være den perfekte løsning-hvis det lar seg gjøre.