Utroskap - finnes det håp?

[Gjest den forsmådde]

Jeg trenger hjelp til å løse en floke mellom mannen min og meg. For noen måneder siden oppdaget jeg at han hadde et nært forhold til en kollega. Han har aldri innrømmet at han har tatt spranget helt ut, men etter alt å dømme har de vært veldig nære. Jeg oppdaget at de sendte hete tekstmeldinger til hverandre, og konfronterte ham med det, Han bagatelliserte dette i begynnelsen, men la seg etter hvert flat. Han hadde ikke akkurat mye valg, ettersom jeg i min desperate jakt på flere bevis også fant dem. Og de jeg ikke fant, de klarte jeg også å fantasere meg til etter som jeg gikk igjennom vårt samliv tiden forut for oppdagelsen. Det var plutselig en enorm interesse for jobben, tidlig til og sent fra jobb. Endret adferd, endret vokabular, endret syn på vårt forhold som inntil da hadde vært bra. To små barn som krever sitt hadde kanskje satt spor i samlivet, men for min del var det et forbigående fenomen. For hans del, i hvert fall etter at slangen dukket opp, et voldsomt problem.

Han innrømmet sin skyld, avviklet forholdet til den andre etter sigende med det samme. Men mellom oss blir ikke ting de samme. Hengivenheten fra min side er borte, jeg jobber med meg selv, later som om alt er bra overfor alle andre, men ikke ham. Det er et evig tilbakevendende tema; hvordan kunne du gjøre dette mot meg, oss, og hvordan kan jeg stole på at hun ikke er der fremdeles, at du ikke vil gjøre det mot meg igjen. Vi vet begge at dette kan være begynnelsen på slutten, selv om vi faktisk begge er interessert i å redde det som reddes kan. Spørsmålet er bare hvordan. Hvordan få tilbake det som var, hvordan tilgi? Hvordan få tilbake de gode samtalene, hvordan igjen elske etter et alvorlig tillitsbrudd?

[Gjest Kate72]

-JA!!! Der det er liv, der finnes det håp...Skjønner veldig godt at du både er såret, sint og ikke minst mistet all tillitt.

Tror alle (inkl. meg og samboeren) en gang (eller flere) opplever en tiltrekking til andre. Poenget er jo hva man velger å gjøre med det.

Jeg valgte å nyte oppmerkosmheten, flørte og kysse litt, men gikk ikke noe lenger. Jeg må ærlig innrømme at jeg tror min samboer har vært utro ( har "nesten" bevis), jeg har spurt han direkte en gang, da sa han nei. Tror ikke det er helt sant.

Dette er noe jeg har brukt mye tid til å tenke på, men har vel igrunn kommet frem til at jeg kanskje var litt medskyldig..... Jeg prøver nå ikke å si det samme om deg. Men jeg skjønte at jeg kanskje hadde vært litt for mye mor for barna våre og litt for lite "elskerinne".

Høres kanskje både lettvint og banalt ut, men jeg brukte litt tid på å nyte oppmerksomhet fra andre. Og så bestemte jeg meg for å være "superelskerinne" for min samboer, og det fungerte. Forholdet vårt hadde da skrantet i noen år.

Dette er selvsagt ikke en måte å løse det på for alle.

Først og fremt må du finne ut om du elsker mannen din såpass at du kan klare å tilgi det som har skjedd. Og dersom du klarer det har du faktisk valgt å gjøre det og da må du klare å leve med uvissheten om at han kan gjøre det igjen, for muligheten er jo der???

Lykke til !!!

Ekteskapet er verdt å satse på, og det er en flott egenskap å kunne tilgi IKKE et nederlag.

[favn]

Ta kontakt med familievernkontor, -terapeut eller lignende. Dette greier dere neppe på egen hånd.

[mann med stort sinn]

Hvis det viser seg at en av partene i et forhold har vært utro, så kan det aldri bli som før. Men en kan prøve å gjøre det beste ut av det, hvis begge er 100% enige om å legge godviljen til.

Du skal få høre sommerens selvopplevde lille historie.

Dette er ikke en solskinnshistorie, men dystert fakta:

Min kone(x) på 22 og jeg på 26 har vært sammen i 4 år, gift i 2. Forholdet fikk seg en knekk etter at hun plutselig sa at hun ville flytte (dette var rett etter en Danmarkstur hun var med på med jobben), p.g.a. ting som etter min mening var bagateller. Jeg fikk "prøvetid" for å prøve å rette opp. Jeg merket meg en forandring etter den turen, hun var plutselig så mye blidere og venligere. Jeg fattet mistanke og spurte om det hadde skjedd noe på turen, svaret var nei. Etter hvert som jeg spurte om ting så ble hun mer og mer hissig, prøvde jeg å få greie på noe,masa jeg, sa jeg ikke noe, var jeg sur!!?! Etter som dagene gikk skjønte jeg at det var noe hun ikke ville si, jeg spurte mange ganger om det hadde skjedd noe, men nei, Jeg sa også at sannheten vil komme fram en dag uansett, ikke nå, ikke i morgen, ikke neste uke, men en gang. Hun flyttet hjem til sine foreldre etter ca. 3 uker. På de 3 ukene hadde jeg drevet med omfattende etterretningsvirksomhet: Jeg sjekket telefonen hennes daglig for meldinger og samtaler, hadde ordnet med tvillingkort så jeg fikk se alle samtalene. Samt at jeg fikk hjep av en veldig god kammerat til å sjekke en spes. adresse hver gang hun ikke var hjemme.

Sent på kvelden dagen før hun flyttet fant jeg et brev i veska hennes, det var fra sykehuset, med innkalling til undersøkelse ang. fremkalt abort ved kvinneklinikken. Jeg ble lammslått, vekket henne, og lurte på hva i helvete dette skulle bety! Joda, hun var gravid, men det "passet" så dårlig nå, og da var det den beste utvei.Jeg ble ikke mindre lammslått, stod der og bare måpte. Som sagt hun flyttet, og jeg bestemte meg for å "sette alle kluter til" for at hun skulle flytte tilbake. Jeg spurte ikke stort, la ikke opp til noen diskusjoner, ga henne mye oppmerksomhet, i det hele tatt.

Det var lite forrandring, hvis jeg ringte eller oppsøkte henne, ga jeg henne ikke tid for seg selv og til å tenke, lot jeg vær, var jeg sur og sinna! Uker gikk og hytteferie ble avlyst. Det som jeg syntes var rart, var at interressen for sex ikke ble borte, den var nesten som før. Det tolket jeg dithen at det var mye igjen mellom oss, men at det kanskje var skjedd noe som lettere ville bli avslørt hvis hun bodde hjemme.

Jeg fikk så rett så rett. Etter en hyggelig middag på resturant og påfølgene sengeaktivitet hjemme, spurte jeg rett før hun skulle reise, om jeg kunne se på telefonen hennes, det var greit, skulle bare sjekke om det var kommet inn noen nye meldinger først. Det var det, og den ble slettet før den ble lest. Jeg ble forbanna og sa at med det beviste hun ovenfor meg at det var noe som ikke hadde sagt. Etter mye om og men kom ordene: "Det har sjedd noe, ikke på turen men noen dager etterpå." Hun hadde tidligere på kvelden sagt at hun ville flytte tilbake etter å ha tent seg om. Etter noen sekunders tenketid sa jeg; "I uuutgangspuntet er jeg interressert at det skal fortsette, så du kan flytte tilbake i morgen så ser vi hvordan det går".

Jeg må vel innrømme at det var en større kamel å svelge enn antatt, det har vel ikke gått en time i våken tilstand uten at jeg har tenkt på de to tingene som hun gjorde mot meg.

Som jeg sa til henne, "jeg håper at ting kan ordne seg, men med forbehold at jeg kan vende meg til tanken på at du har ligget med en annen og at du har tatt bort mitt barn."

Jeg tror at ved å pine han litt, og si at sannheten kommer frem for en dag uansett, vise litt likegyldighet men samtidig interresse, få han til å tenke over hva han vil, kanskje vil få fram sannheten. Kanskje si at du ikke vil leve i uvissheten, men vil vite om det har skjedd noe. Og om det har skjedd noe, så kan du leve med det. Få han til å fortelle deg hvordan du kan stole på han, hva han vil gjøre.

Utroskap er oppsigelsesgrunn, men jeg tror ikke at en "slutter å elske" en person for det, men at en gjør det slutt i sinne.

Tenk på hva dere har til felles, mimre om tidligere tider, hva er igjen mellom dere (annet enn brutt tillit). Kjenn etter når du gir han en god klem, et kyss eller ligger helt inntil han under dyna og kjenner varmen hans. Da vil du få greie på på hva som er der.

Unngå å si sårende ting, da det kan vanskliggjøre en ev.t. gjennforening senere

Summasumarum: JA, DET FINNES HÅP!!!

Lykke til!!

Og jotakk, kan trenge det selv også.

[Gjest slutt]

Hvis det viser seg at en av partene i et forhold har vært utro, så kan det aldri bli som før. Men en kan prøve å gjøre det beste ut av det, hvis begge er 100% enige om å legge godviljen til.

Du skal få høre sommerens selvopplevde lille historie.

Dette er ikke en solskinnshistorie, men dystert fakta:

Min kone(x) på 22 og jeg på 26 har vært sammen i 4 år, gift i 2. Forholdet fikk seg en knekk etter at hun plutselig sa at hun ville flytte (dette var rett etter en Danmarkstur hun var med på med jobben), p.g.a. ting som etter min mening var bagateller. Jeg fikk "prøvetid" for å prøve å rette opp. Jeg merket meg en forandring etter den turen, hun var plutselig så mye blidere og venligere. Jeg fattet mistanke og spurte om det hadde skjedd noe på turen, svaret var nei. Etter hvert som jeg spurte om ting så ble hun mer og mer hissig, prøvde jeg å få greie på noe,masa jeg, sa jeg ikke noe, var jeg sur!!?! Etter som dagene gikk skjønte jeg at det var noe hun ikke ville si, jeg spurte mange ganger om det hadde skjedd noe, men nei, Jeg sa også at sannheten vil komme fram en dag uansett, ikke nå, ikke i morgen, ikke neste uke, men en gang. Hun flyttet hjem til sine foreldre etter ca. 3 uker. På de 3 ukene hadde jeg drevet med omfattende etterretningsvirksomhet: Jeg sjekket telefonen hennes daglig for meldinger og samtaler, hadde ordnet med tvillingkort så jeg fikk se alle samtalene. Samt at jeg fikk hjep av en veldig god kammerat til å sjekke en spes. adresse hver gang hun ikke var hjemme.

Sent på kvelden dagen før hun flyttet fant jeg et brev i veska hennes, det var fra sykehuset, med innkalling til undersøkelse ang. fremkalt abort ved kvinneklinikken. Jeg ble lammslått, vekket henne, og lurte på hva i helvete dette skulle bety! Joda, hun var gravid, men det "passet" så dårlig nå, og da var det den beste utvei.Jeg ble ikke mindre lammslått, stod der og bare måpte. Som sagt hun flyttet, og jeg bestemte meg for å "sette alle kluter til" for at hun skulle flytte tilbake. Jeg spurte ikke stort, la ikke opp til noen diskusjoner, ga henne mye oppmerksomhet, i det hele tatt.

Det var lite forrandring, hvis jeg ringte eller oppsøkte henne, ga jeg henne ikke tid for seg selv og til å tenke, lot jeg vær, var jeg sur og sinna! Uker gikk og hytteferie ble avlyst. Det som jeg syntes var rart, var at interressen for sex ikke ble borte, den var nesten som før. Det tolket jeg dithen at det var mye igjen mellom oss, men at det kanskje var skjedd noe som lettere ville bli avslørt hvis hun bodde hjemme.

Jeg fikk så rett så rett. Etter en hyggelig middag på resturant og påfølgene sengeaktivitet hjemme, spurte jeg rett før hun skulle reise, om jeg kunne se på telefonen hennes, det var greit, skulle bare sjekke om det var kommet inn noen nye meldinger først. Det var det, og den ble slettet før den ble lest. Jeg ble forbanna og sa at med det beviste hun ovenfor meg at det var noe som ikke hadde sagt. Etter mye om og men kom ordene: "Det har sjedd noe, ikke på turen men noen dager etterpå." Hun hadde tidligere på kvelden sagt at hun ville flytte tilbake etter å ha tent seg om. Etter noen sekunders tenketid sa jeg; "I uuutgangspuntet er jeg interressert at det skal fortsette, så du kan flytte tilbake i morgen så ser vi hvordan det går".

Jeg må vel innrømme at det var en større kamel å svelge enn antatt, det har vel ikke gått en time i våken tilstand uten at jeg har tenkt på de to tingene som hun gjorde mot meg.

Som jeg sa til henne, "jeg håper at ting kan ordne seg, men med forbehold at jeg kan vende meg til tanken på at du har ligget med en annen og at du har tatt bort mitt barn."

Jeg tror at ved å pine han litt, og si at sannheten kommer frem for en dag uansett, vise litt likegyldighet men samtidig interresse, få han til å tenke over hva han vil, kanskje vil få fram sannheten. Kanskje si at du ikke vil leve i uvissheten, men vil vite om det har skjedd noe. Og om det har skjedd noe, så kan du leve med det. Få han til å fortelle deg hvordan du kan stole på han, hva han vil gjøre.

Utroskap er oppsigelsesgrunn, men jeg tror ikke at en "slutter å elske" en person for det, men at en gjør det slutt i sinne.

Tenk på hva dere har til felles, mimre om tidligere tider, hva er igjen mellom dere (annet enn brutt tillit). Kjenn etter når du gir han en god klem, et kyss eller ligger helt inntil han under dyna og kjenner varmen hans. Da vil du få greie på på hva som er der.

Unngå å si sårende ting, da det kan vanskliggjøre en ev.t. gjennforening senere

Summasumarum: JA, DET FINNES HÅP!!!

Lykke til!!

Og jotakk, kan trenge det selv også.

Så er det atter en gang bevisst. Det finnes ikke håp. Han har holdt seg til slangen nesten hele tiden etter!

Men nå er det han som får det verst!