Til alle som svarte på "gravid med feil mann"

[Gjest fortvilet situasjon]

Jeg vil takke for mange fine innspill og mye oppmuntring! Det hjalp veldig i den frustrasjonen jeg er/var i...

Jeg snakket med den vordende far i går, og fortalte ham om situasjonen. Reaksjonen hans... tja... Blek men fattet er vel dekkende?

Vi er enige om at dette langt fra er noen drømmesituasjon, men at vi vil prøve å gjøre det beste ut av det. Jeg kunne aldri tenke meg et forhold med ham, han sier at han gjerne ville prøvd om det kunne funke, men aksepterer mitt synspunkt.

Som han sier, han trenger tid til å summe seg. Og er det noe jeg har forståelse for, så er det akkurat det. Jeg har knapt gjort det selv, i den uka som har gått siden jeg fant det ut.

Men han sier også at han VIL være med på dette. Han VIL vite hva som skjer med babyen i magen, og han VIL delta i barnets liv, og også i svangerskapet.

Sånn sett er han en fin fyr, som virkelig stiller opp når det gjelder ting som angår ham!

Vi får vel bruke de 7,5 mnd'ene som er igjen til å prate om hvordan vi skal ordne oss, osv. Forhåpentligvis blir vi såpass gode venner innen den tid at jeg kan tenke meg å ha ham med på fødselen... Pr. i dag kjennes det galt, men jeg kan jo ikke nekte ham...

Uff, jeg føler meg som DEN egoisten...

Men, igjen, tusen takk for flotte oppmuntringer! Ting er satt litt mer på plass nå!

Og nå gjenstår bare å overbringe nyheten til de vordende besteforeldrene... *biter negler*

[Gjest carlina]

ja ja siden uhellet først skjedde,høres han ut som en jævla fin fyr å være uheldig med!

Lykke til!

[Gjest lurer29]

Synes du ikke du svartmalte han litt vel mye i ditt forrige innlegg?

Han var jo bra nok å ligge med, mener jeg.

[Gjest fortvilet situasjon]

Synes du ikke du svartmalte han litt vel mye i ditt forrige innlegg?

Han var jo bra nok å ligge med, mener jeg.

Jeg prøvde å fremstille det som at JEG ikke har noe spesielt til overs for ham, ikke at det er noe galt med ham! Vi er veldig forskjellige, og han er spesiell i motsatt ende av skalaen enn meg liksom.

Svartmaling er vel noe annet enn å si at man absolutt ikke skulle ønske at det var den personen som skulle være far til barna mine. Det er ikke noe galt med ham som person, men vi har ikke noe særlig til felles, og jeg er ikke glad i ham på noen måte.

At vi hadde sex var ikke gjennomtenkt, og ikke noe jeg kunne tenke meg å gjenta heller - men folk flest gjør jo ting de ikke vil gjenta her i livet innimellom...

Som sagt, det er ikke noe GALT med ham, sånn sett - jeg skulle bare ønske at det ikke hadde blitt ham jeg skulle ha barn med... Hvis det går an å fortstå forskjellen her...

[Gjest ikke i denne saken]

Men det med de vordende besteforeldre kan du jo vente med. De fleste venter vel med å fortelle det til man er rimelig sikker på at det går bra. Altså til minst 12.uker. (Selv har jeg som regel ventet enda lenger).

For det kan jo fortsatt "gå galt" (jeg antar du betrakter det sånn nå!?)

Da jeg ble uplanlagt gravid i tilsv. situasjon (men med "rett mann"), fikk jeg blødninger noen dager etter positiv test, og jeg fikk panikk, ble redd for å miste det helt uplanlagte barnet. OBS: det gikk bra!

Men jeg forstår ambivalensen din. Akkurat nå ville du kanskje ha foretrukket om han var en drittsekk som bare trakk seg ut av hele prosjektet. Lykke til framover!

[dolianer]

Jeg prøvde å fremstille det som at JEG ikke har noe spesielt til overs for ham, ikke at det er noe galt med ham! Vi er veldig forskjellige, og han er spesiell i motsatt ende av skalaen enn meg liksom.

Svartmaling er vel noe annet enn å si at man absolutt ikke skulle ønske at det var den personen som skulle være far til barna mine. Det er ikke noe galt med ham som person, men vi har ikke noe særlig til felles, og jeg er ikke glad i ham på noen måte.

At vi hadde sex var ikke gjennomtenkt, og ikke noe jeg kunne tenke meg å gjenta heller - men folk flest gjør jo ting de ikke vil gjenta her i livet innimellom...

Som sagt, det er ikke noe GALT med ham, sånn sett - jeg skulle bare ønske at det ikke hadde blitt ham jeg skulle ha barn med... Hvis det går an å fortstå forskjellen her...

Jeg forstår veldig godt forskjellen. Så din situasjon er vanskelig. Og jeg syns ikke du skal gå inn i et forhold til ham for barnets skyld. Men det er jo fint hvis dere klarer å samarbeide bra (det er kanskje lettere å få til nettopp når man IKKE skal være kjærester i tillegg eller har vonde følelser pga brudd osv)

OBS! Du har ingen plikt til å ta ham med på fødselen bare fordi det er hans barn. Det skal du IKKE føle dårlig samvittighet for! En fødsel er vanskelig nok i seg selv, og det viktigste da er at du føler deg komfortabel og har det bra. Det bør han være voksen nok til å forstå. Han får heller vente på gangen. Ta heller med deg en god venninne, du, dersom du synes det er vanskelig å ha barnefaren der. Dette er det også viktig at du forklarer sykehuspersonalet slik at det står i journalen din, slik at det ikke blir noe tull i siste liten...