Når ste-familien er helt sosial amputert....

[Gjest Foretrekker å være anonym]

Noen tips om hvordan man forholder seg til en ste-familie som er fullstendig uten sosiale antenner. Unger, alle godt over 20 som ikke klarer å akseptere at faren har funnet seg en ny dame (som ikke kom inn i bildet før år etter foreldrene skilte seg). Ungene er like poddesure og sjalu nå som de var for 15 år siden...

Faren og moren til disse "ungene" (som sagt, de er alle godt over 20) har i alle år vært så opptatt av å hate hverandre at ungene har hatt alle muligheter til å få viljen sin i ett og alt ("jeg flytter til mamma hvis ikke..." osv). Resultatet er tidenens mest bortskjemte drittunger som gjør alt det de kan for å ødelegge forholdet til faren og hans nye samboer.

Og så må det jo sies at denne fyren ikke akkurat er helt god, han heller. Type sosiopat. Han er ikke spesielt begeistret for oss unger, selv om vi stort sett har oppført oss eksemplarisk. Vi er vel oppdratt, det skal mor ha ;-)

Vi som er så heldige å ha denne mannen som "stefar" og hans unger som "stesøsken" er ikke akkurat overbegeistret for denne mannen og ungene hans, men har helt til nå hatt innstillingen at mor må få leve sitt liv, og om hun er lykkelig, så er vi fornøyd.

Men vi har jo i mange år innsett at mor IKKE er særlig lykkelig. Men flytte fra fyren, se det skal hun ikke.... (liker hun å ha det vondt, har jeg begynt å lure på....). VI blir servert den ene historien etter den andre om hva han og ungene hans sier og gjør. Og er jo i mange tilfeller vitne til det selv også. Mor har mange gange sagt at vi bør gjøre mot han slik hans unger gjør mot henne - dvs utestenge ham, men vi har til nå sagt at hun har gitt oss for mye folkeskikk til det.

Nå skjedde det imidlertid noe i sommer som for min del fikk meg til å miste den siste bit av respekt for denne mannen, og nå vurderer jeg seriøst å si til mor at for fremtiden er hun velkommen til oss, men ikke han. Det plager meg imidlertid at det vil være å senke meg ned til deres nivå...

Hva gjør man med mødre som ikke vet sitt eget beste???

Og er det rett å kutte ut ham som en del av familien, når hans nærvær er som en pest og plage og forgifter alle familieselskaper som kunne vært hyggelige?

I 15 år har vi vært hyggelige og innkludert ham i familiesammenheng. Selv om hans nærvær legger en demper på stemningen (han er er møkkasur og viser det...). I 15 år har hans familie utestengt mor (og oss, men vi er jo bare glade til...) fra bursdager, bryllup etv.

For meg er grensen nådd :-(

Men det plager meg at jeg kommer til å gjøre det jeg i alle år har kritisert dem for å gjøre. Trøsten er at jeg ga ham en sjanse. Den sjansen ga de aldri min mor.

[punkyB]

Hvis dere ikke innviterer han så tvinger du kanskje moren din til å ta et standpunkt også - da må hun velge mellom han og dere.

Du kan velge hva du gjør med ditt liv - dvs. la være å innvitere han - men samtidig må du jo la moren din ta sine egne valg.

Du har jo gitt den familien sjanse til å oppføre seg i 15 år - nå kan du godt kutte dem ut med god samvittighet.