Et kort spørsmål

[Jadada]

Hei

Jeg lurer på om man kan drikke alkohol på fester og slikt mens man går på zoloft? Eller kan det bli farlig?

[Gjest tips]

http://search.doktoronline.no/searchbin/fsearch?_cmd=search&words=alkohol+zoloft&edit=1&type=0&forum=0&entries=25

[Gjest Calóni]

Selv tåler jeg alkohol ekstremt dårlig mens jeg går på Zoloft, og jeg har gått på det i 4 mnd. Tåler veldig lite, gjerne ikke mer enn et par øl, og hvis jeg drikker mer, så blir jeg veldig dårlig utover natta og neste dag, i form av svetting og uvelhet. Mye verre enn vanlig fyllesjuke. Men jeg kjenner andre igjen som går på Zoloft og som drikker som alle andre og ikke merker noe som helst. Det er nok veldig individuelt. Vent til du har gått på pillene en stund, deretter prøver du deg med én øl, og neste kveld kan du prøve med to, hvis det går bra. Du får nesten se det an selv:)

Spørsmål til deg,- har lest at du nettopp har fortalt foreldrene dine at du er i en depresjon. Hvordan synes du det er i ettertid? Jeg har selv valgt å ikke fortelle noe, vet ikke hvordan jeg ville taklet at de visste det. Om det ville blitt mye mas og sånt. Hva synes du?

[Jadada]

Selv tåler jeg alkohol ekstremt dårlig mens jeg går på Zoloft, og jeg har gått på det i 4 mnd. Tåler veldig lite, gjerne ikke mer enn et par øl, og hvis jeg drikker mer, så blir jeg veldig dårlig utover natta og neste dag, i form av svetting og uvelhet. Mye verre enn vanlig fyllesjuke. Men jeg kjenner andre igjen som går på Zoloft og som drikker som alle andre og ikke merker noe som helst. Det er nok veldig individuelt. Vent til du har gått på pillene en stund, deretter prøver du deg med én øl, og neste kveld kan du prøve med to, hvis det går bra. Du får nesten se det an selv:)

Spørsmål til deg,- har lest at du nettopp har fortalt foreldrene dine at du er i en depresjon. Hvordan synes du det er i ettertid? Jeg har selv valgt å ikke fortelle noe, vet ikke hvordan jeg ville taklet at de visste det. Om det ville blitt mye mas og sånt. Hva synes du?

Det går bedre nå som jeg har sagt fra. Jeg tenkte også på å ikke si fra, og kanskje skaffe medisiner uten å si fra til noen. Men etterhvert skjønte jeg at det var best å fortelle det til mamma og pappa, uansett hvor vondt og skamfullt det kom til å bli. Det var veldig vanskelig å si fra. Det var slik at de satt og kikket TV, mens jeg satt i en annen stol litt i fra dem. Jeg prøvde å si fra til dem kanskje en 20 - 30 ganger, men det kom ut bare pust. Da de til slutt slo av TV'n, hoppet jeg ut i det og sa fra.

Nå føler jeg meg mye bedre, det er som om mye av det "svarte" i meg har blitt drevet ut. Før hadde det bare flasket seg opp og blitt bare verre og verre. Det er ikke noe sånt at det er blitt pinlig i ettertid. Å snakke om depresjonen (selve sykdommen, og ikke hvordan jeg har opplevd og sett virkeligheten mens jeg var i depresjonen. Hvis du skjønner hva jeg mener) har blitt ganske naturlig. Før stivnet det i meg når noen nevnte depresjon.

Det har kanskje blitt litt mer mas da. Spesielt pappa. Han spurte meg om jeg kjente noen forskjell, bare 2 dager etter jeg hadde begynt på zoloft. Det blir vel kanskje litt mas i begynnelsen, men det avtar sikkert. Det plager ikke meg. Det viser at de bryr seg i hvertfall.

Jeg vet ikke hvilket forhold du har til foreldrene dine, men generelt råder jeg deg til å si fra. Å leve med å skjule noe hele tiden, blir etterhvert veldig slitsomt og veldig vondt. Når jeg skjulte depresjonen, så måtte jeg skjule alt annet også. Alle slags følelser. Slik opplevde jeg det, og mange ganger fikk jeg bare lyst til å hyle alt jeg maktet om smerten min til alle i verden. Forhåpentligvis vil dette bedre seg slik at jeg kan åpne meg litt mer. Dessuten får man et bedre forhold til foreldrene, man deler noe personlig og det knytter sammen familiebåndene.

Herre min hatt, dette ble langt. Jeg håper jeg forklarte mesteparten av det du ville vite.

God kveld!

[Gjest Calóni]

Det går bedre nå som jeg har sagt fra. Jeg tenkte også på å ikke si fra, og kanskje skaffe medisiner uten å si fra til noen. Men etterhvert skjønte jeg at det var best å fortelle det til mamma og pappa, uansett hvor vondt og skamfullt det kom til å bli. Det var veldig vanskelig å si fra. Det var slik at de satt og kikket TV, mens jeg satt i en annen stol litt i fra dem. Jeg prøvde å si fra til dem kanskje en 20 - 30 ganger, men det kom ut bare pust. Da de til slutt slo av TV'n, hoppet jeg ut i det og sa fra.

Nå føler jeg meg mye bedre, det er som om mye av det "svarte" i meg har blitt drevet ut. Før hadde det bare flasket seg opp og blitt bare verre og verre. Det er ikke noe sånt at det er blitt pinlig i ettertid. Å snakke om depresjonen (selve sykdommen, og ikke hvordan jeg har opplevd og sett virkeligheten mens jeg var i depresjonen. Hvis du skjønner hva jeg mener) har blitt ganske naturlig. Før stivnet det i meg når noen nevnte depresjon.

Det har kanskje blitt litt mer mas da. Spesielt pappa. Han spurte meg om jeg kjente noen forskjell, bare 2 dager etter jeg hadde begynt på zoloft. Det blir vel kanskje litt mas i begynnelsen, men det avtar sikkert. Det plager ikke meg. Det viser at de bryr seg i hvertfall.

Jeg vet ikke hvilket forhold du har til foreldrene dine, men generelt råder jeg deg til å si fra. Å leve med å skjule noe hele tiden, blir etterhvert veldig slitsomt og veldig vondt. Når jeg skjulte depresjonen, så måtte jeg skjule alt annet også. Alle slags følelser. Slik opplevde jeg det, og mange ganger fikk jeg bare lyst til å hyle alt jeg maktet om smerten min til alle i verden. Forhåpentligvis vil dette bedre seg slik at jeg kan åpne meg litt mer. Dessuten får man et bedre forhold til foreldrene, man deler noe personlig og det knytter sammen familiebåndene.

Herre min hatt, dette ble langt. Jeg håper jeg forklarte mesteparten av det du ville vite.

God kveld!

Takk for svar:) Høres egentlig ut som om du har det som meg omtrent, jeg også kunne tenkt meg å hyle ut alle tankene jeg har inni meg en gang i blant. Men det blir liksom aldri helt slik..Tror jeg heller sparer dem for den ekstra påkjenningen..men fint å høre at du ikke angrer! *klem*