Hvordan er det med pappane ?

[Gjest litchi]

Min mann har etterhvert begynt å forsone seg med at vi skal adoptere. Han har imidlertid vært kjempeskeptisk, og synes nok det er "underlig" at jenta vår sannsynligvis skal få et søsken som ikke kommer fra magen min. Tror det er en kombinasjon av frykt for det ukjente og bekymring for hvordan det er å vokse opp som adoptert til Norge. Dessuten mistenker jeg ham for å frykte at han ikke skal bli like glad i det nye barnet som i vårt egenfødte.

Er det noen av dere som har hatt skeptiske menn, og hvordan har dere "håndtert" det ? Hvorfor har de (eventuelt) forandret mening om adopajon ?

Og hvordan har de blitt som pappaer når barnet har kommet hjem til Norge ? Blir de "glade nok" i ungen sin ?

Jeg er egentlig helt sikker på at min mann kommer til å bli en super pappa også for den "nye", men har lyst til å hjelpe ham med tankene rundt det.

[Mamta]

Hei, litchi!

Du er aktiv om dagen, ser jeg, og det er flott:-)

Min mann var i sin tid skeptisk til i det hele tatt å få barn - og ikke mindre skeptisk da temaet adopsjon kom på banen. Han var ikke den som leste særlig mye på forhånd, men godtok etterhvert å få referater fra meg...

Da vi ble med i ei samtalegruppe i første ventetida og traff andre "vordende" adoptiv - pappaer, endret han innstilling og ble faktisk nokså entusiastisk:-)

Da tildelingen av gullgutten kom, smeltet hjertet hans helt og siden har han blitt en god far for både ham og lillegullet etterhvert.

Kanskje dere har muligheten til å delta på foreldreforberedende kurs eller andre arrangementer i lokalforeningen? På den måten kommer man i kontakt med andre som både venter - og har - adoptivbarn.

Du skal se det går seg til.

Hilsen fra

[Gjest lilja]

Hei litchi!

Mannen min var helt tydelig ikke klar for adopsjon, og nektet plent da jeg først brakte det på bane.

For første og eneste gang i forbindelse med adopsjon, var jeg uuuueeeeendeeeeliiiig tålmodig (skulle gjerne hatt litt av det nå for tiden!;-) og det tok nesten to år før han var klar.

I dag er han så opp i skyene stolt av vår lille-Ping og omtaler henne i så til de grader blomstrende vendinger... det er faktisk så selv mammaem hennes nesten synes det kan bli litt mye av det gode fra tid til annen... ))))