Jeg passer jo ikke inn i beskrivelsen for Manisk deprissiv!

[Sharia]

Som jeg har lest og lest og lest inatt på nett, så finner jeg ikke at jeg passer inn noested i noen diagnoser.

Jeg tok en "test" på nettet der man skulle krysse av for hvordan man hadde følt seg den siste uken, om man fikk over 54 poeng (den høyeste "gruppen var 54+), så var man alvorlig depressiv.

Jeg fikk 82....

Tilsvarende test tok jeg på mani, der fikk jeg 81 poeng...

Alt på bare en uke, jeg kan være manisk, og DYPT deprimert samme dag jeg!!

Som jeg har lest meg til, så skal de maniske og depressive periodene være "avgrenset" og vare over en viss periode.

Jeg er alvorlig deprimert HELE tiden, og tenker daglig på å ta livet mitt, og planlegger dette i detalj, dette har jeg gjort så lenge jeg kan huske (min første overdose var på Valium da jeg var 8)

Men kan samtidig som jeg er deprimert, være manisk en hel dag, har riktignok aldri vært så manisk at jeg klatrer til toppen av en mast klissnaken e.l. jeg er altfor redd for hva andre skal tenke om meg, men planlegge slike ville sprø påfunn, DET gjør jeg hele tiden!!

Selv når jeg er på topp, søker på jobber i fleng, jodler på bussen, drar på impulsferie til Hellas en uke, blir der 2 måneder i steden, klyper en fremmed gutt i rompa, går impulsivt opp på en scene med 300 tilskuere og tar ordet i mikrofonen, selv når jeg er så "oppe" og utenpå har verdens største selvfølelse, så er jeg deprimert, for jeg VET, at så fort jeg ikke har mennesker rundt meg, så faller "masken" og jeg får problemer med å sove, og bare grubler og filosoferer og planlegger hvordan jeg skal dø...

Har tegnet dødsrisikoforsikring, for jeg VET jeg kommer til å ta livet mitt en dag, og vil ikke at min mann skal få økonomiske problemer, nå må jeg bare vente til karenstiden på 1 år, som gjelder ved selvmord skal gå ut.

Men hva slags diagnos kan jeg da ha?

Som er manisk og depressiv om hverandre hele tiden, men depressiv i bunnen?

Må også si, at de eneste gangene jeg er manisk, er når jeg er nydusja, sminka og har moteklær på meg og har andre mennesker rundt meg, er jeg alene er jeg deppa uansett.

Når jeg er skikkelig deprimert, så klarer jeg likevl å holde maska og spille skuespill om det er noen i nærheten, for jeg vil ikke "skjemme meg ut".

Blir bare forvirret av disse diagnosene jeg leser om jeg, for jeg passer jo ikke ordentlig inn i noen av de...

[Sharia]

Her er forresten linken til den testen jeg tok...

http://www.mentalhelp.net/poc/view_index.php?idx=83&PHPSESSID=d01d7619a35d6b774873d3879c35e4f1

[rosâlitâ]

det er jo manisk depressiv det. kan bli slik etterhvert at når de er manisk, er de egentlig deprimert fordi de har lært at etterpå blir de deprimert likevel. eller det kan være sånn mixed cycling, at man er det både manisk og depressiv samtidig osv..

[Sharia]

det er jo manisk depressiv det. kan bli slik etterhvert at når de er manisk, er de egentlig deprimert fordi de har lært at etterpå blir de deprimert likevel. eller det kan være sånn mixed cycling, at man er det både manisk og depressiv samtidig osv..

hvor er det jeg kan finne informasjon om mixed cycling på nettet?

[rosâlitâ]

hvor er det jeg kan finne informasjon om mixed cycling på nettet?

aner ikke

[Gjest fant litt]

hvor er det jeg kan finne informasjon om mixed cycling på nettet?

http://www.mentalhelp.net/poc/view_doc.php?type=doc&id=558

[thinkerbell]

høres vondt ut.. håper du finner et svar.

-gode ønsker

[lina1365380363]

Hei Sharia!

Det er leit å se du har hatt dette siden du var 8 år gammel.

Det beste er vel å kontakte lege for henvisning til psykiater, men det har du vel gjort for lenge siden, håper jeg.

Det er rart du forandrer deg til å bli "hyper" når du har "fikset" deg.Det er kanskje uvanlig.Vet ikke.

Hvordan klarer du å beholde "fasaden" når du egentlig ikke kan kontrollere dette særlig?

Pleier en ikke se etterpå at en har vært manisk?

Må si at jeg selv føler meg ofte "hyper" og veldig glad (uten rus,selvfølgelig), men jeg er det uansett "fasade".

Jeg gidder ikke "fasader", har et veldig negativt syn på det, for det blir så falskt.

Vil bare nevne at jeg kjenner veldig mange med forskjellige problemer, deriblant en som var tungt deprimert nesten hele livet.

Jeg glemmer aldri når hun fortalte hvordan det hadde vært, og hvor glad hun var å endelig bli svært så bra!

Det var utrolig kjekt å høre.

Hun hadde skadet seg selv gjennom alle år, og PLANLA alltid en dato for når tid hun skulle ta livet av seg. Når datoen var der, kuttet hun pulsåren.Hun ble alltid reddet på sykehus.Hun hadde en datter på 4 år.Nå er hun så bra hun kan være, og er helt sluttet med dette. Ville bare nevne det, for det er håp for oss alle.

Håper du også får den hjelp du trenger.Virkelig!

Masse hilsen fra...............

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du skal ikke diagnostisere deg selv.

Med de problemene du har, bør du diagnostiseres av en spesialist i psykiatri/psykologi.

Dessuten synes jeg du bør foreslå for legen din at du får prøve Lamictal evt Orfiril. Prøv det ut i 4-6 mnd og evaluer om det har hjulpet deg.

[Gjest Mocie]

Det er noe som heter 'rapid cycling'. Dette betyr at det skifter nettopp så hurtig som det du beskriver.

Ingen er 'helt etter læreboka' når det gjelder sykdommer heller da.

[Gjest Aina E]

Den siste tiden før jeg fikk diagnosen manisk-depressiv, var jeg stort sett depressiv hele dagen, med innslag av sinnsyke manier. Jeg har ikke hatt de største maniene ennå, men kombinasjonen mani og depressivitet samtidig kan være livsfarlig.

Grunnen er at man ved depressivitet ofte tenker å ta livet av seg, men ofte er man så langt nede og tafatt at man ikke orker å gjøre noe med det. Med litt innslag av mani, kan en depresjon bli så farlig, fordi man da under manien får tanker om at man endelig greier å gjennomføre et selvmord. Noe enkelte gjør.

Jeg må legge til at jeg ble kvitt depresjonen dagen etter at jeg begynte på orfiril og har ikke hatt liknende siden - det er 1,5 år siden. Fikk beskjed om at det kunne ta flere mnd. før man så resultater, men jeg skjønte ikke før etterpå at det gjelder stabiliteten.

Første dag på orfiril tenkte jeg at det kan jo ikke ta lang tid før tungsinnet kommer over meg igjen...?

Andre dag tenkte jeg at jeg er nok i ferd med å bli manisk, siden jeg ikke føler meg trist.

Tredje dag begynte jeg å tenke at medisinen kanskje hadde innvirkning.

Etter en ukes tid fikk jeg angst, fordi jeg begynte å forstå at jeg hadde en alvorlig diagnose som måtte holdes i sjakk med medisiner. Men jeg var ikke deprimert.

Etter ca. et halvt år - fortsatt ingen depresjoner, og angsten begynte å slippe taket, fordi jeg hadde begynt å venne meg til å leve med medisiner.

I dag (1,5 år etter): Ingen angst mer, ingen depresjoner eller sinnsvake innfall. Livet er dog noe kjedeligere (heh), men jeg vet inderlig godt at om jeg utelater en dose, begynner rastløsheten eller depresjonen å kontrollere livet mitt innen få timer.

Jeg har alltid med meg et brev hvor det står at dersom jeg kommer utfor noe som gjør at jeg mangler medisinene mine, må jeg snarest henvises til psykiater eller lege som kan foreskrive disse.

Jeg anbefaler deg virkelig som NHD skriver å gjøre et forsøk. Det kan være vanskelig i starten å godta, men dersom medisinen er virkningsfull, vet du med sikkerhet at du er manisk-depressiv. For (i hvertfall med orfiril) medisinen virker kun mot epilepsi og bipolare sykdommer. Virker den ikke, har du heller ikke diagnosen.

Det sa psykiateren min, som har jobbet med bipolare i 15 år.

Lykke til, mvh.

[Sharia]

Hei Sharia!

Det er leit å se du har hatt dette siden du var 8 år gammel.

Det beste er vel å kontakte lege for henvisning til psykiater, men det har du vel gjort for lenge siden, håper jeg.

Det er rart du forandrer deg til å bli "hyper" når du har "fikset" deg.Det er kanskje uvanlig.Vet ikke.

Hvordan klarer du å beholde "fasaden" når du egentlig ikke kan kontrollere dette særlig?

Pleier en ikke se etterpå at en har vært manisk?

Må si at jeg selv føler meg ofte "hyper" og veldig glad (uten rus,selvfølgelig), men jeg er det uansett "fasade".

Jeg gidder ikke "fasader", har et veldig negativt syn på det, for det blir så falskt.

Vil bare nevne at jeg kjenner veldig mange med forskjellige problemer, deriblant en som var tungt deprimert nesten hele livet.

Jeg glemmer aldri når hun fortalte hvordan det hadde vært, og hvor glad hun var å endelig bli svært så bra!

Det var utrolig kjekt å høre.

Hun hadde skadet seg selv gjennom alle år, og PLANLA alltid en dato for når tid hun skulle ta livet av seg. Når datoen var der, kuttet hun pulsåren.Hun ble alltid reddet på sykehus.Hun hadde en datter på 4 år.Nå er hun så bra hun kan være, og er helt sluttet med dette. Ville bare nevne det, for det er håp for oss alle.

Håper du også får den hjelp du trenger.Virkelig!

Masse hilsen fra...............

Nei, jeg harfaktisk aldri vært hos psykiater, ble henvist en gang, men da jeg fikk en mørkhudet, muslimks mann, som snakket gebrokkent norsk, da orket jeg ikke å åpne meg, og viste bare "fasaden".

Det er veldig sjelden jeg klarer å "fikse" meg, og jeg nekter å gå ut av døra når jeg ikke er "fiks", da blir jeg nemlig så menneskesky.

Dagene tilbringer jeg i sengen og glor på TV, eller sitter på datamaskina, bare i slåbroken hele dagen, jeg har ikke tiltakslyst til hverken å pusse tenner, eller dusje.

Dusjer kanskje en gang i uka, og da som regel fordi vi skal få besøk, og jeg skammer meg, og blir flau ved tanken på at noen andre skal se meg så langt nede, skitten og ugrei.

Men når jeg først er "fiks" og atpåtil har andre mennesker rundt meg, da er jeg den jenta alle tror jeg er, rapp i replikken, full av morsomme historier, fleiper med alt, psykolog for bekjente ++++

Man kan jo da lure på hvorfor jeg ikke _tvinger_ meg selv til å dusje hver morgen, og sminke meg og bli "fiks", men det er ikkeså lett.

Når jeg er "fiks" så lever jeg over meg selv, akkuratt som folk som går på amfeatamin, de får mye mer energi enn kroppen egentlig produserer, og de blir veldig slitne etterpå, medmeg også.

Jeg hadde en jobb i Oslo, bedriftsrådgiver, hadde lang pendlevei, sto opp 0530 hvaer morgen for å dusje og ta toget til jobb, kom ikke hjem før i 20 tiden på kvelden, da spiste jeg og gikk til sengs, levde på min maniske automat, men helegene var et mareritt, etter 2 måneder knakk jeg helt sammen, og tok 10 Imovane, bare for å "si ifra" alle trodde jeg hadde årøvd å ta selvmord, men jeg visste jo selvsagt at det var umulig med den ynkelige dosen der.

Kom inn på psykiatrisk, men det var der denne håpløse psykiateren var, som gjorde at jeg skrev meg ut, etter først å ha rasert rommet mitt, i smerte over at kjæresten dumpet meg akkuratt da....

Det var 2 år siden, nå vil jeg ikke ta kontakt med helsevesenet angående psyken min, før jeg er sikker på at jeg har en uføreforsikring i orden, for hva OM jeg aldri skulle bli firsk?

Da får vi dårlig råd da, og det passer ikke helt med mine kjøpemanier....

Når jeg har fått tegnet forsikring, så er det vel også en karenstid, på sykdom, så vi får se.

JEG HATER LIVET!!!!!!

jeg bare griner jo..... :`(