Når viljen forsvinner.....

[Emiliy]

Vet at jeg klager mye her på dol, men må bare få skrevet det ned et sted.

Det er så slitsomt å leve. Hver dag er et helvete. Har aldri gode dager lengre. Av og til kan jeg få noen timers optimisme og håp, men det forsvinner raskt henn igjen. Det er bare å innse at klisjeen om "å ikke takle hverdagen" har rammet meg. Hvert sekund er en langsom pine!

Jeg er overfølsom og kan begynne å gråte for ingenting.

Det er så vondt å innse at livet mitt bare faller gjennom fingrene, uten at jeg klarer å gripe det. Er det dette man kaller å være derprimert? Bør jeg egentlig gå på tabeletter?

Er jeg rett og slett bare blitt helt gal?

Står på venteliste på behandling. Da jeg søkte om hjelp, var jeg virkelig klar til å ta i mot den. Men nå, selv om jeg vet at jeg bør, orker jeg ikke engang tanken på å snakke om alt det vonde. Har liksom mistet alt som heter vilje. Egentlig vet jeg ikke om jeg vil leve lengre heller. Vet ikke om jeg vil bli frisk. Når jeg ikke lenger har noen vilje, hvordan skal jeg da kunne klare å bli frisk? Man må jo i det minste ville det selv...

Ønsker alle dere sf-slitere lykke til videre. Føler virkelig med alle dere som sliter....

Mange varme klemmer fra

[ikke]

hei Emily.

jeg vil bare si at du bør satse på livet....jeg vet du sikkert har hørt dette tusen ganger før, men hvis du virkelig tenker deg om så er det ditt liv, og ved hjelp av andre kan du ha makten over det igjen. du kan sette deg andre mål, som å dra til østen eller synge inn en plate. du kan lukte på løvetann og lese følelsesvekkende dikt. ikke sats på døden....det prøvde jeg på....men da jeg var på vei bort til døra med kniven i hnden snublet jeg i minneboka mi....jeg tok den opp og leste alle diktene alle venninnene mine hadde skrevet til meg på barneskolen. ..............

det fikk meg til å tenke.....

[jike]

Kære Emiliy.

Alt hvad du skriver kan jeg genkende i mig selv. Føler også at livet gør ondt, ser ingen mening i at leve. Jeg venter også på at komme i behandling (har været det før), men føler at min motivation ikke længere er så stor. Det føles som om jeg har opgivet indeni. Jeg ved godt, det er vigtigt at kæmpe, men hvor længe skal man blive ved? Jeg har så svært ved det hele for tiden, og er som du utrolig sårbar. Jeg græder tit og føler mig så lille og svag. Samtidig hader jeg at jeg egentlig er en voksen kvinde, der burde kunne tage vare på sig selv. Jeg er 27 år, og jeg hader det. Indeni er jeg bare et lille barn, og jeg forstår ikke hvorfor! Hvorfor kan jeg ikke bare lære at elske livet? Hvorfor skal det være så pinefuldt og svært at gå igennem?

Jeg håber du må få det bedre Emiliy - har du lyst til at kigge på min web for spiseforstyrrede skal du være velkommen.

http://hjem.get2net.dk/jike

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære Emiliy! Det er fint at du kan bruke forumet til å få satt ord på noen av dine tanker og følelser. Du jobber hard og sliter og mange beskriver senket stemningsleie, tristhet, søvnløshet osv, noen av de symptomene vi finner ved depresjon. Mange kan i perioder ha nytte av antidepressiv medikasjon sammen med samtalebehandling. Derfor vil det viktigste være å klare å få den hjelpen som du trenger, klare å få en fast terapeut forhåpentligvis må du ikke vente altfor lenge, som kan støtte deg for å ha mot til forandring, lykke til igjen!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege