Til NHD

[Gjest littredd]

Hei!

Håper du kan svare meg på dette, har plaget meg lenge.

Jeg er en jente på 23 år, som siden jeg var liten har vært plaget med angst og depresjoner. La meg inn på psykiatrisk sykehus etter eget ønske i tre mnd, var da utslitt.

Har etter det vært der en periode på 2 uker og en på halvannen mnd.

Har ikke vært psykotisk, eller noe sånt og har klart meg selv osv.Alle behandlere sier jeg vil bli helt bra igjen. Sannsynligvis vært syk pga litt mye i familien, noe som har roet seg, og jeg har tatt litt avstand.

SÅ til problemet, jeg har klart meg VELDIG bra nå i snart 9 mnd.

Er i ett veldig godt forhold, og har planer om å bli der. Men jeg er så redd for at den dagen jeg får barn, vil barnevernet ta barnet, noe alle sier er idiotisk å tenke.

Jeg er veldig flink med, og glad i barn.

Tenker likssom de vil finne ut at jeg har vært innlagt, og bare komme å hente barnet.

Hva jeg lurer på er egentlig; Hvor går grensa før barnevernet går inn når man er eller har vært psykisk syk?

Håper du får svart!

[ulva]

Hei - er jo ikke NHD, men har erfaring med å få barn samtidig som jeg sliter med en psykisk lidelse. Fikk barn selv om jeg slet med tunge depresjoner, og ble tvangsinnlagt da barnet var fire uker gammel etter intoks. Ingen snakket noensinne om å ta fra meg barnet - tvert imot var alle opptatt av hva de kunne gjøre for meg, slik at jeg fikk det bedre og okret å ta meg av barnet uten å slite meg ut.

Poenget er: Alle vet at det er det absolutt beste for barnet å være sammen med sin mor. De vil i det lengste forsøke å finne gode løsninger, slik at begges interesser blir ivaretatt. Det skal foreligge konkret omsorgssvikt eller mistanker om barnemishandling før noen griper inn og tar fra deg barnet. Det er ingen som krever at du skal være noen perfekt mor; men en god nok mor. Du må få lov til å slite og ha det vondt til tider, som alle andre, uansett om du er en mor eller ikke. Jeg fikk tilogmed tilbud om å ha barnet hos meg på lukket avdeling, men jeg ville ikke fordi jeg var redd for at noe skulle skje ham, da jeg var innlagt med svært dårlige pasienter.

Alle vil forsøke å hjelpe deg og gi deg god oppfølging, og benytter du deg av de tilbudene du får, er det gode muligheter for at alt kommer til å gå bra. Jeg har, i motsetning til deg, aldri vært glad i barn, og var yngstemann. Er fortsatt ikke det minste glad i barn - men jeg elsker sønnen min over alle grenser. Han har blitt en kjempefin, blid og trivelig liten fyr som alle liker og er glad i. Forstår at du bekymrer deg, og har selv vært engstelig mange ganger, men jeg har sett hvor mye det betyr også for barnevernet, legen, helsestasjonen osv. at barnet får være hos sin mor. Det er det absolutte målet - så lenge barnet ikke lider noen nød, og får tilstrekkelig med omsorg og kjærlighet. Så ikke la deg skremme - .

[Gjest trrrish]

Moren min var innlagt ca324234234234234 ganger , (psykose,depresjon,mani) men jeg ble ikke tatt fra henne av barnevernet av den grunn! så du trenger ikke bekymre deg!

[hu']

Mitt svar til deg er på bakgrunn av pasienterfaringer, ikke som fagperson. Jeg har lest ulvas innlegg og kan slutte meg helt til det.

I vårt tilfelle ble barnevernet koblet inn og akkurat det var tøft å akseptere. Vi har en miljøarbeider hos oss som avlastning. Men det de gjør er kun av forebyggende art og jeg har opplevd dem som veldig støttende hele tiden. De avlaster meg og er diskusjonspartner når jeg trenger det. Det har aldri noen gang vært på tale å ta barna bort fra hjemmet, og jeg har vært innlagt mange ganger og har en tøff sykehistorie.

Jeg tror nok ikke du har noe å engste deg for og vil heller ønske deg alt godt for fremtiden!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg kan trøste deg med at ingen diagnoser alene fører til omsorgsovertakelse - ikke en gang psykopati eller narkomani.

Det at en har latt seg behandle er heller ikke negativt, snarere tvert i mot.

Det er omsorgsevnen som er det sentrale her. Denne kan være minst like god hos personer som har fått psykiatrisk behandling som hos mange av de som ikke har fått det.