Lurer på hva jeg skal gjøre nå??

[Gjest fortvilet ventende]

Vi ble godkjente som adoptivforeldre for ca ettt år siden, og vi regner med at det snart er vår tur til å få tildelt et barn.

Nå er saken den at jeg for tiden er deprimert. Jeg er sykmeldt fra jobben, men har oppgitt en annen grunn enn den virkelige. Dette pga adopsjonen. Jeg har lest her på DOL at det kan bli problemer dersom man har hatt en depresjon. Og vi ønsker oss så inderlig dette barnet, og mener vi er fullt ut i stand til å gi barnet en god oppvekst. Selvom jeg har opplevd noe veldig vanskelig i sommer og som følge av det har fått en depresjon.

Saken er at jeg ønsker å gå i gruppeterapi for å snakke om det som har skjedd, få hjelp til å bearbeide det og den påfølgende depresjonen. Det er psykoterapigruppe i nærheten her vi bor. En kollega av meg går der og synes det er til stor hjelp, og at det er veldig godt å få snakket ut om tingene. Det er en psykolog som leder gruppa. "Problemet" er at denne gruppa får driftstøtte, sånn at man bare betaler vanlig egenandel til "taket" er nådd, deretter ingenting. Det er egentlig fint, for vi har ikke anledning til dyre psykologtimer som må betales selv(sparer alt vi kan avse til adopsjonen og reisa). Problemet med det er at det vel blir registrert at jeg får psykologhjelp, og det har jeg altså ikke lyst til pga adopsjonen.

Har noen en ide om hva jeg bør gjøre. Det er fryktelig å ha behov for hjelp, men ikke tørre å ta imot det av redsel for å miste det etterlengtede barnet.Bare min mann vet om depresjonen. Jeg tar meg sammen så godt jeg kan når jeg er sammen med andre for at ingen skal forstå hvordan det ligger an. Men det fører også til at jeg er minst mulig ute blant folk.

Denne situasjonen er fortvilet. Det vil bare være til gode for barnet vårt at jeg får hjelp mener jeg, men har altså forstått det sånn at BUFA ser det på en annen måte. Er man hjelpetrengende pga en depresjon er man visst uegnet som foreldre.

Gode råd????

[hu']

Jeg forstår godt din fortvilelse og jeg mener du bør kunne få adekvat hjelp slik som oss andre.

Jeg tror ikke at adopsjonsmyndighetene har innsyn i papirene som sendes fra gruppeterapeutene til trygdekontorene for refusjon. Det er jo taushetsbelagte opplysninger. Uansett har jo gruppeterapeuten taushetsplikt, og du kan jo ta kontakt med vedkommende og spørre.

Jeg håper alt ordner seg for deg!

[Vanedis]

Jeg forstår godt din fortvilelse og jeg mener du bør kunne få adekvat hjelp slik som oss andre.

Jeg tror ikke at adopsjonsmyndighetene har innsyn i papirene som sendes fra gruppeterapeutene til trygdekontorene for refusjon. Det er jo taushetsbelagte opplysninger. Uansett har jo gruppeterapeuten taushetsplikt, og du kan jo ta kontakt med vedkommende og spørre.

Jeg håper alt ordner seg for deg!

For time hos psykolog (m/egenandeler), så er det primærlegen som må henvise. H*n har skrevet helseattest i forbindelse med adopsjonen. I tillegg må de som skal adoptere fylle ut en egenerklæring om helsetilstand.

Du kan evt. lese mer her: http://www.adopsjon.com/saksbehandling/saksgang.htm#sosial

Noen av kravene som stilles er: Adopsjonen skal være til det beste for barnet, og fysisk og psykisk helse hos adoptivforeldre må være god.

Om man kan adoptere, kommer helt an på diagnose, prognoser og evt. symptomfri periode.

Hentet fra http://www.adopsjon.com/saksbehandling/index.html

"Helse: Adoptivsøkere må ha god helse både fysisk og psykisk. Samtidig må det etter en konkret vurdering legges vekt på at foreldrene skal utgjøre en omsorgsenhet. Det må vurderes hvorvidt sykdom kan tenkes å få betydning for søkernes evne og muligheter til å gi barnet tilstrekkelig omsorg og trygghet, over lang tid. Hvis noen av søkerne har hatt en alvorlig sykdom som er behandlet med tilfredsstillende resultat kan det etter omstendighetene bli snakk om å kreve en symptomfri periode."

Jeg svarte også inne på "foreldreforumet", og klipper fra svaret der:

"Så lenge vi ikke vet så mye om hvorfor du er deprimert. eller "prognosen", er det umulig å si hva du bør gjøre.

Det beste rådet mitt er å undersøke om din kontakt med psykolog vil ha noen innvirkning på den kommende adopsjonen. Går det an å kontakte adopsjonsforeningen e.l. for å få svar på det?"

[Gjest anonym akkurat nå]

Ja du har kommet i en vanskelig situasjon - det er helt sikkert. Jeg føler virkelig med deg, men vet ikke hva jeg skal råde deg til i den situasjonen du er.

Generelt ville mitt råd til en som har en depresjon være å gå til behandling, f.eks i gruppeterapi som du har lyst til. Når man venter barn er det ekstra viktig å få bearbeidet og bli ferdig med det som har skapt depresjonen.

Men det er et vanskelig dilemma, for du har rett i at du kan få problemer med BUFA dersom de får vite om det.Det er vel mest sannsynlig at de ikke får greie på det siden dere er godkjente for ett år siden og venter tildeling snart. Så kanskje bør du ta sjansen på behandling?

Vi fikk avslag fra BUFA fordi jeg hadde hatt en situasjonsutløst depresjon i 2 1/2 måned. Hadde vært sykmeldt og gått i psykoterapi.

De forlangte uttalelse fra psykologen. Jeg hadde ikke lyst til det, for det man snakker om i psykoterapi er så følsomt og personlig, og forutsetningene når man går inn i behandlingen er at det man snakker om er helt fortrolig. Psykologen var også helt i mot å utgi opplysninger. Jeg mente det ville være tilstrekkelig om psykologen bekreftet at det var en situasjonsutløst depresjon, at jeg var frisk og hadde en god prognose. Men nei, de skulle ha alle detaljer om årsaken til depresjonen hvordan behandlingen hadde forløpt osv. Jeg måtte gå med på det, for jeg fikk klar beskjed av sjefen i BUFA om at de ville bruke det som avslagsgrunn dersom de ikke fikk disse opplysningene.

Min psykolog var helt klar. Jeg var frisk, hadde en god og stabil helsetilstand og god prognose. Han bekreftet også at depresjonen var utløst av spesielle hendelser (og måtte altså fortelle om disse hendelsene). Han svarte veldig utfyllende på alle spørsmålene fra BUFA.

Hvorfor BUFA på liv og død måtte ha disse opplysningene forstår jeg ikke, for de tok ikke hensyn til det. De skrev i avslaget at de ikke kunne tilslutte seg min psykologs vurderinger av min psykiske helsetilstand.(En gang deprimert alltid deprimert).Ganske utrolig når de aldri har truffet meg. Må legge til at sosialrapporten var strålende og med anbefaling, og at det ikke var noen merknader på legeattesten fra fastlegen.

Jeg ønsker deg lykke til uansett hva du velger. Håper du både får hjelp med depresjonen og får det etterlengtede barnet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har ikke noe godt råd.

Jeg vil bare advare mot å holde ting skjult for de som administrerer adopsjonen.

[Gjest annja]

Jeg ville ikke sagt noe om det hvis det kunne unngås. BUFA tror at er du en gang deprimert - er du alltid deprimert. Finnes det ingen andre løsninger? Som ikke kommer inn under begrepet psykiatri mener jeg ? Jeg mener faktisk at BUFA diskriminerer folk som en gang har vært deprimerte. De viser en total manglende fortsåelse av at det kan være en engangshendelse , at det kan være en styrke.I tillegg viser de de samme fordommene som fantes blant folk flest for 10! år siden! Nei , jeg ville helt klart unngått å si noe!

Lykke til Hva du enn velger å gjøre!

[Gjest Lykke til!]

Bit tennene sammen til dere får det etterlengtede barnet. Når alle formaliteter er i orden, kan du be om hjelp.

Presten har taushetsplikt, og fører ikke journal. Evt. sykehusprest. Kan det være et alternativ for å lette på trykket? Ingen behøver å vite det.

Det vil nok bli litt bråk ved evt ny adopsjon om de finner ut at du var hemmelig deprimert under den forrige.