må bare

[Gjest soppwopp]

hei.. jeg har ingen spsiseforstyrrelse egentlig... men jeg er sykelig opptatt av hvordan magen min ser ut. Blir gal av det...skjekker i speilet, og tar forskjellige sjekk: som å ta rundt når jeg ligger på ryggen, på magen , på sida osv, og så sammenligner jeg om den er lik som i går. Hvis den er litt tykkere blir jeg sint, men egentlig syns jeg ikke det gjør så mye, for den er tynn likevel, men så tror jeg at den kanskje er blitt tykkere selv om jeg ikke ser det. Jeg tør nesten ikke spise noen ting av frykt for at magen skal vokse. Men når jeg ser meg i speilet ser jeg at den er flat...selv om jeg ikke alltid kan ta rundt på en eller den måten. Og så for jeg plutselig for meg at musklene er borte selv om de umulig kan være det fordi jeg tar samme antall situp hver dag... å ..så godt det var å få sagt det...sikkert ingen som gidder å lese det, men hvis...noen som har det likedan? Jeg har jo ingen spiseforstyrrelse

[Gjest engelen]

Skjønner at du sliter med tunge tanker. Det kan høres ut som en spisefortsyrrelse side du nesten ikke spiser noe, og er veldig opptatt av magen din og tar situps hver kveld. Jeg har en venninne som har noe av de samme tankene som deg, men hun greidde å snu det (håper og tror jeg etter det hun sa sist gang) Jeg har IKKE lyst til å gi deg noen diagnose, siden jeg ikke er lege... Hva tror du gjør at du er så opptatt av magen din? Du sier jo selv at den egentlig er ganske flat?? Jeg bare spør... Spiser du noe annet siden du nesten ikke spiser mat, som du skriver?? For det er ikke lurt å erstatte godterier med mat. Da er det bedre å spise en skive eller det er å spise en sjokolade...

Håper du ble en tanke klokere?

Mvh

[Gjest soppwopp]

Skjønner at du sliter med tunge tanker. Det kan høres ut som en spisefortsyrrelse side du nesten ikke spiser noe, og er veldig opptatt av magen din og tar situps hver kveld. Jeg har en venninne som har noe av de samme tankene som deg, men hun greidde å snu det (håper og tror jeg etter det hun sa sist gang) Jeg har IKKE lyst til å gi deg noen diagnose, siden jeg ikke er lege... Hva tror du gjør at du er så opptatt av magen din? Du sier jo selv at den egentlig er ganske flat?? Jeg bare spør... Spiser du noe annet siden du nesten ikke spiser mat, som du skriver?? For det er ikke lurt å erstatte godterier med mat. Da er det bedre å spise en skive eller det er å spise en sjokolade...

Håper du ble en tanke klokere?

Mvh

jeg er veganer og ovehodet ingen godtedris, spiser bare sunt,og trener en del, har ingen spiseforstyrrelse. før tente jeg aldri p det med magen, men så begynte jeg med situps, og da syns jeg først den ble kjempefin og flat, og elsket å gå med korte toppe for å vise at jeg hadde en flat mage, jeg som alltid hadde vært ganske tjukk rundt magen...men så blir en liksom bare mer og mer kravstor....nå orker jeg nesten ikke hvise den fram lengre..selv om kanskje mange misunner meg en slik flat muskel mage... (måler 54cm rundt det smaleste rundt mijen)

[mulan]

jeg er veganer og ovehodet ingen godtedris, spiser bare sunt,og trener en del, har ingen spiseforstyrrelse. før tente jeg aldri p det med magen, men så begynte jeg med situps, og da syns jeg først den ble kjempefin og flat, og elsket å gå med korte toppe for å vise at jeg hadde en flat mage, jeg som alltid hadde vært ganske tjukk rundt magen...men så blir en liksom bare mer og mer kravstor....nå orker jeg nesten ikke hvise den fram lengre..selv om kanskje mange misunner meg en slik flat muskel mage... (måler 54cm rundt det smaleste rundt mijen)

Hei på deg soppwopp!

Du har ikke spiseforstyrrelse du vel...heldig du...forsett me situps du så går det vel bra!! jeg har skrevet nesten det her jeg også men fikk ikke svar av noen...jeg har ikke det jeg?!Jeg føler akuratt det samme som deg.jeg får alltid dårlig samvittigget etter jeg har spist no++(kaster det ikke opp el no da:))Men jeg vet at jeg ikke hAR fin mage,selv om vennennne miene sier det...ja aj dettet vat ikke om meg da!

Håper det går bra med deg!

Vi alla burde være fornøyde med oss selv!!*Sukk*

(hmmm kansje jeg burde høre på meg selv der...)

Lykke til!

*KLEM*

[Gjest engelen]

jeg er veganer og ovehodet ingen godtedris, spiser bare sunt,og trener en del, har ingen spiseforstyrrelse. før tente jeg aldri p det med magen, men så begynte jeg med situps, og da syns jeg først den ble kjempefin og flat, og elsket å gå med korte toppe for å vise at jeg hadde en flat mage, jeg som alltid hadde vært ganske tjukk rundt magen...men så blir en liksom bare mer og mer kravstor....nå orker jeg nesten ikke hvise den fram lengre..selv om kanskje mange misunner meg en slik flat muskel mage... (måler 54cm rundt det smaleste rundt mijen)

Har det på samme måte selv.. Har omtrent den samme måle på magen som du har. Men man blir mer å mer kravstor.. Jeg er mer opptatt av lårene mine, selv om jeg på eple og pære testen hadde o.7, og man skulle ikke ha mer enn 0.8..

Vi mennesker er rare... Ihvertfall jeg.

Mvh

[Gjest mady]

Har det på samme måte selv.. Har omtrent den samme måle på magen som du har. Men man blir mer å mer kravstor.. Jeg er mer opptatt av lårene mine, selv om jeg på eple og pære testen hadde o.7, og man skulle ikke ha mer enn 0.8..

Vi mennesker er rare... Ihvertfall jeg.

Mvh

jeg veier 46 kg, og er 168cm, har et hoftemål på ca 80, kan jeg spørre om de samme tallene på deg?? kanskje vi er litt like?

[Gjest Luiza]

Hei på deg soppwopp!

Du har ikke spiseforstyrrelse du vel...heldig du...forsett me situps du så går det vel bra!! jeg har skrevet nesten det her jeg også men fikk ikke svar av noen...jeg har ikke det jeg?!Jeg føler akuratt det samme som deg.jeg får alltid dårlig samvittigget etter jeg har spist no++(kaster det ikke opp el no da:))Men jeg vet at jeg ikke hAR fin mage,selv om vennennne miene sier det...ja aj dettet vat ikke om meg da!

Håper det går bra med deg!

Vi alla burde være fornøyde med oss selv!!*Sukk*

(hmmm kansje jeg burde høre på meg selv der...)

Lykke til!

*KLEM*

Syns at du er på vei til å ha en spiseforstyrrelse..

Jeg ble faktisk syk da jeg var 15 og bestemt meg i å bli vegan... Idag er jeg 23, sliter med anoreksien, har blitt innlagt på sykehus, idag er 168 og veier 38 kg.

Helt handikappet, greier ikke å jobbe og aner ikke hvordan jeg klarer å gå på skole.

Livet mitt består av å unngå mat for å dempe folelserne.

Jeg var vegan, var tynn allerede, men plutselig ble veldig opptat av magen mim, og matens innhold. Isolert meg (jo, fordi vegan livet er begresent når det gjelder å gå til restaurant eller besøker venner) og hele greie med anoreksien tok kontrol.

Du burde tenke litt, nå som er tidlig, nå at du kan snu denne ond sirkel:

Hvorfor er du så opptatt av magen din? Er det noe annet i livet ditt som plager deg, og du skyver bort følelser med å fokusere på magen og vegan kost?

For meg hadde jeg problemet med å bli voksen og krav fra familien min, særlig faren min.

For å glemme, og for å være sterk til å klare forventninger fra dem, ble jeg selvopptat med veganism og magen min, det hjalp med å dempe følelserne.

Jo, men problemet er at det er aldri nok. Når man begynne å begrense maten og å bli tynnere, blir man aldri fornøyde, enda om man ser som en skjeleton...

Tror du at jeg er fornøyd? Burde hadde blitt innlagt på sykehus lenge siden, nå igjen, men tross å ha bmi 13, er jeg IKKE fornøyd!

Det kommer en stemmer i hode som sier "yesss, bare litt mer, da blir du enda gladere!"

Jeg ønsker deg lykke til, og håper at du tenker litt over dine følelserne, vurdere før det er for sent...

hilsen,

Luiza

[Gjest Luiza]

Hei på deg soppwopp!

Du har ikke spiseforstyrrelse du vel...heldig du...forsett me situps du så går det vel bra!! jeg har skrevet nesten det her jeg også men fikk ikke svar av noen...jeg har ikke det jeg?!Jeg føler akuratt det samme som deg.jeg får alltid dårlig samvittigget etter jeg har spist no++(kaster det ikke opp el no da:))Men jeg vet at jeg ikke hAR fin mage,selv om vennennne miene sier det...ja aj dettet vat ikke om meg da!

Håper det går bra med deg!

Vi alla burde være fornøyde med oss selv!!*Sukk*

(hmmm kansje jeg burde høre på meg selv der...)

Lykke til!

*KLEM*

Syns at du er på vei til å ha en spiseforstyrrelse..

Jeg ble faktisk syk da jeg var 15 og bestemt meg i å bli vegan... Idag er jeg 23, sliter med anoreksien, har blitt innlagt på sykehus, er 168cm høy og veier 38 kg.

Helt handikappet, greier ikke å jobbe og aner ikke hvordan jeg klarer å gå på skole.

Livet mitt består av å unngå mat for å dempe folelserne.

Jeg var vegan, var tynn allerede, alle maset på hva jeg spist og hvordan jeg sår ut, at jeg var for blek og for tynn (yes, man kan få anoreksien enda om man er veldig tynn), så plutselig ble jeg veldig opptat av magen mim, og matens innhold. Isolert meg (jo, fordi vegan livet er begresent når det gjelder å gå til restaurant eller besøker venner) og hele greie med anoreksien tok kontrol.

Du burde tenke litt, nå som er tidlig, nå at du kan snu denne ond sirkel:

Hvorfor er du så opptatt av magen din? Er det noe annet i livet ditt som plager deg, og du skyver bort følelser med å fokusere på magen og vegan kost?

For meg hadde jeg problemet med å bli voksen, lav selvfølelse, og høy krav fra familien min, særlig fra faren min.

For å glemme, og for å være sterk til å klare forventninger fra dem, ble jeg selvopptat med veganism og magen min, det hjalp med å dempe følelserne! Jeg følt at jeg greide noe ting, at jeg var overmenneskelig!

Jo, men problemet er at det er aldri nok. Når man begynne å begrense maten og å bli tynnere, blir man aldri fornøyde, enda om man ser ut som en skjeleton...

Tror du at jeg er fornøyd? Burde hadde blitt innlagt på sykehus lenge siden, nå igjen, men tross å ha bmi 13, er jeg IKKE fornøyd!

Det kommer en stemmer i hode som sier "yesss, bare litt mer, da blir du enda gladere!"

Du aner ikke rusen jeg får med å sulte meg, og å går ned i vekt. Jeg er helt avhengig av å misbruker mat for å dempe følelserne, det føles godt å være flink i å bli tynnere og tynnere.

Problemet at jeg vil ikke dø, og jeg glemmer faktisk at man dør av anoreksien, føler fremdeles at det kommer ikke til å skje med meg, men jeg må innser at jeg er på god vei til døden

Jeg ønsker deg lykke til, og håper at du tenker litt over dine følelserne, vurdere før det er for sent...

vennlig hilsen,

[Gjest soppwopp]

Syns at du er på vei til å ha en spiseforstyrrelse..

Jeg ble faktisk syk da jeg var 15 og bestemt meg i å bli vegan... Idag er jeg 23, sliter med anoreksien, har blitt innlagt på sykehus, er 168cm høy og veier 38 kg.

Helt handikappet, greier ikke å jobbe og aner ikke hvordan jeg klarer å gå på skole.

Livet mitt består av å unngå mat for å dempe folelserne.

Jeg var vegan, var tynn allerede, alle maset på hva jeg spist og hvordan jeg sår ut, at jeg var for blek og for tynn (yes, man kan få anoreksien enda om man er veldig tynn), så plutselig ble jeg veldig opptat av magen mim, og matens innhold. Isolert meg (jo, fordi vegan livet er begresent når det gjelder å gå til restaurant eller besøker venner) og hele greie med anoreksien tok kontrol.

Du burde tenke litt, nå som er tidlig, nå at du kan snu denne ond sirkel:

Hvorfor er du så opptatt av magen din? Er det noe annet i livet ditt som plager deg, og du skyver bort følelser med å fokusere på magen og vegan kost?

For meg hadde jeg problemet med å bli voksen, lav selvfølelse, og høy krav fra familien min, særlig fra faren min.

For å glemme, og for å være sterk til å klare forventninger fra dem, ble jeg selvopptat med veganism og magen min, det hjalp med å dempe følelserne! Jeg følt at jeg greide noe ting, at jeg var overmenneskelig!

Jo, men problemet er at det er aldri nok. Når man begynne å begrense maten og å bli tynnere, blir man aldri fornøyde, enda om man ser ut som en skjeleton...

Tror du at jeg er fornøyd? Burde hadde blitt innlagt på sykehus lenge siden, nå igjen, men tross å ha bmi 13, er jeg IKKE fornøyd!

Det kommer en stemmer i hode som sier "yesss, bare litt mer, da blir du enda gladere!"

Du aner ikke rusen jeg får med å sulte meg, og å går ned i vekt. Jeg er helt avhengig av å misbruker mat for å dempe følelserne, det føles godt å være flink i å bli tynnere og tynnere.

Problemet at jeg vil ikke dø, og jeg glemmer faktisk at man dør av anoreksien, føler fremdeles at det kommer ikke til å skje med meg, men jeg må innser at jeg er på god vei til døden

Jeg ønsker deg lykke til, og håper at du tenker litt over dine følelserne, vurdere før det er for sent...

vennlig hilsen,

men det er bare det at jeg kunne godt lagt på meg litt rundt låra, rumpa, armer, hofter osv... det driet r jeg i for å si det sånn...m njeg vilbare ikke legge på meg rundt magen. Jeg kan se at jeg er blitt tynnere andre steder, men jeg syns magn virket tynnere før enn nå...

[Gjest oppwopp]

Syns at du er på vei til å ha en spiseforstyrrelse..

Jeg ble faktisk syk da jeg var 15 og bestemt meg i å bli vegan... Idag er jeg 23, sliter med anoreksien, har blitt innlagt på sykehus, idag er 168 og veier 38 kg.

Helt handikappet, greier ikke å jobbe og aner ikke hvordan jeg klarer å gå på skole.

Livet mitt består av å unngå mat for å dempe folelserne.

Jeg var vegan, var tynn allerede, men plutselig ble veldig opptat av magen mim, og matens innhold. Isolert meg (jo, fordi vegan livet er begresent når det gjelder å gå til restaurant eller besøker venner) og hele greie med anoreksien tok kontrol.

Du burde tenke litt, nå som er tidlig, nå at du kan snu denne ond sirkel:

Hvorfor er du så opptatt av magen din? Er det noe annet i livet ditt som plager deg, og du skyver bort følelser med å fokusere på magen og vegan kost?

For meg hadde jeg problemet med å bli voksen og krav fra familien min, særlig faren min.

For å glemme, og for å være sterk til å klare forventninger fra dem, ble jeg selvopptat med veganism og magen min, det hjalp med å dempe følelserne.

Jo, men problemet er at det er aldri nok. Når man begynne å begrense maten og å bli tynnere, blir man aldri fornøyde, enda om man ser som en skjeleton...

Tror du at jeg er fornøyd? Burde hadde blitt innlagt på sykehus lenge siden, nå igjen, men tross å ha bmi 13, er jeg IKKE fornøyd!

Det kommer en stemmer i hode som sier "yesss, bare litt mer, da blir du enda gladere!"

Jeg ønsker deg lykke til, og håper at du tenker litt over dine følelserne, vurdere før det er for sent...

hilsen,

Luiza

- - - -

[Gjest Luiza]

- - - -

Jeg spiser fisk (torsk og sei har ikke fet) og kylling bryst av og til. Begynte å spise fisk 20 år gammel.

Jeg måtte, jeg er veldig syk (enda om vil ikke innse det) og har mye protein mangel. Slittet med anoreksia og anemia alle disse år etter underernæring... Men det er jo sjelden at jeg spiser middag, jeg lever stort sett på meritene, ernæringsdrikk, fordi jeg ørker ikke å tygge, hater det, det er for slitsomt og ekkelt å spise.

Bra at du lest innlegget mitt!

Håper at du tenker litt over alt jeg sa

hilsen,

[Gjest oppwopp]

Jeg spiser fisk (torsk og sei har ikke fet) og kylling bryst av og til. Begynte å spise fisk 20 år gammel.

Jeg måtte, jeg er veldig syk (enda om vil ikke innse det) og har mye protein mangel. Slittet med anoreksia og anemia alle disse år etter underernæring... Men det er jo sjelden at jeg spiser middag, jeg lever stort sett på meritene, ernæringsdrikk, fordi jeg ørker ikke å tygge, hater det, det er for slitsomt og ekkelt å spise.

Bra at du lest innlegget mitt!

Håper at du tenker litt over alt jeg sa

hilsen,

ja, det var et fint inlegg...jeg syns synd på deg og håper du blir frisk. Jeg unner ingen å ha det sånn.

Selv ve jeg t jeg ikke har anorexi, trodde det en periode, men så begynte jeg og tenke over det...og fant ut at jeg er faktisk frisk

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Syns at du er på vei til å ha en spiseforstyrrelse..

Jeg ble faktisk syk da jeg var 15 og bestemt meg i å bli vegan... Idag er jeg 23, sliter med anoreksien, har blitt innlagt på sykehus, er 168cm høy og veier 38 kg.

Helt handikappet, greier ikke å jobbe og aner ikke hvordan jeg klarer å gå på skole.

Livet mitt består av å unngå mat for å dempe folelserne.

Jeg var vegan, var tynn allerede, alle maset på hva jeg spist og hvordan jeg sår ut, at jeg var for blek og for tynn (yes, man kan få anoreksien enda om man er veldig tynn), så plutselig ble jeg veldig opptat av magen mim, og matens innhold. Isolert meg (jo, fordi vegan livet er begresent når det gjelder å gå til restaurant eller besøker venner) og hele greie med anoreksien tok kontrol.

Du burde tenke litt, nå som er tidlig, nå at du kan snu denne ond sirkel:

Hvorfor er du så opptatt av magen din? Er det noe annet i livet ditt som plager deg, og du skyver bort følelser med å fokusere på magen og vegan kost?

For meg hadde jeg problemet med å bli voksen, lav selvfølelse, og høy krav fra familien min, særlig fra faren min.

For å glemme, og for å være sterk til å klare forventninger fra dem, ble jeg selvopptat med veganism og magen min, det hjalp med å dempe følelserne! Jeg følt at jeg greide noe ting, at jeg var overmenneskelig!

Jo, men problemet er at det er aldri nok. Når man begynne å begrense maten og å bli tynnere, blir man aldri fornøyde, enda om man ser ut som en skjeleton...

Tror du at jeg er fornøyd? Burde hadde blitt innlagt på sykehus lenge siden, nå igjen, men tross å ha bmi 13, er jeg IKKE fornøyd!

Det kommer en stemmer i hode som sier "yesss, bare litt mer, da blir du enda gladere!"

Du aner ikke rusen jeg får med å sulte meg, og å går ned i vekt. Jeg er helt avhengig av å misbruker mat for å dempe følelserne, det føles godt å være flink i å bli tynnere og tynnere.

Problemet at jeg vil ikke dø, og jeg glemmer faktisk at man dør av anoreksien, føler fremdeles at det kommer ikke til å skje med meg, men jeg må innser at jeg er på god vei til døden

Jeg ønsker deg lykke til, og håper at du tenker litt over dine følelserne, vurdere før det er for sent...

vennlig hilsen,

Kjære Luiza! Du har et forholdsvis langt innlegg og du får fram mye av det du sliter med,- og har slitt med i forhold til din spiseforstyrrelse. Som du har erfart er det mange forskjellige faktorer som spiller inn og det som gjør det ekstra vanskelig er at både somatiske (kroppslige) og psykiske symptomer spiller inn. Når det gjelder følelser og tanker som er knyttet til spiseforstyrrelsen beskrives de ifte som kaotiske, motstridende,- man vil, vil ikke, tør, tør ikke osv. Jeg lurer på om du har kontakt eller har hatt kontakt med psykiater/psykolog for å kunne få hjelp til å ordne dine tanker og følelser. Det er også viktig å ha en støttespiller som er med på å motivere ekstra i de spesielt tunge periodene. Det kan ta lang tid å jobbe seg ut av en spiseforstyrrelse, så det beste råd jeg tror jeg kan gi er at du prøver så god du kan å søke hjelp videre, lykke til!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

[Gjest Luiza]

Kjære Luiza! Du har et forholdsvis langt innlegg og du får fram mye av det du sliter med,- og har slitt med i forhold til din spiseforstyrrelse. Som du har erfart er det mange forskjellige faktorer som spiller inn og det som gjør det ekstra vanskelig er at både somatiske (kroppslige) og psykiske symptomer spiller inn. Når det gjelder følelser og tanker som er knyttet til spiseforstyrrelsen beskrives de ifte som kaotiske, motstridende,- man vil, vil ikke, tør, tør ikke osv. Jeg lurer på om du har kontakt eller har hatt kontakt med psykiater/psykolog for å kunne få hjelp til å ordne dine tanker og følelser. Det er også viktig å ha en støttespiller som er med på å motivere ekstra i de spesielt tunge periodene. Det kan ta lang tid å jobbe seg ut av en spiseforstyrrelse, så det beste råd jeg tror jeg kan gi er at du prøver så god du kan å søke hjelp videre, lykke til!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

Ja, ja har vært i behandling i et år nå.

Men det hjelper ikke å snakke med psikiateren eller

psikologen (nå), det eneste som hjalp mot depresjon og tavngstankene var zoloft og trilafon. Ellers har jeg unngåt mest mulig å besøk legen min på helsestasjon i det siste, fordi jeg er redd av å bli lagt inn igjen på sykehus.

Som du kanskje husker, ble jeg utskrevet i august med væskeansamling, og det har jeg ikke lyst til opplever igjen!

Jeg syns at det er veldig slistsomt å fortsette med behandling når man har ikke noe håp eller lyst til å bli frisk... det er veldig slitsomt, for begge delerme, helsevesenet og patienten.

Vennlig hilsen,

Elaine

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Ja, ja har vært i behandling i et år nå.

Men det hjelper ikke å snakke med psikiateren eller

psikologen (nå), det eneste som hjalp mot depresjon og tavngstankene var zoloft og trilafon. Ellers har jeg unngåt mest mulig å besøk legen min på helsestasjon i det siste, fordi jeg er redd av å bli lagt inn igjen på sykehus.

Som du kanskje husker, ble jeg utskrevet i august med væskeansamling, og det har jeg ikke lyst til opplever igjen!

Jeg syns at det er veldig slistsomt å fortsette med behandling når man har ikke noe håp eller lyst til å bli frisk... det er veldig slitsomt, for begge delerme, helsevesenet og patienten.

Vennlig hilsen,

Elaine

Kjære Luzia! Det er en "tøff jobb" som du har vært igjennom og du sliter ekstra selvsagt når "motivasjonen " til forandring ikke er der. Vil råde deg til å holde kontakten med behandlingsapparatet, ikke gi opp. Det er ditt liv som du setter på spill, og vi som vet at det går an å komme seg ut av spiseforstyrrelsen, selv om det er veldig, veldig tøft for veldig mange,- prøver så langt som mulig å motivere til videre behandling. Det har vist seg at samtaleterapi nytter . I perioder kan mange som deg ha nytte av medikamentell behandling ved siden av samtaleterapi. Jeg råder deg til å ha kontakt med legen din også. En eventuell innleggelse skal være en hjelp. Det er viktig at en innleggelse planlegges og forberedes når det er mulig, slik at et opphold og videre oppfølning etter utskrivelsen blir så optimal som mulig. Du er ennå der at du ikke har noe håp eller lyst til å bli frisk, men det er nettopp nå at det kanskje er viktig å se litt framover for deg. Hvem vil jeg være om 1, 2, 5, 10 år? Vil jeg fremdeles slite med spiseforstyrrelsen eller vil jeg ha mot til å gjøre noe med den? Jeg vil råde deg til å lese Finn Skårderuds siste bok; Sterk/Svak, spesielt delen om selvhjelp, kanskje noen av disse tankene han kommer med der kan være til hjelp for deg, lykke til med å prøve å erkjenne at du har lov til å ta i mot hjelp!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege