Gå til innhold

Nok en far sine tanker om å miste et barn...


Gjest En forvirret og undrende far

Anbefalte innlegg

Gjest En forvirret og undrende far

Leste "skulle vært far" sitt innlegg og svarene der, og følte for å skrive noen ord...

Jo da, det er nok en del fedre som har et barn for lite som også leser sidene her - men som ikke er tøffe nok/flinke nok til å sette seg ned og sette ord på det de tenker og føler...

Selv mistet vi vår andre sønn for to uker siden, etter 24 uker... En tøff opplevelse, særlig ettersom ultralydkontrollen etter 18 uker var helt normal.

Vi fikk beskjed på vanlig rutinekontroll om at legen ikke fant noen lyd... Vi ble sendt rett til sykehuset og fikk bekreftet det hele...sjokkopplevelse! Særlig at min kone måtte føde barnet vårt... Det ble vi hardt og brutalt fortalt og fikk et lite døgn på oss å forderede det.

Deretter gikk det nok et døgn for fødselen kom igang...

Tankene om hvilket syn som ventet oss var mange, men vi fikk en slags rar "indre ro" da gutten vår kom ut...han var jo så fin og ferdig utviklet.

MEN størrelsen var en del mindre enn normalen, han kunne ikke ha tatt til seg nok næring, eller?

Øyne og hode hadde også et annet utseende enn hva jordmor og lege mente var normalen...

Patologen mente at de foreløpige testene viste at barnet ikke hadde noe handicap, men obduksjonsrapporten kommer først om 2-3mnd...uten garanti for et svar på hvorfor...

Har andre av dere erfaringer som ligner dette, og kan fortelle meg litt om deres/dine tanker og svar som har kommet frem? Får man et svar på hvorfor som regel? Hva med symptomene som jeg beskriver, er de "normale"?

Vet ikke helt hva jeg skal tro og føle, er helt tom innimeg, og det er ikke så lett å være i 100 på jobb om dagen...

Er jo far til en sønn, men føler meg nesten "unormal" da jeg ikke reagerer som min kone med tårer og "nedturer" daglig... Hva mener du om dette?

Har jo mistet en sønn, men tenker som så at "det var vel en mening med at det skjedde fra naturens side"...?! Er jeg helt rar eller?

Har selvsagt følelser men har dem mer innimeg og får lett mageonde og hodepine om dagen og har null overskudd...

Til slutt - er veldig takknemlig for innspill som kan bidra til å sette tankene mine på plass til hvorfor dette kan ha skjedd så sent i svangerskapet, hva/hvordan takle og forstå følelsene mine OG ikke minst - hvordan støtte og forstå min kone og sønn på 2 år best mulig fremover!?!

Hilsen Sorgfylt far (på sin egen merkelige måte)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kjære deg,

Det er mange tanker som hjemsøker en når en mister barn. Mange spørsmål, mange bilder... Det er ikke noe som er mer riktig enn noe annet, tror jeg. Vi har hver våre måter å sørge på.

Jeg vet av erfaring, både med min egen mann, og menn som vi gikk på sorggruppe med, at menn ofte sørger annerledes enn kvinner. De har gjerne ikke behovet for å gråte og knekke sammen, men har behov for å vende tilbake til dagliglivet og rutinene sine. Det er deres måte å komme igjennom sorgen på.

Jeg tror også at en kvinne som har vært gravid med barnet og måttet føde det, har et noe annet forhold til tapet enn mannen har...

Vi mistet sønnen vår i dødfødsel i uke 42. Vi sa ja til obduksjon, enda legen mente at det sikkert ikke var noen vits. Men vi fikk et delvis svar, han døde av akutt oksygenmangel. Noen ganger gir obduskjonen et svar, andre ganger ikke.For oss var det først å fremst viktig å få vite om det var noe arvelig som kunne gjenta seg senere. Mannen min var veldig oppsatt på å få vite alt om barnet som det gikk an å få vite.

Jeg vet ikke helt om dette hjelper deg noe. Husker selv at tiden frem til obduksjonsrapporten var vanskelig. Så mange ubesvarte spørsmål, så mye angst for at vi aldri skulle kunne få barn igjen. Det føltes som en evighet.

Jeg håper du kanskje finner litt hjelp i å være på dette forumet. Sender deg en varm klem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest storemeg

Vondt å høre om det som skjedde dere. Omstendighetetene rundt tapet av vår datter i uke 23 i fjor var helt anderledes så jeg kan ikke hjelpe deg med symptomer osv. Jeg fikk alvorlig preeklampsi og fødselen ble igangsatt for å redde meg. Min datter var sunn og frisk men ble ofret for å redde meg.

Den første tiden bragte meg og mannen min sammen men det gikk ikke mange ukene før vi var i uttakt. Hadde vi ikke bedt om hjelp tror jeg ikke vi ville ha vært gift i dag.

Vi fikk psykologhjelp gjennom familiekontoret, og hjelp til å forstå hverandre.

Jeg har nok jobbet hardere med dette enn min mann. Dette merkes godt nå som jeg er gravid på ny. Mannen min sliter mere enn meg nå. Selvsagt samenligner jeg også alt med sist, men den værste råheten er borte for meg.

Mitt råd til dere er få hjelp til å takle dette. Verden er så full av uforstand og dumme kommentarer at man trenger å stå sammen og forstå hverandre.

Vi mødre som har båret barna kjenner dem jo bedre enn dere fedre. De er mere virkelige for oss som har kjent livet spire i oss. Håper du klarer å være tolmodig med din kone og være der for henne. Sorgen kan du ikke springe fra, du må bære den med deg ellers vil du før eller siden snuble i den...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

elingeir1365380372

Hei

Hadde det vært en fasit på hvordan man skal sørge, når man skal sørge og hvordan andre kan hjelpe hadde kanskje forenklet det hele noe.

Sorgen kan være altoppslukende, tenker man på alt det vonde man har vært igjennom er det så om pusten blir slått ut av en. Man sørger som oftes i utakt mann og kone- det er vanskelig det. Kunne man bare fått litt hjelp hadde det kanskje ikke vært godt?

Mistet vår lille gutt for snart 3 år siden, vi sørget i utakt og det ble tausere og tausere rundt middagsbordet til vi en dag gikk hvert til vårt. Kan ikke unngå å tenke- hva om vi fikk litt hjelp hadde vi kanskje forsatt vært sammen.... vet ikke.

Prat med hverandre, tillat at dere sørger og har det vondt. La tårene få renne og kjenn på hvor vondt det gjør. Livet blir faktisk litt lettere å leve etter en stund.

Lykke til og ta godt vare på hverandre.

elingeir

http://homefree.sensewave.com/~s323334/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest En litt mindre forvirret far

HEI IGJEN,

VILLE BARE FÅ TAKKE FOR DE INNLEGG SOM HAR KOMMET PÅ MINE TANKER - GODE TIPS OG TANKER SOM MIN KONE OG MEG VIL TA MED OSS VIDERE I SORGARBEIDET!

SKULLE FLERE ØNSKE Å KOMMENTERE INNLEGGET, ER DET HELT TOPP!!

BESTE HILSENER FRA DEN UNDRENDE FAREN

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vondt å lese om historien deres. Leit at dere også måtte oppleve noe så meningsløst og urettferdig som det å miste et barn.

Kjenner meg litt igjen i historien deres. Vi er et ektepar som ventet vårt første barn nå i år. Men så ble vårt julibarn født i mars, og vi fikk en liten engel i himmelen isteden for et barn på jorden..Tor Erling ble født i uke 21.

Da vi var på Ultralyd i uke 18, fikk vi vite at alt var bra med den lille. Men at vi skulle komme tilbake etter to uker fordi morkaka lå litt langt nede. Og grunnet håndens plassering hadde de ikke kunnet sett hjertet skikkelig, -men altså godt nok til å kunne krysse av for at alt var greit..

Sjokket ble derfor så stort da vi to uker etterpå fikk vite at den lille i magen hadde en hjertefeil. Etter mange undersøkelser over mange dager, fant de ut at sønnen vår hadde HLHS, en hjertefeil som vil si at halve hjertet er sterkt underutviklet. Vår lille gutts variant av denne feilen var så alvorlig at vi valgte å avbryte svangerskalpet. For et umenneskelig valg å ta!

Vi fikk også en underlig ro over oss da vi fikk se Tor Erling. Han var jo så fin, så tilsynelatende velskapt..

Vi fikk svar på obduksjonsrapporten etter 5 måneder, og den viste at hjertefeilen var enda mer alvorlig enn først antatt. Det ble faktisk en liten trøst. Valget vi tok virket da mer rettferdig.

Vi tok bilder av Tor Erling. Vi fikk også en minnealbum fra jordmoren, som inneholdt hånd og fingeravtrykk. Dette er dyrebare minner for oss nå. Jeg har laget en album som jeg og mannen tar frem nå og da, og minnes sønnen vår sammen.

Du sør om hvordan du kan støtte og forstå din kone fremover. Mitt tips er å prate sammen om sønnen deres, og minnes han. Har dere en grav, så gå dit sammen, ta med to åringen deres. Han er jo blitt storebror!

Det kan være hjelp i å bruke en sorggruppe, der dere møter andre par i sorg, og få snakket ut der.

Og vær bevisst på at dere sørger forskjellig, på forskjellig måte og på ulike tider. Det er lett for den som er inne i en tung periode å beskylde den andre parten for ikke å bry seg, eller å ha glemt. (Kjenner meg igjen her.. )

Ikke vær redd for å få hjelp fra hjelpeapparatet rundt dere. Å få hjelp kan være viktig både for å hjelpe dere til å forstå hverandre, og til forebyggende arbeid.

Send oss gjerne en mail hvis dere vil ha noen å prate med.

Min adr: [email protected]

Gode klemmer fra Aina og Tor

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

SKULLE VÆRT FAR

Jeg tror det er vanskelig å gi noen fasit eller "riktige "råd når det gjelder dette temaet som desverre alt for mange må igjennom. Man reagerer så forskjellig og det er vel naturlig at mor reagerer sterkere enn far. Alikevel kan sorgen for oss fedre være like vanskelig siden vi på en måte skal støtte mor/familien samtidig som vi skal sørge selv. Det er vanskelig og rart når man selv føler at det går fremover mens den andre parten henger igjen. Da kommer tankene som du beskriver om at jeg er "unormal" siden jeg ikke har daglige nedturer. "Betyr det ikke like mye for meg?" er en annen tanke som har vært hos meg. Det eneste som er sikkert er at alle reagerer forskjellig.

Det er mange "gode" beskrivelser av følelser og tanker her på forumet. Det har hjulpet å lese om andre i samme situasjon. Man må nesten ha vært gjennom noe liknende for å kunne forstå.

Tomheten du beskriver kom også til meg men jeg fant ingen mening i det som hadde skjedd..

Vi synes også at det har vært greit å være åpne om det som skjedde oss. . Vi fikk vårt svar; det var en sjelden kromosonfeil som ikke er forenelig med liv. Det er bra å få et svar, det hjelper til med å rydde opp i tankene. Det var ikke noe vi kunne noe for og ingen kunne gjort noe. Jeg har for min del prøvd å sette en liten strek når vi fikk svaret fra obduksjonen og prøver nå å se fremover. Vi prøver på nytt og det er vel også noe som holder oss oppe. Det er en vanskelig tid men jeg tror/håper at tiden leger sårene selv om tankene alltid vil følge oss.

Ønsker dere allt godt i fremtiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...