NHD: Litt til om seponering...og rot!!!

[ulva]

Så er vi enige om at jeg skal slutte på Efexor, iallefall for en stund. Men siden jeg kvier meg slik for å begynne på Zeldox, gjør plutselig psykiateren min helomvending, og erklærer at jeg heretter ikke skal gå på noen medisiner i det hele tatt. Nei, vel?

Så forteller jeg litt om hvordan jeg har det, og da ombestemmer han seg på nytt, og vil jeg skal begynne på Efexor igjen. Mente egentlig at alt dette med medisiner blir så frustrerende for meg, at det er best å la være. I tillegg til at det ikke virker nok i forhold til bivirkninger. Men så kommer det lille problemet at jeg ikke klarer meg uten... Det går så raskt nedover, og jeg er virkelig redd! Ikke bare deppa i en overgang, men har det i økende grad som før. Og han gjør meg totalt forvirret! Kan man virkelig holde på sånn med pasientene? Føler at han bestemte seg for at jeg skulle slutte, for ikke å miste kontrollen: Han oppfattet det slik at jeg kom til å nekte uansett. Men jeg er voldsomt ambivalent til medisinen - og det vet han - vi er mange inne i meg som krangler om dette, og han hører på de som nekter for at det er noe galt med meg i det hele tatt. Hvorfor tar han alltid de sterkestes parti? Hvorfor hører han ikke på meg, hvorfor kan han ikke finne noe som virker?

Så nå sitter jeg i den idiotiske situasjonen at det er JEG som nekter å trappe opp, og han som forsøker å tvinge meg, til tross for at det var HAN som ville jeg skulle slutte helt, og jeg som hadde motforestillinger... Hva i alle verden skal jeg gjøre? Jeg kan åpenbart ikke stole på at han tar noen objektiv beslutning, som er det beste for meg. Snarere det beste for han!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mange pasienter ville tjene mye på å prøve å få til en mest mulig objektiv vurdering av effekten og bivirkningen medisinene har på seg selv. Prøve å la valgene tas ut fra erfaring og FORNUFT og ikke ut fra følelser.

Om du summerer opp erfaringene dine gjennom de siste 2-3 år og prøver å vurdere dem rasjonelt, hva blir ditt standpunkt da?

Følelsesstyrt medisinering har jeg dårlig erfaring med.

[ulva]

Mange pasienter ville tjene mye på å prøve å få til en mest mulig objektiv vurdering av effekten og bivirkningen medisinene har på seg selv. Prøve å la valgene tas ut fra erfaring og FORNUFT og ikke ut fra følelser.

Om du summerer opp erfaringene dine gjennom de siste 2-3 år og prøver å vurdere dem rasjonelt, hva blir ditt standpunkt da?

Følelsesstyrt medisinering har jeg dårlig erfaring med.

Det er akkurat det jeg forsøker - og vil frem til! Men psykiateren min lar seg styre av hva jeg hele tiden føler. Jeg har stor motvilje mot å ta medisiner, men jeg vet innerst inne at jeg trenger det. Ikke mindre, faktisk - men mer. Jeg fungerer jo ikke slik det er i dag. Blir bare så lei bivirkningene at jeg lar meg feie med i nye forsøk på å slutte - som aldri ender særlig godt. Dersom jeg tålte det, skulle jeg ha gått på Risperdal - men jeg slet sånn med angst. Det var medisinen som til nå har vært mest lovende. Zeldox har vi ikke engang prøvd ut - jeg nektet, og han ga seg med en gang. Så da er vi like langt. Ikke kan jeg bruke medisiner, og ikke klarer jeg meg uten. Jeg er sjakk-matt! Psykiateren min misforstod det hele, og trodde jeg kom til å begå selvmord fordi jeg ikke fikk mer medisiner - som han brått bestemte seg for. MITT poeng var imidlertid at jeg trenger NOE - vet bare ikke hva - for jeg klarer meg ikke lenger på bare Efexor, og da er det heller ikke særlig sannsynlig at det går så bra uten. Er det vel? Eller pleier du å seponere AD når pasientene er alvorlig deprimerte og suicidale? Så det er egentlig ganske enkelt: Jeg har ikke lenger nytte av Efexor. Jeg tåler ikke anti-psykotika, men har nytte av det. Jeg har store motforestillinger mot å gå på medisiner, men det skyldes at jeg i det hele tatt ikke vil innse at det er noe galt med meg - og hvorfor skal jeg medisineres da? Samtidig vet jeg at jeg har stadig pågående forverring av alle psykotiske symptomer, med stadig mer tilbaketrekning og merkelige ideer. Derfor blir jeg også sterkt deprimert, og det blir verre etter hver pinlige episode med rot, forvirring osv... Skulle jeg ta den fulle konsenkvensen av min tilstand, burde jeg ha vært innlagt over lengre tid og fått medisiner som virker. Har tenkt mange ganger at det kanskje er mulig å stoppe denne utviklingen dersom vi fant et anti-psykotika som virket, men så går jo hele tiden psykiateren min fra sine egne oppfatningen av hvor psykotisk jeg egentlig er. Og siden jeg kvier meg... Nå vil jeg bare avslutte alt. Terapien, medisinene, meg selv. Jeg lever et fullstendig meningsløst og smertefullt liv, og ser ikke at jeg får den hjelpen jeg trenger. Alt er bare forvirring og rot. Synes liksom det er hans jobb å finne ut av dette, og ikke min.