NHD: Medisinvegring.

[ulva]

Så er vi igang med en ny runde undersøkelser. Snart har vi jobbet oss gjennom hele kroppen min, og finner ingenting. "Bare psykisk", sier legen min, og tilføyer at det er best å være på den sikre siden. Så blir det MR av hjernen, EEG på nytt og utallige blodprøver.

Men jeg orker ikke mer. Jeg gir vel faen i hva det skyldes - psykisk eller fysisk! Det er bare ikke til å holde ut! Føles som om kroppen min bare gir etter, gir etter, gir etter...Orker ikke lenger å stå opp. Orker ikke gå til forelesninger. Orker ikke terapi. Orker ikke sønnen min. Orker ikke vennene mine. Orker ikke verden. Eller meg selv. Vil bare forsvinne, gi opp, gi slipp på alt. Tenker at jeg må holde ut en uke til, til vi har alle svarene. Men så da? Sannsynligvis finner de ingenting.

Psykiateren min maser om at jeg skal begynne på Efexor igjen, for han er så bekymret for meg. Forrige uke, da jeg ikke kom til timen, trodde han jeg hadde tatt livet av meg. Så han var rimelig stressa i telefonen, da han endelig fikk tak i meg. Brukte hele lunsjen på det. Men jeg kan ikke. Jeg vil ikke være syk. Vil ikke feile noe. Klarer ikke å svelge en bitter pille til. Jeg har rett og slett fått full vegring! Det er som å sitte foran brødboksen og sulte ihjel på grunn av anorexi. Og han gjør det ikke bedre med sin ubesluttsomhet om hvorvidt jeg skal begynne på Efexor igjen, eller Zeldox.

Ja. Jeg skjønner at han har rett. Så er jeg ennå ikke klar for å slutte på medisiner, og hvis han ville se hvordan jeg er uten, så har han allerede begynt å se konturene av det vraket jeg egentlig er. Er det sånn det virkelig er å være meg, så kan det være!

Hva i all verden skal jeg gjøre? Leve videre uten følelser, uten lyster, fullstendig avhengig av AD for å bevege meg rundt som en robot? Hva slags liv er det? Psykiateren min vil jeg skal velge AD fremfor døden, men jeg er ikke enig. Han tilbyr meg jo ikke noe egentlig liv. Vet ikke om jeg orker å hangle videre som en zoombie. Føler at hele det store eksperimentet "meg" går mot slutten. Kroppen min orker ikke mer. JEG orker ikke mer. Vil bare sove. Hvile.

[thinkerbell]

Kjære deg... Jeg skjønner du har det fryktelig vondt. Og jeg kan forstå at tankene om å få lov til å slippe alt virker fristende.

Kjære ulva.. snakker du med noen.. Har du noen nære venner/familie som kan støtte deg og holde deg fast..?

hold ut...

-ønsker deg alt godt..

[Sophie1365380376]

Kjære deg... Jeg skjønner du har det fryktelig vondt. Og jeg kan forstå at tankene om å få lov til å slippe alt virker fristende.

Kjære ulva.. snakker du med noen.. Har du noen nære venner/familie som kan støtte deg og holde deg fast..?

hold ut...

-ønsker deg alt godt..

Fy søren......

Har det gått opp og ned før?

Tror du at det er muligheter for at det kan bli bedre?

Jeg pleier å tenke på at en vet ikke hva man velger å gå til hvis man ikke orker mer så jeg vil heller være zoombie.

Håper du får det bedre snart...

[lina1365380363]

Hei!

Ser du har skikkelig trøbbel. Medisinvegring er ikke bare, bare det heller.

Har faktisk noe av det jeg også, er veldig redd nye medisiner, selv om jeg er X-pilleNARKOMAN. Utrolig?

Det har med å gjøre at jeg har vært gjennom mye "prøving" av medisiner på sykehuset

, og har fått en haug av bi-virkninger,en så drastisk at jeg måtte få en sprøyte med et stoff som tok vekk de drastiske bi-virkn. Det hjalp ikke med noen tablett......

Men ovet til deg, uten å kjenne deg, virker det som du er inne i en dyp depresjon. Kan selvfølgelig ta feil, det kan jo være farlig å anta ditt og datt.

Men, HVIS du er det, må du prøve å stole på psykiateren din og begynne å ta medisiner.

Du merker fort hvis det er for mye bi-virkn. med dem.

Det er BEDRE å leve et tilnærmet bra liv med medis., istedet for å være syk mesteparten. Det er uholdbart!!

Det går ikke!

Dette er godt ment, og jeg håper du får en bedre dag i dag, og prøver å finne en god løsning på dette.

Lykke til!

Hilsen fra............

[ulva]

Hei!

Ser du har skikkelig trøbbel. Medisinvegring er ikke bare, bare det heller.

Har faktisk noe av det jeg også, er veldig redd nye medisiner, selv om jeg er X-pilleNARKOMAN. Utrolig?

Det har med å gjøre at jeg har vært gjennom mye "prøving" av medisiner på sykehuset

, og har fått en haug av bi-virkninger,en så drastisk at jeg måtte få en sprøyte med et stoff som tok vekk de drastiske bi-virkn. Det hjalp ikke med noen tablett......

Men ovet til deg, uten å kjenne deg, virker det som du er inne i en dyp depresjon. Kan selvfølgelig ta feil, det kan jo være farlig å anta ditt og datt.

Men, HVIS du er det, må du prøve å stole på psykiateren din og begynne å ta medisiner.

Du merker fort hvis det er for mye bi-virkn. med dem.

Det er BEDRE å leve et tilnærmet bra liv med medis., istedet for å være syk mesteparten. Det er uholdbart!!

Det går ikke!

Dette er godt ment, og jeg håper du får en bedre dag i dag, og prøver å finne en god løsning på dette.

Lykke til!

Hilsen fra............

...jo, jeg har vært igjennom noen runder med AD alt. Både Seroxat, Tolvon og Efexor. Problemet er at det ikke hjelper nok. Var riktignok mye bedre enn jeg er nå, men ikke bra nok. Og jeg var svært plaget med bivirkninger. Så han vil ikke at jeg skal begynne, men begynne IGJEN. Og jeg som har brukt tre måneder på å slutte... Vet jeg er tungt deprimert. Var tungt deprimert selv mens jeg gikk på AD. Problemet er at det ikke er noen primær depresjon. Den skyldes annen psykisk lidelse, som vi ikke får bukt med.

[ulva]

Kjære deg... Jeg skjønner du har det fryktelig vondt. Og jeg kan forstå at tankene om å få lov til å slippe alt virker fristende.

Kjære ulva.. snakker du med noen.. Har du noen nære venner/familie som kan støtte deg og holde deg fast..?

hold ut...

-ønsker deg alt godt..

Nei, jeg kan jo ikke stole på dem! De samarbeider kanskje med de andre, og den sjansen kan jeg ikke ta.

[lina1365380363]

...jo, jeg har vært igjennom noen runder med AD alt. Både Seroxat, Tolvon og Efexor. Problemet er at det ikke hjelper nok. Var riktignok mye bedre enn jeg er nå, men ikke bra nok. Og jeg var svært plaget med bivirkninger. Så han vil ikke at jeg skal begynne, men begynne IGJEN. Og jeg som har brukt tre måneder på å slutte... Vet jeg er tungt deprimert. Var tungt deprimert selv mens jeg gikk på AD. Problemet er at det ikke er noen primær depresjon. Den skyldes annen psykisk lidelse, som vi ikke får bukt med.

Hei Ulva!

Jeg forstår.

En kan bli ganske sliten og oppgitt i en slik situasjon, men for all del, ikke gi opp!

Husker spesiellt en jente som var tungt deprimert mesteparten av livet, men som ENDELIG ble bra etter mye med.prøving på sykehuset.

Det var utrolig kjekt å høre henne fortelle hvor bra hun hadde fått det, litt omlegging utenfor sykehuset måtte til(flytting,div.annet) nye bra med. for henne, og det beste av alt, hun sluttet helt med å kutte seg opp, kutte pulsåren, og skade kroppen generellt.

Så det er håp for oss alle!

Please, dont give up!

Masse hilsen fra.............