En familie på felgen

[hu']

Nå forstår jeg mer av det kaoset jeg lever i. Jeg var først syk fysisk, så satta jeg gang en mangeårig utdannelse, med topp resultater. Da jeg endelig var ved målet, ble jeg igjen innhentet av sykdom og operasjon. som til slutt knakk meg sammen Og her ligger jeg nede for telling enda. Barna vokser seg store rundt meg, jeg får ikke fulgt dem opp som jeg ville og grensene tynes hardt. PGA mine egoistiske prioriteringer er vi en familie som sliter hardt og som trenger hjelp for å kunne fungere. Tonen i hjemmet er preget av angrep og forsvar, fremfor den gode samtalen.Vi er en familie på felgen - og hva vil skje med barna våre da?

[thinkerbell]

Dersom dere virkelig har forsøkt "alt" er det kanskje på tide å blande inn en familie-terapeut, for å redde det som er igjen av hver enkelt av dere.

[Gjest Ørnemor]

Føler med deg. Høres ut som en kopi av meg selv og MIN dårlige samvittighet.

Jeg trøster meg selv på denne måten:

Ungene er ikke inni mitt hode. Når JEG har det dårlig merker ikke nødvendigvis de noe til det. Ikke tenk at DE har det dårlig hver gang du har det.

OK, jeg kjefter og maser alt for mye når jeg er FOR nervøs. Det har jeg snakket med dem om og forklart hvorfor. For hvert nytt tilfelle (hvor jeg føler at jeg er 'ille' for dem) minner jeg dem på at det er min skyld og ikke deres. Det er like plagsomt for dem for det, men en liten trøst.

Ser for meg at når de blir voksne vil de kanskje tenke at 'huttetu hvor plagsomt det var at mamma masa og kjefta sånn, men hun var jo nervøs stakkar' istedenfor at 'mamma kjefta så bestandig, jeg må ha vært umulig'.

På en måte blir skylden nå lagt der den hører hjemme (hos meg) og de slipper å slite med dårlig selvfølelse (ihvertfall pga det).

Mannen min er voksen og han kan passe på seg selv. Forhåpentligvis. Jeg har vel gjort et og annet for han oppiumellom åra som gjør at jeg synes det er helt ok at det er han som nå stiller opp for meg.

Føler jeg meg FOR ubalansert drar jeg rett og slett ut av huset. Kaller det å 'beskytte dem mot meg'. Det er bedre at de er alene hjemme enn at jeg kjefter hele tiden. (De er mer enn store nok nå, var verre før).

Når jeg føler meg egoistisk ved at jeg bruker mye tid på egne ting samt venninnene, ser jeg slik på det at nettopp det gjør at jeg ikke 'flipper helt ut'. Så selv om det høres egoistisk ut, så blir jeg bedre av det, og det kommer mann og barn til gode. Ville jo vært værre om jeg satt hjemme hos dem og kjeftet og bar meg, noe som bare ville gjort at jeg ble anda verre. (Ond sirkel).

Nei, helt godt er det ikke å vokse opp med ei 'nervøs' mor. men en MÅ jo bare gjøre det beste ut av det. VET at jeg har mye positivt også. De har blant annet lært mye om empati og menneskelige reaksjoner gjennom dette.

[Gjest Theos]

Vil bare si at jeg tenker på deg. Dine prioriteringer er IKKE egoistiske. Hadde du vært rammet av sykdom - og ikke psykdom, hadde ingen stillt spørsmål ved prioriteringene dine.

Prøv å frita deg, i allefall litt, for all skyldfølelse du har nå.

* oppmuntringstanker til deg fra meg*