Hvordan skal jeg klare å bestemme meg?

[Gjest lita_flue]

Har en følelse av at dette kan bli rotete, så ha tålmodighet med meg.

Har vært sammen med samboer nå i litt over 3 1/2 år. Vi flyttet sammen ganske fort. Eier nå hus sammen.

Vi har ei nydelig tulle på 18 mnd'er. Jeg har vært hjemme med henne hele tiden. Nå skal hun i barnehage, og jeg skal fortsette videre på skole.

Samboer er 7 år eldre enn meg. Han har bodd her vi bor nå, hele livet sitt. Han har ikke vært i militæret.

Jeg har flyttet flere ganger, bodd ett par år i utlandet.

Jeg er veldig rastløs og liker at ting skal skje fort. Liker forandringer og kjeder meg ofte.

Samboer har holdt på med en idrett hele livet, fotball. Noe som han ennå holder på med, og som tar veldig mye tid.

Når vi først ble sammen så følte jeg at det at vi var forskjellige på mange områder bare var positivt. At han kunne holde meg litt i ro, og jeg kunne dra han opp litt.

Men i det siste har det gått opp for meg at det slettes ikke har blitt på den måten. Jeg har nå brukt 3 1/2 år av mitt liv med å vente på han, å gjøre alt for at han skal ha det så bra som overhode mulig. Jeg er jo veldig fleksibel av meg, så det har egentlig ikke vært noe problem.

Men, brønnen jeg har øst ut av, er snart tom. Jeg har humørsvingninger som selv jeg synes er pyton, å da tør jeg ikke tenke på hva andre rundt meg synes.

Han er veldi snill å grei, men blir i mine øyne bare kjedeligere å kjedeligere.

Jeg føler at han nedprioriterer sin datter og meg. Jobb og fotball først, og når han da kommer hjem, så er han sliten og vil bare slappe av eller sove.

Vi har vært på ferie en gang sammen, å aldri som en familie. I sommer tok jeg min datter med å reiste bort 14 dager, for i det hele tatt å få ferie. Spurte han flere ganger om han ville bli med, men han ville ikke. Nå drar han heller en lang weekend på guttetur. Noe han har gjort de siste årene. Greit nok, om bare vi hadde kommet først, så dæm.

Sex har jeg kune med han fordi han har så stor lyst, å jeg blir lei av å si nei hele tiden. Lysten min er minimal.

Jeg har ringt fem ganger til familieterapi, uten å klart å få time. Så det har jeg gitt opp

Saken er den; har ikke live noe mer å tilby meg, har jeg det egentlig ganske bra, er det meg som er for kravstor? Jeg er nok en liten drømmer, men vil ikke si at jeg er urealistisk forde.

Akkurat nå føler jeg at jeg bare er sammen med han pga at vi har et barn sammen + alt det praktiske ved et brudd. Jeg vet at familien min kommer til å synes det er veldig negativt om jeg gjør det slutt.

Men, bør jeg ikke ta mer hensyn til mine egene følelser enn deres.

Dette ble veldig langt, å føler ikke at jeg har fått foklart halvparten.

Vet at du ikke kan fortelle meg hva jeg skal gjøre, men lurer på om du har tips til hvordan jeg skal tenke for å finne ut hvordan jeg skal klare å ta en avgjørelse.

Jeg er redd for at jeg skal angre om jeg først bryter båndet, for jeg går ikke tilbake om jeg først går, men er det noe bedre om jeg blir her jeg er å ikke har det bra?

Takker for tanker å tips.

Hilsen ei forvirra

[Gjest Mannen]

Først: Hva adre i familien måtte tenke og føle, er du totalt nødt til å heve deg over. De lever ikke ditt liv, husk det.

Men synes du igjen skal prøve familieterapi. Det er god medisin, fordi du da virkelig får høre hva han tenker og han får høre hva du funderer på.

Til sist. Dere har et barn. Blir det brudd, må du ha fokus på hva som er til dets beste. Og det vil ikke automatisk si at du tar ungen og reiser.

[Gjest nunnu]

Jeg vet at dette er FRYKTELIG vanskelig... Har selv vært i en lignende situasjon, det endte med at jeg gjorde det slutt, men det er ikke sikkert at det blir det riktige for dere. Det var det rette for oss, men likevel fryktelig tøft.

Har du prøvd å SNAKKE ordentlig med ham om dette? Få ham til å innse alvoret i det? Er han fornøyd med samlivet? Sånn som det er NÅ kan det vel ikke fortsette i all evighet... Hvordan vil han reagere om du går fra ham?

Dessuten: ikke gi opp å få hjelp! KANSKJE må dere gi opp en gang, men da er det greit å vite at man har prøvd...

Lykke til!

[Gjest lita_flue]

Jeg vet at dette er FRYKTELIG vanskelig... Har selv vært i en lignende situasjon, det endte med at jeg gjorde det slutt, men det er ikke sikkert at det blir det riktige for dere. Det var det rette for oss, men likevel fryktelig tøft.

Har du prøvd å SNAKKE ordentlig med ham om dette? Få ham til å innse alvoret i det? Er han fornøyd med samlivet? Sånn som det er NÅ kan det vel ikke fortsette i all evighet... Hvordan vil han reagere om du går fra ham?

Dessuten: ikke gi opp å få hjelp! KANSKJE må dere gi opp en gang, men da er det greit å vite at man har prøvd...

Lykke til!

Hei.

Vi har pratet veldig mye sammen. Synes nesten ikke vi gjør annet om dagen.

Han er fornøyd med livet som det er nå. Forutenom mine humørsvingninger da.

Han sier at han forstår hvordan jeg har det. Å at han er villig til å forandre seg for å få ting til å fungere. Men, etter å ha hatt den samme samtalen i over ett halvt år, å fått de samme lovnadene, så tror jeg nå bare de er tomme ord.

Klart det kan være vanskelig for han å forandre seg, når han er så fornøyd som han er.

Han sier bare at ting er opp til meg nå. Å det gjør ikke situasjonen så veldig mye enklere.

Kan jeg spørre om det var barn med i bilde når dere gikk fra hverandre?

Hilsen ei som fortsatt e ei forvirra

[Gjest lita_flue]

Først: Hva adre i familien måtte tenke og føle, er du totalt nødt til å heve deg over. De lever ikke ditt liv, husk det.

Men synes du igjen skal prøve familieterapi. Det er god medisin, fordi du da virkelig får høre hva han tenker og han får høre hva du funderer på.

Til sist. Dere har et barn. Blir det brudd, må du ha fokus på hva som er til dets beste. Og det vil ikke automatisk si at du tar ungen og reiser.

Hei.

Vet ikke om jeg klarer å løfte røret en gang til for å få time hos familierådgivning. når dem man møter der er så lite servic innstilte.

Å om det blir brudd så er det helt klart at jeg tenker på hva som er best for den lille. Å jeg er ikke typen som bare tar henne med meg å drar min kos. Men, samboer har faktisk sagt at om det blir slutt så vil han at hun skal bo hos meg, å at han kan ha henne i helger å ferier.

Hilsen ei

[Gjest rota]

Jeg vet at dette er FRYKTELIG vanskelig... Har selv vært i en lignende situasjon, det endte med at jeg gjorde det slutt, men det er ikke sikkert at det blir det riktige for dere. Det var det rette for oss, men likevel fryktelig tøft.

Har du prøvd å SNAKKE ordentlig med ham om dette? Få ham til å innse alvoret i det? Er han fornøyd med samlivet? Sånn som det er NÅ kan det vel ikke fortsette i all evighet... Hvordan vil han reagere om du går fra ham?

Dessuten: ikke gi opp å få hjelp! KANSKJE må dere gi opp en gang, men da er det greit å vite at man har prøvd...

Lykke til!

Hei nunnu.

Måtte bare skrive her, siden jeg så nicket ditt. Beklager det lita flue.

Hvordan går det med thrilleren din da, har du kommet videre med din sjelevenn?

[Gjest nunnu]

Hei.

Vi har pratet veldig mye sammen. Synes nesten ikke vi gjør annet om dagen.

Han er fornøyd med livet som det er nå. Forutenom mine humørsvingninger da.

Han sier at han forstår hvordan jeg har det. Å at han er villig til å forandre seg for å få ting til å fungere. Men, etter å ha hatt den samme samtalen i over ett halvt år, å fått de samme lovnadene, så tror jeg nå bare de er tomme ord.

Klart det kan være vanskelig for han å forandre seg, når han er så fornøyd som han er.

Han sier bare at ting er opp til meg nå. Å det gjør ikke situasjonen så veldig mye enklere.

Kan jeg spørre om det var barn med i bilde når dere gikk fra hverandre?

Hilsen ei som fortsatt e ei forvirra

Er han ikke villig til virkelig å kjempe, altså?

Det var jo litt det som gjorde at jeg gav opp: han klarte ikke å ta meg på alvor... Men ETTERPÅ, da han skjønte hvor ille livet virkelig ble, DA var han plutselig villig til det meste... Men da var det litt for sent... Og vi hadde kanskje ikke EVNE til å løse alle problemene.

Vi har to barn som den gang var 2 og 4 år. Nå er de to år eldre og takler det bra etter forholdene. Vi deler ungene 50/50. Jeg er ikke HELT fornøyd med det, men prøver å gjøre det beste utav det...

[Gjest nunnu]

Hei nunnu.

Måtte bare skrive her, siden jeg så nicket ditt. Beklager det lita flue.

Hvordan går det med thrilleren din da, har du kommet videre med din sjelevenn?

Det var det, da... Ingenting er avgjort, men han antyder jo at "han er ikke den typen som svikter en han har gjort gravid" (selv om det var minst like mye hennes "feil"). Jeg SKJØNNER jo hvor vanskelig det er da!

Men han vil heller ikke miste meg (ha både i pose og sekk, ja). Og han vet jo at forholdet deres garantert ikke vil vare så veldig lenge uansett. "Vil du jeg skal vente, da" spør jeg, og han sier "Ja, EGENTLIG", men han skjønner jo at det er veldig mye å be om...

Tanken trenger tid for å modnes, vi har ikke diskutert noe særlig "betingelser" og jeg VET IKKE hva jeg kan gå med på... Men hvordan skal jeg klare å kutte ham??? Som jeg har lett etter hele livet??

Jeg vet jo at det ikke er så lett å gå fra en baby senere heller... Det er en enorm opplevelse å få barn, og tanken på det de skal gjennom der er FRYKTELIG...

Så det er ennå usikkert!

Life was never meant to be easy...

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du spør om det er riktig å ta hensyn til dine egne følelser og ikke bare din samboers. Ja, det er både riktig og viktig å ta hensyn til seg selv. Misnøye og frustrasjon i samlivet med partneren vil ikke gå i lengden. Når barnet er limet mellom dere vil du få det slitsomt. Men jeg har sett mange par som kan snu en slik opplevelse av samlivet sitt. Det er ikke sikkert løsningen er å gå. Det går an å få plass til dere alle tre på en bedre måte i familien. Men du trenger kanskje en 3. person til å snakke om dette med deg. Hva er det du savner hos partneren din? Hva er det som holder deg tilbake fra å virkeliggjøre flere av drømmene dine? Bruk gule sider i tlf.katalogen, for profesjonell hjelp, enten på familiekontoret eller hos en privatpraktiserende samlivsrådgiver.

Lykke til!